Boligpolitisk stillstand

Jardar Sørvoll fra velferdsforskningsinstituttet NOVA ved Oslo Met holdt et både engasjerende og kunnskapsrikt foredrag på møtet i Bullby tirsdag 1. november, men gav oss ikke stor grunn til å legge inn et spørsmålstegn etter overskriften på dette referatet. Som Jon Guttu sa: Man kan bli litt trist til sinns. På den annen side er det veldig nyttig å kjenne til drivkreftene bak utviklingen og få et realistisk bilde av styrken i de kreftene som kan påvirke utviklingen.

Før innledningen til Jardar Sørvoll viste Bullby-leder Johan Ditlef Martens et lite utdrag fra Bjørn Nilsens NRK-serie om boligpolitikk fra 1972 og 73. Den har vært omtalt på disse sidene tidligere, og klippet som ble vist gav en tydelig demonstrasjon av at problemstillinger og utfordringene i boligpolitikken ikke har endret seg mye på 50 år. Serien anbefales!

Jardar Sørvoll (Foto: Bullby/LK)

Selv om det i dag ikke er lett å ha store forhåpningen om raske endringer i dagens boligpolitikk gav Sørvoll et interessant innblikk i de store endringene  som har ledet fram til dagens noe deprimerende situasjon. Sørvoll er historiker og leder av BOVEL – senter for bolig- og velferdsforskning som er finansiert av Kommunal- og distriktsdepartementet. Han er historiker og PhD fra Universitetet i Oslo og har blant annet skrevet en bok Husbankens historie. Denne dannet mye av grunnlaget for foredraget hans. Den gav grunnlag for følgende korte gjennomgang av etterkrigstidens boligpolitikk:

• Den lange etterkrigstidens boligpolitikk (ca. 1951 – 1961)
  Statsstøttet ikke-kommersiell boligbygging for folk flest, regulerte boligmarkeder og individuell og kooperativ selveie. Boligpolitikken var ikke bare noe som ble rettet mot fattige eller vanskeligstilte. Husbanken var en håndhever av boligkvalitetsnormer som skulle ivareta alles gode liv i boligene.
• Deregulering og omforming 1982-2004: Systemskiftet gjennomføres
  Aktører innefra, ovenfra, utenfra og nedenfra rev og dyttet i det gamle systemet og en ny blogpolitikk ble skapt: Deregulering av boligmarkedet der Husbanken gradvis gikk fra boligbank til velferdsetat for vanskeligstilte. Husbankens rolle i boligmarkedet ble svekket og den mistet dermed sin rolle som boligkvalitetsinstitusjon. Det ble dermed minimumskravene i byggeforskriftene som ble førende.
• Den nye boligpolitikken (Ca 2004-202?)
  Erna Solberg utformet den nye boligpolitikken gjennom en egen boligmelding i 2004. Boligpolitikken ble markeds- og utbyggerstyrt ut fra en sterkere tro på velfungerende boligmarkeder enn det som kunne blitt akseptert i dag. Den representerte faktisk en av de mest markedsorienterte og eiervennlige boligregimene i Europa på den tiden, med svært få sosiale utleieboliger og beskjedne støtteordninger. Meldingen tok opp tilgjengelighetskrav for funksjonshemmede, men brukskravene til en bolig ellers kom i bakgrunnen.

Jardar Sørvold viser bilde av Husbankens andel av bolifinansieringen (gult) i forhold til de private bankene (blått) (Foto: Bullby/LK)

På bildet til venstre viser Sørvoll utviklingen av Husbankens andel av boligfinansieringen. Under bankkrisen på begynnelsen av 1990-årene var den et øyeblikk 100 %. Ikke før bankene hadde reist seg igjen innklaget bankene Husbanken inn for EUs konkurranseråd ESA. Der tapte bankene, men de sittende regjeringer, enten de var utgått av arbeiderpartiet eller Høyre, viste ingen vilje til å gi Husbanken en viktig rolle og dens andel av finansieringen er nå svært liten. På den annen side utgjør nå de private bankenes engasjement i boligsektoren 60 – 70% av deres totale utlån. De blir dermed mektige aktører med liten interesse av endringer i boligsektoren som kan svekke eiernes interesser. Når også 77 % av husholdningene i Norge eier sine egne boliger får de 23 prosentene som leier vanskelig for å skaffe seg allierte i sin kamp mot «drittleiligheter» og høye leiepriser.

Debatten som fulgte, gikk mye på muligheten for å få til endringer i boligpolitikken og på behovet for å få fram forskning om hvordan både kjøpere av dagens leiligheter og leiere opplever kvaliteten av sine boforhold.

• Kommunal boligsektor kunne være en drivkraft for endring (jfr. FoU-rapport fra SINTEF nylig), men det har i praksis vist seg vanskelig å få noen kraft i den kommunale boligpolitikken. Pilotprosjektene med å utvikle en 3. boligsektor er små.
• Også OBOS sine forsøk med «Bostart», «Eie til leie» etc. utgjør en veldig liten del av det totale markedet.
• Arveavgift på boliger kunne vært et instrument og ideelt sett kunne bidratt til å finansiere sosiale tiltak i sektoren, men vil av grunner nevnt tidlige nok møte stor motstand.
• BOVEL har et forskningsprosjekt på kvalitet i utleieleiligheter. Sørvoll lovet å ta opp til diskusjon om ikke også kvalitet i eierdelen av boligmarkedet burde forskes mer på.

Kanskje må det en ordentlig krise til for å skape grunnlag for endringer i boligpolitikken? Inntrykket fra de siste tre lysbildene i Sørvolls foredrag var i alle fall vanskelig å argumentere mot: De nærmeste 4 årene (og kanskje 8 og 12 år?) er det vanskelig å se sikre tegn på endring.

Men det er jo ingen grunn til å gi opp arbeidet for en bedre boligpolitikk og kravet om kunnskapsutvikling for å avdekke hvordan dagens politikk oppleves av dem som er henvist til å leie og kjøpe i dagens marked blir desto viktigere. Kommentarer og innspill til dette referatet ønskes derfor hjertelig velkommen!