Samferdselutviklingens lange linjer

Samkult er en prosjektgruppe under Teknas faggruppe for teknologihistorie. Torsdag 16. mars holdt de seminar for å markere utgivelsen av Dag Bjørnlands store verk «Transport gjennom det 20. århundre». Seminaret hadde mange interessante innlegg, men her skal jeg konsentrere meg om Dag Bjørnlands og Sidsel Sandeliens. Bjørnland filosoferte om det nå ikke var på tide å bryte de lange trendene i samferdselshistorien – og Sandelien viste et strålende eksempel på hvordan det var mulig å gjøre det.

Dag Bjørnland, født i 1935, er cand. oecon. fra Universitetet i Oslo i 1961. Karrieren startet i Forskningsavdelingen i Statistisk sentralbyrå, men etter få år gikk han over til Transportøkonomisk institutt. Han har arbeidet med transportspørsmål i mer enn 50 år og er professor emeritus fra Handelshøyskolen BI. (Foto: Bullby)

Når Tekna arrangerer seminar på teknisk museum er ikke tekniske problemer med visning av lysbilder det man først venter seg, men slike problemer gjorde at Dag Bjørnland kunne holde sitt foredrag som et kåseri uten lysbilder – noe som slett ikke skuffet tilhørerne. Vi ble sikkert spart for en masse detaljer fra storverket hans og kunne konsentrere oss om hovedlinjene. For oss fem Bullbyere i salen var det artig at han tok utgangspunkt i det som står som devise på nettsidene våre: «For å  forberede framtiden må vi forstå fortiden». Etter å ha hørt hans gode kåseri er det fristende å si at vi kanskje burde gjøre en tilføyelse: «…..og samtiden». Hans hovedpoeng var nemlig å problematisere den nærmest entydige sammenheng mellom veksten i brutto nasjonalprodukt (BNP) og veksten i biltrafikk og transportproduksjon vi hadde vært vitne til gjennom det 20. århundre. Kun et lite brudd i trendene etter oljekrisen i 70-årene. Det fikk trendanalytikerne til å tro at  at det plutselig ikke var behov for noen hovedflyplass – den gang på Hobbøl. Men de skjønte ikke samtiden. Oljepenger og fortsatt forbruksvekst tvang etter noen år fram en flyplass – på Gardermoen.

Seminaret skulle egentlig vært lansering av denne boka. Men så kom pandemien og deltakerne fikk restopplaget gratis i stedet.

Det kunne virke som Bjørnland hadde sine synspunkter på valg av alternativ i denne sammenhengen, men det er ikke hovedpoenget her. Det viktigste er betydningen av å forstå dagens situasjon: Skal (og kan) både BNP og transportbehovet fortsette å øke? Eller skal vi ta inn over oss signalene fra FN, Zero, Attac, Besteforeldrene klimaaksjon, Motvind og Extinction rebellion og alle de andre – og innse at dagens samtid krever andre sammenhenger og konklusjoner enn dem trendframskrivningene kan friste oss til å trekke?

Det var liten tvil om hans konklusjon i denne sammenheng: Båndene mellom BNP og økningene i transportmengdene må brytes – og det er også et spørsmål om heller ikke BNP kan øke i samme takt som tidligere.

Det kunne vært fristende og brukt mer tid på og diskutert Bjørnlands innlegg, men vi fikk i stedet andre interessante innlegg om statlig styring og liberalisering av transportsektoren (Erling Sæther), Avinors droneprogram (Lars Erik Røisang), veibygging som ikke gikk på skinner (Stein Fyksen) og jernbanens rolle i transportpolitikken (Svein Horrisland). Dette er innlegg som jeg kanskje kan komme tilbake til ved en annen anledning.

Sidsel Sandelien har vært en sentral skikkelse innen norsk trafikksikkerhetsarbeid helt siden hun tok diplomen tidlig i 70-årene. (Foto: Bullby)

Sidsel Sandeliens avslutningsinnlegg representerte imidlertid en fin kopling til Dag Bjørnlands åpningsforedrag fordi det nettopp viste hvordan en riktig forståelse av samtiden – eller virkeligheten – kan bidra til å endre trender. Sandelien tok diplomoppgaven ved NTH i begynnelsen av 70-årene med en studie av trafikkulykker langs en strekning i Gudbrandsdalen. Siden har hun i ulike stillinger innen norsk samferdsel, blant annet som vegsjef, regionvegsjef og fagdirektør i Vegvesenet, vært sentral i trafikksikkerhetsarbeidet.

I 1972 var det 560 drepte i trafikken. I 2022, da biltallet var steget til over 4 millioner var det 118 (og bare 80 i det foreløpige bunnåret 2021). 110 barn ble drept i trafikken i 1970 – ingen i 2019.

En av de viktigste forutsetningene for denne nærmest utrolig positive utviklingen var paradigmeskiftet i forståelsen av virkeligheten: Fra å ta som utgangspunkt at alle ulykker skyldes feil hos trafikantene til å innse at ulykkene hovedsakelig skyldes de ytre forhold. Berit Ås satte det i sin tid på spissen med uttalelsen: «Barn trenger lekeplasser – ikke Barnas Trafikklubb». Dermed kunne trafikksikkerhetsarbeidet endre seg fra påvirkning av trafikantene til en systematisk tilnærming der man så på hvilke fysiske faktorer ved veier, trafikkbildet og kjøretøyene som kunne forhindre ulykker. En begynte å foreta en systematisk kartlegging av ulykker for å finne ulykkesårsaker og stedfeste ulykkessteder og ulykkestrekninger. Resultatet av dette arbeidet har gjort Norge det landet i verden med lavest antall trafikkulykker i forhold til folketallet.

Seminaret var interessant og Samkult er en  organisasjon som kan ha mye å bidra med innen Bullbys interesseområder. Mer om organisasjonen og lenker til deres mange publiseringer finnes i  vår tidligere forhåndsomtale av dette seminaret. Samkult tar virkelig for seg de lange linjene og starter sitt arbeid med opprettelsen av postvesenet i 1647.