Grovt, uklokt og uforståelig om TEK17

Camilla Moneta skrev klokt i Aftenposten 17.08.: Partiprogrammene avslører urovekkende mangel på engasjement for boligkvalitet. Som regjeringsoppnevnt medlem av Statens råd for funksjonshemmede 1999 – 2007 og etter å ha arbeidet med universell utforming i 20 år vil jeg kommentere TEK17 ut fra disse tema.

I november 2016 annonserte statsråd Sanner uten blygsel at TEK17 kunne spare 100.000 -130.000 kroner per bolig ved å kunne velge mellom et snurektangel for rullestol på 1,3 x 1,8 meter eller snusirkel med diameter på 1,5 meter, fjerne krav om innvendig bod og redusere krav til sportsbod fra 5 til 2,5 kvadratmeter. I tillegg ville Sanner vurdere om andelen av boliger under 50 kvadratmeter som har tilgjengelighetskrav kunne justeres fra 50 til 40 prosent. Og om dette ikke var nok, skulle også kravet til studentboliger reduseres.

Endringene er stort sett blitt gjort gjeldende med TEK17 fra 1. juli i år. Dette til tross for kritiske kommentarer blant annet fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon som mente at dette vil ekskludere mange rullestolbrukere fra å kunne bo i eller besøke personer i slike boliger.

Trangt for alle, ubrukelig for noen

Mange av forslagene i TEK17 bryter med FN-konvensjoner, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og med intensjonen i gjeldende plan- og bygningslov. Sterkest motstand møtte forslaget om å innføre et snuareal på 1,3 x 1,8 m som et valg i forhold til snusirkelen med diameter på 1,5 meter. Sirkelen har et areal på 1,77 kvadratmeter, rektangelet krever 2, 34 kvadratmeter. Alternativet med bredde på 1,3 m kan lett føre til aksept for bruk av snusirkel på 1,3 m.

Nødvendig for noen, bra for alle, het det tidligere i mange rapporter og foredrag. Etter TEK17 er det blitt Trangt for alle, ubrukelig for noen.

På 1970 tallet var kravet fra Husbanken at en to-roms leilighet måtte være 50-55 kvadratmeter for å få lån. Nå godkjennes ned mot 40 kvadratmeter. Kjøper du deg et par sko som er 1-2  cm for korte, er de ubrukbare. Slik er det også med for trange boliger.

Skill mellom byggekostnad og boligpris

Hovedargumentet er at det kan spares opp til 100.000 kroner per kvadratmeter med de nye forskriftene, og derved gjøre det lettere for unge å kjøpe seg en bolig. Om ikke statsråden har skjønt det, så er det likevel slik at det er viktig å skille mellom byggekostnader og boligpriser.

En to-roms bolig på vel 46 kvadratmeter på Lillo Gård, Sandaker, koster anslagsvis 40.000 kr/m2 å bygge inklusiv tomt. Den ble solgt i september i 2016 for kr. 3.750.000, altså 80.000 kr/m2.

Statsråden gjentar stadig at han har søkt råd hos ”bransjen” for å finne regler som gir større fleksibilitet og lavere kostnader. Jeg undrer på om han har søkt råd fra budsjettansvarlige i landets kommuner. De har nemlig ikke råd til å bygge trange boliger med dårlig tilgjengelighet. Undrer meg på om ”bransjen” har satt seg inn i hva en plass på en institusjon koster for en person?

Frekkheten fra statsråden som tilsynelatende uproblematisk mener at høye boligpriser skyldes krav til tilgjengelighet for personer med redusert evne til å bevege seg, er grov, uklok og uforståelig.

Legg igjen en kommentar nedenfor

Dette innlegget ble publisert i Arkitektur, Blogg, Bokvalitet og nærmiljø, Boligpolitikk, Boligpriser, Debatt, Institusjonelle forhold, Nasjonal bypolitikk, Virkemidler. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Send oss kommentarer og forslag