Miljørettet helsevern – forløperen til Miljøbyen Gamle Oslo

Bullby hadde møte om Miljøbyen Gamle Oslo (MGO) den 22. oktober. Møtet ble oppsummert i artikkelen «På sporet av den tapte tid» 4. november. I dette innlegget skriver jeg mer om forhistorien til det som ble tatt opp på møtet. Det hadde i flere år foregått et arbeid i bydel Gamle Oslo med miljørettet helsevern. MGO ble etablert som et frittstående prosjekt der samarbeidet mellom staten og kommunen på sentralt nivå bidro til gjennomføringskraft. Ble forankringen i bydelen borte på veien?

Miljørettet helsevern lå tiden og var støttet av Helsedirektoratet. En verdenskonferanse om temaet foregikk i Oslo i 1991 med tittel; «Miljø, helse og livsstil» i regi av International Union of Local Authorities. WHO hadde Healty Cities Year 2000 på programmet.

Arbeidet med miljørettet helsevern startet i 1989 i Gamle Oslo da bydelene ved Helse- og Sosialutvalg fikk ansvar for kommunehelseloven. Denne påla å skaffe oversikt over miljøfaktorer som påvirket folk helse. Dette handlet om biologiske, fysiske og sosiale miljøfaktorer som direkte eller indirekte hadde innvirkning på folks helse og velvære. Loven ga samtidig rett til å stoppe virksomheter som hadde negativ helseeffekt (§ 4a-8).

Figur fra arbeidet med miljørettet helsevern (klikk på bildet for å få en forstørret versjon)

Bydel Gamle Oslo satte i gang en omfattende kartlegging. Asplan ble kontaktet og en rekke forhold ble registret og dokumentert i rapporten «Miljøstatus -plan for miljørettet helsevern i Gamle Oslo, mai 1990». Miljøetaten samarbeidet nært og bidro med helsedata, likeledes TØI ang trafikk, politiet på ulykker og voldelige hendelser osv. (Se figurer i Gustav Nielsens innlegg på møtet) Representanter fra innbyggerne og helse- og sosialtjenesten kom med synspunkter og erfaringer gjennom seminarer og workshops.

«Miljøstatus» viste at bydelen hadde en opphoping av sosialt vanskeligstilte med høyest utbetaling av sosialhjelp pr. innbygger av samtlige bydeler, lavest inntekts- og utdannelsesnivå og høyere dødelighet enn Finnmark. Alkohol- og stoffmisbruk var et stort problem og foregikk i de fleste parker i bydelen. Den viktigste miljøtrusselen var imidlertid trafikken som var årsak til støy, luftforurensning, ulykker og utrygghet. Miljøstatus slo også fast at bydelen hadde en skrikende mangel på parker og grøntområder, og med langt lavere parkareal pr. innbygger enn Oslo indre by i gjennomsnitt.

Bilder fra fra en workshop med representanter fra bydelens administrasjon, beboere og fagfolk! som bla jobber med visjonen for bydelen. (Klikk på bildet for sorstørret versjon) Foto: Bydelsforvaltningen Gamle Oslo

«Miljøstatus» ble presentert på et åpent folkemøte i Det Åpne Teater våren 1990- hvor daværende byråd for byutvikling Sigurd Østen deltok- og uttalte: «Dette er jo rene Bibelen for videre arbeid i bydel Gamle Oslo.» Det var stor politisk tilslutning til å gjøre noe med forholdene, men selve biltrafikken måtte vi ikke røre.

Fra 1990 fikk bydelen egen planlegger og startet arbeidet med miljøtiltak som kunne bedre befolkningens helse. Bydelsoverlegen var den helsefaglige leder av arbeidet samtidig som alle tjenestene innen helse- og sosialsektoren deltok. Aktive vel- og beboerforeninger var en viktig ressurs og bidragsyter, og det ble opprettet arbeidsgrupper på nærmiljø, byutvikling og trafikk.

Bydelen var også så heldig å ha et korps av dyktige fagfolk som engasjerte seg og var med i arbeidsgruppene. Det nevnes her arkitektene; Robert Lorange, Jørn Skaare, Bård Isdahl og Erlend Løvstakken. I tillegg var Gustav Nilsen med på trafikk.  Allerede våren 1991 ble det laget et handlingsprogram for fysiske forbedringer og tatt initiativ til en visjon- et aksonometrisk perspektiv– som illustrasjon for hvordan bydelen burde utvikle seg. Dette var den første visjonen i sitt slag for bydel Gamle Oslo, som med beboernes aktive deltagelse bla viste småbåthavn i Bjørvika.

Bydelen hadde samtidig et nært samarbeid med Gamle Oslo Servicesentral (GOS), opprettet av Usbl for å gi vaktmestertjenester til de mange nybygde og rehabiliterte gårdene i bydelen. GOS tok inn opptil 30 arbeidsledige og hadde dermed kapasitet til å påta seg en rekke oppgaver for bydelsforvaltningen. Dette dreide seg om rydding av søppel og skrot, oppgradering av restarealer, nedslitte parker, gårdsrom og utearealer i barnehager mm. Områdevaktmestere ble de kalt og var svært populære blant folk i bydelen.

Barn henter egg på Kampen barnebondegård

Gjennom dette to-tre års arbeidet med miljøtettet helsevern ble det søkt tilskuddsmidler fra en rekke departementer og statlige instanser. Helsedirektoratet var opprinnelig den største bidragsyteren, men etter hvert ble Miljøverndepartementet ledende. En god del midler gikk gjennom bydelen til lokale fagfolk, til utforming og trykking av visjonen, oppstart av Barnebondegård på Kampen, til Internasjonalt Kultur og Museum i den gamle politistasjonen i Tøyenbekken osv. Bydelsforvaltningen kjøpte også det de trodde var «skulpturer» av Bård Breivik til kr.10 000,- som viste seg å være steinhaug som måtte hogges til. Dette tok tid, men i dag står skulpturparken i Klosterenga ferdig -til alt hell- og takket være stor innsats fra bla Jørn Skaare!

Bydelens planlegger hadde tidligere jobbet i MD, hadde god kontakt med departementet og fanget opp at støtte til Miljøbyer var på gang.

MD la først sine øyne på Gamlebyen som mulig miljøbydel, og det ble holdt et seminar i Ladegården om dette våren 1991. Bydelsforvaltningen og bydelsutvalget ville imidlertid at HELE bydelen skulle bli Miljøbydel. (Notat til Kjell Spigseth, Miljøverndepartementet fra bydelsforvaltningen Gamle Oslo av 20.03.91, Søknad til Miljøverndepartementet fra bydel Gamle Oslo av 31.05.91 og HS/BU sak:158/91 Gamle Oslo som MILJØBYDEL av 11.06.1991.)

Dette ble positivt tatt opp, videreført og etter hvert realisert. Miljøbyen Gamle Oslo (MGO) som forprosjekt ble etablert i 1992 og som hovedprosjekt fra 1993 til 2000. MGO ble et eget frittstående prosjekt i Oslo Kommune, fikk egen styringsgruppe på høyeste hold, arbeidsgrupper mm., og et nært samarbeid med bydel Gamle Oslo forgikk over flere år. Basert på egne erfaringer ga bydelsforvaltningen gode råd til MGO om hvordan de burde gå fram overfor de gjennomførende etater. Ideelt sett burde disse delta i ideutvikling og planlegging og få et tidlig eierforhold til prosjektet, for dernest å ta ansvar for drift og vedlikehold, og hvor målet måtte være å gjør seg selv overflødig. (bl.a. brev fra BGO til MGO av 03.01.1994).

Artikkelforfatteren var planlegger i bydel Gamle Oslo 1990-94. Jeg trodde den gang at prosjektet MGO skulle legges til bydelen. Jeg så dette som en unik mulighet til å videreutvikle og befeste en bærekraftig lokal forvaltning hvor befolkningens helse og trivsel og det fysiske miljøet ble sett i sammenheng. Den innsatsen og interessen bydelsforvaltningen og bydelsutvalget hadde vist, det arbeidet som var nedlagt, alle prosjektene som allerede var på gang med arbeidsgrupper og sysselsettingstiltak, den nære samhandling med bydelens beboere, samt gode samarbeidsrutiner med andre etater, demonstrerte denne muligheten. Utfra tidligere arbeid med nærmiljøprosjekter og ikke minst arbeid for Norad, var erfaringen at prosjekter kommer og går, mens en god forvaltning består.

Jeg innser at den gjennomføringskraften som dette frittstående prosjektet hadde, ikke ville vært like tung og effektiv på bydelsnivå. Og det nære statlige og kommunale samarbeidet på høyt nivå – som Kjell Spigseth utdyper i sitt innlegg den 22 oktober på møtet om Miljøbyen Gamle Oslo- ville uteblitt. Men kanskje kunne det bidratt til at bydel Gamle Oslo hadde blitt en foregangsbydel for andre bydeler – hvor folks helse og det fysiske miljøet ble sett i sammenheng – kanskje mistet man en mulighet til et utviklingsarbeid i retning «Healthy Cities»? Kanskje?

Som etterord må det sies at bydel Gamle Oslo har mye på gang i dag, blant annet gjennom Områdeløft Grønland Tøyen, og kanskje kunne det være av interesse å se nærmere på hva som skjer der i dag?