Kategori: Boligkvalitet og nærmiljø (Side 1 av 6)

Gi innspill til Oslos nye gatenormal

Oslo kommune skriver: ” Det er få veiledere i byplanlegging som er så viktig som en gatenormal. Den viser krav og prinsipper for utforming av gater og skal brukes av alle som skal planlegge, bygge og vedlikeholde en gate.

I dag bygges ikke lenger gatene primært som transportårer for biler. I en moderne og grønn by skal gatene ivareta behovene til mange ulike trafikanter og ha viktige funksjoner utover transport. Gatene er også byrom og møteplasser som innbyr til opphold og sosiale funksjoner. Behovene er mange og sammensatte. Dette krever en ny tilnærming til planlegging.

Kommunens visjon er at Oslo skal bli “en grønnere, varmere og mer skapende by med plass for alle”. Vi skal utvikle byen på en måte som reduserer bilavhengighet, sikrer kollektivtilbudet og gjør det tryggere og enklere å ferdes for myke trafikanter. Konsekvensene av klimaendringene krever store endringer i måten vi planlegger, bygger og drifter byen. Det viktigste tiltaket for bedre klimatilpasning ved planlegging av gater er bedre overvannshåndtering.”

Den nye gatenormalen er ute på høring, med 7. juni 2020 som kommentarfrist. Les mer og benytt sjansen til påvirke innholdet!

Regjeringen fjerner krav til sol i nye boliger

Myndighetene gjør dette i en situasjon hvor det stadig bygges tettere i byområdene.  Fortsatt kan velstående kjøpe seg sol og utsikt i rommelige toppleiligheter, mens boligsøkende med mindre kapital må nøye seg med boliger i de nedre etasjene uten sol. Barna er henvist til å leke i skyggefulle gårdsrom. Til nå har Byggeforskriftene (§8-10) stilt krav om sol i boliger og dette har vært presisert i veiledningen. Nå har departementet vedtatt at dette skal falle bort fra 1. juli 2021.

Vi i Bullby (Byutviklingens lange linjer) vil advare sterkt mot denne forskriftsendringen. BULLBY består av 30 arkitekter, ingeniører, planleggere og forskere med erfaring fra boligprosjektering, byplanlegging og forskning, se www.bullby.net. Det er uforståelig at kravene til sol nå blir fjernet. Under koronakrisen sitter tusenvis av nordmenn innestengt i boligene sine, og vi erfarer på kroppen hva boligkvalitet, sol, dagslys og utsyn betyr for helse og trivsel. Statlige krav til sol i boliger og uterom bør styrkes, ikke kuttes.

Departementet uttaler at det nå er opp til kommunene å sikre solforholdene gjennom Plan- og bygningslovens allmenne formuleringer.  All erfaring viser at kommunene ikke makter dette i dragkamp med sterke utbyggere. Kommunene må ha et lovverk i ryggen med tydelige bestemmelser når de skal forsvare kvalitetskrav i boliger.

Nye boliger i Harbitzallèen har ikke sol ved jevndøgn, og neppe heller midtsommers. Et eksempel på at krav til sol i boliger bør styrkes, ikke kuttes. Foto: Lene Schmidt 21.3.20 kl. 1200.

 

 

Dette er en pressemelding sendt til NTB og de større avisene.

Mye å lære av Lørenbyen og evalueringsrapporten

Selvaag Bygg har fått laget en meget leseverdig rapport som utbyggere, planleggere og kommunen bør studere og lære av. Både med tanke på utbygging av nye boligområder og bydeler, og som støtte for analyser av ulike områders kvaliteter, både fysisk og sosialt.

Rapporten er omtalt i kommunens utmerkede Byplanmagasin, og kan der lastes ned for nærmere lesning.  Det er lenge siden jeg har sett en bedre uttenkt og presentert områdeanalyse.  Den gir en rekke innspill til hvordan Lørenbyen kan utvikles videre, men er også nyttig som dokumentasjon av en metode for analyse av kvaliteter i eksisterende byområder. Rapporten inneholder en interessant sammenlikning mellom utvalgte deler av Lørenbyen og Grünerløkka og deres ulike  urbane og grønne kvaliteter, tetthet, funksjonsblanding og så videre.

Planleggere og politikere anbefales å lese rapporten og se om metodikken også bør tas i bruk for analyser av andre områder i Oslo – og alle andre byer. Ros til forfatterne, som er sosiolog Kenneth Dahlgren og miljøpsykolog Aga Skorupka fra Rodeo arkitekter, samt statsviter og professor i by- og regionforskning, Gro Sandkjær Hanssen fra NIBR-Oslo Met.

 

Grønn regionutvikling – bedre enn tette regionbyer

Utfordringer med økende boligpriser, og svekking av «det grønne og menneskevennlige preget i sentrumsområder og knutepunkter» omtales i Østlandets Blad av fylkesråden for planlegging og folkehelse i Viken, Øyvind Solum (MDG). Dette skyldes delvis den Regionale planen for areal og transport i Oslo og Akershus.

Sentralt i den regionale planen er avlasting av Oslo med kompakt boligutbygging i regionbyer innenfor 2 km fra de seks jernbanestasjonene Ås, Ski, Asker, Sandvika, Lillestrøm og Jessheim. Restriksjoner på bygging andre steder, presser opp boligpriser. Grønne og menneskevennlige boområder transformeres til kompakte grå blokkområder. Ifølge forsker ved Universitetet i Ås, tar det om lag 60 år etter at et nytt boligområde er bygget, til en får tilbake like godt sosialt miljø som i det raserte.

Nybygging er en klimaversting

Ett tonn sement fører til ett tonn CO2. I regionbyene rives i tillegg trehus som lagrer CO2. Fylkesråden skriver: «Det viktigste tiltaket vi kan gjøre for å demme opp mot klimaendringene er å redusere biltrafikken.» Regional plan for areal og transport i Oslo og Akershus, kan ha gitt økt bilbruk på grunn av for lite satsing på buss. Planen bygger på statlige retningslinjer fra århundreskiftet, da bare tog gikk på elektrisitet. Den gangen regnet en ikke med energiforbruk og klimautslipp fra bygging av boligblokker, tog og toglinjer. Buss ble av mange sett på som en miljøversting, selv om også de kan gå på strøm og reduserer behovet for bil og vei.

Redusert bilbruk får vi ved mer behovsrettet nett av servicebuss, buss, båt, tog og gang- og sykkelveier. Forsøksordningen for kollektivtransport (1990-1995) viste at bussruter parallelt med tog matet toget med flere enn de tar fra toget. Bussen stopper flere steder og tar med folk som ellers måtte bruke bil. Eksisterende bussruter vil dekke flere reisebehov om de kobles sammen, for eksempel Hurumbussen og Drøbakbussen som begge går til samme sted på Oslo bussterminal. Bussruten fra Drøbak via Ås og Ski til Oppegård kan kobles med buss fra Oppegård til Oslo og videre til Lillestrøm og Sandvika. Matebusser til tog kan utvidelse til ringruter som dekker flere behov.

Mer dekkende kollektivtransport åpner for miljøvennlig utbygging utenfor tettsteder. Da kan en unngå så kompakt og utrivelig utbygging i tettsteder at folk reiser bort, for eksempel med bil i Norge og fly til Syden. For overgang til annen buss, lange reiser og trivsel, bør det bygges busstasjoner med toalett, mat og drikke, slik som på Fagernes i Valdres. Med hevet stoppested for buss og tog, blir det lettere og raskere å komme inn og ut. Samarbeid og kommunikasjon mellom transportmidler kan forbedres.

Ofte bevilges mye til dyr infrastruktur og ikke til det som er rimelig, kostnadseffektivt og menneskevennlig for alle. Gang- og sykkelveier til stoppesteder og stasjoner vil også gjøre det lettere og tryggere å reise kollektivt.

«Vi må bygge grønt, smart og sosialt samtidig»

skriver fylkesråden for planlegging og folkehelse i Viken. Med kompakt utbygging er det vanskelig å bevare eller få nye grøntområder mellom husene. For å få mer uteareal bygges det høye hus som kaster lange skygger. De nederste etasjene kommer i skyggenes dal og i de øvre er det langt ned til bakken. Det er uegnet for barn, trivsel og sosial kontakt.

Med mange nye beboere som reiser til Oslo på jobb, må en regne med varig rotløshet. De dyreste leilighetene er øverst slik at det blir ulikhet i det enkelte hus, mindre empati og mer konflikter. En forsker ved universitetet i Ås sier det tar om lag 60 år før nye bebyggelse får samhold og trivsel som i den raserte. Smart planlegging for å redusere økende ulikhet, er at ingen tjener seg søkkrike på at det bare bygges i tettsteder. Smart er det også at utbyggere pålegges å dekke utgifter til infrastruktur, slik at kommunen får nok til vedlikehold, drift og service for alle i kommunen.

Regionbyer bygges på matjord – mer robust med hus i hage

De seks regionbyene er rundt jernbanestasjoner anlagt på 1800-tallet. Da ble de lagt der det bodde mye folk på grunn av mye god matjord. Derfor fører regionbyene til mer nedbygging av matjord, fremfor terrassehus på skrinn mark ned mot saltvann. Med slike terrassehus bringes naturen til beboere og ikke omvendt. I slike terrassehus får alle sol, lys, utsikt, bedre bakkekontakt og gangavstand til sjø og natur. Det er grønt, smart og sosialt samtidig. Slik utbygging tilrettelegger for miljøvennlig el-ferjer på sjøen, som alternativ til bil på vei og tog på bane som er sårbar for stopp og terror.

Istedet er det mulig med intensiv matproduksjon i mange hager. Det er både miljø, resurs og helsebringende. Økende spenninger og klimaendringer kan føre til mindre mat. Da blir det viktig som beredskap å kunne produsere kortreist mat i hager. Det gir mer sosial kontakt enn boliger uten hage. Hus i hage er både grønt, smart og sosialt.

Hvordan bygge by – ikke bare “moderne” forsteder?

Lesetips:  Thomas Thiis-Evensen kommenterte Oslos kommuneplan med Hovinbyen som byens største område for transformasjon av gamle industri- og lagerområder til et bymessig boligområde. Les hans kronikk i Aftenposten fra 18. oktober 2015 med tittelen Vi glemmer å bygge tett.

Byer i Gudbrandsdalen?

Utvikles tettstedene oppover dalen til små byer?

Vinstra og Otta kaller seg allerede byer, og debatten går tett i mange kommuner: Kanskje også vi bør kaste oss på urbaniserings-bølgen, for å tiltrekke oss arbeidsplasser og holde på befolkningen? Men hva er nå egentlig en by for noe – i Gudbrandsdalen?

Framtiden for tettstedene i dalen diskuteres. En kommunesammenslåing vil få konsekvenser, men viktigere, i hvert fall på kort sikt, er trolig at E6 nå bygges utenom tettstedene. Steder som ble utviklet som knutepunkter for samferdsel, som Harpefoss, med butikk og hotell der toget stoppet og veien tok av til fjells, blir nå tømt for slike funksjoner. På Kvam bor det 750 mennesker, men sponplatefabrikken er nedlagt, toget stopper ikke lenger, og E6 flyttes ut. Er lokalsamfunnene og boliggrendene som er bygget opp på slike steder store nok til å ha levedyktige tettsteder eller landsbyer, eller vil den raske bilveien til Otta, Vinstra og Lillehammer komme til å forme stadig mer av hverdagen for folk? Kan den eksosfylte og farlige gjennomfartsveien i Kvam og Harpefoss, når tungtrafikk og turister nå skal ledes utenom, bygges om til harmoniske landsbygater?

Nordmenn flest, 8 av 10, bor nå i byer og tettsteder. Vi er faktisk blitt et byfolk. Folk har vært på ferie i ’syden’, og sittet ute i lune kvelder med en cappuchino eller et glass vin og tenkt at dette vil vi gjerne gjøre hjemme også. Kulturelle og sosiale impulser kommer til oss utenfra. Veksten i antall kaféstoler i landet det siste tiåret, innomhus eller ute på fortauet, er voldsom. Ikke fordi nordmenn er blitt mer sultne og tørste, men fordi de heller vil være mer sammen med andre, i det offentlige rommet, enn bare hjemme hos seg selv. Folk har tid og råd til å være ute blant andre, fordi de har lyst, ikke fordi de må. Vi ser det ikke bare på Karl Johan i Oslo og i Storgata i Lillehammer, men i gågata i Ringebu og på Fossbergom i Lom.

Forskere i Østlandsforskning og Telemarksforskning forteller oss, og Produktivitetskommisjonen bekrefter, at byer og tettsteder nå konkurrerer om bomessig attraktivitet, om å trekke til seg ny befolkning og kompetent arbeidskraft, og at arbeidsplassene så følger etter. Tidligere var det omvendt, folk flyttet til Odda og Rjukan fordi det var der arbeidsplassene lå. Nå er det heller omvendt. I tillegg til å tilby barnehage, lysløype og pleiehjem med parkeringsplass må nå de stedene som vil hevde seg i konkurransen mellom byer tilby et trivelig torg, en park med benker, en sti langs elva, et bondemarked på fredag og en konsert på lørdag, noen utekafeer og trivelig og trygg belysning gatelangs. Byens og landsbyens viktigste kvalitet er det offentlige stedet, fellesrommet der fremmede og kjente møtes, der det kan skje noe trivelig, uforutsett og annerledes, noe som ikke velges bort med fjernkontroll eller delete-knapp.

”Bygg i knutepunktene”, sier regjeringen, både den nåværende og den forrige. Bygg tettere! Bygg på steder som betjenes av kollektivtrafikk, med gang- og sykkelavstand til buss og tog. Det er ikke bærekraftig for en belastet klode å fortsette å bygge eneboliger oppover i åssidene. Det er heller ikke bærekraftig å bygge nye sykehus på store jorder mellom byene eller offentlige kontorer ved store billige parkeringsplasser utenfor tettstedene. Det mest skadelig man kan gjøre er å fortsette å trekke handelen ut av byene til svære klosser av noen kjøpesentre ute ved motorveikryssene. Debatten går nå i Vågå. Der vil en av landets minst reflekterte og mest aggressive utbyggere, Coop, bygge nytt butikksenter ute på Brustugujordet der omkjøringsveien går, og slik ødelegge mye av grunnlaget for det tette og funksjonsblandede Vågåmo sentrum som kommunen har fått til gjennom klok utvikling gjennom et par tiår. I Norge har vi nå dobbelt så mye handelsareal pr. innbygger som i Sverige, ti ganger så mye som i Italia. Hvordan denne vettløse utviklingen skal stoppes er det vanskelig å si, men det bør kanskje snart bli en prioritert både nasjonal- og lokalpolitisk utfordring.

Omleggingen av E6 i Gudbrandsdalen gir utfordringer som kan løses på ulike måter. Ringebu har hittil vært prinsippfast og sagt nei til flytting av handel til det nye veikrysset godt utenfor sentrum: Vålebru skal ha så sterke tilbud og kvaliteter at folk lokalt vil trives der og gjennomfarende vil ønske å ta en avstikker dit. For dette fikk landsbyen Statens Bymiljøpris for noen få år siden. På Vinstra ser det ut til at de gjør det omvendt – etter at mye av livet i den lange Nedre gate for noen år siden flyttet sørover til Sødorptunet da E6 ble lagt litt utenom sentrum, forberedes nå bygging for handelen på Lomoen på den andre siden av elva dit E6 nå snart skal flyttes. Om Nord-Fron kommune ikke tar grep, vil Vinstra sentrum få en utstrekning på 3 kilometer, ikke særlig bymessig eller bærekraftig. I Otta, regionalt handelssenter, satses det, med hjelp av dyktige planleggere og i samsvar med fylkeskommunens ferske ”Regional plan for attraktive byer og tettsteder i Oppland”, på tett bymessig kvalitet. Lom har i mange år vist en stedig klokskap i å utvikle en lokal egenart. Hundorp får nå muligheten, uten gjennomfartstrafikk, til å utvikle et kulturhistorisk knutepunkt av nasjonal betydning, som bygger på sterke lokale kvaliteter – den praktfulle kirken, Dale-Gudbrands gard, Sygard Grytting og Rudi gard. Arbeidet med å utvikle Gudbrandsdalsvegen, som knytter sammen og utvikler attraksjonene langs den gamle Europaveien, gir viktig energi til en slik målrettet regional strategi. Men slikt forutsetter satsing og prioritering.

Blir det byer oppover i Gudbrandsdalen? Det skal nok mer til enn et vedtak i kommunestyret å lage by. Landsby er kanskje et mer passende ord. Stedene må uansett våge å satse på en mer bymessig kvalitet i de gamle tettstedene, i hvert fall om de vil at ungdommen skal flytte tilbake ette endt utdanning. Det forutsetter at det gjøres noen bevisste politiske prioriteringer. De kommunene som åpner for en utflytting av detaljhandelen til eksterne kjøpesentre, fordi de er redde for at handlekraften ellers lekker ut til nabokommunen, er i hvert fall ille ute. De kommuner som vil tiltrekke seg framtidens arbeidsplasser må satse på kvaliteter og tilbud i sentrum, på attraktive gater med blandede funksjoner. Her kan det se ut til at Ringebu vil kunne vise vei.

Når E6 nå legges utenom tettstedene oppover i dalen gis det en gylden anledning til å utvikle noen kvaliteter som ikke først og fremst er bilbasert. Mange av dølene vil nok ennå i mange år ønske å kjøre bil til sentrum, men de bør nok finne noe mer der enn en rommelig parkeringsplass.

Innlegget ble skrevet i 2016, men ble da gjenglemt. Det publiseres i forbindelse med oppdateringen av Bullby.net.

Ny boligpolitikk for Oslo, bare nesten i mål

Et kommunevalg er nettopp avsluttet og mange er spent på om vi med et fortsatt rød-grønt byråd i Oslo vil få en ny sosial boligpolitikk. Det kan derfor være grunn til å se på hva Byrådet nylig har kommet med av tankegods og forslag.

De har utarbeidet to viktige dokumenter; Byrådssak 145/19, Nye veier til egen bolig og Kunnskapsgrunnlag for en kommunal boligpolitikk. Byrådssaken oppsummerer de viktigste utfordringene og kommer med konkrete forslag til tiltak og pilotprosjekter, mens Kunnskapsgrunnlaget er et imponerende fagnotat som beskriver en rekke problemer og mulige løsninger. Likevel kan det være grunn til å spørre om byrådet virkelig ønsker å ta et oppgjør med den markedsstyrte boligpolitikken. To viktige saker er til dels uklare og utelatt i byrådssaken:

  • Vil kommunen selge egne tomter til under markedspris slik at boligene derved kan bli billigere?
  • Vil kommunen fastsette en nedre kvalitets- og boligstandard, slik at reduserte bokostnader ikke bare oppnås ved redusert boligstandard.

Byrådets mål er å «utvide kommunens boligpolitikk til også å omfatte mål og virkemidler får å bidra til at grupper som ikke kvalifiserer for kommunale boligsosiale virkemidler og som har vanskeligheter med å få innpass i eiemarkedet også skal sikres tilgang til egnede boliger og stabile forutsigbare boforhold.» Likevel understrekes det at: «Løsningene skal ikke kreve stor grad av kommunal subsidiering.»

Byrådssaken viser at fra 2003 til 2018 har boligprisene steget med 199 prosent, lønnsnivået med 72 prosent, byggekostnadene med 66 prosent og konsumprisindeksen med 34 prosent. Det er altså ikke byggekostnadene som er årsaken til de høye boligprisene i Oslo i dag. Konsulentfirmaet Rambøll som var engasjert av kommunen til å utrede Almenbolig + sier i sin rapport at: «Rimelige tomter fra kommunens begrensede gjenværende tomteressurser vil være det sterkeste virkemidlet for salg av rimelige boliger fra et kommunalt boligbyggingsforetak.»

«Pilotprosjektene» oppsummerer tiltakene kommunen ønsker å prioritere. Her finner vi blant annet:

  1. Utleieboliger etter den danske Almenbolig+-modellen som innebærer reduserte kostnader ved rimeligere byggeprosesser og at beboerne overtar drift- og vedlikeholdsansvaret.
  2. Kommunen bygger og selger boliger, men beholder kommunalt eierskap på 20 prosent av markedsprisen. Boligen kan selges videre til markedspris, men boligeier får de bare 80 prosent, kommunen beholder fortsatt de 20. Et tiltak som kan hjelpe folk som ikke greier å reise egenkapital på 15 prosent.

Her nevnes ikke tomteprisene eller fortjenestemarginene i boligsektoren. Vil det si at byrådet er lojal mot målsettingen om at kommunen ikke skal gå inn med subsidier og at dette også skal omfatte kommunale tomter? I så tilfelle er dagen rød-grønne byråd kommet veldig langt i å akseptere dagens markedsliberalistiske tilstand i boligsektoren, på samme måte som de leier ut sine kommunale boliger til «gjengs leie».

Forslaget om å bygge boliger der kommunen skal sitte igjen og eie 20 prosent av kostnadene kan ha mye for seg, men sukrer bare den bitre pillen, uten å gå de egentlige årsakene etter i sømmene, de høye tomtekostnadene og fortjenestene.

Hva så med boligkvaliteten?

Kunnskapsgrunnlaget henviser til Kommuneplanens byutviklingsstrategi der det heter at: «Oslos nabolag skal være stabile bomiljøer med plass til alle, uavhengig av livssituasjon. Det er viktig å sikre gode oppvekstsvilkår, med variert boligtilbud, blandet befolkningssammensetning og gode og varierte uteoppholdsarealer.» Da er det merkelig at byrådssaken ikke drøfter og tar opp boligkvalitet. I dag bygges det med alt for høy utnyttelse med påfølgende små, mørke og triste gårdsrom nesten uten sol og lite egnet for lek og opphold.

Stadig reduksjon av minstestandarden på boligene, nå nede i 35 m2, drøftes heller ikke. Små leiligheter og dårlige uterom fører til at folk flytter så fort de får barn. Det blir ustabile bomiljøer. Mange av disse småboligene bygges og selges som investeringsobjekter for utleie, noe som ytterligere bidrar til ustabile bomiljøer, fullstendig på tvers av byrådets anbefalinger og mål.

Når vi også vet at disse «rimelige» småboligene plasseres i de nederste etasjene uten sol, mens de store og dyre plasseres på toppen med sol og utsikt, får vi ikke bare en klassedelt by, men også en vertikal klassedeling i de enkelte boligprosjektene, på tvers av byrådets målsettinger.

Større leiligheter og lavere utnyttelse vil påvirke kostnadene og være av betydning i drøftingene rundt bokostnader og en sosial boligpolitikk. Er det godt nok for byrådet at en person med lav inntekt får råd til å kjøpe seg en liten bolig med utilfredsstillende planløsning, ikke sol og triste utearealer? Vi kan sikkert oppnå billige boliger bare de er små nok.

Det blir derfor meningsløst ikke å se sammenhengen mellom boligkvalitet og boligpris når en ny boligpolitikk nå skal stakes.

Innlegget er tidligere publisert i Klassekampen 23. august 2019.

 

Utbygging på Majorstuen stasjon – effekt på bilkjøring

Takk for interessant innlegg av Sverre Narvestad.

Siden det er brukt en illustrasjon fra Majorstuen, tenkte jeg å komme med en liten kommentar.

I forbindelse med planleggingen og forhåpentligvis realisering av ny Majorstuen T banestasjon under bakken, så frigjøres det et stort areal på overflaten. Området er tenkt til byutvikling og et forslag til reguleringsplan har vært på høring. Det er gjort en analyse (se figur) av hva vi kan forvente av bilkjøring som et resultat av planen. Det er også gjort en vurdering av hva et tilsvarende prosjekt hadde gitt av bilkjøring hvis det hadde blitt plassert annet sted i Oslo eller Akershus vest (gjennomsnitts-betraktninger). 

Regnestykket viste altså at en utbygging på Majorstuen vil gi 50-70 prosent mindre bilkjøring enn gjennomsnittet i Oslo vest eller Asker og Bærum.

Med utgangspunkt i at klimagassutslipp bør reduseres mye i løpet av kort tid, så vil nok ikke fortetting være det mest effektive tiltaket, men i et langsiktig perspektiv så kan det være fornuftig å tenke fortetting ved knutepunkt.

Hvor høyt det skal bygges på Majorstuen og om vi bør bygge i tre eller et annet materiale blir et annet spørsmål.  

 

Hvordan påvirkes klimagassutslipp av fortetting og knutepunktutvikling i eksisterende områder?

Områdeutvikling kan påvirke klimagassutslipp på flere måter. Jeg har sett nærmere på to av dem.

Det første jeg ønsker å belyse er om og hvordan områdeutvikling basert på fortetting og knutepunktutvikling medfører redusert biltransport, med redusert klimagassutslipp som resultat. Det andre er om og hvordan vi vil få redusert klimagassutslipp ved områdeutvikling basert på riving av eksisterende bebyggelse og nybygging med høyere utnyttelse, større byggehøyder og byggemåter i samsvar med Tek 17.

På bakgrunn av de begrensede studiene jeg har gjennomgått er det grunn til å stille følgende spørsmål knyttet til vår tids byutvikling som bidragsyter til redusert klimagassutslipp:

  • Er knutepunktfortetting et lite effektivt virkemiddel for å redusere klimagassutslipp nå?
  • Er riving og nybygging et lite effektivt virkemiddel for å redusere klimagassutslipp nå?
  • Er omfattende knutepunktfortetting med riving og nybygging i betydelig omfang en utvikling av Oslo-regionen som reduserer miljøkvaliteter vi setter pris på?
  • Bør knutepunktfortetting gjennomføres med større vekt på bevaring og utvikling av eksisterende miljøkvaliteter, bebyggelse og infrastruktur?

Last ned notatet som er grunnlaget for disse kritiske spørsmålene.

« Eldre innlegg