Meierikvartalet i Lillestrøm. Kan et kommunestyre ønske en gjøkunge?

(Dette innlegget ble også publisert i Arkiteknytt 30.8.2022)

Et oppsiktsvekkende høyhusprosjekt reiser seg i Lillestrøm. Høyt, meget høyt i Lillestrøms skala. Meierikvartalet, oppkalt etter tomtas tidligere bruk, et navn som skal knyte an til Lillestrøms fortelling. Tilsynelatende tidsriktig solgt inn som et prosjekt rettferdiggjort med bærekraft som motiv. Du skal kunne bo nær kollektivknutepunktet – les jernbanestasjonen med 11 minutter inn til Oslo S. Men noe skurrer – tross det åpenbart «riktige». Er et høyhus på et frimerke i Lillestrøm et riktig svar på byggeoppgaven – er det et svar på krav om bærekraft? For Lillestrøm opplever jeg det mer som en gjøkunge enn en fugl Fønix.

Meierikvartalet (foto: Brede Norderud)

Prosjektets forhistorie er knyttet opp til overordnede planer for Lillestrøm Øst, det vil si en områderegulering som uttrykk for kommunens tanker om stedets potensial. Detaljreguleringen for Meierikvartalet legger opp til en total utnyttelse på 75 000 m2 BRA, halvparten bolig, halvparten næring. Tomta er rundt 18 daa. Byggehøydene i ytterkant av området varierende fra 3 etasjer til 11 etasjer, mens det sentralt i planområdet er lagt opp til 3 «tårn» med høydene 15, 17 og 19 etasjer.

Prosjektets utforming farges av et anstrengt program. Programmets forutsetninger gjør at man må akseptere meget lite sol på bakkeplan, noen boliger med lite eller intet solinnfall, og synes skreddersydd for små husholdninger på vei neste steg i boligkarrieren. Beboerne i de større leilighetene, som blir boende mer permanent, er kanskje dømt til å sitte i sameiets styre til evig tid.

Lillestrøm møter den reisende med sympatiske gaterom og plasser på hver side av den velformede jernbane- og busstasjonen (Statens byggeskikkpris 1999) – et selvforklarende midtpunkt i byen, ikke ulikt hurtigrutekaia i byer langs kysten. Byen har en menneskelig skala og et sentrum med en blanding av boliger og servicenæring. Meierikvartalet er i ferd med å bryte med Lillestrøms skala med fint proporsjonerte. Sånn sett gjenspeiler det mange arkitekters og planleggeres byideal. Sympatiske byrom med byggehøyder tilpasset solens høyde på våre breddegrader.

Men byen har merkbare vekstutfordringer. Lillestrøm er del av Oslos bolig- og arbeidsmarked, og peker seg ut i utredninger for regionen Oslo – Akershus med et potensial for kunnskapsbaserte arbeidsplasser. Kommunen ligger åpenbart gunstig til transportmessig – og har klart et press på seg til å finne løsninger.

Selv med alles øyne rettet mot seg har lokalpolitikken i mange år stilt strenge krav til utbygging i kommuneplanens arealdel (KPA) med klare krav om høydebegrensning. Ingen bygg fikk bygge høyere enn kirketårnet og rådhustårnet. KPA 2011 la opp til en norm for byggehøyder på 4-5 etasjer. Normhøyden kunne fravikes for deler av det bebygde området, når spesielle forhold tilsa dette – en formulering som kunne legge opp til en gradvis økning av byggehøyder i byen.

Etter 2011 har aksepten for større byggehøyder vært på gli. Potensialet for byvekst er blitt en sterkere del av kommunestyrets agenda i overordnet planlegging, og den absolutte grensen for byggehøyde i rådhustårnet og kirketårnet er fjernet. I deler av sentrum kan det tillates høyere bygg enn normen dersom visse kvalitetskrav blir dokumentert i reguleringsplanforslaget:

• Bygningen tilfører nye, strukturerende og identitetsskapende element til byen
• Bygningen har beliggenhet inntil kollektivknutepunkt eller langs høyverdig kollektivakse
• Bygningen inneholder bysentrums- og publikumsfunksjoner
• Bygningen har arkitektoniske kvaliteter som tilfører byen estetisk merverdi
• Bygningen har integrert fremtidsrettede miljøvennlige løsninger
• Det benyttes fossilfri eller utslippsfri teknologi i anleggsfasen
• Tiltaket tilfører opplevd grønnstruktur til byen innenfor eget område, eller gjennom delfinansiering av grønnstruktur i rimelig nærhet.

Meierikvartalet (Foto Magnus Boysen)

Bestemmelsen virker tilsynelatende meget streng, men i virkeligheten åpnes det her opp for nesten ubegrensede høye bygg så lenge de følger punktene over. I god NOU-tradisjon er alle hensyn nevnt, en ikke ukjent samling vage honnørord i en språkbruk vi alle kjenner igjen når kvaliteter skal omtales/presenteres. Kvalitet er jo vrient å fange i språk. Ligger noe av «uhellet» begravet her?

Alt er tilsynelatende riktig gjennomført. Statlige planretningslinjer anbefaler å legge vekt på høy arealutnyttelse rundt kollektivknutepunkter – endatil utover det som er typisk for stedet, men samtidig bør hensynet til gode uteområder, lysforhold og miljøkvalitet tillegges vekt.^[1] Dilemma. Blir prosjektet bra for Lillestrøm? Er det bærekraftig? Kan vi lære noe av dette?

For det første – språkbruken. Prosjektet presenteres i positive vendinger om bærekraft og urban livsstil. Men positivisme kan fungere tilslørende. Tale om lange linjer i by- og stedsutvikling krever aktpågivenhet. Å bryte en skala er ikke nødvendigvis galt, men det krever at man gjør rede for konsekvensene i forkant – uten å forlede – ikke minst når det fra statlig hold løftes frem generelle velmente anbefalinger for hele landet, hvor bærekraft og høy utnyttelse er et mantra. Planbeskrivelsen illustrerer mindre sol på bakkeplan enn hva områdereguleringen krever. Har kommunestyret blitt forledet – og uforvarende akseptert en gjøkunge i sitt rede, i en begeistring over et banebrytende byprosjekt som skal huse urban livsstil uten sol på bakkeplan?

Er Meierikvartalet et bilde på hvor banalt kort vi er kommet i vår tilnærming til programmering av store byggeoppgaver i en klimakrise?^[2] Kanskje det er for mye forlangt, men det må være lov etter hvert å savne forsøk på noe mer, også av et kommunestyre og en bygge bransje. Kanskje det haster?! – alternative tenkemåter til det rent markedsstyrte, der noen først og fremst gleder seg på vei til banken i bærekraftens tegn.

Som pensjonert arkitekt og planlegger opplever jeg det forstemmende å få inntrykk av at arkitekter ser seg nødt til å svelge slike program – og siden måtte fronte dette i planprosessen og markedsføringen, slik Dark arkitekter gjør. Konsekvensen av et anstrengt program markedsføres som noe vakkert, tidsriktig. Det er krevende å drive arkitektkontor med mange ansatte.

Markedet som premissleverandør blir for enkelt når det gjelder byggeoppgaver i denne størrelsesorden. Eller som Albert Einstein visstnok ar sagt: «Alles sollte so einfach wie möglich gemacht werden, aber nicht einfacher!»

Jeg tviler på om Lillestrøm kommunestyre egentlig har ønsket seg en gjøkunge

____________

[1] Statlige planretningslinjer for samordnet bolig, areal- og transportplanlegging, pkt.4.3. Kgl.res. 26.09.2014.

[2] Nøden I Venedig. Hans Jacob Roald. Plan 2/2022.

__________________

Tips fra redaksjonen:

Andre artikler om utviklingen i Lillestrøm:

• Lillestrømsoppslag skaper debatt.
  Bullbys daværende leder, Jon Guttu, er med Romerikes blad på en rundtur i Lillestrøm sentrum.
• Et utbyggerstyrt Lillestrøm?
  Referat fra Bullbys ekskursjon til Lillestrøm 28.10.2021