Njål Arge, Tallak Moland, Brede Norderud, Ulf Tellefsen og Lars Krogh

Boka vil bestå av tretten artikler om ulike transformasjoner. Ingen artikler er helt ferdige, andre er i utkasts form mens noen er så vidt påbegynt. Her presenteres noen smakebiter av artiklene. Vi ønsker friske synspunkter fra Bullby-medlemmer på transformasjonene, særlig om hvor vellykket eller mindre vellykket resultatene av transformasjonene har blitt.

Transformasjoner omfatter et kvartal eller større. Områder som allerede er bebygget, er mer krevende enn å bygge på jomfruelig mark. Områdene har gjerne flere eiere samt beboere og leietakere med ulike interesser og tidsperspektiver på når forandringer bør skje.

Vi forteller om områdene slik de var og slik de har blitt, om intensjoner og realiteter, om de viktigste aktørene og om konflikter og politiske prosesser. Fortellingene tar for seg hovedtrekkene i forvandlingene og er på et overordnet nivå i omtalen av både byplanlegging og arkitektur. Vi deler inn i fire grupper som tar utgangspunkt i situasjonen i Oslo, men tilsvarende fire typer går også igjen i internasjonal litteratur om bytransformasjoner:

  1. Maktbygninger krever plass
  2. Totalsanering og moderne bebyggelse
  3. Avindustrialisering og ny arealbruk
  4. Byen åpner seg mot fjorden

13 artikler om transformasjoner

Del 1: Maktbygninger krever plass.
  • Rådhuskvartalet –Største bytransformasjon i det 19. århundre
  • Regjeringskvartalet – Makta i tre stadier (kommet for kort til presentasjon)
Del 2: Totalsanering og moderne bebyggelse
  • Victoria terrasse – Arven etter baron Hausmanns besøk
  • Vestre Vika – Rådhuset må få penere naboskap mot vest!
  • Enerhaugen – Fra rønner til høyblokker på haugen. (kommet for kort)
  • Vaterland – Alt revet, men hva skal området brukes til?
Del 3: Avindustrialisering og ny arealbruk
  • Nydalen – Hva kom først? T-banen eller byutviklingen?
  • Ensjø – Fra bilby til boligby: Svennestykke for byutvikling i mellomlandet (kommet for kort)
Del 4: Byen åpner seg mot fjorden
  • Fjordbyplanen – Norges største bytransformasjon.
  • Aker Brygge – Drøm og virkelighet.
  • Tjuvholmen – Arkitektenes tumleplass.
  • Bjørvika – Ingen fjordby uten opera og senketunnel! (kommet for kort)
  • Gamlebyen – Langsomt vender den gamle byen tilbake.

Rådhuskvartalet — Største bytransformasjon i det 20. århundre

Andre har skrevet om Rådhusbygningen. Brede forteller om Rådhuskvartalet. Murbyen Oslo var ved århundreskiftet et byplanmessig lappeteppe. Byplangrepet i Pipervika var i tråd med Camillo Sittes tanker om at byplanlegging og arkitektur sammen skulle skape romlige arkitektoniske kvaliteter i byplanen. Rådhuskvartalet som transformasjon kan i størrelse og betydning for byen bare sammenlignes med flyttingen i 1624 og lokaliseringen av Slottet. Men denne gangen var det ikke jomfruelig mark å bygge på, men tett bebyggelse som måtte rives, og planleggingen var ikke en kongelig forordning, men under folkevalgt kontroll. Jubileumsutstillingen i 1914 hadde vært en suksess. Det ga nasjonal selvtillit. Man så til rådhusene i Stockholm og København. Byens ordfører under jubileumsutstillingen, Hieronymus Heyerdahl, er vår helt. Han kom med forslaget om stedsvalget i 1915, og han var pådriveren gjennom flere år. Andre viktige aktører var selvsagt de to rådhusarkitektene som vant konkurransen 1916. Arkitektkonkurranse var ny for sin tid, idet den hadde et større område på sitt program parallelt til Torgalmenningen i Bergen som også var resultat av en arkitektkonkurranse året etter bybrannen i 1916. Selv om rådhusarkitektene under årene forandret husets arkitektur, ble den runde plassen mot byen (Fritjof Nansens plass) beholdt. Ellers må det sies at en sjelden djervhet og dyktighet både faglig og politisk preget planleggingen og beslutningene. Transformasjonen ble påbegynt i 1930 og fullført i 1950. Byen hadde for lengst snudd ryggen til fjorden. Promenadegaten Karl Johan var uten kontakt med sjøen, så valget av Pipervika var et «Byen og Fjorden grep» forut for sin tid.

Victoria terrasse — Arven etter baron Hausmann

Tallak forteller at da Baron Hausmann, byplansjefen i Paris, besøkte Kristiania i 1873, så han klyngene av trehus på Ruseløkkbakken, høyden vest for Pipervika. Her er det bare å rive og bygge nytt og moderne. Det inspirerte Peter Petersen, en av byens rikeste menn. Utsikt over fjorden og nærhet til Slottet var attraktivt. Petersen og partnere kjøpte opp boligene langs Ruseløkkveien og «Røverstatene» som var gatene Tanger og Algerie. Den nye bebyggelsen skulle bestå av to deler: Øverst i bakken et langstrakt boligkompleks med store leiligheter, og nederst basarer á la de på Youngstorget, men selvsagt større. Planene ble godkjent av bystyret og utbyggingen gjennomført. I 1886 flyttet beboerne inn, men ikke mange nok. Petersen hadde feilbedømt markedet. Overklassen ville heller til byvillaer, de ville kunne invitere til haveselskap. Eiendomsselskapet fikk økonomiske problemer, og etter århundreskiftet ble basarene solgt til Christiania sparebank og boligkomplekset til staten. Transformasjonen ble planlagt i oppgangstider og fullført i nedgangstider. men for byen betydde det at et rufsete trehusområde ble erstattet av kontor og luksusboliger i en stil det ikke var maken til i byen.

Vestre Vika — Rådhuset må få penere naboskap

Brede har også skrevet om Vestre Vika. Deler av bydelen inngikk i det endelige reguleringsvedtaket av 1930 om Rådhuskvartalet, men Vestre Vika måtte vente til etter krigen. Man anså at den småskårne bebyggelsen av trehus og murgårder ikke var passende som naboskap til Rådhuset. Det ble utlyst en arkitektkonkurranse i 1947. Den ble vunnet av arkitekt Sven Nicolaisen med et forslag om kvartalsstruktur for området, i motsetning til rendyrkede funksjonalistiske innspill med friere utgangspunkt enn kvartalsbebyggelse (bl.a. fra Korsmo/Utzon). Nicolaysens forslag ble justert av Byplankontoret bl.a. slik at siktlinjen i Haakon VIIs gate ikke skulle ende i Rådhusveggen. Forslaget hans inneholdt også skisser av opera og konserthus på Vestbanen. Stasjonen ville jo bli nedlagt når Oslo S sto klar en gang i fremtiden. –   Høsten 1952 vedtok bystyret reguleringsplanen, samtidig som det ga administrasjonen fullmakt til å ekspropriere hele området! Det var et viljesterkt vedtak. Konserthus var en gammel drøm, men uten Vestbanetomten mente Konserthuskomiteen av 1953 at man måtte finne plass innenfor kvartalene. Alternativ lokalisering med inngang og fasade vis a vis Rådhuset ble forlatt av økonomiske hensyn.  Nærhet til Rådhuset hadde økt tomteverdiene, og finansrådmannen og bystyret mente at tomtene langs gateløpene måtte prioritere betalingsdyktige utbyggere med private kontorbygg. Konserthuset ble henvist til bakgården i to sammenslåtte kvartal, til en trekantet tomt og et trekantet bygg som, ifølge akustiker og arkitekt Brede Norderud, ikke er et gunstig utgangspunkt for akustikken til en konsertsal.

Vaterland — Alt revet, men hva skal området brukes til?

Njål har skrevet om Vaterland, et byplandrama i to akter. Første akt var perioden 1960-1978 og andre akt perioden 1982-2020. I 1970 var trehus og trange leiegårder jevnet med jorden. Her skulle komme T-banestasjon og motorveikryss. Ved et slikt kommunikasjonspunkt kunne kanskje et stort, modernistisk kjøpesenter trekke kunder fra forsteder og drabantbyer inn til byen og hindre sentrum i å tørke ut? Oppgaven var for stor for kommunen, men ikke for Den norske Creditbank som i 1965 påtok seg oppgaven. Etter 13 år med stadig nye prospekter, kastet DnC kortene i 1978. At banken ga opp, skyltes ikke den økende motstanden, bl.a. fra arkitektgruppen KANAL, men først og fremst at planideologien hadde skiftet, fra funksjonsegregering til funksjonsintegrering. Sentrum skulle ikke bare være handel og kontor, men også boliger og opplevelser. Etter 15 år lå fortsatt Vaterland brakk. Alle hus var revet, men det var også det eneste som var oppnådd. Satt på spissen overlot nå kommunen til arkitektstanden å foreslå hva området skulle brukes til. LPO vant konkurransen med forslag om hotell, byhall og bussterminal. Den helhetlige planen deres ble imidlertid i oppfølgingen splittet opp, og hver for seg este delene ut i høyde bredde og lengde. Vaterland strever fortsatt med å finne sin plass i bybildet.

Nydalen — Hva kom først? T-banen eller byutviklingen?

Lars har skrevet artikkelen om Nydalen. Bullby hadde befaring der høsten 2022 og deltakerne ble fortalt den nyere del av historien av Christian Joys og Målfrid Nyrnes. Vi velger denne «smakebiten» å begrense oss til forholdet mellom transport og byutvikling. Mot slutten av 1980-tallet ble de to partene klar over hverandres intensjoner; Sporveien syslet med tankene om en ny forbindelse øst-vest. Plan- og bygningsetaten sammen med grunneierne laget kommunedelplan for Nydalen. Hva med å legge T-banen i en ring via Nydalen? Skeptikerne var mange. Det var jo ingen etterspørsel etter T-bane i Nydalen. Kommunen tok likevel i 1995 den modige beslutningen «banen først — byen etter», og det ble fart i byutviklingen. Blant annet samlet BI sine mange undervisningssteder til Nydalen. Det hadde ikke skjedd uten T-banen. Til tross for en innelukket campus-bygning, gir studentene mer liv til bydelen. Nydalen er i dag et kompakt byområde med bolig, næring, kultur, natur —og T-bane. Samordnet areal- og transportplanlegging i beste forstand.

Fjordbyplanen — Norges største bytransformasjon

Ulf har skrevet om den 10 km lange sjøfronten fra Frognerkilen til Ormsund. Dette ble i utgangspunktet sett på som et «gullkantet» areal for bytransformasjon. Her var det bare noen få eiere; Havna og Statens vegvesen, og ingen boliger. Men hva gjorde det mulig å realisere Fjordbyen slik vi ser den vokse frem i dag? Først og fremst at Oslo havn etter mange års motstand, innså at havnevirksomheten måtte effektiviseres og konsentreres. Dernest at motorveien E18 langs bryggene kunne legges under bakken. Men hva gjorde Fjordbyen enda bedre? Rensing av Oslofjorden. Dette hadde skjedd over flere tiår og uavhengig av Fjordbyplanen. Men med milliardprosjektet «Midgardsormen» er det en direkte forbindelse til byutviklingen. I forkant av Bjørvika-utbyggingen ble avløpssystemet i indre by modernisert, inklusive Bjørvika. Det har blitt mulig å bade fra brygga. Den kanskje viktigste grunn til at Fjordbyen har blitt enda bedre er Opera, Munch, Deichmann, Nasjonalmuseet og Astrup-Fernley som har gjort Fjordbyen rik på attraksjoner, og den øvrige del av byen fattigere. Det må også sies at engasjement fra rikspolitikere med blant annet veier i tunnel og finansiering av kulturbygg, har ved flere korsveier vært avgjørende for utvikling av Fjordbyen. De private eiendomsutviklerne har tatt risikoen, men også fortjenesten. Kommunen har sluppet billig unna rent økonomisk, og har fått både en fjordby og en mer effektiv havn uten å skrape kommunekassen.

Aker Brygge — Drøm og virkelighet

Njål har skrevet denne artikkelen og vil mene at det er tre personer som har formet Aker Brygge; direktør Kjell Wester, Aker eiendom og arkitektbrødrene Torp. Wester brant for tanken om å trekke småbutikker, restauranter og kulturinstitusjoner inn i prosjektet, i tillegg til kontor og boliger. Telje, Torp og Aasen, med Fredrik Torp i spissen, fikk i 1984 oppdraget med å lage hovedplanen for Aker Brygge og tegne noen av byggene i trinn 1, det nærmest Vestbanen. Niels Torp fikk oppdraget med planene for trinn 2. Mens Fredrik fikk ulike firmaer til å tegne byggene, fikk Niels i oppdrag å tegne alle seks byggene i trinn 2. Kari Nissen Brodtkorb tegnet senere enkeltbygget i trinn 3. Trinn1 ble en suksess, både økonomisk og for kulturen med blant annet Teaterhøyskolen og Black Box som leietakere. Men før trinn 2 var ferdig, sank oljeprisene til det halve og en global finanskrise var et faktum. Leiligheter og kontorlokaler ble stående tomme. Småbutikker og restauranter gikk konkurs. Kjell Wester hadde sluttet og begynt for seg selv, og Aker solgte hele greia. For de neste eierne var kulturen dødvekt som man kvittet seg med. Men nåværende eier, Norwegian Property, pusset i alle fall opp for 2 mrd., og ved åpningen i 2015 fremsto «nye» Aker Brygge som et eksklusivt sted for shopping og restaurantbesøk for et økende antall velstående Osloborgere, besøkende og turister. Dette var ikke helt Kjell Westers drøm, men Aker Eiendom og arkitektene har skapt et ikonisk område med et omfattende fotgjengerareal, skulpturer, arkitektur og materialbruk av høy kvalitet i kombinasjon med bevaring av historiske verkstedbygninger. Aker Brygge har blitt et «flaggskip» for Fjordbyen og for Oslo by.

Tjuvholmen — arkitektenes tumleplass

Njål holder på å skrive om Tjuvholmen. Han er ikke ferdig, men her skal likevel presente et lite utdrag. Tjuvholmen var ikke som Aker Brygge, men bare en havneutstikker og måtte skape sin egen identitet. Venstremannen Bernt Stilluf Karlsen var nylig blitt leder av Havnestyret. Han skjønte at det lå penger i salg av Tjuvholmen til bruk for en utvikling av en moderne havn i øvrige havneområder. Havna utlyste en såkalt konseptkonkurranse der eiendomsutviklere og arkitekter sammen skulle levere forslag til utforming av bebyggelsen, kjøpesum og «gaven til byen». Juryen med Bernt Bull som leder stilte to forslag likt; Niels Torp med Selvaag – Asplin Ramm og Snøhetta med Linstow. Begge forslagene ble sendt bystyret til avgjørelse. Både innenfor og utenfor Rådhuset bølget diskusjonen frem og tilbake. Til slutt ble Torp kåret som vinner. Det ble skumlet om hva som hadde foregått, men Snøhettas Kjetil Trædal Thorsen sier bare: De var bedre i lobbying enn oss. Som grunnlag for hovedplanen hadde Torp med sine legoklosser formet bygningsvolumene og mellomrommene på Tjuvholmen, nesten som en skulptur. Hans hovedplan ble beholdt som en streng ramme for utforming av de enkelte byggene. Men en av eierne, Olav Selvaag, var av den oppfatning at gode byer hadde vokst frem gjennom individuelle, uavhengige og vakre bygg. Derfor ble en bred gruppe av velrennomerte arkitekter engasjert til å tegne hvert sitt bygg. For å sikre enda større variasjon, skulle de holde utformingen av byggene hemmelig for hverandre. Dette ville hindre uønsket tilpasning. Torp var uenig i. Det ville bli for mye av et lappeteppe. Men han vant ikke frem. Et annet forstyrrende element i Torps hovedplan var «gaven til byen» tegnet av Renzo Piano. Plasseringen av Astrup-Fernley-Museet bryter med Torps tenkte byggelinje som forlengelsen av Aker Brygges havnepromenade. Men museet er Tjuvholmens viktigste attraksjon. Sammen med operaen, Deichman og de andre museene er Fjordbyen blitt rikere, og resten av byen fattigere.

Gamlebyen — langsomt vender den gamle byen tilbake

Hvorfor må så mange jernbanelinjer og hovedveger gå nettopp gjennom Gamlebyen? Jo, fordi middelalderens Oslo lå gunstig plassert mellom fjorden og opplandet. Alle veier førte hit, og selv om byen ble flyttet i 1624, lå havna fortsatt her og gamle veifar ble bygget videre ut. Njål har skrevet om de siste 100 år av kampen mellom arkeologene og Gamlebybeboerne på den side og transportetatene på den andre siden. Men staten var ikke bare motstander. Miljøbyen Gamle Oslo var en viktig støttespiller på 1990-tallet. Historien om Gamlebyen er på en måte transformasjon stilt på hodet. Her er det ikke forvandling av en bydel, men forvandling av transportetatenes holdning og evne. Veg- og jernbanemyndighete gikk fra å underlegge seg bydelen med tog og biltrafikk til å under-ordne seg bymiljøet og kulturminnene. Alternativet hadde jo vært sanering. Dersom veiplanene på 1960- og 1970-tallet var blitt gjennomført, ville Gamlebyen som kulturminne og boligområde blitt ødelagt for all fremtid. Men fra slutten av 1980-tallet av kom transportetatene med på laget og det ble bygget tunneler rundt Gamlebyen og middelalderruinene. Miljøbyen Gamle Oslo var et samarbeid mellom mange parter for å reparere bydelen etter mange års overkjøring, og Follobanen i tunnel under Middelalderparken setter et foreløpig, men vellykket punktum for reparasjonene.