Hva er en god bolig? Boligens utvikling i Norge fra 1650 til 2017

En bok med denne tittelen er nylig utgitt av Universitetsforlaget. Den er skrevet av sivilarkitektene MNAL Ketil Moe og Johan-Ditlef Martens, som er medlemmer av Bullby. Gjennom beskrivelser av boligens utvikling i Norge fra 1650 til 2017 settes de store linjene i norsk boligplanlegging og boligpolitikk inn i dagens debatt.

Hva har bragt oss hit vi er i dag og hva er de viktigste milepælene? Boken viser tidstypiske eksempler både for fattig og rik og setter boligen inn i en samfunnsmessig sammenheng, både økonomisk og politisk.

Arkitekter frustreres i stigende grad over svakheter i dagens boligplanlegging, ikke minst over tendensen mot å bygge mindre og dårlige småboliger som ville vært utenkelig for 10 – 20 år siden. Ett-rommeren er på full fart inn i boligmarkedet. Arealutnyttelsen i mange byboligprosjekter ligger langt over det forskere og fagfolk har anbefalt, med mørke og triste utearealer som resultat. Boligmarked har erstattet boligsak.

Hva har skjedd med all vår opparbeidete fagkunnskap?  Og hva skal være vår rolle og ansvar som fagpersoner i dette nye bildet?

Svaret på spørsmålet i tittelen burde være enkelt: En vakker, holdbar og funksjonell bolig, passe stor, til en pris man kan rå med og plassert i omgivelser man trives i. Så enkelt, men likevel så vanskelig!

Boken viser at de største boligene for samfunnseliten over tid har holdt seg på rundt 6-800 m2, med stor vekt på selskapelighet og representative funksjoner. Slik var det for Jernverkseieren rundt år 1700, og slik er det med dagens matadorerpå Tjuvholmen eller villaer i strandkanten på Lysaker og Nesøya. Det var i disse store boligene man først skilte mellom stue, kjøkken og spisestue, der dobbeltsenga ble flyttet ut av stua og barna fikk eget rom. Tjenerfløyen og pikeværelsene er nå erstattet med «praktikanthybel» og aupairer fra Filippinene.

Boliger for arbeidsfolk har hatt et annet forløp. Sakte men sikkert har utviklingen gått fra overbefolkede, trangbodde to-rommere fram mot 1980-tallet da den sosialdemokratiske boligpolitikken kulminerte, for deretter å bryte sammen.

Målsettingen etter krigen var tre rom og kjøkken på 75 m2 for en familie på fire personer der far arbeidet og mor var hjemme. Boutgiftene skulle ikke overstige 20 prosent av husfars inntekt. Gradvis økte boligstandarden og Stortinget slo fast at enslige skulle kunne disponere en bolig på to rom og kjøkken, en bolig Husbanken definerte til å være på rundt 50 m2. Nå er vi nede i det halve. Boken forfølger utviklingen fram mot dagens forsøk med bofellesskap.

Høy utnyttelse og stort innslag av småboliger begrunnes med miljøargumenter. Det er miljøvennlig å bygge tett rundt akser for kollektivtransporten. Det er forfatterne ikke uenige i, men hvor tett og hvor smått? De mener at miljøargumentene ofte misbrukes og at arkitekter og planleggere kan være farlige ideologiskapere. Skal vi ta miljøproblemene på alvor må fokus flyttes fra å krympe småboligene til bygging av store eneboliger som forutsetter bruk av privatbil.

På begynnelsen av 1950-tallet var det forbud mot å bygge eneboliger i byene og boligene fikk ikke være større enn 100 m2. Det var materialmangel og krise, men er dagens miljøproblemer en mindre krise? Forfatterne tror ikke det, og mener at myndighetene bør definere både en minimums-størrelse og begynne å drøfte hvor stort vi skal bygge.

Arkitektstanden har stolte tradisjoner i utvikling av gode boliger for «folk flest», helt fra begynnelsen av 1900-tallet. Internasjonalt sto CIAM i første rekke med lederskikkelser som Ernst May i Frankfurt, Bruno Taut i Berlin, Le Corbusier i Frankrike, Edvard Heiberg i Danmark og Gunnar Asplund i Sverige. I Norge har vi pionerer som Kristen Rivertz, Harald Hals, Jacob Christie Kielland og Frode Rinnan, personer som klart innså at boligproblemet ikke kunne løses uten en aktiv innsats fra det offentlige. Det ble en viktig allianse mellom arkitekter og politikere som ga gode faglige resultater, tradisjoner og erfaringer vi kan bygge videre på.

Boken Hva er en god bolig? Boligens utvikling i Norge fra 1650 til 2017 er nå å få kjøpt i de store bokhandlene og kan også bestilles direkte fra Universitetsforlaget.

Legg igjen en kommentar nedenfor

Dette innlegget ble publisert i Arkitektur, Bokvalitet og nærmiljø, Boligpolitikk, Boligpriser, Institusjonelle forhold, Kulturminner og byforming, Nasjonal bypolitikk, Oslo, Virkemidler. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Send oss kommentarer og forslag