Jernbanereformen – katastrofereformen – som førte til oppsplitting av jernbanen i mange selskaper som skal konkurrere om tilgang til spor, verksteder og terminaler har ikke gitt et oppsving for jernbanen.
Lastebilen frakter 300 millioner tonn gods årlig og utfører 20 milliarder tonnkm. Hvordan kan jernbanen ta en andel av disse godsvolumene? Alle godstog (nesten) lastes om på Alnabru som da er en flaskehals for banegods. I 2007 håndterte Alnabru 492000 TEU, 2015 ble det 472000 TEU og i 2019 450000 TEU.
Innlands godstransportarbeid (Tonnkm) har økt med 33% mellom 2010 og 2023. Jernbanen har 6-8% av godsvolumene i samme periode. NHO har pekt på at avgiftene til banetransport må ned, mens Bane Nor mener jernbanen ikke dekker sine kostnader.
Faktum er at det mangler både lokomotiver og vogner, og reservemateriell er det stort sett slutt på. Stadig flere vogner venter på service slik at togene må kjøre med redusert kapasitet.
Noen milepeler etter jernbanereformen:
- 2017: Bane Nor Eiendom overtok eierskap til verkstedlokaler og produksjonsmidler. Verkstedene må konkurrere med hverandre om verkstedplass.
- 2018: Vedlikehold av tog legges ut på anbud og flere nye aktører dukker opp. Stadler får vedlikeholdet av Gjøvikbanen.
- 2019: Stadler får vedlikeholdet av Flirttogene. Go Ahead får trafikkansvar for Sørlandsbanen. Vedlikehold går til Mantena.
- 2020: SJ får trafikken på Dovrebanen. Mantena får vedlikeholdet. VY Vest får trafikk på Bergensbanen. Euromaint får vedlikeholdet.
- 2022: Cargo Net lokomotivvedlikehold får Nordisk Togteknikk.
- 2023: Stadler får vedlikeholdet trafikkpakke Østlandet.
Knapphet på tilgang til verkstedene har også ført til konflikter blant aktørene. Dagens opplegg fører til mindre stordriftsfordeler, færre reservevogner og lokomotiver, spredning av kritiske komponenter, lavere delevolum på hvert sted og dermed høyere priser og lite effektiv utnyttelse av materiellkapasiteten.
Aktørene må bestille verkstedtid hos Bane Nor Eiendom med stramme tidsluker. Det hevdes at jernbanen også mister kompetanse. Verkstedselskapene opplever økte felleskostnader og høyere husleie i nedslitte lokaler. Over tid vil norske verksteder neppe kunne konkurrere med utenlandske verksteder om vedlikehold av togunderstell. Resultatet kan bli at togunderstell må sendes utenlands for reparasjon.
Vi trengere en evaluering av jernbanereformen. En ny reform bør gå kritisk igjennom både persontrafikk, godstrafikk og verksted- og servicetjenester. Dersom konkurransen skal fungere må det bygges flere dobbeltspor, krysningsspor og godsterminaler der godset oppstår. Ingen lengter tilbake til NSB, men bedre koordinering av oppgavene og utnyttelse av stordriftsfordelere bør være mulig å oppnå.
Lager- og logistikkarealer tilsvarende 2600 fotballbaner uten jernbane har de siste 10 årene blitt bygget langs motorveiene fra Gardermoen via Oslo til Moss.
Det beste for logistikken vil trolig være å selge Alnabruterminalen og bygge en ny moderne terminal et helt annet sted. Det kunne åpne for byutvikling og etablering av nye virksomheter i Groruddalen. Dagens politikk er å lappe på det som er, stoppe forvitringen og vedlikeholde så godt som mulig. Det kan føre til avvikling av gods med bane i Norge med unntak av tømmer og gods via Sverige til og fra Narvik.
Jernbanereformen har blitt en katastrofe reform forbi den bygger på «New public manementaet», at det offentnige skal drives som private bedrifter som har som mål at virksomheten som sådan skal gå best mulig, minst mulig utgifter, størst mulig utbytte til eiere, uten den hovedmålsettingen at den skal være til størst nytte for resten av samfunnet. En har gått fra fellesskapsstyring/politisk styring til økonomisk ego styring, hvor ledere tjener mer jo flere ledd de får under seg. Mer styring nedenfra, fra de som gjør og kan jobben, er bedre. Avgjørelser bør delegeres ned til de som arbeider på det aktuelle feltet. Deretter kan stillinger for sjefer og mellomledere inndras. Da blir det færre ledd, effektivitet, mer kompetanseoppbygging, medbestemmelse, likeverd, selvbestemmelse, mindre sykefravær og mindre kontorarbeid. Det motsatte av dagens økende sentraliserte HR styring. Det bør satses på folkestyrt forvaltning som drives til beste for hele samfunnet og ikke for økonomien til den enkelte virksomhet, ledelse og eiere. Å sette arbeid ut på anbud ut fra lavest mulig pris betyr at det ofte blir dyrt og dårlig og på sikt lite kompetanse om det praktiske hos organet som setter det ut på anbud.