Hvor skal rengjøringsassistenten, bussjåføren og sykepleieren bo i Oslo? Hun kommer til ny jobb, utenbys fra eller fra et annet land, har ikke arv og lite penger i banken. «Sykepleierindeksen» sier at en sykepleier med årsinntekt 500 000 kroner kan kjøpe maksimalt 3 prosent av boligene i Oslo. Hva da med bussjåføren som tjener 400 000 eller rengjøreren eller servitøren med 300 000 kroner i året?
Siden 1970 er Osloboligen blitt 2 – 3 ganger dyrere, og 30 prosent dyrere siden 2015
Boligmarkedet i Oslo fungerer som en maskin for ulikhet. Stor arbeidsledighet som følge av korona-pandemien vil øke ulikheten. Mange familier mangler stabile steder å bo. I de siste fem årene har boligprisene steget ca 30 prosent i forhold til lønnsnivå. Mens stadig flere mangler bolig, har profitt- og finansdelen av boligprisen økt dramatisk. Dette gir på den andre siden muligheter for å utvikle rimeligere non-profittboliger.
Boligmarkedet styres av private aktører, eiendomsutviklere og utbyggere, og meglerkorpset står for omsettingen. Oslo har en minimal styring på kostnader i utvikling av nye boligområder. Med dagens regjering og privatiseringspolitikk er det lite sannsynlig at veldig mange rimeligere boliger vil bli kjøpt for offentlige midler i Oslomarkedet.
Fortjeneste til utvikler, tomtepris og stat stiger sterkt med økte boligpriser
Fra 2015 til 2019 har byggekostnadene steget 12 prosent i henhold til Statistisk Sentralbyrås (SSBs) statistikk, mens boligprisene samtidig har økt 40-50 prosent – fra ca 65 000 til nær 100 000 per kvadratmeter. Fortjeneste som går til utvikler, finans, tomteeier og staten har økt fra ca 25 prosent av salgsprisen i 2015 til nærmere halvparten av salgsprisen i dag, fordi byggekostnadene utgjør en minkende andel. Dette skaper et «interessant marked» i Oslo med store profitter for internasjonale og lokale oppkjøpere av boliger og eplehagetomter. Dette illustreres i tabell 1 (trykk på lenken).
Rimelige boliger utenfor markedet – er det mulig?
Denne utviklingen burde motivere til å utvikle utbyggingsmodeller for å skaffe folk rimeligere boliger. Boligbehovet er sterkt stigende, noe som normalt vil føre til fortsatt prisstigning. Alternativer vil kreve enten subsidiering eller bygging av rimeligere boliger. Kommunen har hittil prioritert innsats til folk uten inntekt eller med sosiale problemer. Servitøren og rengjøreren kommer verken inn på boligmarkedet eller får sosialbolig.
Tabell 2 viser at «sykepleieren» med årsinntekt 500 000 kroner i beste fall kan kjøpe en ny 2-roms 50 m2 leilighet til 50 – 60 000 kr/m2. En bolig bør ha minimum 50 kvadratmeter bruksareal, et tidligere minstearealkrav fra Husbanken.
Hva må til for å bygge rimeligere boliger i «Miljøbyen Oslo»? Byrådsleder Raymond Johansen etterlyser virkemidler. Oslo trenger rimeligere boliger. Byrådet ønsker en annen boligpolitikk og vil utvikle rimeligere boliger enn markedet: såkalt 3.-sektorboliger. Det er to strategier for å få prisen ned:
- Subsidiere: Kommunal subsidiering av boliger i markedet ved kjøp og botilskudd, eller
- Bygge boliger i offentlig regi på kommunale tomter for salg eller utleie.
Disse to alternativene kan med hell kombineres. Kommunale subsidier vil alene neppe gi mange nye 3.-sektor-boliger i Oslo. Med en bolig for «sykepleieren» til ca 50 000 kroner per kvadratmeter blir differansen fra dette til markedspris opp mot 90 -100 000 kroner svært stor. Kommunen kan neppe bare subsidiere dette kostnadsgapet som tilsvarer fortjeneste og avgifter til utbygger og tomteeier. Alternativet er derfor å bidra med bygging på egne eller på prisregulerte tomter for boliger. Studiet av kostnadene i dagens boligmarked kan gi svar på hvordan boligbygging med anstendig standard for «sykepleieren», servitøren og bussjåføren er mulig.
Non-profitt sosial boligbygging er fullt mulig!
Inntil 1970-tallet hadde Norge regulert boligproduksjon og tildeling gjennom boligbyggelag som sikret nesten alle boliger med anstendig boligstandard. Husbanken satte minimumsnorm for leiligheter der en 2-roms bolig skulle være minst 50 m2. Frisleppet på 80-tallet skjedde fra regulert boligbygging med subsidierte lån fra Husbanken, til dagens boligmarked. For å få boligprisen ned til ca 50 000 kroner kvadratmeteren. må tiltak som virket tidligere igjen tas i bruk i dagens Oslo . Altså:
A. Tiltak for å realisere boligbygging ned til 50 000 kr/m2
- Non profitt utbyggingsselskap eller stiftelse som driftes ved 4 – 5 prosent av salgspris
- Finansiering gjennom Husbanken; 30 års nedbetalingstid for lån til 2 – 3 prosent rente
- Reguleringskostnader blir subsidiert av kommunen
- Kontantbidrag til kommunen for områdeinfrastruktur frafalles
- Kommunal tomt til under markedspris – eller ny lov om regulering av tomtepris til bolig
B. Med kvadratmeterpris under 50 000 kr/m2 må ytterligere tiltak tas i bruk
- Merverdiavgift (MVA) og avgifter til staten utgjør en større del av kostnadene og inngår i utvikler- og entreprisekostnader. Kan gis tilbake som tilskudd fra staten, slik som «arealtilskudd» etter krigen
C. Sosialboliger for folk uten inntekter må subsidieres av stat og kommune
- Disse boligene må realiseres til priser under bygge/entreprisekostnader og må uansett subsidieres over offentlige budsjetter og fra Husbanken
Dagens bygge/entreprisekostnader er ikke til hinder for rimeligere boliger. Man kan bygge boliger med et minstestandardnivå på 50 kvadratmeter, 2-roms med dagens byggekostnader for den single sykepleieren. Minstestandard for boliger til folk med lavere inntekt vil kreve tilskudd fra Husbanken som kompenserer for merverdiavgift som staten tar inn på byggekostnadene.
Oslos monopoliserte boligmarked hindrer boliger til «folk flest»!
Hvorfor kan boligprisene stige så enormt i Oslo? Årsaken er flere: Markedet domineres av 4 – 5 utbyggere som «ruler» markedet. Det eksisterer ikke konkurranse om boligprisen som i de fleste andre varemarkeder. OBOS konkurrerer ikke med Selvaag på boligmessa på Lillestrøm om den rimeligste 3-roms leiligheten. Prisene dikteres i et utbyggermonopol ut fra etterspørsel, ikke ut fra byggekostnader eller behov. Hvor er Konkurransetilsynet?
Oslo ble lansert som miljøby i 2019. Ett av FNs bærekraftmål er å minske ulikhet. Politikerne i Oslo bærer pins som markerer dette kravet.
Rimeligere boliger er avgjørende for å minske ulikhet i Oslo, spesielt i disse koronatidene. Det trengs derfor boligutvikling gjennom non-profitt-selskaper i regi av kommunen, stiftelser eller boligbyggelag, og dette trengs raskt.
Veldig mange stikkord her som kan være med å stikke hull i den liberalistiske gassballongen hvis ikke korona alt har klart det.
Før tjente vi penger på arbeid. Nå tjenes det penger på penger.
Den livsnødvendige boligen er infisert av penger, som om det var virus. Boligen har overtatt rollen til gull og sølv og blitt investeringsobjekt for pengeplassering.
Bolig som menneskerett og ikke spekulasjonsobjekt er viktig, og vil komme i fokus nå når coronaviruset raserer inntektsopphopningene i verden, på samme måte som verdenskrigene gjorde det før. Det gjelder bare å forstå at kloden er rund og at vi er sammen om dette.
Husbankens idealisme og boligens «minstestandard» var iveien for pengeviruset og ble derfor forlatt i Willochs tid, av sjefer, ledere, økonomer, jurister, politikere og alle forbrukerne som dukket opp av nordsjøoljen.
Borettslagenes styrer kuppes av de nye unge, som gjør borettslagene om til selveierleiligheter i sameie, til applaus fra bankene, for å selge sine leiligheter i dagens marked med maksimal profitt.
Fra å være et nødvendighetsobjekt har bolig blitt et investeringsobjekt!
Helsingfors innførte i 1976 «HITAS-sytemet»: et pris- og kvalitets-reguleringssystem for boliger. Fordelen var selvfølgelig at kommunen var en stor tomteeier og kunne bestemme hvordan områdene skulle bygges ut, med vektlegging av like muligheter og fordeling av leiligheter til folk med bedre eller dårligere økonomi.
På 2000-tallet i København var Ritt Bjerregaard (SD) overborgermester. Hun var som mange bekymret over at alle som København trengte for å drive byen, sykepleiere, butikkansatte, vannverksarbeidere, kommunalt ansatte, osv. «DE MÅTTE BO I BYEN, OG IKKE LANGT UTE PÅ LANDET!». Hun lanserte slagordet «5000 FOR 5000» som betydde at København skulle bygge 5000 boliger som skulle koste 5000 kr. i månedsleie. Hun fikk ikke til dét, men ble isteden kritisert for å ha sagt at de skulle greie det på 5 år!
Kapitalistisk økonomi er vill og menneskeskapt og lar seg ikke temme…
Som Claus Beck-Danielsen (Dansk arkitekt, professor, Institutt for Byggeri, By og Miljø) treffende har sagt: «Vil man ha en blandet by, må det skje med loven i hånd. For på det frie markedet kommer det ikke til å skje».