Flertallet av Oslos innbyggere handler sine dagligvarer uten bruk av bil

Budstikke, 5.2.2019

Kanskje kunne man ønsket at direktøren for Virke Handel var litt bedre orientert om hvorfor parkeringspolitikk er viktig i byplanleggingen, og hvorfor kommunens byplanmyndigheter foreslår å gjøre endringer i den eksisterende parkeringsnormen.

Direktøren angriper i Nordre Aker Budstikke (15.1.2019) foreslåtte endringer i kommunens parkeringsnorm. Han hevder at en «strengere parkeringspolitikk gir mer bilkjøring og forurensning».

Belegget for en slik påstand mener han å finne i en undersøkelse Virke har latt Norstat utføre «blant Oslo-borgere som har tilgang på bil». Undersøkelsen viser angivelig at hvis Oslos innbyggere finner det vanskelig å parkere ved sin lokale dagligvarebutikk, vil de reise til en butikk lenger unna. De vil dermed kjøre flere kilometer og forurense mer. Oslolufta blir dårligere som følge av innskrenkninger i parkeringsmulighetene, ifølge direktøren.

Det er som det skal være at direktøren for Virke handel søker å påvirke byplanmyndighetene i Oslo når de foreslår endringer i normer som påvirker tilbudet av parkeringsplasser ved byens dagligvarebutikker. Men kanskje kunne man ønsket at direktøren var litt bedre orientert om hvorfor parkeringspolitikk er viktig i byplanleggingen, og hvorfor kommunens byplanmyndigheter foreslår å gjøre endringer i den eksisterende parkeringsnormen.

Ett av byplanforskningens mest robuste funn er hvilket effektivt virkemiddel parkering er dersom en vil påvirke folks valg av framkomstmiddel når en reise skal foretas. En undersøkelse av transportmiddelvalg til arbeid i norske bykommuner i 2013/2014 (Christiansen mfl 2015) viser at hvis det ved arbeidsplassen er lett å parkere og gratis velger nærmere to av tre å ta bilen, mens knapt en av tre velger bilen dersom det ved arbeidsplassen er vanskelig å parkere og plassen er avgiftsbelagt.

I en situasjon der hele det politiske Norge har sluttet opp om at nullvekstmålet (det at veksten i transport i byene skal tas av kollektivtransporten og til fots og med sykkel) skal ligge til grunn for planlegging i landets byer, er det forståelig at Oslo kommune tar et dokumentert effektivt virkemiddel som parkering inn i den lokale verktøykassa.

Direktøren glemmer også i sitt innlegg en del helt sentrale kunnskaper om Oslos innbyggere og deres reisevaner i tilknytning til dagligvareinnkjøp. Han baserer seg, som nevnt, på data fra en undersøkelse blant innbyggere i Oslo som har tilgang på bil. Kanskje det da er verdt å minne om at hver tredje innbygger i Oslo bor i husstander uten bil.

Direktøren betoner at en kjernefamilie bringer to tonn dagligvarer årlig inn i hjemmet, og at «gjennomsnittshandelen er på rundt 15 kilo», noe som gjør at vi «kan forstå at det er mange som velger å bile til butikken». Da kan det samtidig være verdt å nyansere bildet ved å minne om at flertallet, seks av ti, av Oslos innbyggere går eller sykler til dagligvarebutikken. Det har selvfølgelig å gjøre med at folk i Oslo er i den heldige situasjonen at de har kort avstand til ulike livsnødvendigheter. Avstanden fra hjemmet til dagligvarebutikken er ikke spesielt lang, mer enn halvparten har dagligvarebutikken mindre enn en kilometer unna, og for 70 prosent befinner den seg mindre enn to kilometer unna.

Alle disse opplysningene finnes tilgjengelige i den nasjonale reisevaneundersøkelsen, en undersøkelse som sist ble gjennomført i 2013/2014. Øystein Engebretsen ved Transportøkonomisk institutt har gjort dem tilgjengelige for meg.

Det opprinnelige innlegget fra Virke-direktør Harald J. Andersen 15. januar, ble også besvart av Geir Storlien Jensen i Sagene MDG 17. januar med innlegget «Virke villeder om parkering». Andersen kom med sitt tilsvar til dette i «Oppklarende om konsekvenser av ny parkeringsnorm» allerede 18. januar.

Skrevet i Blogg, Debatt, Handel, Institusjonelle forhold, Miljøvennlig transport, Nasjonal bypolitikk, Natur, klima og bærekraft, Oslo, Samferdselspolitikk, Samordnet areal- og transportpolitikk, Sentrumsutvikling, Vei- og veitrafikk, Virkemidler | 1 kommentar

En varslet katastrofe – hva må gjøres?

Oslo soler seg i glansen av å være utpekt som Europeisk miljøhovedstad. Det er lett å være stolt av byen og politikken vår. Men er vi på rett vei – med tanke på våre barns og barnebarns fremtid?

Titanic

De siste dagenes lesning har gitt meg god grunn til å svare – nei, dessverre. Vi oppfører oss som passasjerene på Titanics første klasse i timene før skipet gikk ned, uvitende om det utenkelige som er i ferd med å skje. Kapteinen og rederiet trodde de hadde verdens beste og sikreste skip. Ironisk nok fikk skipet sitt dødsstøt av et flytende isfjell fra et Arktis som i dag er i ferd med å bli borte for oss. Teknologien var ikke så sikker og god som de trodde. Men orkesteret fortsatte å spille som om intet hadde skjedd.

Heller ikke våre nåværende ledere, offiserer og mannskap synes å forstå fullt ut hvilken overveldende stor oppgave verden står overfor når vi skal hindre den globale klimakatastrofen. De skjønner ikke hvor kraftfullt og fort verdens folk må handle. FNs klimapanel har sagt at oppgaven krever en større innsats enn det som ble foretatt under den andre verdenskrigen. Optimistiske målsettinger og utallige miljøkonferanser gir ikke de resultatene vi trenger.

I Norge, som ellers i verden, får fortsatt olje- og gass-interessentene og deres kunder – selve opphavet til klimaproblemet – lov til å trekke ut tiden og forhindre de radikale grepene som trengs. For ikke å snakke om den rollen kullindustrien spiller i flere av de store landene.

Gammelt nytt

Vitenskapelige rapporter har varslet katastrofen gjennom tiår etter tiår, og stabler av bøker om de fleste sider av saken er publisert. Selv var jeg med på en utredning om fremtidens transport i nordiske byer, utgitt av Nordisk ministerråds sekretariat i 1978. Her et par utdrag av rapporten, «Trafik i Nordisk tätort», Nordisk utredningsserie NU-A-1978:14 (s.68):

Dette er altså skrevet for over 40 år siden, og siden den gang er hovedpoengene i saken blitt vanvittig mye bedre dokumentert gjennom vitenskapelige studier på mange ulike fagfelt. Imens har klimagassutslippene bare vokst og vokst og utfordringene med å snu utviklingen er blitt større og større. Den største delen av de menneskeskapte drivgassene for klodens oppvarming er blitt sluppet ut etter at vi hadde kunnskapen om problemet. Og de vil fortsette å påvirke klimaet selv om vi skulle klare å stanse alle utslipp i løpet av dette året.

Dette skjer på tross av store teknologiske nyvinninger og begynnende markedsmessige gjennomslag for energiløsninger, produkter og prosesser som gir langt mindre klimagassutslipp enn de fossile brenslene.

Noen sier at vi lever i et kunnskapsbasert samfunn – men hvilke krefter bestemmer hvilke kunnskaper vi tar i bruk?

Siste nytt

Du har kanskje sett TV-serien på NRK 2 om verdens synkende byer. Den handler om hvordan byer som Tokyo, New York, London og Miami leter etter løsninger på truslene fra stigende havnivå og kraftigere stormer med springflo og intense nedbørs-flommer. I mange byer kommer slike trusler i tillegg til synkende byggegrunn.

Mer eller mindre kreative ingeniører og arkitekter prøver å overbevise om at de har løsningene for fremtiden. Dette er utvilsomt et profitabelt satsingsområde for disse profesjonene. Men fikk du tro på at disse byene, blant verdens rikeste bysamfunn, vil klare å bære kostnadene og få resultater fort nok? Før folk og næringsliv med ressurser rømmer til tryggere steder og eiendomsmarkedene bryter sammen? Og hva tror du vil skje med storbyer i andre og langt fattigere land som ligger i farlige kystområder og elveos rundt om på kloden?

Tre saker bare fra de tre siste dagers lesning på mobilen gjorde det nødvendig for meg å komme med dette hjertesukket. Først to dårlige nyheter som du kan lese mer om på nettet:

En norsk studie viser at temperaturøkningen på Svalbard går mye raskere enn tidligere antatt.

En internasjonal rapport forteller at om lag en tredel av isbreene i fjellmassivet Hindu Kush – Himalaya kommer til å bli borte i løpet av få år. Den neste tredelen er også fortapt om ikke klimagassutslippene stanses. På kort sikt er vannforsyningen til 200 millioner mennesker truet. På lenger sikt får landbruket og befolkningen langs ti av verdens største elver store problemer. 2 milliarder mennesker vil da bli kraftig berørt. Konfliktpotensialet på kloden øker fort.

Men jeg har også lest noe jeg velger å oppfatte som en god nyhet. Den fant jeg merkelig nok hos forfatteren av en bok som er under utgivelse med den skremmende tittelen «The Uninhabitable Earth: a Story of the Future». Foreløpig må vi nøye oss med et utdrag av boken, som er skrevet av David Wallace-Wells, en vitenskapsjournalist bosatt i New York. Forfatteren er dessuten intervjuet i en podcast på The Guardian, som er vel verdt å lytte til.

Wallace-Wells sier han er optimist fordi han tror at det er mulig for menneskene å unngå de verste scenariene som klimapanelet har beskrevet som mulige hvis vi bare følger dagens trender. Han er kommet til at det er mulig å få til virkelig merkbare reduksjoner i klimagassutslippene. Selv om vi ønsker å begrense temperaturøkningen til 1.5 – 2.0 grader, kan vi klare å unngå 3 eller 4 graders økning, som jo er mye, mye verre.

En god nyhet er det også når vi får opplyst at omleggingene vi må gjøre vil være mye mer lønnsomme enn å fortsette på dagens kurs. Og så tror vi optimister på at noen finner opp en helt ny metode for å ta tilbake noe av klimagassene som de siste generasjoners fossilforbrenning har belastet kloden vår med.

Hva kan og må vi gjøre?

Svaret på spørsmålet er selvsagt at vi må gjøre veldig mye. I likhet med Wallace-Wells tror jeg på tre helt avgjørende satsingsområder, som alle er viktige å få på plass så fort som mulig:

  1. Alle karbonutslipp må ilegges så kraftige avgifter at det blir helt ulønnsomt å fortsette å lete etter, ta ut og bruke fossile brensler.  Aller først må naturligvis alle åpne og skjulte subsidier til fossil-virksomheter fjernes. Ikke minst de som gir mer varetransport og reiser. Dette er markeds-økonomenes hjertebarn, og noe for Høyresiden.
  2. Det må satses massivt på «grønn» energi, utslippsfri teknologi og prosesser i alle sektorer. «Green New Deal» må drives frem i alle land. Dette er noe for industri og anlegg, ingeniører, arkitekter og alle andre kreative profesjoner, og en god sak for Venstresiden.
  3. Det må satses massivt på forskning og utvikling for karbonfangst fra atmosfæren, med både biologiske og teknisk/kjemiske metoder. Alle optimistiske klimascenarier forutsetter fullt gjennomslag på dette feltet. Dette er noe for prosessindustri, skogbrukere, skog-reddere, landbruksfolk og mange andre, kanskje det mest populære feltet for det politiske Sentrum?

Som samfunnsborgere må hver og en av oss yte vårt lille bidrag gjennom endringer og tilpasninger av vårt forbruk, reiseaktivitet og mye annet.

Men Verden – og lille Norge – får ikke dette til uten å fjerne alle bremseklossene i dagens maktapparat i og utenfor det politiske systemet. Som Wallace-Wells sier, i et demokrati som vårt er det viktigst å gjøre jobben som velger og samfunnspåvirker.

Ikke la deg lure av gode løfter og diffuse håp. Gjennom valg og andre beslutninger må vi kaste og forflytte alle politikere og andre ledere som ikke går aktivt inn for den raske omstillingen av samfunnet som våre barn og barnebarn har krav på.

Politikk er det fjerde avgjørende satsingsområdet. Altså noe for alle. Der ligger håpet. Men da må politikken også tjene de fattige og de som blir rammet av de store omleggingene av økonomien og samfunnet som vi må gjennom. Vi optimister foretrekker dette. Alternativet er mye verre.

Skrevet i Blogg, Byomforming-transformasjon, Debatt, Institusjonelle forhold, Miljøvennlig transport, Nasjonal bypolitikk, Natur, klima og bærekraft, Oslo, Regional planlegging, Samferdselspolitikk, Samordnet areal- og transportpolitikk, Uncategorized, Vei- og veitrafikk, Virkemidler | Legg igjen en kommentar

Hvordan kan veitransporten klare sin del av Oslos klimamål?

Miljøhovedstaden Oslo og Akershus fylkeskommune har ambisiøse mål om å bli kvitt nesten alle utslippene av klimagasser innen 2030. Veitrafikken er den klart største kilden til slike utslipp, og det er ikke lett å se hvordan vi skal klare dette målet.

Fagnettverket Bullby har sett på utviklingen og planene for samferdselen i Osloregionen. Uten nye kraftfulle tiltak vil vi ikke nå målene politikerne har vedtatt. Bullby har derfor fem innspill til større politiske grep enn de som ligger inne i de foreliggende klimastrategier.

Bullbys innspill blir presentert og begrunnet i et møte på Litteraturhuset i Oslo, 6. februar 2019. Grunnlaget for presentasjonen og en etterfølgende samtale der Oslo-politikere deltar, kan lastes ned her:

Grunnlag for innlegg om veitransport og klimamål i Osloregionen. Ved utskrift av presentasjonen tilrås det et oppsett med to bilder per A4-side.

Skrevet i Blogg, Bokvalitet og nærmiljø, Byomforming-transformasjon, Debatt, Institusjonelle forhold, Kollektivtransport, Miljøvennlig transport, Nasjonal bypolitikk, Natur, klima og bærekraft, Oslo, Regional planlegging, Samferdselspolitikk, Samordnet areal- og transportpolitikk, Vei- og veitrafikk, Virkemidler | Legg igjen en kommentar

Frokostmøte på Litteraturhuset i Oslo, 6. februar 2019

Bullby er partner i Oslo europeisk miljøhovedstad 2019. Liknende frokostmøter om Oslos bo- og bymiljø blir arrangert samme sted onsdag 13. mars og onsdag 3. april. Sett av tiden i din kalender.

Skrevet i Blogg, Bokvalitet og nærmiljø, Byomforming-transformasjon, Debatt, Institusjonelle forhold, Kollektivtransport, Miljøvennlig transport, Natur, klima og bærekraft, Oslo, Regional planlegging, Samferdselspolitikk, Samordnet areal- og transportpolitikk, Vei- og veitrafikk, Virkemidler | Legg igjen en kommentar

Byutvikling og miljø i Oslo – Europeisk Miljøhovedstad 2019

Miljøhovedstaden har til nå mobilisert over 150 partnere og deres prosjekter som så langt gir over 300 arrangement i 2019. Dette ble lansert under et arrangement på Fritjof Nansens plass 25. september. På nettsiden www.miljøhovedstaden.no er hvert arrangement omtalt – og for de fleste gitt tid og sted.

Mange av partnerne har folkelige arrangement som gjentas flere ganger gjennom året, blant andre Bytt&Syng klesbyttemarked, Grønn nabolagskafe på Vålerenga, Aktivitetsdag ved sjøkanten, Åpen dag hos Matsentralen, Humlevandringer, Elvevandringer, Blomstervandringer, Aktivitetsdager ved Østensjøvannet, Fra setra til middagsbordet, Åpent bakehus på Losæter.

Byutvikling, byplanlegging, bymiljø er tema for en stor gruppe seminarer, frokostmøter og konferanser som arrangeres av og rettes mot ulike fagmiljøer og er til dels basert på deltakeravgift. Her er noen av disse partnerarrangementene nevnt i tilnærmet kronologisk rekkefølge.

Medvirkning i Oslos byutvikling. Seminar i januar om prinsipper for byutvikling i Oslo og andre steder. Arrangør Oslo velforbund.

Bullbys frokostmøter i Litteraturhuset, onsdager kl 8-10:

6. februar. Hvordan kan veitransporten klare sin del av Oslos klimamål?

13. mars. Boligkvalitet og bomiljø

3. april. Hvilke virkemidler har byens politikere til å skape gode lokalsentra når byen fortettes?

Fagdagen “Smarte byer”, 14. mars. Arrangør NITO Oslo og Akershus.

Fellesskap i et bilfritt offentlig rom, 25. april. Foredrag og omvisning med fokus på den bilfrie byen. Arrangør Rodeo arkitekter.

Nordisk hovedstadskonferanse, 21.-22. mai.  Samler ordførere, bystyrepolitikere og kommunale ledere fra de Nordiske land. Arrangør Oslo kommune.

Urban Future Global Conference, 22.-24. mai.   For deg som jobber med å endre moderne byer basert på innovasjon og bærekraft. 10-årsjubileet til FutureBuilt inngår i programmet.

Offisiell åpning av Oslo bystudio, 22. august. Lanseringskonferanse for Oslo bystudio, et sted der studenter og forskere sammen skal løse utfordringer i Oslo by. Arrangør Universitetet i Oslo, Handelshøyskolen BI, OsloMet, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.

PLAN 2019, 28. – 29. august. Dagskonferanse som fokuserer på bærekraftige løsninger i byplanleggingen. Arrangør Tekna.

Bylivsfestivalen 2019,  29.-30. august. Festivalen vil skape engasjement rundt et aktivt byliv uten trafikk. Arrangør Programmet Bilfritt byliv i Oslo kommune.

Oslo Urban Arena 11.-12. september. Fagkonferanse om byutvikling. Arrangør Oslo Urban Arena.

Seminaret Urban Move 18. september. Fokuserer på bærekraftig byutvikling fra et innbyggerperspektiv. Arrangør Sweco.

Common Ground 18.-20. september. Verdenskongress for landskapsarkitektur, om urban transformasjon, grønn mobilitet, sunne og vakre landskap og folkelig medvirkning. Arrangør Norske landskapsarkitekters forening. Se Common Ground.

Oslo arkitekturtriennale 2019, 26. september – 24.november. Velkommen til Nordens største arkitekturfestival. Arrangør Oslo arkitekturtriennale.

Fagkveld om arkitekturkvalitet og varighet i historiske rammer i en av Oslos eldste bygninger, 17. oktober. Arrangør Asplan Viak.

Tøyen Boligkonferanse, oktober 2019. Om sosial boligutvikling sett i sammenheng med klima og miljø både i Oslo og på Europeisk nivå. Arrangør Nedenfra.

ByBy-konferansen, 10. november. Om byutvikling og bytransport. Arrangør Transportøkonomisk institutt.

Skrevet i Arkitektur, Bokvalitet og nærmiljø, Boligpolitikk, Byomforming-transformasjon, Debatt, Institusjonelle forhold, Kollektivtransport, Kulturminner og byforming, Lokalsamfunnsutvikling, Miljøvennlig transport, Nasjonal bypolitikk, Natur, klima og bærekraft, Oslo, Regional planlegging, Samordnet areal- og transportpolitikk, Sentrumsutvikling, Vei- og veitrafikk, Virkemidler | Legg igjen en kommentar