Rundt Regjeringa og «boligminister» Skjærvans mål om 130.000 nye boliger innen 2030 har det blitt litt bråk. Det dreier seg om hvordan en teller og da særlig om fornyelse og forbedring skal være med? Dette med politiske mål for boligproduksjonen er ikke noe nytt, heller ikke diskusjonen om begrunnelser og realismen i ambisjonene. Måltall kan av ulike årsaker være vanskelig å nå, og de fleste slike initiativ blir ofte en flopp som lett forsvinner i den skiftende økonomiske og politiske hverdagen.
Et unntak er svenskenes «miljonprogram»: En storstilt satsing fra midten av 60-tallet igangsatt av Tage Erlander, som var mye mer enn et boligprogram. Samfunnet ble på disse 10 åra omstrukturert: Tre storbyregioner ble kraftig styrket og «gläsbygden» nærmest avfolket. Men målet ble faktisk nådd i 1974 – med rundt 6000 enheter som et overskudd.
Som artikkelforfatteren nevner hadde regjeringen Gerhardsen litt problemer med å oppfylle måltallene for boliger rundt 1950, noe den borgerlige presse ikke unnlot å kommentere. Tegningen er fra Handels- og Sjøfartstidende ved årsskiftet 1950-51. (Illustrasjonen er satt inn av nettredaksjonen. Klikk for full størrelse))
Rett etter krigen bestemte Gerhardsens regjering seg for et mål på 100.000 boliger. Det relativt store tallet for vårt land var nødvendig for å:
- erstatte ødelagte boliger i krigshandlingene,
- kompensere for et 5-års produksjonstap, og
- legge til rette for de mange familieetableringer og store barnetall som fulgte freden.
Boligbyggingen økte jevnt og trutt i de første åra og helt tråd med planen. Men så viser oversikten at produksjonen falt dramatisk og brått i begynnelsen av 50-åra. Grunnen var hovedsakelig Koreakrigen. Økonomien gikk bra i landet, men vi hadde et valutaunderskudd og krigen på den andre sida av kloden ble en slags redning: Politisk ble det satset på økt arbeidskraft i skipsbygging og sjøfart. Dette var aktiviteter som medførte tiltrengte dollar til Statskassa. Bolig var imidlertid fremdeles et viktig politisk tema, og hele byggebransjen fikk en kraftig omlegging. I alle fall i den mere organiserte delen av boligsektoren forsvant den gamle førkrigsmåten å drive byggeplasser på, og vi fikk en virksomhet mer rettet mot effektiv produksjonsplanlegging, fabrikkproduserte elementer og kranbaner. Produksjonen tok seg etter hvert opp og målet ble vel nådd, men på et mye seinere tidspunkt enn planlagt.
Blant boligene fra denne tida er det nå relativt enkelt å se vilke som ble bygget før og etter Koreakrigen.
Et annet interessant eksempel er Sri Lanka. Her ble Ranasinghe Premadasa boligminister i 1977 – etter hvert både statsminister og president, og han innførte et mål om 100.000 og seinere med brask og bram 1 million boliger. I et land med rundt 4 ganger så mange mennesker som Sverige var begge tallene i og for seg godt begrunnet. De hadde da både et godt utdanningssystem og et velfungerende helsevesen, men boligstandarden var til gjengjeld bedrøvelig lav. Både på landsbygda og i byene.
Likevel var 1 million-målet å ta litt vel hardt i, og etter hvert ble alt fra tvilsom boligfornyelse til skifte av takplater på skrøpelige og understandard enkelthus regnet med i statistikken. Målet ble aldri nådd og etter hvert politisk helt tåkelagt. Myndighetene fikk andre ting å bale med.
Permadasa ble skutt på åpen hovedstadsgate i et attentat i mai 1993. Han etterlater seg spor også i den internasjonale boligdiskusjonen fordi han var en av initiativtakerne til FNs bolignødsår i 1985. Det satte et betimelig søkelys på globale boligforhold og fikk for en stakket stund politikere – til og med noen norske – til å interessere seg for boligpolitikk, og for at det mange steder dukket opp nasjonale boligstrategier ofte med både overambisiøse måltall og tiltak (litt naive, skulle det vise seg) i dramatisk voksende uformelle, urbane bosettinger – de vi kaller slum.
Dessverre er slik – både politisk og faglig – oppmerksomhet nå totalt borte i bistandsdebatten.
Slike lærestykker kan minne oss om at vi for det første bør støttet oppunder målsetningen regjeringa nå har stablet på beina. Det gir oppmerksomhet til et underkommunisert politikkområde. For det andre bør vi unngå diskusjoner om selve tallet og hva som skal regnes med. Slikt bidrar til at det viktigste, nemlig spørsmålet om boligkvalitet lett fordufter. For det tredje må vi benytte anledningen til å imøtegå tøvete påstander om at fjerning av noen kvalitetskrav vil bety mer og raskere boligbygging. Fagfolk i praksis burde lett kunne dokumentere at økt produksjon heller ikke automatisk vil føre til billigere boliger for folk flest. Også her har markedet regjert litt for lenge.
Nå er det på høy tid at vi – folk i praksis, forskning og på skolene, og ikke bare organisasjonene (NAL, AiN og AFAG) – bidrar til en mer kunnskapsbasert offentlige debatt.
(Artikkelen har også vært publisert på nettsidene til Arkitektur.no den 19. mai i år)
Med bred pensel trekker Sven Erik Svendsen frem bolighistoriske betraktninger – og inspirerer til en videre kommentar.
Ser man bort fra dagens hektiske forsøk på å få opp sysselsettingen i boligbyggebransjen (reduserte krav til kvalitet) er boligpolitikk fraværende som strategisk tema i et velferdsstatsperspektiv. Tomteprisens dominerende andel av prisdannelsen på nye boliger er stort sett unevnt – og vi hører om finansialisering av eiendomsretten!
I 1915 hadde industrialismen for lengst fått gjennomslag i Norge, med en påtrengende ny økonomisk virkelighet. Stortinget hadde fanget opp tidens nye problemstillinger, og hadde som følge av dette grunnleggende diskusjoner som førte til om konsesjonsloven. Og eiendomsretten ble til og med prøvet for Høyesterett.
Justisminister Johan Castberg formulerte en kapitalisme-kritikk hvor han mente at «den industrielle modernisering innebar en sosial desintegrasjon, en oppløsning av det tradisjonelle samfunns ordninger. Derfor var det også behov for sosialt reintegrerende institusjoner.» Castberg sto bak «en ideologisk bro fra den liberaldemokratiske folkelighet til det norske sosialdemokrati». (Kilde: De nasjonale strateger. Rune Slagstad. 1998.) Castberg formulerte et ideologisk fundament for en utvidelse av det offentliges ansvar, velferdsstatens ordninger – etter hvert – bl.a. i form av kommunale initiativ til en tomte- og boligpolitikk.
Dette var 1915. Fenomener i vår tid (KI) kan forstås som overgangen til en ny tid. Noen mener vi står foran mer dyptgripende samfunnsmessige endringer enn både renessansen og industrialismen førte til.
Sven Erik Svendsens brede historiepensel inviterer derfor til å etterlyse et paradigmeskifte knyttet til det offentliges rolle i en boligpolitikk – som del av en velferdsstat med oppnåelige mål. En boligpolitisk renessanse i en tid tynget av liberalistisk hegemoni. (For ordens skyld – 1980 var intet paradigmeskifte, kun en legitimering av «full gass».)
– eller er det for sent?