Skuffende boligmelding

Regjeringen har nylig avlevert Stortingsmelding nr. 13 (2023–2024) – Boligmeldingen – En helhetlig og aktiv boligpolitikk for hele landet. Det ble en stor skuffelse.

(Innlegget ble publisert som kronikk i Klassekampen 21. 3.2024)

Som alle stortingsmeldinger inneholder den en rekke overordnete målsettinger og tomme formuleringer. Hovedbudskapet er at flere skal få muligheten til å eie sin egen bolig. Meldingen tar også opp en rekke andre spørsmål som utleieboliger, boliger for spesielt utsatte grupper, mm. Her vil jeg konsentrere meg om boligmarkedet i byer og pressområder, den problemstillingen som har fått størst oppmerksomhet de siste årene. Boligmeldingen erkjenner problemene, men underkommuniserer hvor omfattende problemet er og ikke minst hva som må gjøres. Den beste indikatoren på dagen problemer er «Sykepleierindeksen» som viser at en sykepleier med en årsinntekt på kr. 675 000 i året bare kan kjøpe 2,4 prosent av boligene som legges ut til salgs i Oslo. Så er det mange som tjener mindre enn kr. 675 000.

Gjør ikke noe med tomteprisene

Boliger ved Akerselva i Lillogata. Her ble de mest attraktive boligene lagt ut på anbud for å få mest mulig ut av markedet. (Foto og bildetekst: Nettredaksjonen, Bullby)

Meldingen drøfter byggekostnader og tomtepriser, men stiller ikke spørsmål ved om man kan gjøre for å endre på prisene. Det viktigste konkrete tiltaket i boligmeldingen er å styrke Startlånet. Den kan gjøre det lettere for noen å komme inn på boligmarkedet, men er ikke rettet mot de strukturelle problemene vi nå sliter med. Ordningen «sukrer pillen». Målgruppen for Startlån er i hovedsak de med langvarige boligfinansieringsproblemer og er i dag meget begrenset. Nå varsler Regjeringen at de vil utvide den, som en prøveordning, til unge og førstegangsetablerere. Bra det, men dette vil fortsatt bare hjelpe et lite segment i markedet.

Et annet virkemiddel meldingen trekker frem er at kommunene skal kunne bestemme eierformer i nye boligprosjekter. I utbyggingsavtaler skal det bli mulig å kreve at boligene skal organiseres som borettslag og/eller ta i bruk leie-til-eie-modeller. Jeg kan vanskelig se hva som er nytt her. OBOS er et ordinært boligbyggelag som bygger borettslag der boligene selges til markedspris, noe meldingen understreket at disse ordningene skal basere seg på. Ved lei-til-eie kjøper man en bolig til f.eks. halv pris, og betaler det resterende på avbetaling gjennom husleien. Det blir ikke billigere boliger, man bare strekker pinen over en lengre tidsperiode.

Hva må så gjøres?

Det utrolige er at boligmeldingen peker på og beskriver to meget gode løsninger, Allmennboliger i Danmark og offentlige utleieboliger i Finland og Helsinki, uten å gjøre tegn til at dette er noe vi kan bruke i Norge. Eneste kommentar er at slike løsninger vil bety betydelige offentlige subsidier. Allmenboliger i Danmark står for 20 prosent av boligmassen og innebærer pris- og omsetningskontrollerte boliger, der myndighetene legger føringer for både standard og pris. Ikke så forskjellig fra vår boligpolitikk fra før liberaliseringen på 1980-tallet.

ARA-boliger i Finland er statsfinansierte ikke-kommersielle utleieboliger som blir leid ut til «selvkost». Helsingfors kommune har i tillegg utviklet modellen Hitas som er et eget system for pris og kvalitet i boligbyggingen. Avgjørende er at Helsingfors kommune eier stort sett all tomtegrunn og kan feste den bort med vilkår. Innenfor hvert boligkvartal skal 25 prosent av boligene være ARA-boliger, 30 prosent Hitas-boliger, mens de resterende boligene skal være eierboliger som ikke er regulert.

Begge ordningene retter søkelyset mot tomtepolitikken og boligmeldingen erkjenner at et større grep om den kan bidra til rimeligere boliger, men kommer ikke med konkrete forsalg. Det antydes at kommunene kan kjøpe opp tomter, men det blir vel for dyrt? Meldingen påpeker at et slikt tiltak kan påvirke tomtemarkedet i negativ retning ved at prisene presses opp. Markedet må ikke forstyrres! Meldingen never ikke at vi har en halvoffentlige selskap som Hav Eiendom, Entra, Bane NOR Eiendom og Statens Vegvesen. Disse eier tomtene på Filipstad som skal bli Oslos neste store byutviklingsprosjekt. Her kan det bygges rimelige boliger for folk flest, hvis politikerne vill. På landsbasis kan Kommunalbanken gi rimelig lån til kommunene for oppkjøp av tomter og derved bidra til en mer sosial boligpolitikk.

Meldingen sier ikke ett ord om utviklingen av boligkvalitet i storbyene, der arealet på de minste ledighetene er redusert fra 55 kvadratmeter til 35 kvadratmeter de siste tiårene, uten at det er blitt lettere å komme inn på boligmarkedet. Mye av det som bygges i dag er ett-rommere med sovealkove, like ille som det man bygget i mellomkrigstiden. I tillegg er tomteutnyttelsen blitt så høy at solen forsvinner både på utearealene og leilighetene.

Norge har den mest markedsliberale boligpolitikken i Europa. Den «sosiale» sektoren utgjør nå bare 3,5 prosent av boligmassen, de kommunale utleieboligene. Dette forbigås i stillhet. For å kunne bygge gode boliger som «folk flest» har råd til må det må etableres en tredje boligsektor med pris- og omsetningskontrollerte boliger. Dette bør utgjøre minst 20 % av det som bygges. Boligene kan bygges av boligbyggelag, stiftelser eller andre nonprofit-selskap. Alt salg skal forvaltes og gjennomføres av boligbyggelaget slik at «penger under bordet» blir umulig. Boligene kan være både eierboliger og leieboliger, gjerne i forskjellige former som leie til eie, delt eierskap mellom kjøper og borettslag eller kollektivt eierskap etter modell av danske allmenboliger. Her ligger både svaret og utfordringene, løsninger som boligmeldingen pent unngår å drøfte.