For å forberede framtiden må vi forstå fortiden

Author: Johan-Ditlef Martens (Side 1 av 3)

Skuffende boligmelding

Regjeringen har nylig avlevert Stortingsmelding nr. 13 (2023–2024) – Boligmeldingen – En helhetlig og aktiv boligpolitikk for hele landet. Det ble en stor skuffelse.

(Innlegget ble publisert som kronikk i Klassekampen 21. 3.2024)

Som alle stortingsmeldinger inneholder den en rekke overordnete målsettinger og tomme formuleringer. Hovedbudskapet er at flere skal få muligheten til å eie sin egen bolig. Meldingen tar også opp en rekke andre spørsmål som utleieboliger, boliger for spesielt utsatte grupper, mm. Her vil jeg konsentrere meg om boligmarkedet i byer og pressområder, den problemstillingen som har fått størst oppmerksomhet de siste årene. Boligmeldingen erkjenner problemene, men underkommuniserer hvor omfattende problemet er og ikke minst hva som må gjøres. Den beste indikatoren på dagen problemer er «Sykepleierindeksen» som viser at en sykepleier med en årsinntekt på kr. 675 000 i året bare kan kjøpe 2,4 prosent av boligene som legges ut til salgs i Oslo. Så er det mange som tjener mindre enn kr. 675 000.

Gjør ikke noe med tomteprisene

Boliger ved Akerselva i Lillogata. Her ble de mest attraktive boligene lagt ut på anbud for å få mest mulig ut av markedet. (Foto og bildetekst: Nettredaksjonen, Bullby)

Meldingen drøfter byggekostnader og tomtepriser, men stiller ikke spørsmål ved om man kan gjøre for å endre på prisene. Det viktigste konkrete tiltaket i boligmeldingen er å styrke Startlånet. Den kan gjøre det lettere for noen å komme inn på boligmarkedet, men er ikke rettet mot de strukturelle problemene vi nå sliter med. Ordningen «sukrer pillen». Målgruppen for Startlån er i hovedsak de med langvarige boligfinansieringsproblemer og er i dag meget begrenset. Nå varsler Regjeringen at de vil utvide den, som en prøveordning, til unge og førstegangsetablerere. Bra det, men dette vil fortsatt bare hjelpe et lite segment i markedet.

Et annet virkemiddel meldingen trekker frem er at kommunene skal kunne bestemme eierformer i nye boligprosjekter. I utbyggingsavtaler skal det bli mulig å kreve at boligene skal organiseres som borettslag og/eller ta i bruk leie-til-eie-modeller. Jeg kan vanskelig se hva som er nytt her. OBOS er et ordinært boligbyggelag som bygger borettslag der boligene selges til markedspris, noe meldingen understreket at disse ordningene skal basere seg på. Ved lei-til-eie kjøper man en bolig til f.eks. halv pris, og betaler det resterende på avbetaling gjennom husleien. Det blir ikke billigere boliger, man bare strekker pinen over en lengre tidsperiode.

Hva må så gjøres?

Det utrolige er at boligmeldingen peker på og beskriver to meget gode løsninger, Allmennboliger i Danmark og offentlige utleieboliger i Finland og Helsinki, uten å gjøre tegn til at dette er noe vi kan bruke i Norge. Eneste kommentar er at slike løsninger vil bety betydelige offentlige subsidier. Allmenboliger i Danmark står for 20 prosent av boligmassen og innebærer pris- og omsetningskontrollerte boliger, der myndighetene legger føringer for både standard og pris. Ikke så forskjellig fra vår boligpolitikk fra før liberaliseringen på 1980-tallet.

ARA-boliger i Finland er statsfinansierte ikke-kommersielle utleieboliger som blir leid ut til «selvkost». Helsingfors kommune har i tillegg utviklet modellen Hitas som er et eget system for pris og kvalitet i boligbyggingen. Avgjørende er at Helsingfors kommune eier stort sett all tomtegrunn og kan feste den bort med vilkår. Innenfor hvert boligkvartal skal 25 prosent av boligene være ARA-boliger, 30 prosent Hitas-boliger, mens de resterende boligene skal være eierboliger som ikke er regulert.

Begge ordningene retter søkelyset mot tomtepolitikken og boligmeldingen erkjenner at et større grep om den kan bidra til rimeligere boliger, men kommer ikke med konkrete forsalg. Det antydes at kommunene kan kjøpe opp tomter, men det blir vel for dyrt? Meldingen påpeker at et slikt tiltak kan påvirke tomtemarkedet i negativ retning ved at prisene presses opp. Markedet må ikke forstyrres! Meldingen never ikke at vi har en halvoffentlige selskap som Hav Eiendom, Entra, Bane NOR Eiendom og Statens Vegvesen. Disse eier tomtene på Filipstad som skal bli Oslos neste store byutviklingsprosjekt. Her kan det bygges rimelige boliger for folk flest, hvis politikerne vill. På landsbasis kan Kommunalbanken gi rimelig lån til kommunene for oppkjøp av tomter og derved bidra til en mer sosial boligpolitikk.

Meldingen sier ikke ett ord om utviklingen av boligkvalitet i storbyene, der arealet på de minste ledighetene er redusert fra 55 kvadratmeter til 35 kvadratmeter de siste tiårene, uten at det er blitt lettere å komme inn på boligmarkedet. Mye av det som bygges i dag er ett-rommere med sovealkove, like ille som det man bygget i mellomkrigstiden. I tillegg er tomteutnyttelsen blitt så høy at solen forsvinner både på utearealene og leilighetene.

Norge har den mest markedsliberale boligpolitikken i Europa. Den «sosiale» sektoren utgjør nå bare 3,5 prosent av boligmassen, de kommunale utleieboligene. Dette forbigås i stillhet. For å kunne bygge gode boliger som «folk flest» har råd til må det må etableres en tredje boligsektor med pris- og omsetningskontrollerte boliger. Dette bør utgjøre minst 20 % av det som bygges. Boligene kan bygges av boligbyggelag, stiftelser eller andre nonprofit-selskap. Alt salg skal forvaltes og gjennomføres av boligbyggelaget slik at «penger under bordet» blir umulig. Boligene kan være både eierboliger og leieboliger, gjerne i forskjellige former som leie til eie, delt eierskap mellom kjøper og borettslag eller kollektivt eierskap etter modell av danske allmenboliger. Her ligger både svaret og utfordringene, løsninger som boligmeldingen pent unngår å drøfte.

Stadig flere «drittleiligheter» – Stortinget svikter

For nærmere 50 år siden, høsten 1974, uttalte Stortingets kommunal- og miljøvernkomité at” to rom og kjøkken er et rimelig krav til bolig for voksne enslige, og (man) vil derfor be departementet å arbeide for en slik målsetting”. Husbanken fulgte opp med rundskriv i 1978 hvor det lød: «Det vil heretter bli krevet minst ett soverom i tillegg til oppholdsrommet i alle boliger for voksne enslige».  Minstestandarden ble satt til 55 kvadratmeter. Videre skulle tre-rommere være mellom 65 og 75 kvadratmeter og fire-rommere mellom 85 og 95 kvadratmeter.

Illustrasjon: «Senk boligprisene»

Nå er minstestandarden redusert til rundt 35 kvadratmeter i flere kommuner blant annet Oslo, en reduksjon på 20 kvadratmeter uten at det er blitt noe billigere eller lettere å komme inn på boligmarkedet, snarere tvert imot. Boligene ligner på det som ble bygget på 1930-tallet, ett-rommere med sovealkove. Mange små leiligheter kjøpes for utleie/spekulasjon og så fort man får barn må man flytte. Dette fører til ustabile og utrivelige bomiljøer.

Når har Stortinget vedtatt at boligstandarden i Norge skal reduseres? Har vi fått dårligere råd de siste 50 årene, eller er det klasseforskjellene som er blitt større? Vet ikke representantene hva som skjer, eller er de ikke interessert i hvordan «vanlig folk» bor?

(Innlegget har tidligere stått  i Klassekampen)

Høyhus- og Småhusplaner

Aftenposten hadde i går, 9. mars, en god kronikk om manglende helhetlig planlegging av høyhusområder i Oslo og bruker Oslo S og Økern som eksempler. Se vedlegg.( Kronikk i Aftenposten 9. mars). Jeg er enig i kritikken, men helt uenig i at det bør etableres en byarkitekt. Det vil bare vanne ut ansvar og drive planleggingen inn i et blindspor. Det er Plan- og bygningsetatens ansvar å foreta en god planlegging, og der bør det ligge, åpen for kritikk.

Mitt hovedanliggende er likevel at det denne diskusjonen må sees i sammenheng med forslag til å skjerpe inn kravene i Småhusplanen. Det er ikke behov for en slik revisjon. Problemet med dagens eplehagefortetting er at det ikke lages noen områdeplaner, der det skal fortettes. Det hersker det rene anarki og Byplankontoret har abdisert (av mangel på ressurser). Da kommer politikerne på banen (for dette ser jo for ille ut) og kommer med lettvinte løsninger som redusert tetthet for å ivareta de grønne områdene. Det samme kunne man oppnå gjennom å samordne utbyggingen, men det blir for komplisert for dagen politikerne, planleggere og saksbehandlerne i PBE.

BULLBY planlegger et møte til høsten der vi ønsker å se den nye høyhusstrategien i sammenheng med forslag til Småhusplan. Derfor dette innlegget som en start på diskusjonen

Johan-Ditlef Martens
Leder i BULLBY

Boligoppropet møter Kommunal- og distriktsdepartementet

Tirsdag 13. desember fikk Boligoppropet et møte med Kommunal- og distriktsdepartementet, som nå har startet arbeidet med en ny Stortingsmelding om boligpolitikk. Der møtte de utredningslederne Ragnhild Dahle og Dag Rune Arntsen. Arbeidet med stortingsmeldingen ledes av departementets  bolig- og bygningsavdeling v/ Ragnhild Dahle. For Boligoppropet møtte Jon Guttu og Johan-Ditlef Martens fra BULLBY, Ole Pedersen fra Tøyen Boligbyggelag, Sofie Ringdal fra Spire og Tore Kiøsterud fra Habitat Norge.

Boligoppropets deltakere på møtet med Kommunal og Distriktsdepartementet 13. desember:
Ole Pedersen fra Tøyen boligbyggelag, Johan-Ditlef Martens og Jon Guttu fra BULLBY, Sofie Ringdal fra Spire og Tore Kiøsterud fra Habitat Norge.

På møtet presenterte delegasjonen oppropets kjernesaker:

  • Rimeligere boutgifter/husleier og en mer seriøs husleiesektor.
  • Tredje boligsektor med vekt på behovet for et pris- og omsetningsregulert boligmarkedet, samt boligkooperasjonens betydning.
  • Bedre boligkvalitet til en akseptabel pris.
  • Viktigheten av FNs bærekraftmål der det heter: Innen 2030 sikre at alle har tilgang til tilfredsstillende og trygge boliger og grunnleggende tjenester til en overkommelig pris, og bedre forholdene i slumområder.

I Hurdalsplattformen varslet Regjeringen at de vil fremme en boligmelding, som svar på alle signalene som er kommet om blant annet de høye boligprisene. Stortingsmeldingen skal presenteres i 2024 og det er bare å håpe at Boligoppropets innspill følger arbeidet helt til mål. Referatet  fra fra møtet åpner i alle fall for at det blir flere muligheter til å påvirke arbeidet med meldingen framover.

Boligoppropet er et nettverk av organisasjoner som på ulike måter engasjerer seg for et retningsskifte i norsk boligpolitikk. BULLBY har undertegnet og støtter opp om Boligoppropet, og det er Boliggruppa som har tatt på seg dette arbeidet.

Logg inn på: Boligoppropet

 

 

Boligoppropet understreker betydningen av god boligkvalitet

Boligoppropet understreker betydningen av god boligkvalitet

BULLBY er en av mange organisasjoner som har undertegnet Boligoppropet. Initiativtakerne hadde konsentrert seg om de skyhøye bolig- og utleieprisene, men BULLBY mente at også boligkvalitet burde med som et viktig punkt. Ikke minst på grunn av det vi ser av små, dårlige og boliger uten sol som nå bygges. Pris og kvalitet kan ikke ses uavhengig av hverandre.

Oppropet understreker at sosiale og økologiske hensyn må være styrende for boligbyggingen og boligpolitikken. Bolig er et grunnleggende behov og en menneskerett. Det å sikre gode boliger til alle er et samfunnsansvar, og en rettferdig boligpolitikk må prioritere menneskers behov for bolig over økonomiske interesser.

Boligoppropet er et nettverk av organisasjoner som på ulike måter engasjerer seg for et retningsskifte i norsk boligpolitikk. Siden desember 2020 har de samarbeidet om å utarbeide felles krav der hovedbudskapet er at bolig først og fremst skal være et hjem og en rettighet. I oppropet heter det om boligkvalitet:

Gode boliger til en akseptabel pris

Bokostnader kan ikke ses uavhengig av kvalitet. De siste tiårene har kvaliteten på de minste og «rimeligste» boligene blitt stadig verre. Boligene er blitt mindre, uten at det er blitt lettere å komme inn på boligmarkedet. De er trange, vanskelige å møblere og nesten ubrukelige som ramme rundt et godt liv. Tomteutnyttelsen og antall etasjer er blitt stadig høyere. Utearealer, leke- og oppholdsarealer mangler ofte sol, noe som går utover både trivsel og helse.

Vi krever:

    • Brukskrav som sikrer kvalitet i boligens utforming må innarbeides i Byggeteknisk forskrift
    • Forbud mot bygging av ettromsleiligheter
    • Boligområder som legger til rette for fellesskap og et godt naboskap
    • Gode, solrike og grønne uterom med minimum fem timer sol høst- og vår- og høstjevndøgn

Gå inn på nettsiden og les hele oppropet. Der står også listen over alle som til nå har tilsluttet seg oppropet.

Johan-Ditlef Martens

NRKs Bolig- og byplanprogrammer en skattkiste.

Kanskje ikke alle husker det, men NRK hadde flere spennende bolig- og byplanprogrammer i 1972 (50 år siden) og 1973, med forfatter og journalist Bjørn Nilsen som drivkraft sammen med Ellen Aanesen og Eva Brustad. For oss som er opptatt av de lange linjene burde dette være midt i blinken. Problemene som drøftes kunne like gjerne vært tatt opp i dag. Programmene fra 1973 har ligget en stund på nettet, men de fra 1972 er kommet inn først nå. Tittelen på programmene er:

1972:

  • Hvem tjener på bolignøden
  • Vaterland – Historien om en byggesak
  • Sanering – Grünerløkka

1973:

  • Boligproblemene – Hva har hendt siden sist?
  • Må vi alltid ha bolignød?
  • Hvorfor blir hus så dyre
  • Herre i eget hus?
  • Når tålmodigheten tar slutt
  • Ruseløkkveien 60

Her er alt fra Gerhardsen til byplansjef Erik Rolfsen og en rekke fagpersoner og politikere intervjuet. For de som er opptatt av bytransformasjon og Vaterland er det mye spennende i det programmet. Undertegnede dukker opp i programmet om Grünerløkka, hvor byplansjef Rolfsen gir han rett i at Oslo ikke kan bygge seg ut av bolignøden. Vet ikke om vi skal være stolt eller trist av å kunne forutsi de lange linjene så presist.

Gå inn på NRK-TV/Søk, skriv Boliger i søkefeltet, eller direkte

https://tv.nrk.no/serie/boliger

 

 

Arkitekturopprør på avveie

Endelig har vi fått en arkitekturdebatt og et Arkitekturopprør, et opprør mot triste og umenneskelige by- og boligprosjekter der den «vanlige» beboere engasjerer seg. Temaet er løftet opp til sosiale medier, dagspressen og nå sist, Dagsnytt 18. Flott, – men diskusjonen er blitt en farlig avsporing.

Debatten handler igjen hovedsakelig om triste fasader der man savner større variasjon, farger og menneskelige dimensjoner. I tillegg etterlyser man også gamle byplanidealer som gater, torg og plasser, men årsaken til dagens misære underkommuniseres. Opprøret tar for seg både kontorbygg, «signalbygg» og boliger. Vi vil konsentrere oss om boligbyggingen. Hovedproblemet her er at utbyggere, med kommunenes velsignelse, presser opp etasjehøyden og utnyttelsen. Antall kvadratmeter og boliger er det helt avgjørende for fortjenesten. Nå bygger man igjen høyblokker uten gode utearealer, byrom og gatemiljø. Pengene ligger i bygningsstrukturen, ikke i fasadene. Ekstra selvmotsigende blir dette når vi ser at mange av de prosjektene som kritiseres, som stasjonsbyen på Grefsen, har teglfasader, noe som er betydelig dyrere enn billig tre- og platekledning. Disse teglfasadene kunne til og med fungert helt bra på andre, mindre og mer menneskelige bygningskropper i fire til fem etasjer.

Grünerløkka trekkes fram som et godt bymiljø med butikker, kafeer og parker med liv og fellesskap. Det er det ikke kundegrunnlag for i de fleste nye boligkompleksene. Men første etasje kan likevel utformes på andre måter enn å sette boligene rett ned i fortauskanten. Det kan etableres hyggelig overgangssoner med grønne forhager, og man kan bruke første etasje til fellesfunksjoner for beboerne, også dette som en overgang mot det offentlige. Men slike løsninger koster.

Utbyggerne kan prise seg lykkelige for at denne debatten igjen retter fokus mot fasadene. Da slipper de ubehagelige spørsmål om det som virkelig betyr noe for profitten, – utnyttelse og antall boliger som kan presses inn på tomta. Vakre omgivelser og en større variasjon i fasadene er nødvendig, og arkitektene bærer et stort ansvar her. Men i denne sammenheng utgjør dette småpenger som utbyggerne gladelig kan diskutere.

(Innlegget sto også i Klassekampen 20.4.21)

Hva koster en god bolig?

Boliger i byer og pressområder er nå blitt så dyre at folk med lave og midlere inntekter ikke kommer inn på boligmarkedet. Samtidig er de minste leilighetene redusert fra 50 til 35 kvadratmeter, uten at det er blitt lettere å komme inn på boligmarkedet. Utnyttelsen av tomtearealene er blitt så høy at utearealer og boliger mangler sol. Redusert boligstandard fører ikke til reduserte priser. Hvorfor ikke? Den banale sannhet er at tomtekjøp og fortjeneste utgjør en stadig større andel av boligens pris, opp mot 50 prosent.

I Boken Hva koster en god bolig? har vi, i samarbeid med AS Bygganalyse, dokumentert hva det koster å bygge en bolig og hva det vil koste å heve standarden opp til tidligere Husbankstandard slik denne ble definert fram til 1980.

Liberaliseringen av boligmarkedet fjernet krav til boligens planløsning og boligkvalitet, samtidig som subsidiering og priskontroll forsvant. Husbanken, som finansierte de fleste boligene, stilte krav til boligens planløsning med klare mål på all innredning, de såkalte romdimensjonerende møbelmål. Torommere skulle ikke være mindre enn 50 m2 og 3-rommere skulle være på 75 m2. Det er 15 m2 mer enn mye av det som bygges i dag. Fjerning av disse kravene har gitt oss mindre leiligheter med dysfunksjonelle planer. Stua har blitt både kjøkken og gjennomgangsrom. Det siste er at det ikke lenger stilles krav til bod.

Det er behov for en tredje boligsektor, rettet mot folk med såkalt «normale» inntekter. Det er bra, men hva slags boliger skal man tilby? Kanskje kommer man fram til ordninger som gjør det mulig for en hjelpepleier eller bussjåfør å kjøpe en bolig, men hvor stor og hva slags bolig skal det være? Det er av stor betydning om man må flytte inn i en bolig på 50 eller 35 kvadratmeter.

Samlet har vi kommet fram til at en fornuftig økning av boligstandarden og redusert bygningshøyde vil komme på mellom 500 og 600 000 kroner. For mye? En tre-rommer på 60 kvadratmeter kan i dag koste 6 millioner kroner, 3 millioner i byggekostnader og 3 millioner i tomt og fortjeneste. Da kan vi bygge en tre-rommer på 75 kvadratmeter til 3,5 millioner mens tomt og fortjeneste «bare» blir på 2,5 millioner. Framfor å prøve å redusere boligprisene ved å redusere areal og standard må vi rette søkelyset mot de virkelig store kostnadsbærerne, tomt og fortjeneste. For å sikre en skikkelig boligkvalitet må funksjonskrav tilsvarende Husbankens minstekrav igjen aktiviseres og innarbeides i byggetekniske forskrifter. Disse synspunktene utdypes og illustreres i vedlagte videosnutt.

https://vimeo.com/500933885/5faa2ea219

Boken er tilgjengelig blant annet i Nordli bokhandel:
https://www.norli.no/hva-koster-en-god-bolig

Fire anbefalinger til en ny boligpolitikk

Boliger i byer og pressområder er blitt så dyre at folk med lave og midlere inntekter ikke kommer inn på boligmarkedet. Myndighetene har stilt viktige tekniske krav til boligbyggingen som ivaretar både sikkerhet og energibruk. De har også innført og for en stor del beholdt krav til universell utforming. Det er imidlertid ikke krav til alminnelig brukskvalitet. Samtidig er krav til minste boligstørrelse redusert fra 50 m2 til 35 m2. Utnyttelsen er blitt så høy at utearealene mangler og det er ikke plass til opphold og lek. Utleiesektoren preges av kommunale utleieboliger med dårlig standard til høy pris og et privat uregulert marked uten kontroll med hverken pris og standard.

Utfordringen er å bygge miljøvennlig samtidig som vi ivaretar viktige bo- og boligkvaliteter. En ny, sosial og inkluderende boligpolitikk innebærer:

1. En tredje boligsektor med pris- og omsetningskontrollerte boliger

Det må etableres en tredje sektor med pris- og omsetningskontrollerte boliger. Dette bør utgjøre minst 20 prosent av det som bygges.  Boligene kan bygges av boligbyggelag, stiftelser eller andre nonprofit-selskap. Alt salg skal forvaltes og gjennomføres av boligbyggelaget slik at «penger under bordet» unngås. Boligene kan være både eierboliger og leieboliger. gjerne i forskjellige former som leie til eie, delt eierskap mellom kjøper og borettslag eller kollektivt eierskap etter modell av danske allmenboliger. For å forhindre ensidig befolkningsstruktur kan boligene tildeles etter en nøkkel der en tredel gis på sosiale kriterier, en tredel på ansiennitet og en tredel på loddtrekning.

Plan og bygningslovens paragraf 17.3 om utbyggingsavtaler må endres slik at offentlige myndigheter kan stille krav til utbygger om at et visst antall av boligene som legges ut til salg skal kunne kjøpes til under markedspris, ikke bare av første kjøper. Loven må også endres slik at offentlige myndigheter skal kunne kjøpe 10 prosent av boligene i en utbygging til kostpris, i stedet for markedspris, slik det er mulighet til i dag

Hovedårsaken til de høye prisene i byer og pressområder er tomtepris og fortjeneste til utbyggere. I det sentrale østlandsområdet selges boliger for det dobbelte av hva de koster å bygge. For å oppnå rimeligere boliger må kommune og stat, også gjennom sine halvprivate selskap som Hav Eiendom, Entra, Bane NOR Eiendom, Statens Vegvesen, stille rimelige tomter til disposisjon for boligbygging.

Boligmarkedet i byene er spesielt «hett» når det gjelder de minste boligene. Det er behov for langt flere boliger til studenter, lærlinger og andre i en utdannelsessituasjon. En større innsats her kan dempe prisene på de minste boligene i markedet.

Ved siden av tiltak som sikrer rimeligere boliger må Husbankens ordninger, som bostøtte og startlån, sikre at alle får tilgang til en høvelig bolig tilpasset vedkommende økonomi. I tillegg må Husbanken bidra til delfinansiering av en «tredje boligsektor»

2. Et seriøst utleiemarked

Norge har i dag to utleiesektorer; en kommunal med rimelige, og ofte svært dårlige boliger, til personer med økonomiske og sosiale problemer og en privat utleiesektor med svært høye utleiepriser, også der med tvilsomme boligkvaliteter. Ikke alle ønsker å eie en bolig. Utleieboliger bør være et godt alternativ til det å eie. Vi trenger derfor en ny utvidet leiesektor med gode rimelige utleieboliger. Dette kan vi oppnå både gjennom offentlige eller kooperative utleieselskap og gjennom en strengere regulering av det private utleiemarkedet.

Leiene i dagens kommunale boliger må frigjøres fra «gjengs leie» i markedet og overskuddet brukes til å ruste opp boligene til en bedre standard. (I dag tapper Oslo kommune Boligbedriften for 350 millioner kroner i året).

3. Bedre boliger og bomiljø

Det bør gradvis innføres det en nedre arealgrense på 50 m2 for «permanente» boliger. Kravet gjelder ikke for stuntboliger eller andre midlertidige husvære.  Utviklingen mot å bygge stadig mindre småboliger, ned mot 25 m2 skjer samtidig med at den gjennomsnittlige boligstørrelsen i Norge gradvis har vokst til om lag 60 m2 per person. Dette illustrerer de store klasseforskjellene i boligsektoren.

 Nye boligområder må få en variert sammensetning av ulik boligstørrelse som kan sikre et godt og stabilt bomiljø. Slik kan man unngå gjennomtrekk og ustabile bomiljø, spesielt dersom det bygges et stort antall små boliger i bestemte områder. Boligmassen bør være variert både med hensyn til boligstørrelse, boligtyper og eie/leieformer. Kollektive boformer kan bidra til mer fellesskap og redusert forbruk.

Krav til boligens planløsning tilsvarende Husbankens tidligere anbefalinger og dagens krav til universell utforming, innarbeides som krav i teknisk forskrift (TEK). Det skal være gode uterom og tilstrekkelig areal for felles opphold/møtested/lek. Det skal være sol på utearealene i tråd med dagens anbefalinger i veiledningen til TEK-17. Den sier at det skal være fem timer sol på utearealene ved høst- og vårjevndøgn.

4. En rettferdig skattepolitikk

Retten til å trekke renter på boliglån fra på inntekten tjener først og fremt selveiere med høy inntekt, store lån og store boliger. Denne rettigheten bør begrenses til å gjelde vanlige boliger for folk med vanlige inntekter. Rentefradragene og eiendomsskatt kan ha bunnfradrag som gjør at folk med vanlig boligstandard ikke rammes.

Mange kjøper en eller flere boliger for utleie til markedspris. Det er ikke boligmarkedet og bomiljøene tjent med og bør beskattes høyt. Folk som leier boliger, må få de samme skattefordelene som folk som eier.

En mer rettferdig skattepolitikk kan ikke erstatte behovet for ny tredje boligsektor’

Merknader og kommentarer mottas med takk.

Opp alle jordens single

Ensliges Landsforbund har vedtatt å legge ned virksomheten. Det er fulgt opp med artikler i pressen. Man sitter igjen med et bilde av en kanskje noe utdatert organisasjon. Det som ikke har kommet fram er at foreningen, med sin aktive leder Agnes Husbyn, var en meget viktig bidragsyter til at også enslige skulle få en forsvarlig og god bolig. Etter krigen var det knapphet på både boliger og byggematerialer. Husbanken bestemte at enslige ikke fikk tilgang til to rom og kjøkken, de kunne greie seg med ettrommere.

Midt på 1970-tallet ble arbeidet kronet med seier. Stortingets kommunal- og miljøvernkomité uttalte at ”to rom og kjøkken er et rimelig krav til bolig for voksne enslige, og (man) vil derfor be departementet å arbeide for en slik målsetting”. Husbanken fulgte opp med et rundskriv hvor det lød: «Det vil heretter bli krevet minst ett soverom i tillegg til oppholdsrommet i alle boliger for voksne enslige».  I Stortingsmelding 12 (1981-82) heter det: «alle etablerte husstander – herunder voksne enslige – bør kunne ha en bolig på minst to rom og kjøkken». Husbanken definerte denne til å ligge mellom 50 og 55 m2. Oslo kommune hadde forbud mot bygging av ettrommere mellom 1985 og 2004.

Etter dette har vi sett en begredelig utvikling. De minste boligene er blitt stadig mindre og i dag bygges det ettrommere ned mot 30 m2. Det er ikke lenger stue med en kjøkkenkrok og kanskje en sovealkove, men ett rom der alt skal skje. Det eneste som får et eget rom er wc, så lenge det varer. Standardreduksjonen er begrunnet med de høye prisene, men byggebransjen vet godt at det er tomteprisene som har ført til denne utviklingen, ikke byggekostnadene. Standardreduksjonene har ikke ført til at det er blitt lettere å komme inn i boligmarkedet. I dag er det vanskeligere å etablere seg i en bolig på 30 kvadratmeter enn det var å etablere seg i en bolig på 50 kvadratmeter i 1980.

Over halvparten av husstandene i Oslo består av en person. Mer enn på lenge kan vi trenge en organisasjon som kan kjempe for en god boligstandard for «enslige». Peder Kjøs skriver i Aftenposten 10. mars at det er få som i dag assosierer seg som enslig, mens singel både er mer «trendy» og akseptabelt. Det har han sikkert rett i, så: Opp alle jordens single, kjemp for en god bolig til en akseptabel pris.

Johan-Ditlef Martens er sivilarkitekt MNAL og medlem av Bullby. En forkortet versjon av innlegget sto i Aftenposten 16. mars 2020.

« Eldre innlegg