Øvre arealgrense for boliger på 200 kvm?

Vi nærmer oss valget og boligpolitikken bør komme mer i fokus, ikke minst på grunn av klimaproblemene. Når det gjelder boligkvalitet har fokus vært rettet mot de små og dårlige boligene og mange hevder at det bør innføres en minstestandard på 50-55 m2 for bolig til folk som har fast inntekt (ikke studentboliger og andre midlertidige boforhold). Men hva med en maksimumsstandard?

Etter krigen var det krise og materialmangel. De knappe resursene måtte fordeles. Staten valgte å innføre byggeløyve med klare begrensninger på hva som kunne bygges. I 1950 ble øvre arealgrense for alle boliger satt til 100 m2 og det skulle som hovedregel ikke gis byggeløyve til eneboliger i byer og tettsteder (Husbankens rundskriv K14, 25. januar 1950).

Så kan man spørre seg om dagen miljø- og klimakrise er like alvorlig som krisen etter andre verdenskrig. Jeg tror det. Nye byggemetoder og bruk av fornybar energi nyanserer bildet, men uansett vil store (ene)boliger ta langt større tomteareal, bygge ned naturen og forårsake langt mer transport enn mindre blokkleiligheter. Oppvarming av boliger står for om lag 1 prosent av klimagassutslippene i dag, transport for litt under 20 prosent. Det bør derfor innføres en øvre arealgrense.

Utenfor byene er eneboliger på rundt 200 m2 BRA. Om man velger å innføre en øvre arealgrense kan denne differensieres i lys av hvor boligen ligger, men la oss i denne omgang foreslå en øvre grense på 200 m2. Hva så med store familier med mange barn og bofellesskap der arealer benyttes på mange måter. Innvendingene kan være mange. Enhver, også enslige, skal kunne bygge en bolig på 200 m2, men boligareal på over 200 m2begrunnes ut fra særegne forhold som nevnt over.

En god bolig bør ligge på mellom 50 m2 og 200 m2 BRA.

Hva mener dere?

Legg igjen en kommentar nedenfor

Dette innlegget ble publisert i Arkitektur, Blogg, Bokvalitet og nærmiljø, Boligpolitikk, Debatt, Institusjonelle forhold, Natur, klima og bærekraft, Virkemidler. Bokmerk permalenken.

2 kommentarer til Øvre arealgrense for boliger på 200 kvm?

  1. Kjell Spigseth sier:

    Jeg er enig med Johan-Ditlef Martens om at vi kan trenge en øvre arealgrense for boliger. En eventuell arealgrense må selvsagt kunne nyanseres om det bygges kollektivboliger, generasjonsboliger eller lignende. Men som hovedregel bør vi kunne nøye oss med 200 kvm for en norsk husstand uten spesielle behov.
    Skal vi oppnå en ressursvennlig og bærekraftig bolig- og byutvikling, trengs det et bredt sett av nye virkemidler. Forslaget fra JDM kan være en god start på å drøfte boligpolitikk med friske øyne. BULL holdt i august tre debattmøter med de politiske partiene om ulike fagområder innen bolig- og byutvikling (Sentrum, ATP og Bolig).

    På disse oppvarmingsmøtene foran Stortingsvalget møtte vi en ny generasjon politikere som står klar for å utvikle en mer miljøvennlig bolig- og bypolitikk. De trenger nye mål og virkemidler som tar hensyn til det grønne skiftet vi nå står overfor. Vi trenger nye forslag og flere verksteder med de unge politikerne, som tenker lengre enn at markedet ordner det meste. KSp 8sep17.

  2. Amund Kjellstad sier:

    Minste og største mål for boliger.
    Jeg er i enig med Johan Ditlef Martens i at 200m2 burde holde for en god bolig. Samtidig mener jeg at Husbankens minstekrav for boligareal fra 1998, med angivelse av mål og størrelser må innføres som forskrift til PBL.

    Det som har utviklet seg de seneste årene er en endring fra boligkvalitet til ren pengespekulasjon, dvs. krympning av boligarealet, er kun et uttrykk for hurtig omsetning og investering. Skattereglene for å eie og leie ut bolig 2 og 3 osv. må endres.

    Skattefri utleie av hybel, dvs. ledig rom i egen bolig som deler bad og kjøkken (for enker og enslige etter krigen) er endret til: Skattefri utleie av del av bolig, som er mindre enn hovedboligen, eller har mindre verdi enn hovedboligen.

    Følgene av disse to forhold virker sterkt på bygging av nye boliger, men også forkludrende og ødeleggende på eksisterende boliger. Gode hus og tomannsboliger kjøpes opp av spekulanter, borettslag omgjøres til eierboliger, leiligheter deles opp i flere mindre ofte svært dårlige, som legges ut for salg.

    Kommunene sliter med å stoppe dette, på grunn av kompetanse og tidspress, fordi fornuftige minstemål for størrelse og kvalitet er fjernet fra lov og forskrift. Dermed kan kapitalhungrige utbyggere få kranglet seg til elendige og ubrukelige planløsninger, med argumenter som: “Kvalitet regulerer seg selv ved at markedet sørger for at dårlige boliger ikke blir kjøpt”.

    Amund Kjellstad

Legg igjen en kommentar

Send oss kommentarer og forslag