Kategori: Arkitektur (Side 1 av 6)

Solkrav ble diskutert i Dagsnytt 18 den 3.12!

Underskriftskampanjen har nå 4443 underskrifter (3.12. kl 23:30).  Det øker forhåpentligvis ytterligere etter at saken var opp i Dagsnytt 18 på NRK1 torsdag 3.12. og Lene Schmidt og Magnhild Meltveit Kleppa argumenterte mot å fjerne de tekniske forskriftene om sollys i boliger, mot statssekretær Heidi Karin Nakken.

Lenke til Dagsnytt 18-sendingen er HER. (Innslaget begynner etter 31 min 55 sek.)

Har du ikke underskrevet ennå? Gjør det HER

 

Hvorfor bygges det høye bygg?

I alle større byer er det utbyggere som ønsker å bygge høye bygg. Ofte brukes mål om fortetting av byen som et hovedargument for å sprenge høydebegrensninger og karakteren av den eksisterende bebyggelsen i området. Men politikere bør ikke falle for misforståelsen om at høyere bebyggelse er nødvendig for å oppnå god tetthet av folk og aktiviteter.

Bullby i Stavanger har laget en liten rapport som minner om noen enkle fakta om ulike byggeformer, deres arealutnyttelse og virkninger for bymiljøet.  Rapporten viser et aktuelt eksempel fra Stavanger, men er relevant for diskusjoner om bymessig fortetting i mange andre byer. Den kan lastes ned her.

Fire anbefalinger til en ny boligpolitikk

Boliger i byer og pressområder er blitt så dyre at folk med lave og midlere inntekter ikke kommer inn på boligmarkedet. Myndighetene har stilt viktige tekniske krav til boligbyggingen som ivaretar både sikkerhet og energibruk. De har også innført og for en stor del beholdt krav til universell utforming. Det er imidlertid ikke krav til alminnelig brukskvalitet. Samtidig er krav til minste boligstørrelse redusert fra 50 m2 til 35 m2. Utnyttelsen er blitt så høy at utearealene mangler og det er ikke plass til opphold og lek. Utleiesektoren preges av kommunale utleieboliger med dårlig standard til høy pris og et privat uregulert marked uten kontroll med hverken pris og standard.

Utfordringen er å bygge miljøvennlig samtidig som vi ivaretar viktige bo- og boligkvaliteter. En ny, sosial og inkluderende boligpolitikk innebærer:

1. En tredje boligsektor med pris- og omsetningskontrollerte boliger

Det må etableres en tredje sektor med pris- og omsetningskontrollerte boliger. Dette bør utgjøre minst 20 prosent av det som bygges.  Boligene kan bygges av boligbyggelag, stiftelser eller andre nonprofit-selskap. Alt salg skal forvaltes og gjennomføres av boligbyggelaget slik at «penger under bordet» unngås. Boligene kan være både eierboliger og leieboliger. gjerne i forskjellige former som leie til eie, delt eierskap mellom kjøper og borettslag eller kollektivt eierskap etter modell av danske allmenboliger. For å forhindre ensidig befolkningsstruktur kan boligene tildeles etter en nøkkel der en tredel gis på sosiale kriterier, en tredel på ansiennitet og en tredel på loddtrekning.

Plan og bygningslovens paragraf 17.3 om utbyggingsavtaler må endres slik at offentlige myndigheter kan stille krav til utbygger om at et visst antall av boligene som legges ut til salg skal kunne kjøpes til under markedspris, ikke bare av første kjøper. Loven må også endres slik at offentlige myndigheter skal kunne kjøpe 10 prosent av boligene i en utbygging til kostpris, i stedet for markedspris, slik det er mulighet til i dag

Hovedårsaken til de høye prisene i byer og pressområder er tomtepris og fortjeneste til utbyggere. I det sentrale østlandsområdet selges boliger for det dobbelte av hva de koster å bygge. For å oppnå rimeligere boliger må kommune og stat, også gjennom sine halvprivate selskap som Hav Eiendom, Entra, Bane NOR Eiendom, Statens Vegvesen, stille rimelige tomter til disposisjon for boligbygging.

Boligmarkedet i byene er spesielt «hett» når det gjelder de minste boligene. Det er behov for langt flere boliger til studenter, lærlinger og andre i en utdannelsessituasjon. En større innsats her kan dempe prisene på de minste boligene i markedet.

Ved siden av tiltak som sikrer rimeligere boliger må Husbankens ordninger, som bostøtte og startlån, sikre at alle får tilgang til en høvelig bolig tilpasset vedkommende økonomi. I tillegg må Husbanken bidra til delfinansiering av en «tredje boligsektor»

2. Et seriøst utleiemarked

Norge har i dag to utleiesektorer; en kommunal med rimelige, og ofte svært dårlige boliger, til personer med økonomiske og sosiale problemer og en privat utleiesektor med svært høye utleiepriser, også der med tvilsomme boligkvaliteter. Ikke alle ønsker å eie en bolig. Utleieboliger bør være et godt alternativ til det å eie. Vi trenger derfor en ny utvidet leiesektor med gode rimelige utleieboliger. Dette kan vi oppnå både gjennom offentlige eller kooperative utleieselskap og gjennom en strengere regulering av det private utleiemarkedet.

Leiene i dagens kommunale boliger må frigjøres fra «gjengs leie» i markedet og overskuddet brukes til å ruste opp boligene til en bedre standard. (I dag tapper Oslo kommune Boligbedriften for 350 millioner kroner i året).

3. Bedre boliger og bomiljø

Det bør gradvis innføres det en nedre arealgrense på 50 m2 for «permanente» boliger. Kravet gjelder ikke for stuntboliger eller andre midlertidige husvære.  Utviklingen mot å bygge stadig mindre småboliger, ned mot 25 m2 skjer samtidig med at den gjennomsnittlige boligstørrelsen i Norge gradvis har vokst til om lag 60 m2 per person. Dette illustrerer de store klasseforskjellene i boligsektoren.

 Nye boligområder må få en variert sammensetning av ulik boligstørrelse som kan sikre et godt og stabilt bomiljø. Slik kan man unngå gjennomtrekk og ustabile bomiljø, spesielt dersom det bygges et stort antall små boliger i bestemte områder. Boligmassen bør være variert både med hensyn til boligstørrelse, boligtyper og eie/leieformer. Kollektive boformer kan bidra til mer fellesskap og redusert forbruk.

Krav til boligens planløsning tilsvarende Husbankens tidligere anbefalinger og dagens krav til universell utforming, innarbeides som krav i teknisk forskrift (TEK). Det skal være gode uterom og tilstrekkelig areal for felles opphold/møtested/lek. Det skal være sol på utearealene i tråd med dagens anbefalinger i veiledningen til TEK-17. Den sier at det skal være fem timer sol på utearealene ved høst- og vårjevndøgn.

4. En rettferdig skattepolitikk

Retten til å trekke renter på boliglån fra på inntekten tjener først og fremt selveiere med høy inntekt, store lån og store boliger. Denne rettigheten bør begrenses til å gjelde vanlige boliger for folk med vanlige inntekter. Rentefradragene og eiendomsskatt kan ha bunnfradrag som gjør at folk med vanlig boligstandard ikke rammes.

Mange kjøper en eller flere boliger for utleie til markedspris. Det er ikke boligmarkedet og bomiljøene tjent med og bør beskattes høyt. Folk som leier boliger, må få de samme skattefordelene som folk som eier.

En mer rettferdig skattepolitikk kan ikke erstatte behovet for ny tredje boligsektor’

Merknader og kommentarer mottas med takk.

Bullby krever sol i nye boliger!

Hei alle medlemmer i Bullby og lesere av dette nettstedet!

Etter initiativ fra Lene Scmidt har Bullby nå satt i gang en underskriftsaksjon for å beholde kravet til solinnfall i nye boliger.

Underskriftsaksjonen finner du her

Målet nå er få flest mulig til å skrive under. Hvis dere er på Face book og dertil har “venner”, vil det være fint som dere deler denne aksjonen med flest mulig. Send også mail til alle dere kjenner som kan ha interesse av saken!

Jon Guttu
Leder av Bullby

Gi meg solen!

Du har nettopp kommet hjem fra en utenlandstur. Du sitter i koronakarantene i første etasje i en liten leilighet midt i byen med utsikt til leiligheten vis a vis, 8 m unna. Leiligheten vender mot nordøst. Sola når aldri inn til deg. Gjenskinnet fra vinduer lenger oppe, «fattigmannssola», er det eneste som lar deg ane at dagen går. Ikke rart om du går på veggen og istemmer sluttreplikken fra Ibsens «Gjengangere».

Men det skal bli verre! Fra første juli 2021 blir det lovlig å bygge boliger uten i det hele tatt å ta hensyn til solinnfall i leilighetene. Da trer en endring i kraft i Teknisk byggeforskrift (TEK). Nåværende paragraf 8.10, med et påbud om å vektlegge solforhold, blir fjernet, og dertil veiledningspunktet. Her står det at «Alle boenheter og felles uteareal bør være solbelyst minst fem timer hver dag ved vår- og høstjevndøgn» og at det ved plassering bør «tas hensyn til god utnyttelse av solinnstrålingen og gode dagslysforhold i rom for varig opphold.» Kravet om solinnfall i boliger vil dermed være historie.

Sol, som svar på epidemier

Historisk finner vi, ikke overraskende, sykdom og epidemier som den viktigste bakgrunnen for krav om avstand, sol og lys i boliger. De første reformanleggene kom nemlig som direkte følge av koleraepidemien i Christiania i 1851. Vi fikk Arbeiderboligen 1851, et aksjeselskap med mål om å bygge sunne boliger for arbeiderbefolkningen.

Bygningene selskapet fikk realisert rundt om i byen, skiller seg positivt fra den markedsstyrte byggingen på samme tid og som stort sett var uoppnåelig for småfolk. Men det monnet ikke stort i havet av bolignød og hektisk bygging på slutten av 1800-tallet. Axel Holst, professor i hygiene og bakteriologi ved Universitetet i Oslo ledet en omfattende undersøkelse av trangboddhet i Kristiania i 1895. Den munnet ut i et minstekrav til romstørrelse på 15 m3 for å sikre et minimum av luft gjennom natten.

Den markedsbaserte leiegårdsbyggingen endte med et digert mageplask i 1899, et krakk som skremte private utbyggere bort fra boligsektoren i mer enn 30 år. I den kommunale utbyggingen som fulgte på begynnelsen av 1900-tallet, ble kravet om sol, lys og luft i nybyggingen fremført med økende kraft, ikke minst for å bekjempe tuberkulosen, den skumle folkesykdommen. Først ut var Kristiania Byggeselskap med arkitekt Kristen Rivertz, som i 1912 bygget 500 små leiligheter på Sagene: rekker av tre etasjes blokker med grønne områder mellom bygningene. Fortsatt med høy utnyttelse, men også med omtanke for et liv mellom husene. Og  etter hvert som kommunen tok over byggingen, ledet av byplansjef Harald Hals, fikk vi de praktfulle områdene på Ila, Torshov og Søndre Åsen, kvartaler med store felles gårdsrom, nærmest for parker å regne.

Sol ute, sol inne

I Bygningsloven av 1924 ble kravet til sol i boliger innført med formuleringen: « … der bør tas hensyn til at beboelsesleiligheter sikres tilstrekkelig sol». Med fremveksten av funksjonalismen i årene som fulgte, ble kravet til sol en del av det faglige programmet. Leilighetsplaner med stor fasadebredde og sammenhengende vindusbånd. Parallelle bygninger i nord-sørretning for å gi sol både morgen og kveld. Nå kan vi smile over den overdrevne tilliten til hygienetenkning og soldyrkelse. Sol, lys og luft ble betraktet som en udiskutabel forutsetning for sunne boliger mens høy tetthet ble sett som veien til slum.

Dette var den viktigste grunnen til at de omfattende planene om sanering av leiegårdsbebyggelsen ikke kunne gjennomføres under bolignøden etter krigen. Man ville jo miste et stort antall boliger ved å bygge nytt med større plass inne og ute. Svaret på spørsmålet om høy utnyttelse ble dermed høyhus, som sikret ønsket tetthet og nok sol. Ved saneringen av Enerhaugen måtte man overskride vedtatt utnyttelsesgrad for å realisere prosjektet. I drabantbyene, derimot, var tomtegrunnen så pass rimelig at kravet til sol, lys og luft kunne innarbeides i tre- og fireetasjes bebyggelse.

Skyer i horisonten

Solkravet forsvant ut av lovgivningen på 1960-tallet. Nå var det opp til Husbanken å sørge for tilstrekkelig sol og lys i boliger. Blant annet krevde banken at minst ett vindu i stua skulle vende mot sør eller vest og at ingen leilighet skulle vende ensidig mot nord-øst.

Men Husbanken forsvant og etter finanskrisen rundt 1990 ble tomteutviklingen overlatt til private utbyggere. Politikerne hadde gitt opp linja med å eie byens grunn. Dermed ga de også fra seg muligheten til å påvirke tomteprisen. Dette ble skjebnesvangert på flere måter. Den kanskje viktigste grunnen til de siste tiårenes vanvittige prisstigning har vært utviklingen av grunnrenten, eiendommenes verdistigning. Følgen av dette igjen har vært en markert økning av tettheten i de nybygde områdene og dermed et farvel til sola, alt med merkelappen «bærekraftig byutvikling».

Dette er altså historien om hvordan en naiv tro på sol, lys og luft endret seg til en forestilling om at tette og mørke boligområder vil gi billigere boliger og sørge for en bærekraftig by.

Et siste forsøk på å hente sola inn igjen ble gjort i forbindelse med TEK 10, revisjonen av byggeforskriftene i 2010. Etter mye offentlig kritikk slo kommunalminister Målfrid Meltveit Kleppa fast at «sola må me ha!» og fikk gjeninnført dagens formulering i TEK.

Skyggefull framtid

Men nå har regjeringen altså vedtatt å fjerne de forholdsvis moderate kravene. Det skjer under merkelapper som effektivisering og kostnadsreduksjon.

Tilbake til deg som sitter i karantene i din lille, mørke bolig: Se for deg en romslig leilighet i de øvre etasjene, badet i sol og lys og med utsikt over fjorden. Har dette med helse og livskvalitet å gjøre? Er svaret et «Ja», send gjerne et brev til Kommunal- og moderniseringsdepartementet med gjenpart til Helsedirektoratet!

Innlegget er tidligere publisert i Klassekampen.

Ny podcast om byutvikling

Arkitektnytt lanserte 28. august en ny podcast om stedsutvikling i Norge, kalt “våre steder” Første episode er en gjennomgang av bolighistoriens idealer og visjoner fra andre verdenskrig og fram til i dag – og er en samtale med BULLBYs leder Jon Guttu. Deretter følger tre episoder som hver omhandler drabantbyen Lambertseter i Oslo, småhusbebyggelsen på Nesodden og til slutt Løren i Oslo. Det er byplanlegger Karoline Birkeli-Gauss og landskapsarkitekt Ragnhild Augustsen som står bak podkasten, melder OBOS-bladet i siste nummer.

Podcasten finner du her.

Boliger til folk flest i Oslo – mulig i koronaens tid?

Hvor skal rengjøringsassistenten, bussjåføren og sykepleieren bo i Oslo? Hun kommer til ny jobb, utenbys fra eller fra et annet land, har ikke arv og lite penger i banken. «Sykepleierindeksen» sier at en sykepleier med årsinntekt  500 000 kroner kan kjøpe maksimalt 3 prosent av boligene i Oslo. Hva da med bussjåføren som tjener 400 000 eller rengjøreren eller servitøren med 300 000 kroner i året?

Siden 1970 er Osloboligen blitt 2 – 3 ganger dyrere, og 30 prosent dyrere siden 2015

Boligmarkedet i Oslo fungerer som en maskin for ulikhet. Stor arbeidsledighet som følge av korona-pandemien vil øke ulikheten.  Mange familier mangler stabile steder å bo. I de siste fem årene har boligprisene steget ca 30 prosent i forhold til lønnsnivå. Mens stadig flere mangler bolig, har profitt- og finansdelen av boligprisen økt dramatisk. Dette gir på den andre siden muligheter for å utvikle rimeligere non-profittboliger.

Boligmarkedet styres av private aktører, eiendomsutviklere og utbyggere, og meglerkorpset står for omsettingen. Oslo har en minimal styring på kostnader i utvikling av nye boligområder. Med dagens regjering og privatiseringspolitikk er det lite sannsynlig at veldig mange rimeligere boliger vil bli kjøpt for offentlige midler i Oslomarkedet.

Fortjeneste til utvikler, tomtepris og stat stiger sterkt med økte boligpriser

Fra 2015 til 2019 har byggekostnadene steget 12 prosent i henhold til Statistisk Sentralbyrås (SSBs) statistikk, mens boligprisene samtidig har økt 40-50 prosent – fra ca 65 000 til nær 100 000 per kvadratmeter.  Fortjeneste som går til utvikler, finans, tomteeier og staten har økt fra ca 25 prosent av salgsprisen i 2015 til nærmere halvparten av salgsprisen i dag, fordi byggekostnadene utgjør en minkende andel. Dette skaper et «interessant marked» i Oslo med store profitter for internasjonale og lokale oppkjøpere av boliger og eplehagetomter. Dette illustreres i tabell 1 (trykk på lenken).

Rimelige boliger utenfor markedet – er det mulig?

Denne utviklingen burde motivere til å utvikle utbyggingsmodeller for å skaffe folk rimeligere boliger. Boligbehovet er sterkt stigende, noe som normalt vil føre til fortsatt prisstigning. Alternativer vil  kreve enten subsidiering eller bygging av rimeligere boliger. Kommunen har hittil  prioritert innsats til folk uten inntekt eller med sosiale problemer. Servitøren og rengjøreren kommer verken inn på boligmarkedet eller får sosialbolig.

Tabell 2 viser at «sykepleieren» med årsinntekt  500 000 kroner i beste fall kan kjøpe en ny 2-roms 50 m2 leilighet til 50 – 60 000 kr/m2.    En bolig bør ha minimum 50 kvadratmeter bruksareal, et tidligere minstearealkrav fra Husbanken.

Hva må til for å bygge rimeligere boliger i «Miljøbyen Oslo»? Byrådsleder Raymond Johansen etterlyser virkemidler. Oslo trenger rimeligere boliger. Byrådet ønsker en annen boligpolitikk og vil utvikle rimeligere boliger enn markedet: såkalt 3.-sektorboliger. Det er to strategier for å få prisen ned: 

  1. Subsidiere: Kommunal subsidiering av boliger i markedet ved kjøp og botilskudd, eller
  2. Bygge boliger i offentlig regi på kommunale tomter for salg eller utleie.

Disse to alternativene kan med hell kombineres. Kommunale subsidier vil alene neppe gi mange nye 3.-sektor-boliger i Oslo. Med en bolig for «sykepleieren» til ca 50 000 kroner per kvadratmeter blir differansen fra dette til markedspris opp mot 90 -100 000 kroner svært stor. Kommunen kan neppe bare subsidiere dette kostnadsgapet som tilsvarer fortjeneste og avgifter til utbygger og tomteeier.  Alternativet er derfor å bidra med bygging på egne eller på prisregulerte tomter for boliger. Studiet av kostnadene i dagens boligmarked kan gi svar på hvordan boligbygging med anstendig standard for «sykepleieren», servitøren og bussjåføren er mulig.

Non-profitt sosial boligbygging er fullt mulig!

Inntil 1970-tallet hadde Norge regulert boligproduksjon og tildeling gjennom boligbyggelag som sikret nesten alle boliger med anstendig boligstandard. Husbanken satte minimumsnorm for leiligheter der en 2-roms bolig skulle være minst 50 m2. Frisleppet på 80-tallet skjedde fra regulert boligbygging med subsidierte lån fra Husbanken, til dagens boligmarked. For å få boligprisen ned til ca 50 000 kroner kvadratmeteren. må tiltak som virket tidligere igjen tas i bruk i dagens Oslo . Altså:

A. Tiltak for å realisere boligbygging ned til 50 000 kr/m2

  • Non profitt utbyggingsselskap eller stiftelse som driftes ved 4 – 5 prosent av salgspris
  • Finansiering gjennom Husbanken; 30 års nedbetalingstid for lån til 2 – 3 prosent rente
  • Reguleringskostnader blir subsidiert av kommunen
  • Kontantbidrag til kommunen for områdeinfrastruktur frafalles
  • Kommunal tomt til under markedspris – eller ny lov om regulering av tomtepris til bolig

B. Med kvadratmeterpris under 50 000 kr/m2 må ytterligere tiltak tas i bruk

  • Merverdiavgift (MVA) og avgifter til staten utgjør en større del av kostnadene og inngår i utvikler- og entreprisekostnader. Kan gis tilbake som tilskudd fra staten, slik som «arealtilskudd» etter krigen

C. Sosialboliger for folk uten inntekter må subsidieres av stat og kommune

  • Disse boligene må realiseres til priser under bygge/entreprisekostnader og må uansett subsidieres over offentlige budsjetter og fra Husbanken

Dagens bygge/entreprisekostnader er ikke til hinder for rimeligere boliger. Man kan bygge boliger med et minstestandardnivå på 50 kvadratmeter, 2-roms med dagens byggekostnader for den single sykepleieren. Minstestandard for boliger til folk med lavere inntekt vil kreve tilskudd fra Husbanken som kompenserer for merverdiavgift som staten tar inn på byggekostnadene.

Oslos monopoliserte boligmarked hindrer boliger til «folk flest»!

Hvorfor kan boligprisene stige så enormt i Oslo? Årsaken er flere: Markedet domineres av  4 – 5 utbyggere som «ruler» markedet. Det eksisterer ikke konkurranse om boligprisen som i de fleste andre varemarkeder. OBOS konkurrerer ikke med Selvaag på boligmessa på Lillestrøm om den rimeligste 3-roms leiligheten. Prisene dikteres i et utbyggermonopol ut fra etterspørsel, ikke ut fra byggekostnader eller behov. Hvor er Konkurransetilsynet?

Oslo ble lansert som miljøby i 2019. Ett av FNs bærekraftmål er å minske ulikhet. Politikerne i Oslo bærer pins som markerer dette kravet.

Rimeligere boliger er avgjørende for å minske ulikhet i Oslo, spesielt i disse koronatidene. Det trengs derfor boligutvikling gjennom non-profitt-selskaper i regi av kommunen, stiftelser eller boligbyggelag, og dette trengs raskt.

 

Regjeringen fjerner krav til sol i nye boliger

Myndighetene gjør dette i en situasjon hvor det stadig bygges tettere i byområdene.  Fortsatt kan velstående kjøpe seg sol og utsikt i rommelige toppleiligheter, mens boligsøkende med mindre kapital må nøye seg med boliger i de nedre etasjene uten sol. Barna er henvist til å leke i skyggefulle gårdsrom. Til nå har Byggeforskriftene (§8-10) stilt krav om sol i boliger og dette har vært presisert i veiledningen. Nå har departementet vedtatt at dette skal falle bort fra 1. juli 2021.

Vi i Bullby (Byutviklingens lange linjer) vil advare sterkt mot denne forskriftsendringen. BULLBY består av 30 arkitekter, ingeniører, planleggere og forskere med erfaring fra boligprosjektering, byplanlegging og forskning, se www.bullby.net. Det er uforståelig at kravene til sol nå blir fjernet. Under koronakrisen sitter tusenvis av nordmenn innestengt i boligene sine, og vi erfarer på kroppen hva boligkvalitet, sol, dagslys og utsyn betyr for helse og trivsel. Statlige krav til sol i boliger og uterom bør styrkes, ikke kuttes.

Departementet uttaler at det nå er opp til kommunene å sikre solforholdene gjennom Plan- og bygningslovens allmenne formuleringer.  All erfaring viser at kommunene ikke makter dette i dragkamp med sterke utbyggere. Kommunene må ha et lovverk i ryggen med tydelige bestemmelser når de skal forsvare kvalitetskrav i boliger.

Nye boliger i Harbitzallèen har ikke sol ved jevndøgn, og neppe heller midtsommers. Et eksempel på at krav til sol i boliger bør styrkes, ikke kuttes. Foto: Lene Schmidt 21.3.20 kl. 1200.

 

 

Dette er en pressemelding sendt til NTB og de større avisene.

Mye å lære av Lørenbyen og evalueringsrapporten

Selvaag Bygg har fått laget en meget leseverdig rapport som utbyggere, planleggere og kommunen bør studere og lære av. Både med tanke på utbygging av nye boligområder og bydeler, og som støtte for analyser av ulike områders kvaliteter, både fysisk og sosialt.

Rapporten er omtalt i kommunens utmerkede Byplanmagasin, og kan der lastes ned for nærmere lesning.  Det er lenge siden jeg har sett en bedre uttenkt og presentert områdeanalyse.  Den gir en rekke innspill til hvordan Lørenbyen kan utvikles videre, men er også nyttig som dokumentasjon av en metode for analyse av kvaliteter i eksisterende byområder. Rapporten inneholder en interessant sammenlikning mellom utvalgte deler av Lørenbyen og Grünerløkka og deres ulike  urbane og grønne kvaliteter, tetthet, funksjonsblanding og så videre.

Planleggere og politikere anbefales å lese rapporten og se om metodikken også bør tas i bruk for analyser av andre områder i Oslo – og alle andre byer. Ros til forfatterne, som er sosiolog Kenneth Dahlgren og miljøpsykolog Aga Skorupka fra Rodeo arkitekter, samt statsviter og professor i by- og regionforskning, Gro Sandkjær Hanssen fra NIBR-Oslo Met.

 

« Eldre innlegg