Forholdet mellom fag og politikk har utviklet seg mye over tid.

Fag og politikk er et mangefasettert tema. Bullby hadde et interessant møte om dette 19. november, hvor mange av disse fasettene kom fram: Hvordan har faget kunnet påvirke politikken gjennom tidene? Hvordan må vi organisere planarbeidet for at faget hensyn skal kunne innvirke på politikken på en konstruktiv måte? Og hvordan må vi som fagpersoner forholde oss i et samfunn der «andre krefter» har synes å ha overtatt styringen – det være seg markedskrefter eller «politiske strømninger».

Kongemakta preget også andre byer på den tiden.  Napoleon betydde mye for planleggingen av Paris Han anla triumfbuen og skapte inndelingen i arrondissementer og Napoleon den 3. ga baron Haussmann vide fullmakter til å pløye gjennom byen med sine stjerneplasser og lange rettlinjede boulevarder.

Terje Kleven startet innledet møte med en oversikt over hvordan beslutnings-regimene knyttet til planlegging hadde utviklet seg over tid. Fra tidligere regimer da det var enkelt å få ting gjort og gjennomført til de siste generasjoners regimer, der det, i alle fall på papiret, er svært mange som skal involveres i planprosesser. Han startet, som i sin nylig utgitte bok, i 1624:

Regime 1: «Alt på én hånd». Kong Kristian IV, konge av Guds nåde, har all makt til å bestemme hvor byen skal ligge og hvordan den skal bygges ut med murtvang og de rette gatene i kvadraturen.

Regime 2: «Uomstridt faglig autoritet». Her trakk Terje fram Harald Hals sin planlegging av Oslo i 1920-30-årene. Bygningsloven av 1924 var svak og ga ganske frie tøyler. Harald Hals la faglige og sosialt begrunnede planer for både bydeler og en overordnet generalplan som fortsatt preger byen.

Regime 3: «Den radikale versjonen av ekspertise». Krigen hadde skapt en viktig allianse mellom radikale og dyktige fagfolk og det politiske lederskapet. Sammen, og i fangenskap, hadde mange av de viktigste aktørene, som blant annet Frode Rinnan og Einar Gerhardsen, utviklet felles tanker om den sosiale boligbyggingen. Etter krigen fikk Rinnan og hans medarbeidere store fullmakter til å utforme drabantbyer og viktige offentlige bygninger.

Regime 4: «Politikerne må ta styringen» Ifølge Kleven representerte bygningsloven av 1964 et viktig brudd med dette. Kommunene blir statens forlengede arm og lokale politikere kommer inn og skal bestemme over ekspertene. «Søndagsteorien» er at planlegging skal bli rasjonell logikk i et samspill mellom politikere og administrasjon/planleggere, og at det skal legges inn muligheter for medvirkninger fra dem som berøres av planene.

Klikk for forstørrelse

Dagens regime: «Alt og alle skal med». Plan og bygningsloven av 2008 sin paragraf 1 har høye ambisjoner om å fremme bærekraftig utvikling til fordel for enkeltindivider, samfunnet som helhet og kommende generasjoner. Intet mindre. De faglige perspektivene skal brynes mot både folkemening, ideologier og verdimangfold. Og mot markedskrefter og utbyggingsinteresser, slik figuren til høyre antyder.

Klikk på bildet for å få en forstørrelse

Terje har skrevet doktorgrad om forholdet mellom fag og politikk og hadde mange interessante betraktninger hvor han også oppvurderte verdien av nettopp å underlegge planleggingen politiske vurderinger. Her viser jeg til bildeserien hans. Og til bildet til venstre, som han ikke fikk vist, men som jeg lovet å ta med i denne oppsummeringen.

(Se ellereTerjes bildeserie: Fag og politikk – to typer rasjonalitet på kollisjonskurs)

Eksempelet Fornebu (Klikk på bildet for å få en forstørrelse)

Hans Kristian Lingsom holdt et innlegg ut fra sine erfaringer fra planleggingsarbeid i Bærum kommune, blant annet utbyggingen av Fornebu etter nedleggingen av flyplassen. Innlegget hadde han kalt Plan og gjennomføring – Samme side av samme sak.

I et regime som Terje hadde karakterisert som «Alt og alle skal med» argumenterte Hans Kristian for at det kreves organisering med vekt på styringsvilje og styringsevne for å sikre gjennomføringsevne og , samordning av den sektorvise planleggingen. Erfaringene fra Bærum med kommuneplansjefen og dennes fagpersoner organisert som en del av rådmannens stab hadde bidratt til å sikre effektiv gjennomføring.  Rådmannen bestemte at kommuneplanen av 1990 skulle være på under 30 sider og både samfunnsdel og arealdel hold seg innenfor dette kravet – og ble et forbilde for andre kommuner. Lingsom argumenterte for – og diskusjonen viste at han nok hadde salen med seg i det – at formannskapsmodellen i Bærum er et adskillig bedre utgangspunkt for å organisere effektive planprosesser enn den parlamentariske modellen i blant annet Oslo kommune. Hva parlamentarisme-modellen i kommunene kontra formannskapsmodellen betyr for planlegging og gjennomføring kan være verdt et eget møte i BullBy, viste diskusjonen.

Eksempler på dårlige, arkitekttegnede løsninger

Johan-Ditlef Martens var opptatt av planleggernes faglige og etiske ansvar i en situasjon hvor «alt og alle skulle være med», og hvor markeds- og utbygger-interesser ofte kunne bli det som hadde den største innflytelse på plan- og boligløsninger. Hva gjør byplansjefen og det øvrige faglige byråkrati når de ser faglige feil og løsninger de er uenige i? Og hva gjør arkitekter som vet at de tegner dårlige løsninger?

I dag skal tomt til markedspris, infrastruktur, byggekostnader, merverdiavgift og utbyggernes fortjeneste betales av boligkjøpere. Og kommunale leiligheter leies ut til markedspris. Noen har villet denne utviklingen – og ganske få fagpersoner og politikere har varslet og protestert.

Lysejordet 1977. Her kunne man flytte inn med et innskudd på kr 390 000 og husleie på 3 900 kr/mnd (Foto: JDM)

Johan Ditlef tok utgangspunkt i en to-roms leilighet på Lysejordet i 1977. Hvis den hadde blitt bygget i dag med de samme rammevilkår og regler som gjaldt den gangen ville innskuddet bare vært kr 390 000 og husleien kr 3 900 per måned! I de prosessene som har skapt dagens situasjon må det være legitimt å kritisere fagpersoner for manglende varsler og ukritisk medvirkning. Politikere skal ikke være fagpersoner, men det bør være legitimt å kritisere dem for manglende innsikt om de feltene de utvikler politikk for. Eller er det nytteløst? Selv hadde Johan-Ditlef følt at det faglige arbeidet hadde gitt resultater i 70-årene, da tidsånden tillot byfornyelse på beboernes premisser, men de siste 40 årene har han følt at det egentlig har vært en nokså ensom og resultatløs kamp mot de rådende krefter – tross bokproduksjon og mange avisartikler. I kontrast til PLAN-arkitektene som særlig etter krigen virkelig fikk være med å «bygge landet». (Se ellers Johan-Ditlefs innlegg:  Fagetiske dilemmaer  )

Det var med andre ord et ganske bredt lerret knyttet til samspill og spenninger mellom fag og politikk som var utgangspunkt for diskusjonen, og vanskelig å oppsummere den fullstendig. Med fare for at noen av debattantene vil føre seg forbigått vil jeg trekke fram noen punkter:

• Det er ikke riktig å sette opp noe motsetningsforhold mellom fag og politikk. Et faglig rasjonale er ikke nødvendigvis alltid bedre enn et politisk rasjonale. Det bør være mulig å skape arenaer for et bedre samspill mellom fag og politikk.
• Meningsutvekslingen mellom forskjeller på formannskapsmodellen og parlamentarismemodellen for kommunal styring og eksemplene fra Bærum viser at organisering er viktig for gjennomføring (og bør kunne gi grunnlag for et eget møte).
• Det betyr ikke at god organisering alltid gir faglig gode resultater, og fagfolk er også uenige. Men det finnes grenser for hva som bør aksepteres. Som Rolf H. Jensen sa det: «Som kommunaldirektør ville jeg ha akseptert både en rød, blå eller grønn plan, men ikke en brun».
• Etterkrigstidens sosialdemokratiske tette samarbeid mellom politikk og ekspertise kommer neppe tilbake. Det var åpenbart sosialt, men kanskje ikke så demokratisk? Planleggerne må finne seg i å være en gruppe med mindre makt en den gang.
• Økonomi og politikk må bli en større del av kunnskapsgrunnlaget for en god planlegger og en nødvendighet for å komme i inngrep med makta.
• Bygningslovens ambisjoner om en reell medvirkning i planprosessene fra folk flest har vel aldri blitt gjennomført som allmenn metode, tross mange gode forsøk.
• Boligene blir mindre og dyrere. Hva betyr det for planleggingen? Vi må argumentere for å utvide bolig-begrepet. Funksjoner som tas ut av boligen må etableres andre steder.
• Det må være tillat å kunne bli slått av motløshet av og til. Kunstig intelligens, informasjonsteknologi og et eksploderende sjikt av informasjonsmedarbeidere i offentlig og privat sektor gjør det ikke lettere å nå fram med faglig begrunnet politikk. Sukk.