Byutvikling på utrygg grunn

Nordmenn er blitt et europeisk byfolk. Vi føler oss hjemme i byer på kontinentet. Fjerne byer virker ikke så fremmedartede lenger, vi kjenner oss igjen selv om de er ganske langt borte.

Jeg skriver dette på en liten balkong oppe i femte etasje ut mot en bakgård inne i Palma på Mallorca en sen høstdag. En jevn lyd av biltrafikk nede fra gaten blandes med fuglekvitter, suset fra ventilatorer i nabogårdene og klirrende tallerkener fra kjøkkenet på hotellet ved siden av. Kirkeklokker slår mange slag, en håndverkerdrill bryter harmonien, et fly går inn for landing i det fjerne. Det er en helt ordinær europeisk ettermiddagsstemning, og ikke særlig uvant eller merkverdig for en nordmann på balkongen. Det er kanskje ikke slik på en vanlig ettermiddag i Lillestrøm eller Hamar, men det er heller ikke langt unna. Norske byer blir stadig mer europeiske, mer gjenkjennelige som en fortelling om, og en klangbunn for, en felles urban kultur.

Det er i byen det skjer

Nordmenn flest, 80 prosent av oss, bor etter hvert i byer og tettsteder. Hamsuns nybrottsmann Isak Sellanraa er nå en historisk kuriositet, solsvidde tømmertun i Gudbrandsdalen forteller oss stadig mindre om hvem vi er og hvor vi kommer fra. Nordmenn trekker inn til byene. Byene har alltid vært importhavner både for varer og for kulturelle og sosiale normer. Nå er også vi blitt et byfolk, enten vi liker det eller ikke. Stort sett liker vi det.

Det er i byene den største økonomiske veksten finner sted. ”Byer er mer produktive”, slo Rattsø-utvalget (’Produktivitetskommisjonen’) fast i februar 2015. Byene har den funksjonelle kompleksiteten og mangfoldet i kompetanser og ressurser som er forutsetninger for innovasjon og omstilling. Industrien er ikke lenger avhengig av å ligge der råvarene er eller kraften produseres; nå vokser de byene der folk har lyst til å bo, der de finner likesinnede, ønsker å etablere familie og kan få et mangfoldig tilbud av både jobb, utdanning og adspredelse. Folk velger et sted de vil bo, og arbeidsplassene flytter i økende grad etter, til byer hvor næringslivet finner den nyttigste, mest kompetente og stabile arbeidskraften.

Ettersom den tradisjonelle industrien har flyttet ut av byene, til et fjernt utland eller til mer anonyme ’industriparker’ i utkantene, er de gamle arbeidsplassene overtatt av andre næringer, av boliger og områder for fritid og opplevelse. Havnene i de fleste norske byer er overtatt av fritidsbåter og boliger langs kaikantene; havnen i Moss er både godsfri og luktfri, skipsverftet Akers Mek i Oslo er blitt til Aker Brygge, fabrikkene langs Akerselva er blitt steder for kulturnæring og undervisning, for mat og drikke, elven i Drammen er blitt en daglig frisk glede og ikke en seigtflytende skam. Byenes sentrale strøk befolkes i økende grad av mennesker som ikke er der fordi de må eller har noen funksjonell begrunnelse for det, men fordi de har lyst. De har tid til rådighet og god økonomi; de er studenter og pensjonister eller de har fleksibel arbeidstid. Og de har, omtrent alle sammen, tilbrakt lange ferier på kafé på italienske torg og ruslet i greske havner, eller sittet på små balkonger med et avkjølt glass chablis i en spansk bakgård. Så kommer de hjem og vil ha det slik her også, på torget i Kongsvinger, langs elven i Drammen og i parken i Levanger. Da jeg vokste opp i Enebakk var Lillestrøm et sted vi dro til om vi måtte, nå sitter folk og drikker kaffe på torget i Lillestrøm en ukedag fordi de har lyst.

Byvekst som utfordring

Statistisk Sentralbyrå (SSB) forteller oss at veksten i norske byer blir voldsom i årene fremover. Det er en kombinasjon av migrasjon fra andre land og tilflytting fra landdistriktene. Slike prognoser har satt mange politikere inn i en krisestemning, til tider handlekraftig. Det kan synes som om prognosene er selvoppfyllende og uavvendelige, at det ikke er noen vei utenom, som om byutvikling ikke lenger skal kunne være politisk styrt.

Vi må bygge høyere og tettere og tøffere, sier bystyrer og planleggere, godt støttet av sentrale myndigheter. Vi må ta i bruk ledige arealer, og rive det som ikke lenger er tjenlig for en ny tid, og vi må bygge større enheter, i raskere tempo.

Det kan være mye god fornuft i dette. Holdt sammen med tidens miljøutfordringer er det stadig flere som erkjenner at vi må slutte å bygge spredte boliger utover på jordene og skograbbene utenfor byene. Vi må bygge slik at alle kan betjenes av kollektivtransport, eller de kan gå og sykle på jobb. Med andre ord, vi må bygge mer bymessig, tettere. Vi må husholdere med våre ressurser på mer ansvarlig måte. Etterkrigstidens anti-urbane ødsling med areal, med privatbilismen som målestokk og forutsetning, er forhåpentligvis snart ved veis ende.

Men her oppstår samtidig en fare – for at vi i vår iver etter å møte vekstprognosenes krav kan komme til å bygge i stykker mange av de kvalitetene som er blant årsakene til at byene og bymiljøene er blitt så attråverdige og suksessfulle, også for oss nordmenn.

Byorganismens sårbarhet

Den tette, sammensatte byen viser seg å være stedet der kreativitet og nyskaping gis best levekår. Særlig byer med universitets- og høyskolemiljøer har en slik vekstkraft. Den tradisjonelle byen består av en kompleks og ofte uoversiktlig blanding av folk og kompetanser, av rike og fattige, nytt og gammelt, av offentlig rom og beskyttet privatliv. Byens økonomi forutsetter kombinasjonen av lokaler i bakgården og staselige fasader ut mot det offentlige rommet, av både det som oppstår i nøysomhet og det som er ekspansivt utadvendt. Om byen skal fungere som økonomisk motor må den tilby både det som er dyrt og det som er billig, det som er nytt og blankt og det som er gammelt og slitt, det som er tradisjonelt og det som er grensesprengende.

De attraktive byene har en slik kompleksitet, utviklet og foredlet over tid. Derfor ligger det en stor fare i den mer hesblesende ekspansjonen som nå gis politisk prioritet, for eksempel i hovedstaden. De store nye byggeprosjektene klarer ikke å få med seg denne funksjonelle og miljømessige kompleksiteten. I Bjørvika i Oslo bygges det kostbare kontorlokaler som bare er egnet for veletablerte bedrifter, og dyre boliger for velsituerte beboere, og området får ikke noe av Grünerløkkas, Frogners eller Kampens variasjon. Når det bygges ut store byområder over kort tid blir det vanskelig å få med seg de bymessige kvalitetene som kjennetegner urbane kvaliteter – det som utvikles langsomt, av mange hender og med mange dagsordener.

Byens tydeligste kvaliteter ligger i det offentlige rommet, på gaten og torget, i parken, der folk møtes, der du treffer den fremmede. Disse kvalitetene oppleves for det mest i nokså intim målestokk. Nye Barcode i Oslo fotograferes helst fra 500 meters hold, mens det på gatenivå virker ganske så glatt og traurig. Bymiljøet oppleves først og fremst fra 0 til 3 meter over bakken, og i ikke mer enn 5 km/time. Estetisk kvalitet sanses først og fremst ganske kroppsnært og direkte. Det er ikke nok at den gode gaten og plassen er pent utformet, den må også ha aktivitet i fasadene. Om banken overtar hele første etasje dreper den samtidig bylivet.

Et varsko til byprosjektet

Det er vanskelig for de store byprosjektene å få med seg denne komplekse variasjonen. Dette har alltid vært drabantbyens og nybyens problem, i hvert fall inntil det har gått 50 år og ting har gått seg til, det har kommet litt patina og slitasje, hus er bygget om og bygget på og fått nye og annerledes funksjoner. Det er et problem vi nå får, i en rekke norske byer, dersom vi med noen grove jafs tror vi kan bygge oss ut av byvekstens utfordringer. For en by som Oslo betyr det at de kvalitetene som ligger i de gamle bydelene, som er utviklet gjennom et par hundre år, ikke må tukles for mye med. Det bør bygges med, og ikke mot, stedets egenart. Det betyr at hastverket og de kjappe løsningene er problematiske, og samtidig trolig unødvendige. Om vi tror, som SSB og Byrådet, at Oslo vil få stor tilflytting, er det ikke nødvendig å finne plass til alle innenfor en nokså vilkårlig kommunegrense, så lenge Lillestrøm og Jessheim, Oppegård og Ski, Asker og Heggedal ligger med ledige arealer og åpne armer mindre enn en halvtimes pendleravstand unna.

Den bykvaliteten vi opplever på reise ute i Europa, erfart fra en liten balkong i en beskjeden bakgård et sted i sør, bør forvaltes med betydelig omsorg også på hjemmebane. Når byene skal ekspandere bør det gjøres med den klokskap som ligger lagret og tilgjengelig i de etablerte bymiljøene. Vi, arkitekter og planleggere, har aldri vært så gode til å planlegge byer i Norge, til å innordne oss en etablert orden. En slik kompetanse var aldri en del av vår skolelærdom. Nå, når vi erkjenner at også vi er et byfolk, er det viktig at vi også tar til oss denne kunnskapen om hvordan den gode byen utvikles, ganske langsomt, ganske uheroisk, med tiden til hjelp, og at vi i vår iver etter å være moderne ikke river ned den grunnmuren som det gode bylivet skal bygges på.

Dette innlegget ble publisert i Arkitektur, Blogg, Byomforming-transformasjon, Kulturminner og byforming, Nasjonal bypolitikk, Oslo, Samordnet areal- og transportpolitikk. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Send oss kommentarer og forslag