Farlige myter om boligpolitikken

Artikkelen er tidligere trykket som kronikk i Klassekampen 5. desember 2016.

Boligvekstutvalget har avlevert sin innstilling til Byrådet i Oslo. Mandatet var å «fremme kort- og langsiktige forslag til tiltak som vil bidra til økt bolig­bygging med kvalitet». I rapporten spres det to farlige myter:

  1. At flere småboliger mellom 35 og 50 kvadratmeter kan motvirke prisveksten og sikre tilstrekkelig antall rimelige boliger slik at husholdninger med normale inntekter har råd til å bo i Oslo
  2. At flere småboliger og høyere tetthet kan avhjelpe presset på boligmarkedet i storbyene.

Dette er myter som i stor grad preger den boligpolitiske debatten, ikke bare i Oslo, men også i de andre storbyene, og fører til at det nå bygges stadig mindre leiligheter og tettere boligområder, uten at det avhjelper verken prisøkningene eller presset på boligmarkedet.

Utvikling i boligpriser, byggekostnader og konsumprisindeksen 2000-2012. Indeks 2000 = 100. Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Intet brukbart lovverk

Vi er inne i en runddans mot stadig dårligere boligkvalitet. For om lag 20 år siden var minstekravet til boliger, slik det var formulert av Husbanken, to rom og kjøkken på 50 m2, en bolig for folk flest med normal inntekt. Husbanken spiller ikke lenger noen rolle i Norge når det gjelder den vanlige boligbyggingen. Den er blitt en ren sosialbank som forvalter midler til utsatte grupper på boligmarkedet og «husbankkrava» er en saga blott. Plan- og bygningsloven stiller heller ikke konkrete krav til boligenes areal og utforming, bortsett fra krav til Universell Utforming (UU). Man kan bygge en bolig ned mot 25 kvadratmeter innenfor dagens lovverk.

Først ble minstekravet i hovedstaden satt ned til 40 m2 og er nå på 35 m2, uten at det er blitt lettere komme inn på boligmarkedet. Prisen i forhold til vanlig folks inntekt er den samme, om ikke høyere, mens boligen er blitt 15 m2 mindre. Det er ikke sammenheng mellom utviklingen av boligprisene og byggekostnadene, noe SSB har vist gjennom en rekke grafer det siste tiåret. Markedet tar det de kan få, uansett. Hvor langt det kan gå illustreres av et OBOS-prosjekt på Fornebu, felt Oksenøya 1. Her selges en ettrommer på 30 m2 for 3.300 00 kroner, over 100 000 kroner pr. kvadratmeter. Er vi rause, koster denne boligen maksimum det halve å bygge. Da sitter OBOS igjen med en ikke ubetydelig fortjeneste og en beboer igjen med en mindreverdig bolig.  Er dette neste skritt på nedtursspiralen for småboliger?

Ettrommer på 30 m2 på Fornebu til 3 300 000 kroner

Vanlig torommer på 1970-tallet. 52 m2 og vanlig torommer i dag på 35 m2. 15 m2 mindre og minst like dyr.

Vertikalt klasseskille

Hvor finner vi så disse småboligene? I sentrale tette boligprosjekter plasseres de gjerne i de nederste etasjene, der det sjelden kommer sol. Oppover i etasjene blir leilighetene større, så store at planløsningene ikke er så gale. Øverst finner vi de luksuriøse leilighetene, eller penthouse- leiligheter i to etasjer med store takterrasser. Her er det både sol og utsikt, noe de nederste beboerne bokstavelig talt kan se langt etter. Vi har fått et vertikalt klasseskille, ikke bare et horisontalt.

Sentrale byområder ikke for barnefamilier?

Småleiligehetene er også et stort problem for bomiljøet. Opphopning av småleiliheter fører til mindre stabile sosiale miljøer. Når man får barn må man se seg om etter en ny og større leilighet. Stadig utflytting gjør at det ikke får satt seg et stabilt sosialt miljø. I tillegg vet vi at disse småboligene er et yndet investeringsobjekt. Folk kjøper bolig nummer to og tre for utleie. Slik undermineres tilhørighet og det sosiale miljøet. Det høye prisnivået og mange småboliger i sentrale bystrøk ekskluderer ikke bare barnefamilier, også folk med «normale» inntekter. I dag er det beliggenheten som bestemmer prisen og byens deles inn klassemessig etter inntekt. Sentralt i Oslo er prisen 100 00 kr. pr. kvadratmeter, på Søndre Nordstrand ca. 37 000 kr.

Umettelig boligmarked

Beregninger foretatt av Prognosesenteret viser at det årlige boligbehovet i Oslo er om lag 6500, og at det i gjennomsnitt er ferdigstilt om lag 2800 boliger hvert år de ti siste årene. Det er ingen ting som tilsier at presset på boligmarkedet i Oslo vil avta i overskuelig framtid, uansett hvor tett og smått vi bygger. Om ti år vil vi stå igjen med en rekke boligprosjekter med utilbørlig lav standard og et like stort press på Osloregionen. Hvis markedet mot formodning skulle snu og folk få råd til å skaffe seg en bedre bolig vil disse områdene stå igjen som monumenter over en forfeilet boligpolitikk. Presset på boligmarkedet i Oslo må håndteres med andre overordnete samfunnsøkonomiske grep, så som regionalpolitikken der boligmarkedet krysser en rekke kommunegrenser. Skal Oslo bygge 100 000 boliger mot 2030? Det har også vært et stort fokus på skattepolitikken med hardere beskatning av bolig nummer to og tre.

Boligene skal så i minst 100 år og boligpolitikken må derfor styres ut fra et langsiktig samfunnsmessig perspektiv, ikke kortsiktige markedsvurderinger. At et nytt rød-grønt byråd i Oslo skal godta en boligpolitikk som fører til områder med dårlige utearealer med mindre grønt og sol vil bli en stor nedtur.

Flertallet i boligvekstutvalget, med OBOS og Selvaag i spissen, går også inn for å lempe på støykravene som boliger kan utsettes for. Det er trist at OBOS, med sin stolte historie i norsk boligpolitikk, nå går i bresjen for revisjon av opparbeidete normer for hva som skal være en god bolig.

Dette innlegget ble publisert i Arkitektur, Blogg, Bokvalitet og nærmiljø, Boligpolitikk, Boligpriser, Debatt, Institusjonelle forhold, Lokalsamfunnsutvikling, Oslo, Samordnet areal- og transportpolitikk, Virkemidler. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Send oss kommentarer og forslag