Bull har kommentert Regional plan for Oslo og Akershus

Gode intensjoner – men er virkemidlene gode nok?

Bull støtter planens gode intensjoner med forsøk på å ivareta bærekraftige prinsipper. Den  forutsetter ikke vesentlige brudd med dagens utbyggingsmønster og søker å utnytte den infrastrukturen som finnes fremfor en uheldig spredning av byveksten. Samtidig vil gjennomføringen av planen stå og falle på offentlige myndigheters evne til å koordinere sitt planarbeid og til å ta i bruk eksisterende og nye virkemidler i byutviklingen. Uten dette får planen ingen offensiv gjennomføringskraft men kun en bremsende effekt på dagens utvikling.

Planens hovedprinsipper er gode

Den regionale planen for Oslo og Akershus inneholder gode intensjoner og forsøker å ivareta bærekraftige prinsipper. Den bygger på hovedstrukturen i det kollektive transportnett og forutsetter fortetting og høyere arealutnyttelse i utpekte byer og tettsteder nær kollektivknutepunkter. Realismen i planen hviler på at den ikke forutsetter vesentlige brudd med det regionale utbyggingsmønsteret vi ser i dag, men søker å utnytte den infrastrukturen som finnes fremfor en tilfeldig og uheldig spredning av byveksten innenfor bybåndet og til nye områder utenfor.

Samtidig vil gjennomføringen av planen stå og falle på offentlige myndigheters evne til å koordinere sitt planarbeid og til å ta i bruk eksisterende og nye virkemidler i byutviklingen. Uten dette får planen ingen offensiv gjennomføringskraft, men kun en bremsende effekt på dagens utvikling. Dette kan føre til sterk reduksjon i regionens samlede boligbygging. Dette er det motsatte av hva planen tar sikte på å oppnå – en miljøvennlig og bærekraftig utvikling for høy vekst i Oslo/Akershusregionen i de neste 20-30 år.

Virkemidler basert på avtaler er en utfordring

Regional plan for Oslo og Akershus forutsetter at gjennomføring skal baseres på lojal oppfølging av planens prinsipper fra alle forvaltningsnivåene. Det skal utvikles et omfattende sett av avtaler som en ryggrad i gjennomføringen. Avtalene kan ha forankring i alle plannivåer, stat, fylkeskommune og kommuner. Dette krever omfattende endringer hos alle nivåene i forhold til ordinær regulativ virksomhet.

Avtaler forutsetter for det første at det skapes arenaer hvor parter kan møtes til konstruktiv dialog og forhandlinger. Partene må videre stille med politisk avklarte mandater for forhandlinger som tydelig anviser hvilke interesser som skal ivaretas og hvilke rammer som settes for avtaleinngåelse. Alt må være forankret i partenes respektive beslutningsorganer. Fullmakter til forhandlere må likeledes være entydige og det må være klare åpne kanaler tilbake til beslutningsorganene.

Erfaringsmessig representerer dette en vesentlig endring for staten siden departementene ikke har særlig erfaring med denne typen virkemiddel i samhandling med underliggende nivåer. Når det gjelder samordnet areal- og transportpolitikk må staten utøve sin myndighet både direkte gjennom departementer og via statlige organer som SVV, Jernbaneverket og NSB. Dette vil kreve omfattende avklaringer og koordinering som staten hittil ikke har maktet å løse på en tilfredsstillende måte. Men heller ikke fylkeskommuner og kommuner har særlig praksis å vise til.

Ett eksempel på dette er erfaringene fra prosjektet ”Bindende avtaler mellom kommune, fylke og stat – et instrument i regional utvikling” (2005) – i praksis ”Utviklingsprosjekt Follo”. Prosjektet viste dessverre helt entydig at ingen av plannivåene – stat, fylkeskommune eller kommune var forberedt på den samhandling som er nødvendig for forhandlinger og avtaler.

Størst utfordringer sto staten overfor, ved at man ikke maktet å avgi fullmakter til SVV og Jernbaneverket. Men heller ikke fylkeskommunen klarte å koordinere innsatser til praktiske resultater. Follo kommunene viste positive politiske anslag til intern koordinering, men dette ble ikke fullført.

Erfaringer og anbefalinger fra ”Utviklingsavtale Follo” er i høyeste grad relevante og bør legges til grunn i det videre arbeidet når man lanserer forhandlinger og avtaler som selve ryggraden i virkemiddelbruken for gjennomføring av den regionale planen for Oslo og Akershus.

Sluttrapport fra ”Utviklingsavtale Follo” er: May-Britt Ellingsen: ”Slå en sprekk i statens vegg? Sluttevaluering av prosjektet ”Bindende avtaler mellom kommune, fylke og stat – et instrument i regional utvikling”. NORUT Samfunnsforskning AS, okt. 2005.

Pisk og gulrøtter

Det meste av planens gjennomføring hviler på de kommunale skuldre. Det er derfor fortjenestefullt og nødvendig at planen ber om en betydelig større statlig satsing på den skinnegående kollektivtransporten i byområder (bymiljøavtaler). Dette er avgjørende for å stimulere til kommunal innsats for å nå regionale og nasjonale mål for byutviklingen.

Men ingen kommune vil utarbeide og gjennomføre planer som strider mot kommunaløkonomiske interesser. Kommunene må derfor settes i stand til å inngå avtaler med utbyggere der meromkostninger ved en endret arealpolitikk deles mellom partene. Forskriftene til plan- og bygningsloven angående utbyggingsavtaler bør derfor endres slik at det igjen kan innføres fri avtalerett mellom partene om deling av utbyggingskostnader, slik man har det i de fleste vesteuropeiske land. Planforslaget peker også på andre økonomiske virkemidler, men disse berører fordelingsmekanismer mellom norske kommuner og vil neppe la seg gjennomføre.

Planen foreslår en senterutvikling der transformasjon av bestående bebyggelse vil måtte foregå i stor skala. Bytransformasjon har hittil i hovedsak foregått ved at tidligere nedlagte industriområder er utnyttet til boligbebyggelse. Denne vellykkede og uproblematiske transformasjonen vil snart ta slutt etter hvert som alle tilgjengelige industriarealer er brukt opp. I senterområder og rundt knutepunkter på kollektivnettet er det som oftest gammel boligbebyggelse som råder grunnen.

Den regionale planen har ingen oppskrift på hvordan lokale myndigheter på en god måte kan sikre en målrettet og hensynsfull omdanning av velfungerende boligområder til nye boligområder med høy tetthet og gode miljøkvaliteter. Dette berører kanskje det vanskeligste punktet for planens gjennomføring. Det må utvikles økonomiske og juridiske virkemidler som setter kommunene i stand til å planlegge og gjennomføre denne form for transformasjon.

Oppsummering

  • Virkemiddelapparatet må forsterkes i samarbeid mellom kommuner, fylke og stat slik at samhandling i gjennomføring av en helthetlig planlegging og utbygging kan effektiviseres.
  • Topp prioritering av kollektivtransporten i hele byområdet Oslo-Akershus med mange avganger. Lokaliseringer og ny utbygging må være kollektivbasert, ha korte gangavstander og høy utnytting, Slik vil det vokse fram et kollektivbasert og ikke bilbasert utbyggingsmønster.
  • Biltransporten må begrenses planmessig i byområdet gjennom fysiske tiltak og særlige virkemidler, bl a parkeringskapasitet og kostnad. Mer av kjørevegnettet brukes til sykkel, buss og bane.
  • Stedene som bygges opp eller videreutvikles må tilfredsstille høye krav til utforming, gode byrom og ha allsidige funksjoner, slik at de blir gode steder å være og så vidt mulig funksjonelt selvbærende.

Her kan du lese om plansamarbeidet i Oslo og Akershus.

Legg igjen en kommentar nedenfor

Dette innlegget ble publisert i Blogg, Nasjonal bypolitikk, Oslo, Samordnet areal- og transportpolitikk, Uttalelser. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Send oss kommentarer og forslag