Forfatter: Per Th Grimnes (Side 1 av 2)

The establishment rystes i grunnvollene

Bompengeopprøret er over oss, konkret og målbart først i Bergen, senere i Oslo og ifølge dagens Aftenblad (20.06.) nå også klart synlig i Stavanger, hvor jo det hele startet. Landets kanskje lengst levende høyrebastion vakler, de rødgrønne kan ta stafettpinnen. Men vi observerer varierende holdninger, fra absolutt nei til bompenger, til full aksept og innenfor dette både ja og nei til rushtidsavgift, i tillegg dukker det opp detaljer, som snuing av bommen på Bybrua og flytting av en bom på E39. Noen mener vi her opplever et levende demokrati, andre at vi konfronteres med demokratiets bakside.

Bremsene må på

Bypakka som våre politikere og vegmyndigheter la all verdens arbeid i, vil flere folkevalgte ikke lenger kjennes ved. Byvekstavtalen vil i så fall rakne og Nord Jæren gå glipp av et tosifret milliardbeløp, øremerket en miljødreining i trafikkbildet. Og dette finner sted mindre enn ett år etter at Stavanger vedtok en miljøplan med et ambisiøst krav om 80% reduksjon i klimagassutslipp, innen 2030, ca 10 år fram i tid. Sett i forhold til at utslippene de foregående 10 år, har økt jamt og trutt, må “bremsene” øyeblikkelig settes på. Det er ikke rom for nye tenkepauser.

Stopp svindyre vegprosjekter

Bompenger og rushtidsavgift har en klar miljøeffekt, men straks dette er fastslått vakler nå det hele. Parallelt går unge i protesttog! De aksepterer ikke at sedate voksne forspiller deres framtidsutsikter. “Etter oss kommer syndfloden” er selvsagt ikke en akseptabel holdning.

Det hjelper lite at motstanden mot dagens ordning fordekkes som hensyntagen til unge med stort transportbehov, og dårlig råd. Belastningen for grupper med dårlig råd kan lett kompenseres for, uten å skrote hele ordningen. Dessverre bunner nok bompengemotstanden primært i en negativ holdning til skatt og andre ytelser til fellesskapet.

Så langt har høyresidens skattevegring slått ut i skattelettelser, forunderlig nok primært for dem med mye penger. For å dekke opp for inntektstapet og slik holde tritt med utbygging av et effektivt transportnett har stat og kommuner tydd til bruk av bompenger, primært markedsført som miljøtiltak. Dette ble lenge tolerert, men utbyggingskåte samferdselsministre fra Frp har i akselererende tempo igangsatt store prosjekter basert på bompengefinansiering.

Nå mener mange dette er nok og støtter FNB, Folkeaksjonen Nei til mer bompenger. En logisk konsekvens vil være å stoppe svindyre prosjekter som Rogfast og firefelts motorveg til Kristiansand. Blir FNP med på det?

Stavanger på jumboplass

Mens vi står midt oppe i bompengedebatten er det lett å miste hodet, lett å glømme at byutvikling er en langsiktig prosess. Det å hoppe fra det ene til det andre gir som regel liten effekt. Langsiktighet og en porsjon is i magen er nødvendig om en skal nå langsiktige mål. Et klart overordnet mål er reduserte klimautslipp.

Bompenger har en betydelig klimaeffekt. I den grad ordningen kan slå urettferdig ut, så la oss bearbeide opplegget og kompensere for dette. Uten bompengeordningen vil vi ikke ha nubbe sjanse til å nå utslippsmålet i Miljøplanen. Vi kan om 10 år komme til å innta en jumboplass blant våre “storbyer”.

Mener FNB at det er helt greit? Og hva vil FNB si til skoleelevene som går i tog for å redde klimaet?

BULL avd Stavanger
Per Th. Grimnes
Nils Jacobsen
Rolf Skjelstad

Bløff om busser på motorveien?

Nullvekstmål med utvidelse av motorvei?

Bypakke Nord-Jæren har som målsetting:

  • Nullvekst i personbiltrafikken i byområdet på Nord-Jæren
  • God framkommelighet for alle trafikantgrupper, der hovedvekten er på kollektiv, sykling, gåing og næringstransport.

Byen skal få bedre busstilbud.  Fra Staten hører vi at «Regjeringen ønsker en miljøvennlig byutvikling og følger opp beslutningene i klimaforliket. Byvekst-avtalene skal bidra …. .  Befolkningsveksten i byer kan ikke løses med mer biltrafikk.»

Men hva skjer?  Plutselig vil noen bygge kollektivfelt på Motorveien, og begrunner det med hvor mange busser i timen som kjører der.  Men hvilken time velges ut: Jo, en time i rushtiden, uten å fortelle at de fleste av disse busslinjene er rushtidsruter.  Utenom rushtiden går det et fåtall busser.  Hvorfor skal motorveien utvides?  Er det gjort markedsundersøkelse om hvor behovet for bussreiser er størst?  Er det laget driftsopplegg før bevilgninger til infrastrukturtiltak settes i gang?

Kan utvidelse av motorveien ha å gjøre med de over 60 000 personbilene og de over 6 000 tunge bilene som daglig kjører der?  I så fall må dette sies, og bevilgningene styres deretter.  Kan vi forsvare å bruke 1,5 milliarder kollektivkroner på en veistrekning uten av- og påstigning og med noen hundre drosjer og høyst 200 rutebusser daglig?  Det sies at kollektivfeltet skal kunne brukes av de tunge bilene også, men er det da et kollektivfelt?

Ikke et kollektivtiltak

Å utvide Motorveien er ikke et kollektivtiltak.  Å utvide Motorveien er å bygge motorvei.  Den daglige busstrafikken på Motorveien er rett og slett ikke høy nok.  Her er hverken holdeplasser eller folk, og det vil være en grov tabbe å invitere dem til å komme. Framtiden for kollektivtrafikken i Stavanger ligger i bydelene på begge sider av motorveien, der folk bor, jobber og handler.  Dit må pengene til kollektivtiltak styres.

Byen har store oppgaver med å skaffe tilfredsstillende forhold for bussene i bydelene.  Rutetidene forsinkes av bilkøer, kjøretraséene er kronglete og unødig lange, holdeplasser er mangelfullt utstyrt, flere sentrale områder har få og ujevne avganger.

Storbyområdet Stavanger – Sandnes har for flere år siden startet en positiv utvikling av busstilbudet:

  • Busslinjene er blitt tydeligere, med flere reserverte busstraséer
  • Flere avganger på hver busslinje
  • Digital billettering og info-skjermer både i bussene og på holdeplassene
  • Digital sanntidsinformasjon på mobiltelefoner

Denne positive utviklingen må få fortsette. I denne situasjonen er det en uforståelig prioritering og i strid med bypakkens overordnete målsetting å bruke kollektivmidler i milliardklassen til å utvide motorveien.  Åpenbare alternativer til å la buss følge E39  mellom Bekkefaret og Forus må utredes og følge saken til vedtak.

Stavanger, 6. mars 2017. Nils Jacobsen, Universitetet i Stavanger, Per Th. Grimnes, BULL-Stavanger og Kjell Spigseth, BULL-Oslo.

Innlegget er tidligere publisert i Stavanger Aftenblad 8. mars 2017.

Kan Nord-Jæren bli klok av skade?

Store tapsprosjekter

Aftenbladet har avdekket hvorledes det er sølt bort 250 millioner kroner på å bygge en «ny by» på Dale – før det hele etter 16 års arbeid falt i fisk. I debatten som har fulgt er andre eksempler trukket fram. Et av dem er Bybanen / Bussveien, 16 år har gått og enda er det uklart når en løsning er på plass. Hva prosessen har kostet har knapt noen oversikt over. Et annet er Hermetikken, kjøpt for 71 millioner, påkostet 20 millioner så solgt for 61 millioner, med en lukrativ byggetomt på kjøpet. Den er alene taksert til 20 millioner. Oppsummert tap blir da 50 millioner kroner.

Hva har vi lært? Svært lite! Stavanger Universitetssjukehus (SUS) skal flyttes til Ullandhaug, perifert i forhold til alle eksisterende og planlagte kollektivtilbud.

Utvidelse av motorveien?

Det tukles nå med planer om to nye felt på E39 til en kostnad på 1,5 milliarder! Et meget dyrt og særdeles smertefullt prosjekt.

Det krever en tøff vegutvidelse gjennom boligbebyggelsen på Auglend, ny tunell under Auglendshøyden og store inngrep i Sørmarka. Ekspress busser (X-busser) vil få bedre framkommelighet, men tilknytningen til SUS blir vanskelig, og løsningen gir ikke noe tilbud til resten av Ullandhaugmiljøet. Kollektivfeltene langs E39 skal være åpne for tungtransport!

Kan entusiasmen for denne løsningen bero på at det da åpnes for å utvide E39 til 6 felt, finansiert med kollektivmidler?

Finnes det alternativer?

Visjonen om en bybane på Nord Jæren kollapset mellom annet fordi alternativer ikke var tilstrekkelig utredet – en særdeles viktig lærdom. Alternativer må bringes inn fra starten, om ikke kan de dukke opp senere i prosessen og velte det hele, ofte med store tap av tid og ressurser.

Hovedargumentet for å legge nye SUS til Ullandhaug er de synergiprosesser nærhet til Universitetet i Stavanger (UiS) og eksisterende forskningsmiljøer kan åpne for. Dette resonnementet må i samme grad gjelde høyteknologiske miljøer på Forus. Avstanden dit er knapt større enn mellom SUS og nordre del av UiS.

På Ullandhaug ble det tidlig lagt inn en gjennomgående kollektivgate som et sentralt, samlende element. Nye SUS vil forlenge denne mot Grannes. Gjennom Forus Nord er en tilsvarende kollektivgate ferdig opparbeidet fram til og med undergang under Solasplitten. Tanken på å binde disse sammen er ikke ny, men etter at SUS nå legges til Ullandhaug, er forbindelsen mer aktuell enn noen sinne.

Det dreier seg om å knytte sammen Universitetet i Stavanger, Oljedirektoratet, Petroleumstilsynet, IRIS – International Research Institute of Stavanger (tidligere Rogalandsforskning), Innovasjonspark Stavanger, Stavanger Universitetssjukehus og Forusmiljøet – i sum mer enn 60 000 arbeidsplasser. Avstanden mellom disse miljøene vil krympe. De reisende kan få et høyfrekvent busstilbud hele døgnet.

I tillegg til ordinær bussbetjening vil mange X-busser naturlig benytte denne vestre traséen og slik stimulere hele Ullandhaugmiljøet. Mange innbyggere i Stavanger og Sandnes vil dra nytte av dette.

Føre var

En slik vestre kollektivakse drar full nytte av allerede utførte anlegg. Gjennomføring betinger minimale eiendomsinngrep og ingen sanering. Den beslaglegger ikke friområder, og i forhold til landbruk er den på strekningen Forus Nord – Grannes, lik konseptet basert på kollektivfelt langs E39. Med hensyn til kostnader vil en kollektivgate mellom Nye SUS og Forus Nord koste kanskje mindre enn en tredel av å anlegge to nye felt langs E39.

Står vi her i fare for å skusle bort i størrelsesorden 1 milliard? I så fall ”blekner” eventyret Dale. Vår oppfordring til administrasjon og politikere er: Vær føre var, utred alternativer før beslutninger fattes.

Stavanger 15.02.2017. Byutviklingens lange linjer, BULL avd Stavanger.

Tidligere publisert i Stavanger Aftenblad 21. februar 2017.

Skarp debatt om Stavangers nye sentrumsplan

Bullby og andre bidrar aktivt

Stavanger kommune har offentliggjort revidert utkast til ny kommunedelplan for byens sentrum. Det har utløst en skarp debatt om planens innhold og den fremtidige utviklingen av Stavanger sentrum. Hva slags sted skal byens sentrum være? Hvordan realisere målet om å bevare byens særpreg? Hvor tett bør det bygges, og hvilke funksjoner bør det særlig legges til rette for?

Slike debatter trenger vi mye mer av i norske byer og kommuner. Men det er viktig at både politikere og folk flest engasjerer seg – ikke bare fagfolk, eiendomsutviklere og de som føler at deres egne interesser blir negativt berørt.

Stavanger kommunes planforslag er lett tilgjengelig på nettet, der en også kan finne andre uttalelser fra høringen.

Her er tre interessante uttalelser til planen:

Stavanger arkitektforening har uttalt at dette er en av de viktigste byplanene som er laget for byen. Foreningen syns derfor det er underlig at Stavangers byplankontor og byplansjefen ikke er ansvarlig for de viktige byplanene. Byplankontoret har gode og erfarne planleggere og arkitekter som burde spille en sterk rolle i et slikt planarbeid. Foreningen mener at planen må endres på flere punkt dersom planens uttalte intensjon om “å foredle byens særpreg” skal ha betydning.

Bullby Stavanger har kommet med en rekke kritiske merknader og konkrete innspill. Bull mener at planen framstår som overdimensjonert med hensyn til behov for nytt etasjeareal. Flere av de foreslått byggetomtene er omdiskuterte og kommer til dels i strid med planens målsetting om å ivareta sentrums historiske identitet. Tilrettelegging for ny bebyggelse må bringes i samsvar med byens identitet og egenart, gjeldende retningslinjer for transport og tilgjengelighet, og de konjunkturer vi står overfor. Det må rettes et sterkere fokus på utnyttelse av allerede utførte investeringer og uutnyttet bygningsvolum.

Kommunens kultursjef håper Stavangers unike historiske fortrinn vil bli brukt som en ressurs i byens utviklingsarbeid, – også i praksis. Det er imidlertid flere områder i planforslaget som oppfattes å være i konflikt med planens intensjoner om å ivareta og styrke Stavangers historiske identitet. 

 

Tetthet og bebyggelsesform i fremtidens by

Hvilke bebyggelsesformer og hvor høy tetthet bør vi satse på i fremtidens byer? En lesverdig diskusjon foregår i Stavanger Aftenblad med utgangspunkt i planer for Forus Øst i bybåndet mellom Stavanger og Sandnes sentrum.

Forus er ikke Manhattan

Dette er tittelen på Kristin Bade Veires innlegg på Aftenbladets debattsider 29.01. i år. Hun er urolig over at eiendomsutviklere i Forus Øst skal lykkes i å presse politikere til å skru opp tomteutnyttelsen i den områdeplanen som de har til behandling. Hun mener utnyttelsen slik den er foreslått i planen allerede er altfor for høy. Hun mener videre at det er en åpenbar relasjon mellom tetthet og folks mulighet for å utvikle tilhørighet og trivsel. Jeg er enig i mye av det hun skriver og vil gjerne belegge hennes synspunkter med noen enkle fakta.

Kommuneplanen setter grense for tomteutnyttelse

Da Stavanger i sin kommuneplan i 1995 åpnet for byomforming blant annet i Urban Sjøfront og Jåttåvågen ble det gjort en studie av tetthet i boligområder. Den konkluderer med at det i rene boligområder ikke bør tillates større tomteutnyttelse (grad av utnyttelse) enn 100 prosent. Tenker vi oss boligstørrelser på i snitt 100 m2, vil det da være plass til vel 10 boliger pr dekar.

Økes tettheten ytterligere er det stor risiko for at boligmiljøet vil tape. Gjeldende kommuneplan fastsetter derfor i en juridisk bestemmelse følgende:  Grad av utnytting for nye boligprosjekter skal være mellom 80 og 100 prosent BRA. Bebyggelsen i boligprosjektene skal ha maksimalt fem etasjer.” Dersom det bygges for blandede funksjoner tillates høyer tomteutnyttelse, helt opp til 220 prosent, når det dreier seg om et rent næringsbygg. Tatt  i betraktning denne bestemmelsen er det oppsiktsvekkende at det i Paradis og nå i Forus Øst legges til rette for utnyttelse langt over det kommuneplanen bestemmer.

Gruppering av boliger

Vi sjarmeres av vår gamle trehusbebyggelse, lave hus på knøttsmå tomter, gjerne vegg i vegg som i Gamle Stavanger. Der er det 6,5 boliger pr dekar, med en snittstørrelse på 100 m2 og en tomteutnyttelse på hele 90 prosent. Gruppering som i Gamle Stavanger kaller vi ”tett lav”. En utbyggingsform som gir samme tetthet som lav blokkbebyggelse, se figur 1. Fordelene med ”tett lav” er at folk har bakkekontakt, lune uterom og mulighet for en hageflekk.  I flere ti-år fra 1960 og utover bygde vi i Stavanger en stor andel boliger som ”tett lav”, oftest rekkehus.

Grimnes-feb16-fig1Figur 1. Vi kan stable boliger sammen til blokker, eller vi kan grupper dem som en tett lav struktur, som i Gamle Stavanger. Da dannes det lune, varierte  gaterom, mens vi med blokkbebyggelse lett ender opp med relativt store, vindutsatte uterom og til tider sjenerende slagskygger.

Hvorledes best disponere tomten

Når tomteutnyttelsen er gitt, har det stor betydning hvorledes tomten disponeres. Hensikten med å bygge høye hus er at fotavtrykket blir lite og en stor del av tomten kan fristilles. Arealet pr etasje blir selvsagt tilsvarende lite. Velges blokkbebyggelse er utbyggingspotensialet 3 ganger større, se figur 2. Det optimale er imidlertid karrébebyggelse. Potensialet pr etasje er da 5 ganger større enn om en bygger et punkthus. I tillegg er høye hus kostbare å bygge, de gir et vindfullt nærmiljø (turbulens) og kaster lange skygger. Høyhus er uegnet for boliger til barnefamilier, forskning har vist at barn som bor over 3. etasje sjeldent leiker med andre barn i nærmiljøet.

Grimnes-feb16-fig2.pngFigur 2. I Stavanger opererer vi med tomteutnyttelser som lett kan oppnås uten å bygge i høyden. Blokkbebyggelse og særlig karrèbebyggelse er langt mer effektiv og bedre egnet for å etablere trivelige bymiljø på bakkeplan.

Høyhus

Forus er så visst ikke Manhattan! Det opereres der med tomteutnyttelser som er hinsides det som er relevant hos oss. Høyhus tvinger seg da fram. Vi må legge til grunn de tomteutnyttelser som kommuneplanen bestemmer. En utbredt oppfatning er at en ved å bygge høyt frigjør grunnareal. Effekten avtar imidlertid raskt med etasjetallet. Tenker vi oss en tomteutnyttelse på 100 prosent frigjør vi halve tomtearealet ved å bygge i 2 etasjer. Bygger vi tre etasjer frigis ytterligere 16,7 prosent. Deretter faller effekten raskt, 8,5 prosent ved å gå opp i 4 etasjer og bare 5 prosent ved å gå opp til 5 etasjer, se figur 3. Dette er årsaken til at det i europeiske byer sjeldent bygges høyere enn 5-6 etasjer i boligområder og det velges som regel å bygge i karré fordi byggepotensialet pr etasje da er maksimalt.

Grimnes-feb16-fig3Figur 3. Det å bygge høyhus er ikke særlig arealbesparende. Ved en tomteutnyttelse (TU) på 100% vil en ved å bygge to etasjer frigjøre halve tomtearealet. Deretter avtar effekten fort. Og er knapt å regne med om etasjetallet økes utover 5-6 etasjer. Slagskyggen av bebyggelsen øker imidlertid med byggehøyden og vil skyggelegge stadig mer av det ubebygde arealet.

Spekulasjon

Et forhold som bidrar sterkt til å fordyre byggeriet i Stavanger er eiendomsspekulasjon. Utbyggingsområder omsettes ofte både to og tre ganger før det bygges. Virkelige store kupp kan gjøres om det lykkes å øke tomteutnyttelsen utover det som tidligere har vært forventet. Press fra grunneiere i Forus Øst om økt tomteutnyttelse og reduserte grøntområder bærer preg av dette.

En grundigere faglig analyse av emnet finnes i rapporten Tetthet i boligområder fra Stavanger kommune i 1995 .

Innlegget er tidligere publisert i papirutgaven av Stavanger Aftenblad 5.2. 2016.

Klimapolitikk og statlig samordning – lokalisering av sykehuset i Stavanger

Åpent brev til Helse- og omsorgsministeren

Fra Bull avdeling Stavanger, 1. desember 2015 

Vil helse- og omsorgsministeren sørge for at overordnede mål knyttet til reduksjon av klimautslipp blir vektlagt når lokalisering av sykehus i Stavanger skal besluttes? Vil  regjeringen samordne statlige sektorinteresser i en helhetlig klimapolitikk?

Klima og global oppvarming er en av vår tids største  utfordringer. Reduksjon av klimagassutslipp er ikke noe vi kan vente med. Det krever handling nå.

Norge er blant verstingene i Europa når det gjelder luftforurensing i byene, og Stavanger er ikke noe unntak. Store grupper av befolkningen lider under denne luftforurensingen, den skaper dårlig helse og nye pasienter. Helse er mer enn sykehus.

Det forhandles i disse dager om ny klimaavtale i Paris. Det er relevant å spørre om hvorfor samfunnsmessige forhold, herunder forurensende transport, bare skal telle 25 prosent når lokalisering av nytt sykehus skal bestemmes.

Transportsektoren står for en vesentlig del av de samlede utslipp og øker fortsatt, mens målet er null vekst i biltrafikken. Redusert transportbehov er det viktigste virkemidlet for å nå målene, da er lokalisering som øker transportbehovet feil vei å gå. Helseforetakets egen utredning viser at et sykehus på Ullandhaug vil øke mengden biltrafikk, og redusere mulighetene for ansattes, pasienter og besøkende til å benytte miljøvennlige transportformer.

Regionale myndigheter investerer milliardbeløp, deriblant  betydelige statlige midler, i ny infrastruktur, som jernbanens dobbeltspor og ny bussvei på Nord-Jæren.  Kapasiteten på disse transportmidlene er langt fra fullt utnyttet.  Derimot møter kapasiteten på bilveinettet stadig nye utfordringer med kødannelser og forsinkelser, som også rammer det kollektive transporttilbudet.  I denne situasjonen virker det uforståelig å flytte et strategisk godt plassert sykehus til en tomt i byens periferi,  uten direkte kontakt med verken dobbeltspor eller planlagt bussvei.

En lokalisering på Ullandhaug vil gi større klimagassutslipp enn lokalisering på Våland. Gjeldende Regionalplan, vedtatte samferdselsplaner og bypakker gir ingen løfter om snarlig gode kollektivløsninger til Ullandhaug.

Vi mener statlige retningslinjer for samordnet areal og transportplanlegging må være overordnet den enkelte sektors interesser – det er handling i  enkeltsaker som i sum kan gi resultater i kampen for å nå klimamålene.  Og plassering av et sykehus med vel 7000 ansatte og et stort antall pasienter og besøkende er ingen liten sak i denne sammenheng.

Moderne byplanlegging tilsier lokalisering av sykehuset på Våland.

Vi anmoder helse- og omsorgsminister om å tenke globalt og handle lokalt. Sykehuset bør bli på Våland og videreutvikles der.

Vennlig hilsen

Byutviklingens lange linjer, BULL avd. Stavanger: Lasse Bjerved, Per Th. Grimnes, Nils Jacobsen, Rolf Skjelstad

Studenthjemmet King Oscar

Kan gamle Hermetikkfagskolen bli til studentbolighus i Stavanger? Foto: Per Th. Grimnes.

Politikerne åpnet i fjor [2013, red. anm.] for å rive Hermetikkfagskolen! Et sjokk, som ble møtt med massiv kritikk. Forleden kom så gladnyheten: Bystyret vedtok 18. november at ikke bare bygningen, men vesentlige deler av interiøret i Hermetikkfagskolen likevel skal bevares. Fornuften seiret!

Stavanger kjøpte bygningen i konkurranse med andre kjøpere for snart 10 år siden. Alle leietakere ble straks sagt opp og bygget har deretter stort sett stått tomt. Taket er fornyet, men utover det har forvaltningen stått til stryk. Riktignok tokt bygningen godt vare på Kommunalavdeling Byutvikling i vel et år, mens kontorene i Olav Kyrres gate ble renovert. Jeg jobbet der. Kommunen ville plassere oss på Forus, men vi nektet. Flertallet av oss gikk eller syklet til jobb og det ville vi fortsette med. Derfor insisterte vi på å flytte inn i Hermetikkfagskolen, som jo sto tom. Vi fikk lov på betingelse av ikke å kreve noen form for oppussing. Det ble en suksesshistorie! Alle trivdes, teamfølelsen ble styrket og sykefraværet var minimalt, mellom annet på grunn av et utmerket inneklima.

Kommunen vil nå selge bygningen til høystbydende, særdeles lite kreativt. Men kanskje er det ikke for sent å bringe en idé på bane.

Vi har fått universitet i Stavanger, men skal vi bli universitetsby kreves atskillig mer, ikke minst studenter, og de er det konkurranse om. Jeg har besøkte Ålborg. De satser sterkt på å tilby studenter og unge i etableringsfasen rimelige boliger. Det forener to hensikter: Det tiltrekker studenter utenfra og det frister unge mennesker som har studert andre steder til å vende hjem.

Jeg samtalte for litt tid siden med Studentsamskipnaden i Stavanger. De er alene om å bygge studentboliger i vårt distrikt. For tiden kan de tilby hybler til 14 prosent av studentene. Målet er å komme opp i 20 prosent, en lav ambisjon når vi vet at det ved flere utenlandske universiteter følger hybel med studieplassen. Vi erfarer for tiden at unge mennesker skyr Stavanger på grunn av høye bokostnader. Dette ryktes vidt, også til dem som skal velge studiested. Det trengs rike foreldre for å leie hybel i Stavanger. Leiene i det private markedet krever nær det beløpet Lånekassen stiller til rådighet. Et non-profitt basert tilbud vil ligge på det halve.

Slik det nå er, spres studentene tilfeldig utover hele byen. Jeg studerte i sin tid ved NTH i Trondheim. Jeg la da merke til at bokollektiver var sterkt medvirkende til å promotere ulike studentaktiviteter, til eksempel student-UKA. Stavanger har allerede Folken, men vi skulle gjerne hatt flere sentrumsnære, studentrelaterte miljøer. Hermetikkfagskolen tegner seg som en glitrende mulighet. Studenthybler kan her innredes uten særlige vanskeligheter. Det vil ikke kreve noen form for fasadeendringer mot parken eller inngrep i denne. Det vil kreve minimalt med parkering og ikke sjenere naboer. Studentene vil aktivisere parken, vise seg igjen i bybildet og stimulere ikke minst kulturaktivitetene i sentrum.

Hermetikkfagskolen står som et monument over en handlekraftig by som tok tøffe tak for å bygge kunnskap. Etter at kommunen nå har eid bygningen i snart ti år uten å ha tilført annet enn forfall og tap av offentlige midler, ville det være en trøst om politikerne, på fallrepet, så potensialet bygningen fortsatt kan ha som element i å utvikle Stavanger som kunnskapsby.

Min oppfordring er derfor: Ta initiativ til å etablere et unikt bokollektiv for studenter: Studenthjemmet King Oscar – som nærmeste nabo til Ledaal, et naboskap i Kiellands ånd.

Dette kan realiseres i regi av en ideell stiftelse, Studentsamskipnaden eller et boligbyggelag. Et slikt prosjekt behøver selvsagt ikke subsidieres ved at kommunen stiller bygningen kostnadsfritt til rådighet. Tvert om kan byggets verdi hentes inn ved at en ideell byggherre /driftsorganisasjon overtar eiendommen. Realisering vil primært avhenge av en god porsjon framsynthet kombinert med politisk vilje og handlekraft. Det var i sin tid grunnlaget for å bygge dette praktbygget på byens kanskje beste tomt.

Stavanger 03.12. 2014. Per Th. Grimnes, sivilarkitekt MNAL.

Tidligere publisert i Stavanger Aftenblad, 8. desember 2014. Saken ble fulgt opp i avisen av Torunn Egge Roux 12.1.2015 og Alexandra Algard 14.1.2015.

 

 

 

 

Byen i våre hjerter

Jeg har vært på seminar og lært om Drammen som har beveget seg fra “Harry til Hot”. Byen var bokstavlig talt nedkjørt, biler overalt, generelt forfall, lav tetthet og en stinkende elv. Kommune og næringsliv gikk sammen om en visjon og en offensiv handlingsplan: “Drømmen om Drammen”. Den er nå på det nærmeste oppfylt og det imponerer. Først ble elva renset, deretter ble all gjennomgangstrafikk lagt utenom byen. Her på Nord Jæren har vi forlengst fjernet kloakkutslipp til sjø, men når det gjelder trafikk har vi gjort stikk motsatt av Drammen. Vi satser milliarder på å kanalisere all trafikk til og fra Ryfylke og nordfylket, inn på et forlengst overbelastet vegnett, midt i byen vår. Det vil vi angre på!

[Red: Les mer om Drammen her].

Det som ellers preger Drammen er et tillitsfullt forhold mellom politikere og administrasjon. Dessverre opplever vi her det stikk motsatte. Det er ikke grenser for hva administrasjonen skal tåle. Baker rettes for smed. Administrasjonen setter politiske bestillinger ut i livet og får kjeft for det. Slik kan det ikke være om vi skal utvikle en god by. Og mye står for tur. I disse dager vedtas en justert Regionalplan for Jæren. Det er spennende saker. Gjeldende plan er datert i år 2000. Ryggraden i den er en bybanetrasé nord sør mellom sentrene i Stavanger / Sandnes, og fortetting langs denne aksen. Bybanen har vi ikke greid å realisere, men vi har fått en radikal fortetting. Nær 90 prosent av ny bebyggelse er kommet innenfor den allerede utbygde by og en stor del av dette i bybåndet. Private har gjort sin del av jobben, men politikerne har ikke fulgt opp med lovet infrastruktur. Vi har pengene, men mangler beslutningene. Veksteventyret på Nord Jæren stopper opp i trafikkø.

La oss se litt framover. Vi bor ved Norges kanskje viktigste “matfat”, Jæren. Matjorda her må vernes. Lenge har vi sett for oss at videre byvekst må finne sted østover, bort fra “matfatet”. Det kan nok på lang sikt være rett, men i løpet av de siste ti årene har vi erfart at kapasiteten innenfor det eksisterende tettstedsområdet er mye større enn vi tidligere antok. Hvorfor anstrenge seg med å utvikle Sandnes øst når vi bare på Forus kan bygge 15000 nye boliger, og i tillegg doble antall arbeidsplasser. På Forus er jo infrastrukturen stort sett på plass, og mulighet for å finne sin arbeidsplass innen gangavstand er tilstede. Dessuten har Forus øst et kollektivtilbud bedre enn noe annet byutviklingsområde. I Sandnes øst derimot må alt bygges opp fra scratch. En kjempesatsing som Sandnes alene ikke har noen mulighet for å gjennomføre. Det krever en storkommune eller et langsiktig samarbeide om byutvikling. Et slikt samarbeid er kanskje ikke særlig sannsynlig sålenge Sandnes kommune har annonsert at de vil trekke seg ut av Forus Næringspark, som sålangt er selve flaggskipet for regionalt samarbeid om byutvikling.

Tegningen viser Forus sør og områdene langs Gandsfjorden fra til Havneparken og Vågsbunnen. Den er tillatt benyttet av Forus Næringspark og arkitektene Juul/Frost.

Parallelt med dette jobber Sandnes sammen med Klepp og Time om et konsept kalt “Bybåndet sør”. Det strekker seg fra Sandnes til Kvernaland, og på lang sikt kanskje helt sør til Lye Njåfjell. Her er det ikke så lett å bygge by, mellom annet bringes jordbruksarealer under press. Boligtallet er derfor knepet ned til 2000, en dråpe i havet i forhold til hva vi kan bygge på Forus og i definerte byutviklingsområder i Sandnes og Stavanger. En Sandnespolitiker ble forleden sitert i Aftenbladet. Han undret seg over hvorfor det hastet med å utvikle nye byområder sålenge arbeidsplassene befinner seg i bybåndet, og at det der kan bygges like mange boliger som i hele Sandnes øst. Han har et poeng! Hvorfor ikke ferdigstille byen vår før vi kaster oss over nye områder. Det vil sikre en tettere og by, stimulere handel og servicetilbud, minske avstander og slik minimalisere transportbehovet. Framfor alt vil en slik politikk bety et effektivt jordvern. “Matfatet” Jæren får ligge i fred. Så får vi på sikt heller flytte Travbanen på Forus og Golfbanen i Sola, til fordel for en god og energieffektiv by.

Stavanger 06.06.2013. Per Th. Grimnes, sivilarkitekt  MNAL

Tidligere publisert i Stavanger Aftenblad i juni 2013.

Søndagsåpne butikker greier vi oss best uten

I tirsdagens Aftenblad presenteres på lederplass et usedvanlig lettvint resonnement, et knefall for liberalisme som jeg aldri har sett maken til. Slipp handelen fri! De som ikke vil handle koteletter på søndager kan jo bare la det være, men for all del, ikke la dem nekte andre å gjøre det! Dette er kortversjonen av hva lederen bringer til torgs.

Slike resonnement vil så langt jeg kan forstå, slå beina under det meste av det en prøver å få til i et sivilisert bysamfunn. Hvorfor skal en til eksempel ha planer som bestemmer hvor handel tillates. Kan ikke de som driver med handel få etablere seg der de mener det er mest hensiktsmessig og la kundene avgjøre om lokaliseringen er liv laga. Det ville jo være til stor fordel for forretningsdrivere å tilby sine varer i lokaler nær hovedtrafikkårer hvor det i tillegg opereres med leiepriser langt under hva som må betales i sentrene; og kundene, de kan tilbys rikelig med parkering, helt gratis. Mon Aftenbladet mener at også dette er en type spørsmål hvor det, sitat: ”Ikke er nødvendig å la flertallet bestemme”.

Jeg undres faktisk på hvilke retningslinjer Aftenbladet ser for seg med hensyn til hvorledes en skal identifisere slike spørsmål. Jeg antar at det dreier seg om spørsmål hvor de samfunnsmessige konsekvensene er små. I så fall er det selvsagt greit. Men konsekvensene av søndagsåpne butikker er ikke små. Det kan vi lese om i mandagens Aftenblad.

Konsekvensene er faktisk meget store. Det refereres til Danmark som har erfaring med søndagsåpne butikker. Nærbutikker legges ned, tilsvarende gjelder nisjebutikker i bysentrene, det vi ofte kaller ”mann kone butikker”. Aftenbladet vil vel mene at de bare kan la være å holde åpent på søndager, simpelthen ta fri! Bysentrene vil i så fall framstå med noen åpne butikker mens andre er lukket. Vi vet at lukkede butikker oppfattes vel så negativt som lokaler til leie. Bysentrene har ikke en organisering som gjør det mulig å administrere forhold som dette. De er helt avhengig av en politikk med det som målsetting å sikre likest mulig konkurranseforhold. Det krever rammer for hvor og når handel kan finne sted. Kjøpesentrene derimot har en fast styring. Vedtak om søndagsåpent vil gjelde alle butikker. De bilorienterte kjøpesentrene er vinnerne

Det er interessant å vurdere dette i forhold til den politikk som i mange år er fulgt i vår region. Det er tverrpolitisk enighet om å verne om de historiske bysentrene. De er på en måte bærere av vår identitet. Sentrumshandel er i den sammenheng viktig. Derfor har politikerne innført rammer for hvor og i hvilket omfang handel kan finne sted. Særlig har en vært opptatt av nærservice. Det tales om ”10 minutters byen”. Det betyr at flest mulig hyppige besøksmål skal ligge innenfor gang-/ sykkelavstand. Nærbutikken er kanskje det viktigste element i dette. Ikke minst sosialt, du kan uformelt treffe nye i strøket, eller naboer du allerede kjenner. Avstandene er korte. Du sparer tid og belaster miljøet minimalt.

Søndagsåpne butikker vil føre til nedleggelse av mange nærbutikker, fordi det koster penger å holde åpent og fordi familier på søndagen heller tar bilen til et kjøpesenter, ref. erfaringene fra Danmark. Direktøren i COOP påpekte alvoret i dette i mandagens Aftenblad, men på lederplass dagen etter velger Aftenbladet ikke å tro noe på dette.

Det provoserer i hvert fall meg når Aftenbladet så lettvint ivrer for en politikk som bringer oss i stikk motsatt retning av de mål vi i flere ti-år har jobbet for å nå. Bysentrene og lokalmiljøet blir taperne. Oppsummert er søndagsåpne butikker et utpreget ”tap-tap” prosjekt. Det er fundert på ideologi, drømmen om frihet. Ved en annen anledning kan vi kanskje utdype spørsmålet, frihet for hvem. En ting er sikkert, bilorienterte kjøpesentre er vinnerne og det samsvarer dårlig med almen miljøkunnskap.

Stavanger 07.01.2014. Per Th. Grimnes, sivilarkitekt MNAL.

Tidligere publisert i Stavanger Aftenblad, januar 2014.

Vi som elsker Stavanger sentrum

Dessverre er det slik at det som media skriver om Sentrum ofte dreier seg om mangler og misnøye. Derfor gleder det mange når Rogalands Avis sist lørdag, kunne formidle nyheten om en smigrende plassering i den internasjonale konkurransen, ”City People Light Award 2012”. Våre aller fremste klenodier: Domkirken, Byparken og Kongsgård er blitt lyssatt på en forbilledlig måte, noe som ga en 2. premie.

I fortsettelsen av dette vil jeg gjerne peke på mye annet positivt som tilføres sentrum og nevner i fleng: Kulturbanken, Konserthuset, to topp moderne kulturskoler, konsolidering og utvikling av muséene, Blå Magasin, en rekke nye butikker, ref m.a. Aftenbladbygget, 1000 nye boliger i Bjergsted og et tilsvarende antall ved Badedammen.

Fylkesdelplan for langsiktig byutvikling på Jæren utpeker Stavanger og Sandnes sentrum som hovedsentre i regionen vår. Målsetting er å styrke disse. Dessverre er det som regel omsetning målt i kroner, ensidig knyttet til varesalg, som legges til grunn når sentrene evalueres. Det gir selvsagt et aldeles feil bilde. De historiske bysentrene har hver for seg en vesentlige annen rolle enn sentrene de konkurrerer med. Selv om veksten knyttet til handel har vært beskjeden i bysentrene, så har aktiviteter knyttet til uteliv, festivaler, hotell, restaurant, kultur, skoler, publikumsrettet offentlig- og privat service hatt en rivende utvikling. Slik sett fyller disse sentrene i dag rollen som hovedsentre bedre enn noen gang.

Hild Sørby, professor i kunsthistorie, holdt sist tirsdag en forelesning på AMS, i regi Fortidsminneforeningen. Emnet var. ”Bygningsvern og autentisitet”. Et sentralt poeng var at det i den historiske Trehusbyen er summen av hus, selve miljøet, som er interessant å ta vare på, ikke enkelthus. Under debatten etter foredraget ble Stavanger sentrum sammenliknet med “Gamla Stan” i Stockholm, ikke ueffent, særlig når vi vet at Stavanger kommune nå utreder et “Stavanger Storsentrum” som inkluderer arealet fra Bjergsted til Lervik og sågar tar med en utløper mot Paradis, ja kanskje på sikt et sentrumsstrøk som sklir over i Hillevåg. Det hele bundet sammen av en bybane. I dette bildet blir vårt historiske sentrum en liten prikk.

Tilsvarende som “Gamla Stan” er en meget liten del av det sentrale Stockholm. ”Gamla Stan” er et ikon for storbyen. Bygningsmassen pleies med stor omhu og varsomhet. Det må vi også gjøre om vårt historiske Sentrum, vår “middelalder by”, skal framstå tilsvarende attraktiv – slike miljøer er sjeldne og ufornybare. Stavanger Sentrum besitter en attraksjon, en konkurransefordel som nye sentre aldri kan få. La oss pleie den.

Så leser vi i mandagens Rogalands Avis at sivilarkitekt Harald Martin Gjøvåg mener at bevaring kommer i veien for vekst! ”Vil ikke bevare sentrum til fant” forkynner Gjøvåg. Likevel vil han bevare atskillig, men ikke der han selv tegner nytt hotell, Det er i Skansenkvartalet. Fem hus rives, fire får stå, tre av dem i skyggen av en 20 m høy bakfasade. Dette må da åpne for en tvilsom praksis. Investorer kan kjøpe opp vernet bebyggelse til lav pris og håpe på at vernet senere frafalles. I såfall åpnes det for en stor gevinst. Slikt gir da helt feil signaler til eiere av vernet bebyggelse. Det oppmuntrer til å la bygninger stå tomme og forfalle fordi falleferdige hus er lettere å få omregulert.

Det argumenteres med at et nytt hotell med virksomheter i 1. etasje vil gi nytt liv til Skansekvartalet. Forventninger i så måte kan være overdrevne. Vi ser at foretningene i St Olavs gate har problemer, selv om det der er bygd et stort hotell og i tillegg kontor og boligblokker i 17 etasjer. Øvre Holmegate som fikk en mastodont av en blokk er ikke travlere i dag enn tidligere. Derimot har det vært en positiv utvikling i “Fargegaten”, også det Øvre Holmegate, og der er det så visst ikke investert mange kroner. Det gir nemlig husleier som er til å leve med.

Sentrum er lite og trangt. Riving og nyanlegg er svært plagsomt for publikum og for de som driver sine virksomheter. Vi har sett mange bukke under på grunn av stengte gater, tung anleggstrafikk og vekselsvis søle- og støvplager, i månedsvis. Det virker som om dette altfor lett glemmes hver gang noe nytt er på gang. Tenk om Sentrum kunne få litt fred og tid til å konsolidere seg. Det er mitt ønske.

Innlegget er tidligere publisert i oktober 2012.

« Eldre innlegg