Vil enklere regler gi flere boliger, slik kommunalministeren håper? Kommunalminister Bjørn Skjæran har ansvar for regjeringens program for 130.000 nye boliger innen 2030. Tidlig i juli presenterte han tanker om nå målet ved å forenkle krav i Teknisk forskrift (TEK). Han «mener veldig sterkt at vi ikke trenger både belte og bukseseler i boligpolitikken lenger». Problemet er dobbeltreguleringer.
Skjæran har allerede gått løs på TEK17 «en papyrusrull av regler om alt fra rømningsveier til isolasjonskrav», og tilføyer; «Nå har Miljøverndepartementet fått i oppdrag å lage et forslag om å fjerne støykravene». Miljøvernministeren svarte at han «ikke vil være en festbrems». Tydeligvis et ja. De to regjeringsmedlemmenes friske utsagn er interessante.
PAPYRUSRULLEN?
Når «papyrusrullen» skal beskjæres, må vi huske at den regulerer landets mest omfattende næring, med enorm omsetning og langsiktige formål gjennom planlegging, bygging og vern. TEK styrer tusener av svært ulike aktører. At regelverket blir omfattende, er derfor knapt overraskende. Forenklinger kan være bra. Krav til kontroll og dokumentasjon skaper tidkrevende merarbeid og går på bekostning av arbeidet som skal utføres. Mer overraskende er omtalen som en slags historisk levning. Det er lett å tolke ordbruken til at TEK har uspilt sin rolle, kravene er innfridd, problemene er løst og at vi har oversteget målet for hva nye boliger skal tilby. Stemmer det? Tiltak som nevnes er; reduserte krav til støydemping, fra gate og mellom fellesareal og bolig, reduserte dagslyskrav, krav til ventilasjon, forenklet behandling av radonfare, og reduserte krav til almen tilgjengelighet i små leiligheter. Fagfolk innvender at forslagene vil gi dårligere boforhold og økt belastning på beboerne.
FORENKLINGER KAN VÆRE BRA.
Krav til kontroll og dokumentasjon skaper tidkrevende merarbeid. Revisjoner og forenklinger må på sin side føre til fremskritt og ikke være «nytale» i jakten på å senke byggekostnader og boligpriser. Tre spørsmål melder seg: Er det krav og regler som gjør at boliger er mangelvare og prisene astronomiske? Vil de foreslåtte forenklingene bidra til å løse problemene? Hvis ikke, hva kan da løsningen være?
I flere tiår har markedet styrt boligtilbudet og boligprisene: I pressområdene har prisene økt langt mer enn konsumprisene. I distriktene er det knapt mulig å få lån til nye boliger, verdien synker før de blir ferdige. Mottiltaket i pressområdene har vært å bygge tettere, høyere og med stadig mindre leilighetsareal. Rundt 1980 ble Romsås bygd ut som drabantby for Oslo. I gjennomsnitt var blokkene 5–6 etasjer. Toromsleiligheter var på 55m2, mens trerommere var på 82m2. Borettslagene overtok byggene til selvkost. Vår treroms kostet drøyt 2,5–3 gjennomsnittlige årslønninger. Nye boligområder er i dag på 8–10 etasjer, mens to- og trerommere er på 30–55/60m2. Treromsen vil koste innpå ti årslønninger.
Årsaken til denne endringen ligger ikke først og fremst i skjerpede forskriftskrav. I 2016 ble krav om bod i alle leiligheter sløyfet. Ledere i byggebransjen påsto at det ville gi innsparinger i 100.000-kroners klassen. Hva skjedde? Prisene steg, leilighetene ble trangere, og drømmen om egen bolig ble enda fjernere for svært mange. Nå foreslås det at vinduer i soverom ikke trenger å kunne åpnes, man har jo så god mekanisk ventilasjon! Reduserte støykrav kan på samme vis føre til at entreen forsvinner fra småleilighetene. I stedet kommer man rett inn i stua med pikkpakk, vått regntøy og sølete barnevogn. Dette er ikke fornuftige revisjoner av forskrifter, men opplegg for senket bokvalitet og å stramme skruen enda hardere til.
HVA KAN BIDRA TIL EN LØSNING?
Tidlig i forrige århundre var det fullt krakk i boligmarkedet, som også den gang var markedsstyrt. Ingenting ble bygd, utenom ren luksus. Kommunene måtte gripe inn, skaffe tomter, kapital og være byggherrer. Torshov, Lindern, Rosenhoff og Lille Tøyen i Oslo ble mønsterområder helt ulik de kummerlige forholdene vanlige folk var vant med. Høyresiden i bystyret ville heller at det skulle bygges billige og midlertidige brakkebyer for eksempel på Voldsløkka.
Marmorberget borettslag var det første som ble innflyttet på Lambertseter i 1952. (Verandaene er nok kommet seinere) (Foto: BullBy/LK)
Etter krigen var det også stor boligmangel, ren nød, uten utsikter til privat byggevirksomhet. Einar Gerhardsens regjering prioriterte gjenreisningen av Finnmark og Nord-Troms. Deretter rullet de ut en boligpolitikk som kom til å prege landet i nesten førti år: statlig finansiering gjennom Husbanken. Kommunal tilrettelegging av tomter, veier og annen infrastruktur. Boligbyggelag og enkeltpersoner fikk bygsle tomter og bygge til selvkost med Husbanklån. I byene måtte man i det minste bygge tomannsboliger for å få lån og materialkvote. OBOS fordelte i de første årene først boliger til de som trengte det mest, før medlemmer kunne få boliger etter ansiennitet. Politikken var drevet fram av leieboer- og fagforeninger og engasjerte fagfolk og skilte seg positivt ut i europeisk sammenheng.
Lærdommen av dette er at «boligmarkedet» er en fiksjon som aldri kan løse behovet til folk med gjennomsnittlige eller lavere inntekter. Det må løses gjennom en offentlig og sosial boligpolitikk. Gerhardsens løsning kan neppe gjentas, men det trengs mot og vilje for å ta fatt i et grunnvilkår i alle menneskers liv.
I dag er boligen et spekulasjonsobjekt der verdier flyttes fra adresse til adresse for å gjøre «boligkarriere» og ende opp som arv. For å bøte på problemet vil utbyggere nødvendigvis foreslå å fjerne reguleringer og «offentlig byråkratisk saksbehandling». Det kan løse noe, men skal Bjørn Skjæran og Arbeiderpartiet vinne tillit, kan de ikke bare satse på reduserte krav, spareprogrammer og billige løsninger.
Som sosialdemokrater og sosialister før dem, må de snu seg rundt og se hvordan kritisk økonomisk tenkning, fri fra markedsliberalismen, tidligere har gått til kjernen av problemene. Ikke som en blåkopi, men som frisk nytenkning som peker ut over dagens vanetenkning. Ellers risikerer de å tape en generasjon velgere.
******
Artikkelen sto som kronikk i Klassekampen mandag 7. september 2026 og gjengis med tillatelse fra avisa. Overskrift , mellomtitler, bilde og billedtekst er lagt til av BullBys nettredaksjon.
Her er lenken til originalartikkelen (krever abonnement)
Bjørnar Skjæran