Erfaringer med by- og transportpolitikken – hva kan vi lære?

Hvilke transportpolitiske og institusjonelle grep kan mest effektivt bidra til å realisere klart mer miljøvennlig transport i norske byområder, for eksempel innen 2030?

Flere av våre fagetater, politiske institusjoner og partier mener nok at de har gode svar på dette nøkkelspørsmålet. Problemet er bare at de mange ganger før har vært like optimistiske, godtroende, eller retoriske. Derfor er det viktig å se på erfaringene med transportpolitikken det siste halve sekelet, og drøfte hva vi kan lære av disse.

Mål om mer miljøvennlig bytransport er jo gammelt nytt, og Staten har opp gjennom årene gjennomført mange runder med utredninger, planer og politiske vedtak om dette, for eksempel Norsk vegplan II for byer og tettsteder (NVPII), Transportplanarbeidet for de ti største byene (TP10) og tallrike versjoner av Nasjonal transportplan (NTP). Dessuten har bykommunene og fylkeskommunene ofte hatt minst like ambisiøse mål som staten.

Sentrale spørsmål

  • Hvor godt samsvar har det vært mellom mål og virkemidler i de ulike politikkpakkene?
  • Hvordan har de tilgjengelige ressurser blitt fordelt mellom ulike typer tiltak og virkemidler?
  • Er det noen tiltak og endringer som har skilt seg ut som spesielt vellykkede i forhold til de aktuelle målsettingene?
  • Hvilket apparat for gjennomføring har en hatt for de ulike typer tiltak?

For å besvare spørsmålene kan en støtte seg på en rekke tidligere utredninger og evalueringer. Desto klarere konklusjoner en kan trekke, desto bedre råd kan en gi for den fremtidige transportpolitikken.

Dette innlegget ble publisert i Blogg, Miljøvennlig transport, Nasjonal bypolitikk, Virkemidler. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Send oss kommentarer og forslag