Kategori: Boligpriser

Både Boligmeldinga (St.meld. nr 13 2023 – 24 – «Ein heilskapeleg og aktiv bustadpolitikk for heile landet») og St. meld 28 om «Gode bysamfunn med små skilnader» ble møtt med skuffelse av de fleste i Bullby. Det virker som om boligpolitikken ikke skal koste staten noe, og det hele overlates i all hovedsak til markedskreftene. Liv Anna Lindman fra LO og Mari Løken fra Leieboerforeningen hadde innledninger på siste Bullby-møte den 8. mai. De ga  håp om at det nå er krefter i sving for å påvirke boligpolitikken i en mer positiv retning. Kanskje blir det mulig med en tredje boligsektor en gang?

LO på banen igjen

Liv Anna Lindman FRA LOs samfunnspolitiske avdeling (Foto: Bullby)

Liv Anna Lindman arbeider på samfunnspolitisk avdeling i LO og kunne fortelle at LO nå igjen begynner å føle ansvar for boligpolitikken. LO laget et innspill til boligmeldinga som de sendte til Kommunal- og forvaltningskomitéen 15. april i år. Der setter de pris på at det lages en slik melding og sier seg enig i de overordnete satsingsområder, men mener at det trengs mer kraftfulle tiltak for å imøtekomme utforingene. Det haster å løfte boligpolitikken høyere opp på Agendaen, skriver LO, og peker på at det aller viktigste er en langt mer aktiv politikk for å fremme sosial boligbygging.

Her kan det innskytes at når LO snakker om sosial boligbygging er det ikke i den betydning høyresiden etter hvert har forsøkt å tillegge begrepet: samfunnets svakest stilte. Bernt Bull gjentok sin gode replikk fra november-møtet om boliger: «Før måtte man ha vandelsattest for å leie en kommunal bolig, nå få du ikke leie hvis du har vandelsattest»

LOs samfunnspolitiske avdeling har utarbeidet en fagarbeiderindeks som med tydelighet viser at mange mennesker med vanlig inntekter ikke lenger har råd til å bo der arbeidskraften deres trengs. LO slår fast at Kombinasjonen av eierlinja i boligpolitikken uten en aktiv politikk for sosial boligbygging, monopoltendenser i banksektoren og en aktivistisk pengepolitikk innebærer en svært utfordrende situasjon, som krever at:

• Vi trenger en leiesektor som støtter opp under eierlinja
  For LO er det helt uakseptabelt at vi skal ha en leiesektor som baserer seg på lønnsomhet for utleiere på bekostning av leietakeres botrygghet. Leieprisene vanskeliggjør sparing til egen bolig og fanger leietakere på leiemarkedet.
• Kommunenes ansvar for boligpolitikk må følges opp av virkemidler og ressurser
  Markedsdrevet kostnadsvekst og vedlikeholdsetterslep i kommunal boligsektor har ført til at kommunene ikke har hatt økonomiske forutsetninger til å opprettholde boligtjenestetilbud i tråd behovet.
• Store utfordringer for byggenæringen er dårlig nytt for samfunnet
  En velfungerende byggenæring er avgjørende for at boligforsyningen holder tritt med befolkningsvekst og demografiske endringer. I fjor hadde Norge største fall i boliginvesteringer siden bankkrisen i 1990.

Lindman forklarer hvordan fagarbeiderindeksen regner ut hvor stor andel av boligene ulike familietyper har råd til å kjøpe ved ulike sentralitetsnivå. (Foto: Bullby)

I det hele tatt mener LO at den allmenne boligpolitikken må revitaliseres, Husbankens samfunnsoppdrag må utvides til «å medvirke til at alle kan skaffe seg bolig, bostøtteordningen må styrkes, startlån må bli en rettighetsbasert ordning. LO mener at Staten bør kunne gi kommuner anledning til å inngå utbyggingsavtale om kjøp eller leie av kommunale boliger under markedspris i bykommuner med høyt prispress på leiligheter og de store statlige grunneierne må pålegges et tydeligere samfunnsmandat. LO slår også fast at det er helt nødvendig at det satses på ikke-kommersiell boligutbygging dersom vi skal klare å skape et mer rettferdig og trygt boligmarked på lengre sikt. En skal ikke gå lenger enn til Danmark for å finne en betraktelig større andel av ikke-kommersielle boliger.

LOs innspill til Meld. St. 13 (2023-2024) Bustadmeldinga er i det hele tatt verdt å lese for boligpolitisk interesserte. Liv Anna Lindman fortalte i foredraget om samfunnspolitisk avdeling sitt arbeid med fagarbeiderindeksene og boligpolitikken generelt. Dette arbeidet har nå full støtte i Los toppledelse, sa hun. Slik det nå har utviklet seg er bolig som velferdsgode blitt et vaklende fundament i den norske velferdsmodellen. Det er skapt en situasjon som gjør at investeringene strømmer til eiendom framfor grønn omstilling. Det vil koste å få boligpolitikken på rett kjøl, men det vil bli langt dyrere å la vær, mente hun, og fikk varm applaus for sitt engasjerte innlegg.

Leieboerforeningen utvikler konkrete løsninger

Marie Løken fra Leieboerforeningen fulgte opp med å redegjøre for foreningens arbeid med å utvikle konkrete løsninger for Ikke-kommersielle utleieboliger. Hvorfor trenger vi det og hvordan kan vi få det til var hennes tema.

Hvorfor man trenger ikke-kommersielle leieboliger er kanskje ikke så vanskelig å se i en situasjon hvor det nå er krise både på utleiesiden, der tilbudet minker, og på leiesiden, der prisen stiger over de flestes økonomiske evne. Det er uholdbart med en situasjon der arv er eneste mulighet for å komme inn på boligmarkedet.

Møtet var også Bullbys årsmøte. Avtroppende leder Johan-Ditlef Martens takker her Mari Løken varmt for hennes oppløftende og konkrete innlegg. (Foto: Bullby)

Leieboerforeningen er ikke prinsipielt imot «eierlinja», men mener det er helt nødvendig å utvikle en 3. boligsektor som virkelig er ikke-kommersiell, og ikke bare en fordekt vei inn i det kommersielle, slik for eksempel «leie til eie» er. Det må være mulig å velge å ikke eie uten å måtte bidra til andres kapitalinntekter. Leieboerforeningen føler de er nå på rett vei i arbeidet med de prosjektene de nå har. De merker at «Motstanden er stor – men interessen økende».

Det er lovende at deres første delrapport «leieboersamvirke» nå er ferdig, og finansiert av Kommunal- og distriktsdepartementet, andre del av prosjektet er underveis og er finansiert av Husbanken. De jobber med tre «case»: Oslo, Skien og Seljord. Marie mener at medlemsorganisasjoner som Fagbevegelsen, Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, Pensjonistforbundet og kanskje etter hvert også OBOS og NBBL bør kunne få en rolle i utviklingen av en ikke-kommersiell leiesektor. Også hun høste varm applaus fra en forsamling som etter dette møtet så litt lysere på framtiden.

******

Se også følgende saker om boligpolitikk på våre nettsider

«Skuffende boligmelding» – kronikk av Johan-Ditlef Martens

Ordrike planer – et referat fra Bullbys medlemsmøte i november 2023 om Stortingsmelding 28 om «Gode bysamfunn med små skilnader» og Oslo kommuneplans arealdel.

For nærmere 50 år siden, høsten 1974, uttalte Stortingets kommunal- og miljøvernkomité at” to rom og kjøkken er et rimelig krav til bolig for voksne enslige, og (man) vil derfor be departementet å arbeide for en slik målsetting”. Husbanken fulgte opp med rundskriv i 1978 hvor det lød: «Det vil heretter bli krevet minst ett soverom i tillegg til oppholdsrommet i alle boliger for voksne enslige».  Minstestandarden ble satt til 55 kvadratmeter. Videre skulle tre-rommere være mellom 65 og 75 kvadratmeter og fire-rommere mellom 85 og 95 kvadratmeter.

Illustrasjon: «Senk boligprisene»

Nå er minstestandarden redusert til rundt 35 kvadratmeter i flere kommuner blant annet Oslo, en reduksjon på 20 kvadratmeter uten at det er blitt noe billigere eller lettere å komme inn på boligmarkedet, snarere tvert imot. Boligene ligner på det som ble bygget på 1930-tallet, ett-rommere med sovealkove. Mange små leiligheter kjøpes for utleie/spekulasjon og så fort man får barn må man flytte. Dette fører til ustabile og utrivelige bomiljøer.

Når har Stortinget vedtatt at boligstandarden i Norge skal reduseres? Har vi fått dårligere råd de siste 50 årene, eller er det klasseforskjellene som er blitt større? Vet ikke representantene hva som skjer, eller er de ikke interessert i hvordan «vanlig folk» bor?

(Innlegget har tidligere stått  i Klassekampen)

Boliger i byer og pressområder er blitt så dyre at folk med lave og midlere inntekter ikke kommer inn på boligmarkedet. Myndighetene har stilt viktige tekniske krav til boligbyggingen som ivaretar både sikkerhet og energibruk. De har også innført og for en stor del beholdt krav til universell utforming. Det er imidlertid ikke krav til alminnelig brukskvalitet. Samtidig er krav til minste boligstørrelse redusert fra 50 m2 til 35 m2. Utnyttelsen er blitt så høy at utearealene mangler og det er ikke plass til opphold og lek. Utleiesektoren preges av kommunale utleieboliger med dårlig standard til høy pris og et privat uregulert marked uten kontroll med hverken pris og standard.

Utfordringen er å bygge miljøvennlig samtidig som vi ivaretar viktige bo- og boligkvaliteter. En ny, sosial og inkluderende boligpolitikk innebærer:

1. En tredje boligsektor med pris- og omsetningskontrollerte boliger

Det må etableres en tredje sektor med pris- og omsetningskontrollerte boliger. Dette bør utgjøre minst 20 prosent av det som bygges.  Boligene kan bygges av boligbyggelag, stiftelser eller andre nonprofit-selskap. Alt salg skal forvaltes og gjennomføres av boligbyggelaget slik at «penger under bordet» unngås. Boligene kan være både eierboliger og leieboliger. gjerne i forskjellige former som leie til eie, delt eierskap mellom kjøper og borettslag eller kollektivt eierskap etter modell av danske allmenboliger. For å forhindre ensidig befolkningsstruktur kan boligene tildeles etter en nøkkel der en tredel gis på sosiale kriterier, en tredel på ansiennitet og en tredel på loddtrekning.

Plan og bygningslovens paragraf 17.3 om utbyggingsavtaler må endres slik at offentlige myndigheter kan stille krav til utbygger om at et visst antall av boligene som legges ut til salg skal kunne kjøpes til under markedspris, ikke bare av første kjøper. Loven må også endres slik at offentlige myndigheter skal kunne kjøpe 10 prosent av boligene i en utbygging til kostpris, i stedet for markedspris, slik det er mulighet til i dag

Hovedårsaken til de høye prisene i byer og pressområder er tomtepris og fortjeneste til utbyggere. I det sentrale østlandsområdet selges boliger for det dobbelte av hva de koster å bygge. For å oppnå rimeligere boliger må kommune og stat, også gjennom sine halvprivate selskap som Hav Eiendom, Entra, Bane NOR Eiendom, Statens Vegvesen, stille rimelige tomter til disposisjon for boligbygging.

Boligmarkedet i byene er spesielt «hett» når det gjelder de minste boligene. Det er behov for langt flere boliger til studenter, lærlinger og andre i en utdannelsessituasjon. En større innsats her kan dempe prisene på de minste boligene i markedet.

Ved siden av tiltak som sikrer rimeligere boliger må Husbankens ordninger, som bostøtte og startlån, sikre at alle får tilgang til en høvelig bolig tilpasset vedkommende økonomi. I tillegg må Husbanken bidra til delfinansiering av en «tredje boligsektor»

2. Et seriøst utleiemarked

Norge har i dag to utleiesektorer; en kommunal med rimelige, og ofte svært dårlige boliger, til personer med økonomiske og sosiale problemer og en privat utleiesektor med svært høye utleiepriser, også der med tvilsomme boligkvaliteter. Ikke alle ønsker å eie en bolig. Utleieboliger bør være et godt alternativ til det å eie. Vi trenger derfor en ny utvidet leiesektor med gode rimelige utleieboliger. Dette kan vi oppnå både gjennom offentlige eller kooperative utleieselskap og gjennom en strengere regulering av det private utleiemarkedet.

Leiene i dagens kommunale boliger må frigjøres fra «gjengs leie» i markedet og overskuddet brukes til å ruste opp boligene til en bedre standard. (I dag tapper Oslo kommune Boligbedriften for 350 millioner kroner i året).

3. Bedre boliger og bomiljø

Det bør gradvis innføres det en nedre arealgrense på 50 m2 for «permanente» boliger. Kravet gjelder ikke for stuntboliger eller andre midlertidige husvære.  Utviklingen mot å bygge stadig mindre småboliger, ned mot 25 m2 skjer samtidig med at den gjennomsnittlige boligstørrelsen i Norge gradvis har vokst til om lag 60 m2 per person. Dette illustrerer de store klasseforskjellene i boligsektoren.

 Nye boligområder må få en variert sammensetning av ulik boligstørrelse som kan sikre et godt og stabilt bomiljø. Slik kan man unngå gjennomtrekk og ustabile bomiljø, spesielt dersom det bygges et stort antall små boliger i bestemte områder. Boligmassen bør være variert både med hensyn til boligstørrelse, boligtyper og eie/leieformer. Kollektive boformer kan bidra til mer fellesskap og redusert forbruk.

Krav til boligens planløsning tilsvarende Husbankens tidligere anbefalinger og dagens krav til universell utforming, innarbeides som krav i teknisk forskrift (TEK). Det skal være gode uterom og tilstrekkelig areal for felles opphold/møtested/lek. Det skal være sol på utearealene i tråd med dagens anbefalinger i veiledningen til TEK-17. Den sier at det skal være fem timer sol på utearealene ved høst- og vårjevndøgn.

4. En rettferdig skattepolitikk

Retten til å trekke renter på boliglån fra på inntekten tjener først og fremt selveiere med høy inntekt, store lån og store boliger. Denne rettigheten bør begrenses til å gjelde vanlige boliger for folk med vanlige inntekter. Rentefradragene og eiendomsskatt kan ha bunnfradrag som gjør at folk med vanlig boligstandard ikke rammes.

Mange kjøper en eller flere boliger for utleie til markedspris. Det er ikke boligmarkedet og bomiljøene tjent med og bør beskattes høyt. Folk som leier boliger, må få de samme skattefordelene som folk som eier.

En mer rettferdig skattepolitikk kan ikke erstatte behovet for ny tredje boligsektor’

Merknader og kommentarer mottas med takk.

Bullby-medlemmene Johan-Ditlef Martens og Ketil Moe hadde et kort og greit innlegg om boligpriser i Klassekampen mandag 24. august. Ingen grunn til å gjøre dette mer komplisert enn det er: Det er tomtepriser  og fortjeneste som skaper de høye boligprisene  i det sentrale østlandsområdet. (Klikk på bildet, så kommer artikkelen opp i eget skjermbilde og kan forstørres til lesbart format).