Da boligsak ble politikk

Av Sven Erik Svendsen

Kronikken er tidligere publisert i DAGBLADET 04.07.2014, side 56, som er en bearbeidet tekst publisert i tidsskriftet PLAN 4-5/2013.

Relativt lenge har det vært vanskelig å få øye på norsk boligpolitikk, men den oppsto for 100 år siden i og med stiftelsen av Boligreformforeningen.

Før den industrielle revolusjon var boligen – i byen og på landet – i hovedsak et arbeidsgiveransvar; utviklingen som fulgte etter, førte til at boligen framsto som egen bygningstype og livsramme, helt eller delvis frigjort fra arbeidsstedet. Det kom mange reaksjoner på den hardhendte og spekulative by- og boligutviklingen i industrialismens kjølvann, og særlig februarrevolusjonen i Paris i 1848 ble et vendepunkt. Da forsto det nye borgerskapet at grunn til uroen i storbyene var boligforholdene – spesielt overbefolkningen og helsetilstanden i arbeiderstrøkene. Ikke bare representerte dette en trussel mot egen helse og velstand, men faren for større samfunnsomveltninger ble åpenbare.

Ulike deltakere – med ulike motiver – kom til å prege diskusjonen i den europeiske boligreformbevegelsen fra midten av 18-hundretallet, med politiske aktivister og byråkrater, evangelister og avholdsforkjempere, industrialister og fagfolk som de mest aktive.

Troen på samfunnsreform var klart motiverende, og da engelskmannen Ebenezer Howard i 1898 utga boka om hagebyen hadde den tittelen: To-morrow! A Peaceful Path to Real Reform. Reform var stikkordet, og hagebyen ble et virkemiddel for å oppnå det viktigste: en mest mulig konfliktfri samfunnsutvikling. Først noen år seinere ble tittelen endret til Garden Cities of To-morrow.

Howards hageby var et ektefødt barn av boligreformbevegelsen, preget av helhetlig planlegging og mønstergyldig utforming av boliger og nærmiljøer. Samtidig kommer ønsket om en borgerliggjøring av arbeiderklassen i velfriserte omgivelser klart fram. Howard hadde tro på harmoniske omgivelser i reformbestrebelsene; på samme måte som avholdsagitatorer og predikanter så for seg mindre drikkfeldighet og prostitusjon i velplanlagte nye arbeiderstrøk, og industrialister som ønsket seg en mer effektiv arbeidstokk.

Framsynte næringslivsfolk, utopister og fagfolk utviklet flere steder i Europa ulike industrianlegg i progressiv retning med sunne boliger, kooperative tiltak, etterutdanning og progressiv barneoppdragelse. Her til lands er Rjukan et godt eksempel, med Sam Eyde som visjonær industri- og samfunnsbygger.

Norsk Forening for Boligreformer (nå: Bolig- og byplanforeningen) ble stiftet høsten 1913, og blant annet som en følge av dette ble boligsektoren et nytt politikkområde, og grunnlaget for det vi kaller den norske boligmodellen lagt. Det betyr at Staten tar overordnet ansvar for lovverk og ulike finansieringsordninger, og kommunene planlegging og infrastruktur. Siden har det skjedd relativt lite; det vil si at modell, ansvars- og rollefordeling i prinsippet er slik de ble utviklet i mellomkrigstida, mens forholdet mellom de tre hovedaktørene (stat, kommuner og privat sektor) har endret seg over tid.

Boligreformforeningen i Norge oppsto etter krakket i boligmarkedet i 1898 og en påfølgende uvilje mot private investeringer i sektoren, krig og lav produksjon, samt et økende boligbehov. Aktørene var stort sett de samme som i resten av Europa – akkurat som diskusjonstemaene var det. De fleste var enige i at et større offentlig engasjement var helt avgjørende for å få flere og bedre boliger, og debatten gikk mye på valg av boligtype: selveide rekkehus eller boligblokker? Fordelen med den første var at et hus med (velstelt) hage ville tidsmessig binde opp arbeiderene slik at det ikke ble særlig anledning til politikk og organisasjonsvirksomhet. Ulempen var relativt stor arealbruk og høye kostnader sammenliknet med etasjebyggeriet. «Kristiania-krakket» fikk store konsekvenser for boligfinansieringen, og det tok omtrent hundre år før private investeringer i særlig grad gikk inn i boligsektoren.

Videre endret det offentliges ansvar og rolle i boligforsyningsprosessen seg helt. I mellomkrigstida var det statlige garantiordninger som bidro til at den kommunale leiegårdsbebyggelsen ble oppført, og i etterkrigstida – fram til 1980-åras liberalisering – var Husbanken dominerende långiver for boligbyggingen i landet.

Arkitekt og venstremann Kristen Rivertz er et godt eksempel på en forgangsperson som blandet politisk interesse og faglig kompetanse i det som da ble betegnet som boligsak. Det epokegjørende boligområdet han tegnet i 1913 og fikk bygget på Sagene i Oslo med leiligheter i treetasjes lameller, er like mye innlegg i en debatt om arbeiderboligers utforming som et arkitektonisk prosjekt.

Hans motstandere i debatten var hagebyentusiastene som mente at folk ville ha det best i rekkehus. En av dem var rådmann i Oslo, Sofus Arctander. Resultatet var at de som mer håndfaste diskusjonsinnlegg, nærmest bygde hvert sitt område – Det Rivertzke kvartal eller «River’n» og Arctanderbyen etter engelsk hagebymønster på Ekeberg – omtrent samtidig. Ettertida har vist at Rivertz på en måte «vant» diskusjonen, i og med at boligene i hagebyene ble for dyre for dem de var ment for – nemlig arbeidere på lave lønninger; også her var det middelklassen som flyttet inn. Rivertz måte å bygge boliger på var mer tilpasset virkeligheten.

Diskusjonene i foreningen var grundige, og temaer som offentlig ansvar og finansieringsformer, bebyggelsesmønster og tettheter, boligtyper og utforming er fremdeles like aktuelle. Det store engasjementet innen boligreformbevegelsen har utvilsom hatt betydning for utviklingen; selv om utgangspunktet var paternalisme og veldedighet, endret politikere og fagfolks interesse for vanlige menneskers bolig- og leveforhold seg.

Boligreformbevegelsens fysiske produkter – hagebyenes bebyggelsesplaner og boligtyper – er gode eksempler på en bedre tilpasset og mer human byutforming. Nå kan de være til inspirasjon, men er også meget brukbare lærestykker for dagens og framtidas boligplanleggere.

Legg igjen en kommentar nedenfor

Dette innlegget ble publisert i Artikler, Blogg, Bokvalitet og nærmiljø, Boligpolitikk, Nasjonal bypolitikk. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Send oss kommentarer og forslag