Hva vil partiene gjøre for å skape en klimavennlig, økonomisk og sosialt bærekraftig boligpolitikk?

Boligen er sammen med helse, arbeid og utdanning våre viktigste velferdsgoder. Dette kom tydelig til uttrykk i etterkrigstidens ambisiøse målsetting om at en familie skulle kunne disponere en treroms bolig på 70 kvm til maksimum 20 prosent av en industriarbeiderlønn. Politikken ble iverksatt gjennom et samarbeid mellom staten (rimelige Husbanklån), kommunene (tomter) og boligsamvirket som solgte boliger til selvkost. Mål og virkemidler er forlatt. BULL etterlyser en ny by- og boligpolitikk, som inkluderer alle: Barn, unge og gamle, funksjonsfriske og funksjonshemmede, folk med svak økonomi og folk med en vanlig lønn.

Utfordringer i dagens boligmarked

Norge har i dag ett av de mest liberalistiske boligmarkedene i Europa. Dette har skapt en rekke utfordringer, først og fremst:

  1. Høye boligpriser
  2. Synkende boligkvalitet
  3. Høy tetthet med dårlige utearealer

Høye boligpriser gjør at stadig flere, også folk med vanlig økonomi, har vanskeligheter med å komme inn på boligmarkedet, spesielt i de store byene og pressområder. I et forsøk på å bøte på dette og underskuddet på boliger bygges det stadig flere småboliger med dårlig boligkvalitet. Tomteutnyttelsen presses opp på bekostning av lys og kvalitet på leke- og utearealene. Store områder med mange småboliger og triste og trange gårdsrom kan bli morgendagens slum og få negative konsekvenser for folkehelsen.

Markedet kan ikke løse disse problemene

Boligprisene stiger opptil 20 prosent årlig. Stadige areal- og standardreduksjoner de siste årene har ikke ført til rimeligere boliger. Boligprisene bestemmes av markedet og hva folk er i stand til å betale. Lav rente, hjelpsomme foreldre og andre som ønsker å kjøpe bolig som investeringsobjekt har bidratt til en prisutvikling som har vært det mangedoblete av både byggekostnadene og prisutviklingen forøvrig. På Fornebu selges nå en ettroms leilighet på 30 kvm for 3,3 millioner kroner.

Det er viktig å skille mellom boligbehov og boligetterspørsel. Det er ikke gitt at økt boligproduksjon vil senke prisene. Det offentlige må nå ta ansvar for å sikre grunnleggende bolig- og miljøkvaliteter og et prisnivå tilpasset «folk flest»:

  1. Staten må bidra til en aktiv kommunal tomte- og boligpolitikk

Tall viser at det er tomtekostnadene (grunnerverv) og fortjeneste som er den viktigste årsak til de høye prisene i pressområdene, ikke byggekostnadene. Kommunale tomteselskap, som i Sandnes og Kristiansand, kan gi kommunene en bedre kontroll over både kostnader og kvalitet.

  1. Staten må bidra til utbygging av infrastruktur i store byutviklingsområder

Staten bør tilby finansieringsordninger eller garantier som sikrer utbygging av overordnet infrastruktur i nye og større byutviklingsområder. Det er nødvendig for å sikre en helhetlig byutvikling og vil bidra vesentlig til å øke boligbyggingen. Opparbeiding av vei, vann, kloakk, parker, plasser og grøntområder legges i stigende grad på det enkelte boligprosjekt. Nå drøftes også muligheten til å belaste boligene med sosial infrastruktur som skoler og barnehager. Dette er ikke veien å gå, dersom vi ønsker å redusere boligprisene.

  1. Stiftelser, boligbyggelag og andre juridiske enheter bør bygge leie- og leie-til-eie-boliger til «selvkost». Staten må bygge flere studentboliger.

Slike «subsidierte» boliger må underlegges omsetningskontroll slik at ikke førstegangskjøper stikker av med gevinsten. Ulike modeller må utredes, også forholdet til dagens EØS-regler. Det må bygges flere studentboliger og vanlige utleieboliger som drives av seriøse utleieaktører. I Norge har vi to utleiemarkeder; det sosiale som kommunene driver, myntet på de med de svakeste ressursene og et fragmentert privat utleiemarked. De kommunale utleieboligene utgjør i underkant av 4 prosent av boligmassen i Norge. I Danmark og Sverige utgjør offentlige og allmennyttige boliger om lag 20 prosent av boligmassen, tilpasset folk med vanlig inntekt. Det er behov for et tilsvarende nivå i Norge.

  1. Staten må redusere økonomiske fordeler ved kjøp av bolig nr.2 og 3 for å redusere press i boligmarkedet

Bolig er en svært gunstig investering pga. stor prisstigning, lav rente, gunstige fradragsregler for renteutgifter og lav beskatning. I følge skatteetaten utgjorde utleie av bolig nummer to og tre 20 prosent av boligene i Oslo i 2015.

  1. Gangavstand til hverdagens gjøremål

Staten må bidra til en klimavennlig bolig- og byutvikling som legger til rette for at flest mulig kan gå og sykle til daglige gjøremål og dermed redusere unødig bilkjøring. Det forutsetter en funksjonsblanding av boliger, skoler, barnehager, butikker.

  1. Nye boligområder må tilby boliger for ulike beboergrupper

Reguleringsbestemmelsene bør sikre at alle større boligområder inneholder en variert sammensetning av boligmassen. Det vil bidra til mer stabile bomiljøer. Sentralt i Oslo og andre bysentra er det en opphoping av små boliger, hvorav mange er kjøpt for utleie. Det skaper stort gjennomtrekk og ustabile bomiljøer. Opphoping av store/dyre boliger i attraktive strøk på den ene siden og små/dårlige boliger i andre områder bidrar til økt segregering.

  1. Staten må sikre gode boliger og bomiljø i ny Byggteknisk forskrift (TEK)

TEK 10 (2010) stilte nye krav til tilgjengelig boenhet, bl.a. krav til heis. Det er en viktig boligkvalitet for alle, ikke bare funksjonshemmede. Men TEK 10 sikrer ikke boligens generelle brukbarhet, som krav til kjøkken, soverom og stue. Boliger ned mot 25 kvm kan tilfredsstille alle krav. Husbanken kom fram til at en toroms bolig måtte være på minimum 50 kvm for å sikre både tilgjengeligheten og boligens brukbarhet.

TEK 17 (2017) bør stille et tilsvarende krav for «permanente» boliger (gjelder ikke studentboliger og andre midlertidige boliger). TEK 17 må også sikre gode uterom. Tettheten i nye boligområde har økt dramatisk og resultatet er triste og trange uterom med lite sol og grønt. Felles uterom er viktige som møtesteder for opphold, lek og fysisk aktivitet. Nåværende veiledning til TEK 10 sikrer brukbare uterom og sol/dagslys for både boliger, balkonger og uterom. Veiledningen bør implementeres som krav i TEK 17. De foreslåtte endringene i høringsutkastet til TEK 17 vil redusere boligkvaliteten dramatisk og det vil være et historisk feilgrep. Forslagene bør derfor avvises.

Oppsummering og konklusjon

Staten bør sikre grunnleggende boligkvaliteter gjennom lovverket og økonomiske rammebetingelser som setter kommunene i stand til å føre en mer proaktiv boligpolitikk. Husbanken er fratatt sin rolle i den ordinære boligbyggingen. Husbankens rolle for en helhetlig boligpolitikk bør gjenopprettes. Direktorat for byggkvalitet må sikre de grunnleggendene krav til boligkvalitet.

Dette er notat 3 fra BULLs Faggruppe Bolig til de politiske partiene og deres programarbeid. Notatet er ett av tre notater som er vedlagt BULLs invitasjon av 10. februar til tre debattmøter i august 2017 til de politiske partiene. Notat 1 og 2 omtaler henholdsvis Levende sentra i byer og tettsteder og Areal- og transportplanlegging

Kontaktpersoner i BULL: Lene Schmidt (lschmidt@online.no) og Johan-Ditlef Martens (johan-dm@online.no)

 

Dette innlegget ble publisert i Blogg, Bokvalitet og nærmiljø, Boligpolitikk, Boligpriser, Byomforming-transformasjon, Debatt, Institusjonelle forhold, Lokalsamfunnsutvikling, Nasjonal bypolitikk, Samordnet areal- og transportpolitikk, Uncategorized, Virkemidler. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Send oss kommentarer og forslag