Byutviklingens lange linjer - BullBy

For å forberede framtiden må vi forstå fortiden

Kategori: Bypolitikk og institusjonelle forhold (Side 1 av 15)

Forholdet mellom fag og politikk har utviklet seg mye over tid.

16/12/2025 / Lars Krogh / 0 kommentarer

Fag og politikk er et mangefasettert tema. Bullby hadde et interessant møte om dette 19. november, hvor mange av disse fasettene kom fram: Hvordan har faget kunnet påvirke politikken gjennom tidene? Hvordan må vi organisere planarbeidet for at faget hensyn skal kunne innvirke på politikken på en konstruktiv måte? Og hvordan må vi som fagpersoner forholde oss i et samfunn der «andre krefter» har synes å ha overtatt styringen – det være seg markedskrefter eller «politiske strømninger».

Kongemakta preget også andre byer på den tiden.  Napoleon betydde mye for planleggingen av Paris Han anla triumfbuen og skapte inndelingen i arrondissementer og Napoleon den 3. ga baron Haussmann vide fullmakter til å pløye gjennom byen med sine stjerneplasser og lange rettlinjede boulevarder.

Terje Kleven startet innledet møte med en oversikt over hvordan beslutnings-regimene knyttet til planlegging hadde utviklet seg over tid. Fra tidligere regimer da det var enkelt å få ting gjort og gjennomført til de siste generasjoners regimer, der det, i alle fall på papiret, er svært mange som skal involveres i planprosesser. Han startet, som i sin nylig utgitte bok, i 1624:

Regime 1: «Alt på én hånd». Kong Kristian IV, konge av Guds nåde, har all makt til å bestemme hvor byen skal ligge og hvordan den skal bygges ut med murtvang og de rette gatene i kvadraturen.

Regime 2: «Uomstridt faglig autoritet». Her trakk Terje fram Harald Hals sin planlegging av Oslo i 1920-30-årene. Bygningsloven av 1924 var svak og ga ganske frie tøyler. Harald Hals la faglige og sosialt begrunnede planer for både bydeler og en overordnet generalplan som fortsatt preger byen.

Regime 3: «Den radikale versjonen av ekspertise». Krigen hadde skapt en viktig allianse mellom radikale og dyktige fagfolk og det politiske lederskapet. Sammen, og i fangenskap, hadde mange av de viktigste aktørene, som blant annet Frode Rinnan og Einar Gerhardsen, utviklet felles tanker om den sosiale boligbyggingen. Etter krigen fikk Rinnan og hans medarbeidere store fullmakter til å utforme drabantbyer og viktige offentlige bygninger.

Regime 4: «Politikerne må ta styringen» Ifølge Kleven representerte bygningsloven av 1964 et viktig brudd med dette. Kommunene blir statens forlengede arm og lokale politikere kommer inn og skal bestemme over ekspertene. «Søndagsteorien» er at planlegging skal bli rasjonell logikk i et samspill mellom politikere og administrasjon/planleggere, og at det skal legges inn muligheter for medvirkninger fra dem som berøres av planene.

Klikk for forstørrelse

Dagens regime: «Alt og alle skal med». Plan og bygningsloven av 2008 sin paragraf 1 har høye ambisjoner om å fremme bærekraftig utvikling til fordel for enkeltindivider, samfunnet som helhet og kommende generasjoner. Intet mindre. De faglige perspektivene skal brynes mot både folkemening, ideologier og verdimangfold. Og mot markedskrefter og utbyggingsinteresser, slik figuren til høyre antyder.

Klikk på bildet for å få en forstørrelse

Terje har skrevet doktorgrad om forholdet mellom fag og politikk og hadde mange interessante betraktninger hvor han også oppvurderte verdien av nettopp å underlegge planleggingen politiske vurderinger. Her viser jeg til bildeserien hans. Og til bildet til venstre, som han ikke fikk vist, men som jeg lovet å ta med i denne oppsummeringen.

(Se ellereTerjes bildeserie: Fag og politikk – to typer rasjonalitet på kollisjonskurs)

Eksempelet Fornebu (Klikk på bildet for å få en forstørrelse)

Hans Kristian Lingsom holdt et innlegg ut fra sine erfaringer fra planleggingsarbeid i Bærum kommune, blant annet utbyggingen av Fornebu etter nedleggingen av flyplassen. Innlegget hadde han kalt Plan og gjennomføring – Samme side av samme sak.

I et regime som Terje hadde karakterisert som «Alt og alle skal med» argumenterte Hans Kristian for at det kreves organisering med vekt på styringsvilje og styringsevne for å sikre gjennomføringsevne og , samordning av den sektorvise planleggingen. Erfaringene fra Bærum med kommuneplansjefen og dennes fagpersoner organisert som en del av rådmannens stab hadde bidratt til å sikre effektiv gjennomføring.  Rådmannen bestemte at kommuneplanen av 1990 skulle være på under 30 sider og både samfunnsdel og arealdel hold seg innenfor dette kravet – og ble et forbilde for andre kommuner. Lingsom argumenterte for – og diskusjonen viste at han nok hadde salen med seg i det – at formannskapsmodellen i Bærum er et adskillig bedre utgangspunkt for å organisere effektive planprosesser enn den parlamentariske modellen i blant annet Oslo kommune. Hva parlamentarisme-modellen i kommunene kontra formannskapsmodellen betyr for planlegging og gjennomføring kan være verdt et eget møte i BullBy, viste diskusjonen.

Eksempler på dårlige, arkitekttegnede løsninger

Johan-Ditlef Martens var opptatt av planleggernes faglige og etiske ansvar i en situasjon hvor «alt og alle skulle være med», og hvor markeds- og utbygger-interesser ofte kunne bli det som hadde den største innflytelse på plan- og boligløsninger. Hva gjør byplansjefen og det øvrige faglige byråkrati når de ser faglige feil og løsninger de er uenige i? Og hva gjør arkitekter som vet at de tegner dårlige løsninger?

I dag skal tomt til markedspris, infrastruktur, byggekostnader, merverdiavgift og utbyggernes fortjeneste betales av boligkjøpere. Og kommunale leiligheter leies ut til markedspris. Noen har villet denne utviklingen – og ganske få fagpersoner og politikere har varslet og protestert.

Lysejordet 1977. Her kunne man flytte inn med et innskudd på kr 390 000 og husleie på 3 900 kr/mnd (Foto: JDM)

Johan Ditlef tok utgangspunkt i en to-roms leilighet på Lysejordet i 1977. Hvis den hadde blitt bygget i dag med de samme rammevilkår og regler som gjaldt den gangen ville innskuddet bare vært kr 390 000 og husleien kr 3 900 per måned! I de prosessene som har skapt dagens situasjon må det være legitimt å kritisere fagpersoner for manglende varsler og ukritisk medvirkning. Politikere skal ikke være fagpersoner, men det bør være legitimt å kritisere dem for manglende innsikt om de feltene de utvikler politikk for. Eller er det nytteløst? Selv hadde Johan-Ditlef følt at det faglige arbeidet hadde gitt resultater i 70-årene, da tidsånden tillot byfornyelse på beboernes premisser, men de siste 40 årene har han følt at det egentlig har vært en nokså ensom og resultatløs kamp mot de rådende krefter – tross bokproduksjon og mange avisartikler. I kontrast til PLAN-arkitektene som særlig etter krigen virkelig fikk være med å «bygge landet». (Se ellers Johan-Ditlefs innlegg:  Fagetiske dilemmaer  )

Det var med andre ord et ganske bredt lerret knyttet til samspill og spenninger mellom fag og politikk som var utgangspunkt for diskusjonen, og vanskelig å oppsummere den fullstendig. Med fare for at noen av debattantene vil føre seg forbigått vil jeg trekke fram noen punkter:

  • Det er ikke riktig å sette opp noe motsetningsforhold mellom fag og politikk. Et faglig rasjonale er ikke nødvendigvis alltid bedre enn et politisk rasjonale. Det bør være mulig å skape arenaer for et bedre samspill mellom fag og politikk.
  • Meningsutvekslingen mellom forskjeller på formannskapsmodellen og parlamentarismemodellen for kommunal styring og eksemplene fra Bærum viser at organisering er viktig for gjennomføring (og bør kunne gi grunnlag for et eget møte).
  • Det betyr ikke at god organisering alltid gir faglig gode resultater, og fagfolk er også uenige. Men det finnes grenser for hva som bør aksepteres. Som Rolf H. Jensen sa det: «Som kommunaldirektør ville jeg ha akseptert både en rød, blå eller grønn plan, men ikke en brun».
  • Etterkrigstidens sosialdemokratiske tette samarbeid mellom politikk og ekspertise kommer neppe tilbake. Det var åpenbart sosialt, men kanskje ikke så demokratisk? Planleggerne må finne seg i å være en gruppe med mindre makt en den gang.
  • Økonomi og politikk må bli en større del av kunnskapsgrunnlaget for en god planlegger og en nødvendighet for å komme i inngrep med makta.
  • Bygningslovens ambisjoner om en reell medvirkning i planprosessene fra folk flest har vel aldri blitt gjennomført som allmenn metode, tross mange gode forsøk.
  • Boligene blir mindre og dyrere. Hva betyr det for planleggingen? Vi må argumentere for å utvide bolig-begrepet. Funksjoner som tas ut av boligen må etableres andre steder.
  • Det må være tillat å kunne bli slått av motløshet av og til. Kunstig intelligens, informasjonsteknologi og et eksploderende sjikt av informasjonsmedarbeidere i offentlig og privat sektor gjør det ikke lettere å nå fram med faglig begrunnet politikk. Sukk.

Varelevering – den glemte faktoren i by- og stedsutvikling

01/12/2025 / Nettredaksjonen / 0 kommentarer

Vegvesenet arrangerer av og til «Bylunsjer» med ulike og varierte tema.  Nå tirsdag 2. desember kl 12-12:30  er det bylunsj om «Varelevering – den glemte faktoren i by- og stedsutvikling».

Vi snakker ofte om hvordan vi kan skape levende og attraktive byer med gode møteplasser, gang- og sykkelveger og byrom for folk, skriver Vegvesenet i invitasjonen til denne lunsjen, men hva med varene som skal inn til butikkene, restaurantene og hjemmene våre? Varelevering er en nøkkelbrikke i bylivet – men får den nok oppmerksomhet?

På denne bylunsjen får du høre fra Ingeborg Briseid Kraft, prosjektleder for Varelogistikk i Vestkorridoren (ViV) i Bærum kommune. Hun deler erfaringer og resultater fra et interessant prosjekt som ser på alt fra:

  • Hvor skal varebilen ha plass i byrommet?
  • Hvordan kan vi samordne leveringer smartere?
  • Hva med pakkeskap for netthandel og kortreist mat?

Du får innsikt i løsninger som kan inspirere til bedre planlegging, og høre om konkrete tiltak som andre kommuner kan bygge videre på.

Varelogistikk i E18 Vestkorridoren, eller ViV, er et regionalt samarbeidsprosjekt mellom Asker, Bærum, Drammen, Lier og Oslo kommuner, Statens vegvesen og fylkeskommunene Akershus og Buskerud. Varelogistikk i E18 Vestkorridoren (ViV) – Buskerud fylkeskommune.

*******

Under menypunktet LEVENDE FAGSTOFF PÅ NETTET på BullBys nettside vil du finne flere lenker til interessant fagstoff på nettet.

Nøkler til gjennomføring av større planer

04/11/2025 / Lars Krogh / 0 kommentarer

Erfaringsutveksling om hvordan styrke gjennomføringsevnen i planprosesser var tydeligvis et emne som fenget hos medlemmene av BullBy. Hele 31 personer var møtt fram for å høre Områdegruppas erfaringer fra arbeidet med Nydalen, Fornebu, Bjørvika og Ensjø. Skal man driste seg til en hovedkonklusjon må det være at organisasjon, økonomi og ledelse er en for lite verdsatt kvalifikasjon hos dagens planleggere.

Ulf Tellefsen innledet med å si litt om bakgrunnen for gruppas arbeid og diskusjonene de har hatt. Planlegging er ikke noe mål i seg selv. Plan- og bygningslovens paragraf 3-1 er viktig: «……Planleggingen skal bygge på økonomiske og andre ressursmessige forutsetninger for gjennomføring og ikke være mer omfattende enn nødvendig». Han pekte også på hvordan 80-årene representerte et skille i hvordan store byutviklings-prosjekter ble gjennomført på:

Områdegruppas bidragsytere. Fra venstre: Hans Kristian Lingsom, Christian Joys, Ulf Tellefsen, Magnus Boysen og Rolf H. Jensen. (Foto: BullBy/lkr

Knutepunktsutvikling og bytransformasjoner ble viktig framfor maksimal balanse mellom boliger og arbeidsplasser. Man gikk fra et regime med sterk offentlig styring til mer pengestyring og markedsliberalisme, og i Oslo gikk man fra formannskapsmodellen til en parlamentarisk styringsordning i kommunen.

Det var fire områder som lå til grunn for Områdegruppas konklusjoner på møtet: Nydalen, Fornebu, Bjørvika og Ensjø. Hver enkelt av innlederne hadde vært aktive i planprosessene knyttet til disse områdene.

Nydalen – private drivere av Oslos første knutepunktsutvikling

Nydalen (Foto BullBy/LK)

Christian Joys presenterte Nydalen. Her begynte transformasjonen så tidlig som i 1963 med utleie av bygg etter nedleggelse av tekstilvirksomheten til Nydalens Compagnie, men utviklingen skjøt fart i slutten av 80-årene da det som hadde vært Christiania Spigerverk ble besluttet nedlagt. Utviklingen av eiendomsforholdene har vært spesielle, noe som har ført til at Nydalens Compagnie, og etter hvert Avantor som ledende kraft, har blitt grunneiere og utviklere av transformasjonen. De har dermed fått ansvaret for å utvikle et område – ikke enkeltstående eiendommer. Etableringen av T-banen og BI har vært viktig, ved siden av satsing på IT-bransjen og kulturbedrifter.  Da kommunal bedriftsskattlegging ble avskaffet, økte også kommunens motivasjon for å tillate boligbygging.

Fra å være et lukket og isolert område med kun en bussrute, som brukte 30 minutter fra sentrum, fram til midten av 90-tallet, er bydelen nå et av Oslos 10 mest trafikkerte knutepunkter med T-bane, og fire bussruter. Et variert sentrumsområde med arbeidsplasser, BI, boliger, forretnings- , service- og  kulturtilbud og en rekke spisesteder. Alt innen 15 minutters gangavstand for dem som sokner til området og 11 minutter fra sentrum med T-banen.

Kommunedelplanen fra 1990 har lagt rammene for utviklingen. Dersom den ble fulgt kunne en gå rett på byggesak. Hvis en la opp til avvik, måtte en legge fram mer detaljerte planer og få rammetillatelse. Men selv med såpass gode forutsetninger for effektiv planlegging har ikke utbyggingen vært risikofri. Vegvesenets innsigelser i 90-årene med krav om avventing av planer for 6-felts Ring 3 holdt på å knekke planene.

Fornebu – en kommunalt styrt planprosess

Hans Kristian Lingsom redegjorde for Fornebu-planene. Her begynte transformasjonen seinere enn i Nydalen. I starten var en litt i tvil om vedtaket om Gardermoen overlevde neste stortingsvalg, men da det var klart begynte opprydding og klargjøring for utbygging i perioden 1998-2002. De første næringsbygg kom i 2002, de første boligene i 2006. Bærum kommune eide i starten ikke en kvadratmeter på Fornebu, men har likevel hele tiden vært planmyndighet. Planprosessene har vært styrt av rådmannens stab og formannskapet har vært planutvalg. Det har i perioden etter 1995 vært tre kommunedelplaner. Den første (1995/96) avklarte vitale spørsmål knyttet til hovedtrekkene i arealdisponeringen, vegløsninger, grøntstruktur og kommunikasjonsløsninger. Den andre (1998/2000) la opp til 6000 boliger og 20-30 000 arbeidsplasser. Det kom rekkefølgebestemmelser om sosial og teknisk infrastruktur og banebetjening – samt krev om utbyggingsavtaler som sikret grunneierbidrag til dekning av 50% av kostnader til sosial infrastruktur. Kommunen forpliktet seg på sin side til å gjennomføre utbyggingskritiske anlegg, som for eksempel skoler. Den tredje kommunedelplanen (2018) vedtok en ramme på 11 000 boliger og justerte utbyggingsavtalene. Effektiv kommunal styring og profesjonelle private og offentlige utbyggere har sikret en rask gjennomføring. Selv om mye gjenstår begynner det nye Fornebu nå å ta form, selv før T-banen fullføres i 2029.

Bjørvika – fra trafikkmaskin til kulturbydel
Munchmuseet sett fra Sørenga

Deler av Bjørvika sett fra Sørenga (Foto Bullby/lkr)

I Sverre Narvestads fravær redegjorde Ulf Tellefsen også for Bjørvika. Utbyggingen av Bjørvika startet i 2001 og vil pågå fram til 2030-35. I dag er nesten tre fjerdedeler fullført. Her var det i utgangspunktet to store offentlige grunneiere: NSB (ROM eiendom) og Oslo Havn (Hav eiendom). I tillegg E18 og Bispelokket som var vegvesenets eiendom samt noen mindre eiendommer registrert på staten og kommunen. Idémessig har tenkingen rundt Bjørvika pågått lenge. Det startet med Idékonkurransen (Byen og fjorden – Oslo i år 2000) i 1982 som ledet til bystyrevedtak om utvikling av Bjørvika i 1988. I 1998 kom vegvesenets vedtak om dagens løsning med Bjørvikatunellen og Stortinget vedtok opera i Bjørvika i 1999. Dermed var viktige forutsetninger lagt. Oslo kommune gjorde sitt «Fjordbyvedtak» i år 2000 som innebar ny havn i Sydhavna og dermed frigjorde utbyggingsarealer i Bjørvika. I 2001 vedtok bystyret føringer for arbeidet med reguleringsplan i form av utbyggingsvolum, boligtall og kvalitetskrav for rekreasjonsarealer, byrom, boliger og miljø.

Selv om det i dette prosjektet kun var offentlige grunneiere, har ikke det forhindret interessekonflikter underveis. «Staten skulle samarbeide med staten, som skulle samarbeide med kommunen, som måtte ha hjelp av staten for å finne ut hvem som skulle snakke med staten på vegne av kommunen». Det ble med andre ord viktig med en tydelig organisasjonsstruktur for å sikre effektiv gjennomføring. Oslo S Utvikling gikk sammen med HAV Eiendom og dannet Bjørvika Utvikling, som igjen eier Bjørvika Infrastruktur med ansvar for å bygge ut alle arealer som ikke var byggefelt. Utbyggerne av de enkelte tomtene bidrar med en fast pris per kvm som bygges for å finansiere Bjørvika Infrastrukturs investeringer. Kommunen har bidratt med 300 mill. kr til E18 og stått for VA-anlegg. Alle verdier skapt av HAV eiendom skal overføres til bygging av Sydhavna, noe som i perioden 2003-24 har resultert i 3 mrd. kroner. Den tydelige organiseringen har bidratt til et utbyggingsprosjekt som har gått som det skulle, uten store økonomiske overraskelser.

Ensjø – 100 eiendommer inn i én plan

Magnus Boysen redegjorde for Ensjø. Etter politisk initiativ ble Ensjø i 1999 utpekt for bymessig boligutvikling og fulgt opp i kommunens arealstrategi fra år 2000. Hele området var i bruk før utbyggingen startet og det var mer enn 100 grunneiere – «alt fra kåte spekulanter til gamle tanter», som Magnus Boysen uttrykte det. De kommunale eiendommene begrenset seg til området rundt Ensjø T-banestasjon. Kommunen hadde rundt årtusenskiftet ikke «muskler» til å utarbeide en kommunedelplan for området. I stedet valgte man å gå videre uten en bindende arealplan, men med et politisk vedtatt planleggingsprogram (2004) og VPOR (Veiledende Plan for Offentlige Rom i 2007). Reguleringsplaner utarbeides etter hvert og danner grunnlag for forhandlinger og vedtak om utbyggingsavtaler. Omfanget og rekkefølgen av reguleringsplaner innebærer dermed en usikkerhet i gjennomføringen.

Etatssystemet i Oslo kommune har nødvendiggjort en samarbeidsgruppe for å koordinere de kommunale interessene. Eiendoms- og byfornyelsesetaten har ledet dette arbeidet. Grunneierne har etablert et formelt samarbeid gjennom «Foreningen Ensjø».

Planprosessen, med Planleggingsprogram og VPOR, har i og for seg vært vellykket, men ufullstendig. Mye på Ensjø er vellykket, kanskje særlig de store og mer sammenhengende arealene. Gjennomføringen har vært problematisk, både organisatorisk, framdriftsmessig og finansielt. Noen grunneiere har hengt etter med noen prosjekter. Kommunen har brukt lang tid på gjennomføring av Hovinbekkens åpning. Parkanleggene og deler av sosial infrastruktur og henger også etter i gjennomføringen. Det har vært en utfordring at det kommunale ansvaret er spredt på mange etater og grunneiergruppa er sammensatt av mange ulike typer aktører.

Til slutt sto Rolf H. Jensen for en avsluttende oppsummering. Han la vekt på at planlegging og gjennomføring må sees i sammenheng. Det har liten hensikt å planlegge hvis en ikke får gjennomført planen. Økonomi må bli en mer vesentlig del av planleggingsutdanningen, og det er betegnende at gjennomføring og økonomi ikke har noen sentral plass i for eksempel etterutdanningstilbudet Samplan. I en situasjon der markedet i så stor grad legger premisser for plangjennomføring er det nødvendig å styrke et forpliktende offentlig – privat samarbeid (OPS). Private utbyggere er avhengig av forutsigbarhet, noe som krever kapasitet, samordning og erfaring fra offentlig sektor. Han trakk fram planleggingen av Hovinbyen som en mulig utfordring framover. Denne skal stå for mesteparten av utbyggingen av boliger og arbeidsplasser i Oslo fram mot 2040. Strategisk plan for Hovinbyen ble vedtatt i 2018, men sier lite om gjennomføringen. Lite har da også skjedd. Erfaringene fra Nydalen, Fornebu, Bjørvika og Ensjø gir innspill til hvordan effektive planprosesser kan organiseres med ulike utgangspunkt når det gjelder eiendomsforhold og eierstruktur. Slike erfaringer bør brukes for å komme videre.

Debatten dreide seg i hovedsak om tre ting:

  1. Det at pgf 17.3 i Plan og bygningsloven ble i 2007 svekket når det gjelder å kunne kreve bidrag til sosial infrastruktur og anledning til å legge til rette for en mulig tredje boligsektor.
  2. Utfordringer med å etablere effektivt kommunalt bidrag til plangjennomføringen. Flere pekte på at Formanskapsmodellen gjorde det enklere å etablere en enhetlig planledelse. Kommuner med parlamentarisme får lettere oppdeling i mange etaters ansvar og gjorde det i praksis vanskeligere å etablere en enhetlig kommunal ledelse av plangjennomføringen.
  3. Det ble også pekt på at vi mangler systemer for reell medvirkning i planprosesser av denne karakter, og mindre omfattende planprosesser for den saks skyld.

********

Ellers yter ikke dette innlegget innledningene og det grundige forarbeidet full rettferdighet. Det anbefales derfor å ta en titt på lysarkene som ble presentert:

Nøklene til gjennomføring av noen store utbyggingsprosjekter

«Å benytte anledningen» – når store utbyggingsprosjekter løper løpsk

22/10/2025 / Nettredaksjonen / 1 kommentar

BullBy-møtet tirsdag 28.10. handler om gjennomføring av større byutviklingsprosjekter. Som et apropos til dette kan vi nevne at vårt medlem Peter Butenschøn hadde en kronikk i Klassekampen 15. oktober som har relevans for dette temaet. I artikkelen trekker han fram en del eksempler på større byutviklingsprosjekter: Regjeringskvartalet, Nationaltheatret, utbygging av Rikshospitalet og Stortings-garasjen. Dette er eksempler på prosjekter der ulike aktører har benyttet anledningen til å legge stadig nye ting inn i prosjekter som har vært litt for «løst» planlagt.

Bilde av oppslaget i Klassekampen 15.10.25

Det foreligger mange erfaringer og mye forskning om hvorfor store komplekse byggeprosjekter som oftest bryter med tidsplaner og budsjetter, skriver Butenschøn i artikkelen. Slike prosjekter er sårbare, og man undervurdere konsekvensene dersom noe går galt eller prosjektet utvides underveis. Når planene endres, forskyves alt, og økonomiske og tidsmessige konsekvenser blir enorme. De få prosjektene som gjennomføres innenfor fastlagte rammer (ifølge omfattende internasjonale studier rapportert i boken «How big things get done» av Oxford-professor Bent Flyvbjerg), har hatt en grundig planprosess og rask gjennomføring slik forutsatt: «Plan slow, act fast! ».

Artikkelen anbefales.

Lesere som har abonnement på Klassekampen kan finne artikkelen på side 18 i avisa 15.10.25 ved hjelp av denne lenken.   Andre kan lese artikkelen Å benytte anledningen fra Klassekampen 15.10.25  uten avisas bilder via foregående lenke.

Drømmen om Grønlands framtid

19/06/2025 / Lars Krogh / 0 kommentarer

Tirsdag 10 juni inviterte Bullby og Interkulturelt Museum (IKM) til et åpent møte: «Kampen om Grønland – Hvem vinner  – Hvem taper? Innbyggere mot utbyggere? »  Møtet trakk mellom 70 og 90 tilhørere både fra BullBys medlemmer, lokal befolkning, lokalpolitikere,  utbyggere og andre interessenter og interesserte.

Gazi Õzcan fra IKM og May Sommerfelt fra Bullby innledet om bakgrunnen for samarbeidet og møtet. Det var tydelig at begge organisasjonene syntes samarbeidet hadde vært både nyttig og interessant, og var åpne for å videreføre det på ulike måter.

Agnes Viljugrein bor på Grønland, ble bydelspolitiker i 2015 har vært leder av bydelsutvalget siden 2023. Hun har dermed solid bakgrunn for egne meninger, og det er neppe dumt for Grønland at hun står på en relativt sikker 4.plass på Arbeiderpartiets liste til Stortingsvalget i 2025. (Foto: BullBy/lkr)

Lederen i Bydelsutvalget, Agnes Viljugrein (Ap) måtte, på grunn av et uventet møte, innlede det faglige programmet. Det fungerte bra. Hun startet friskt ut med den drømmen vi vel alle bærer på, og som også var utgangspunktet for møtet: Kan historien om Grønland bli historien om et område som også tok vare på sine kvaliteter?

Det blir ikke lett, men vi starter ikke på bar bakke. Innledningsvis pekte hun på det, som etter hennes mening fortsatt er det beste kunnskapsgrunnlaget for å utforme en politikk for Grønland: Rapporten om Gamle Oslo fra 2024. (Den kan du derfor laste ned via lenken foran).

Rapporten om Grønland fra 2024 er fortsatt et høyst aktuelt kunnskapsgrunnlag, mente Agnes Viljugrein.

Viljugrein var redd for at vi framover kunne komme til å svare på sosiale behov med fysiske tiltak. Utfordringene som må løses på Grønland er ikke nødvendigvis lønnsomme. Utbyggerne snakker om at de vil gi opp møteplasser, men det er kanskje det Grønland har nok av? Men 50 % av innbyggerne i Gamle Oslo leier boligen sin, mens andelen i Oslo som helhet er 32 %. 60 % av barna vokser opp i fattigdom. Byrådet har inviterte alle bydelen til å fremme ett krav det bør satses på i hver bydel. En nærmest umulig oppgave for bydel Gamle Oslo, men det hadde endt opp med «Oppgradering av bygulvet» i håp om at det burde kunne bidra til både videreføring av områdeløftet, at Sporveien river lokalen til Stargate, ekstraordinær levekårsinnsats på Vahl skole og ressurser til å motvirke forsøpling. Hun var nok selv innforstått med at det kunne være urealistisk, I det hele tatt var det litt for mange byråkratiske hindringer for en felles innsats mellom bydelen, kommunen  og staten., mente Viljugrein. Hun pekte selv på sju innsatsområder for et bedre samarbeid:

  1. Gode oppvekstsvilkår må finansieres
  2. Rus(omsetnings)frie nabolag
  3. Bedre koordinering med frivilligheten
  4. Mer stabile bomiljøer
  5. Trygge voksenpersoner og forbilder
  6. Forsterka innsats på Vahl skole
  7. ….og ikke minst: Slutt på at alle peker på hverandre!

Avdelingsdirektør for områdeutvikling i Plan og bygningsetaten (PBE), Andreas Vaa Bermann hadde fått i oppgave å presentere prosjekter som er på gang i området. De var mange, og ikke ukontroversielle:

Oversikt over plansaker. (Klikk på kartet for større bilde)

  1. Nye Oslo S (Her har PBE foreløpig nektet å legge det ut til offentlig ettersyn på grunn av åpenbare mangler i planen)
  2. Biskop Gunnerus gata 14B
  3. Schweigaardsgate 41-53 (næring boliger og park på busstomta)
  4. Guneriuskvartalet
  5. Lilletorget 1 (Entra eiendom)
  6. Sonja Henies plass 2 (Oslo Spektrum)
  7. Schweigaardsgate 10 m.m. (Riving av galleri Oslo og nybygg)
  8. Schweigaardsgate 34 (Landbrukskvartalet)
  9. Oslo gate 7 (Eies av Bane NOR)
  10. Oslo fengsel (opprettholdes på samme sted)

Her vil vi rett og slett anbefale at dere kikker på de ulike planforslagene ved å laste ned bildene fra Vaa Bermanns innlegg: Status planarbeider rundt Oslo S-Grønland.

Bermann viste også de nye leilighetsnormene for de indre bydelene. Minstestørrelsen går ned til 30 m2 og det skal blir flere små leiligheter. Kravene til andel leiligheter over 80 m2 senkes fra 40 til 30 %. Flere av planforslagene som Bermann trakk fra ble forsinket i tid. I diskusjonen etter innlegget var Bermann opptatt at det burde være mulig å få i gang dialogen mellom utbyggere og myndigheter på et tidligere tidspunkt. I en slik sammenheng ville det være viktig at de overordnede rammene ikke var for løse.

Vigdis Tvedt, enhetsleder i bydelsforvaltningen for Gamle Oslo (Foto: BullBy/lkr)

Vigdis Tvedt, enhetsleder fra bydelsforvaltningen i Gamle Oslo snakket om «Grønland i endring – folkehelse og fellesskap, fortid og framtid. Hun startet med å vri på et sitat fra Ibsens «Brand»: «Evig eies kun det tapte rykte!».  På begynnelsen av 1800-tallet var det en bydel verken Aker eller Kristiania ville ta ansvar for, men den ble til slutt innlemmet i Kristiania i 1859. Da fulgte maktbygg som kirke, politistasjon og skole. Det vokste etter hvert fram en viss sosial infrastruktur og enkeltpersoner som gjorde et stort sosialt arbeid, som for eksempel Olafia Johannesdottir.

Et viktig grunnlag for det som  ble Grønlands tvilsomme rykte var det store antall transporter som passerte Grønland hver dag med varer fra bygdene omkring. For eksempel passerte 220 000 lass tømmer per år! Grønland ble et naturlig sted for billige overnattingssteder, bondefangeri, alkoholbruk og prostitusjon. Fra å ligge ved sjøkanten ble det etter hvert elvebredd og sump og bydelen utviklet seg med tiden til en arbeiderbydel. Etter at arbeidsinnvandringen begynte på 1970-tallet har bydelen utviklet seg fra arbeiderbydel til en kulturell smeltedigel. I dag er det 55 % med innvandrerbakgrunn i bydelen, med stort etnisk mangfold selv om somalisk bakgrunn dominerer. Bydelen preges av noe større ensomhet, mindre trygghet og lavere deltakelse i frivilligheten enn byen ellers, men forskjellene er ikke så store. Trangboddheten er noe større enn ellers i byen og det er en lavere andel boligeiere og en relativt stor andel av lavinntektsfamilier. Likevel er ikke alt svart, mange er optimistiske og rapporterer om gode helse. Med økende alder øker tilhørigheten til bydelen og andelen av folk som eier egen bolig.

Gentrifisering er en vanskelig balansegang, sa forsker Ingar Brattbakk fra NOVA/Oslo Met – og gjorde rede for de mange utfordringene. (Foto: BullBy/lkr)

Deretter gikk by- og boligforsker fra Oslo Met løs på det vanskelige gentrifiserings-spørsmålet.  «Gentrifisering på Grønland? Pluss og minus. Hvilke erfaringer finnes?» het foredraget hans. Han viste til mye forskning på dette området og hadde en kort oppsummering av hva gentrifisering er, dens årsaker og konsekvenser:

  • Sentrumsnære, mer eller mindre forslummede områder, invaderes av middelklassen og/eller høyinntektsgrupper, de opprinnelige beboerne presses ut, området renoveres opp til de nye beboernes krav og hovedtyngden av inn- og utflyttere flytter henholdsvis fra og til andre områder i den samme byen.
  • Årsakene til at denne prosessen har fått relativt stort omfang er omfattende og innbefatter økonomiske, politiske, sosiale, kulturelle og romlige prosesser i samfunnet.
  • Konsekvensene har blant annet vært prisøkning på boligene, overgang fra leie til eie, demografiske endringer, fortrengning av «opprinnelige beboere», lavere beboertetthet, sosiale og kulturelle endringer og endringer i næringslivet.»

Poenget hans var at gentrifisering kan ha både noen positive og noen negative sider , og de var vanskelige å balansere. Hvordan kan man utjevne sosial ulikhet og redusere levekårsforskjeller mellom grupper  uten å samtidig bidra til en gentrifisering som støter vekk grupper med liten økonomisk kapital økende geografisk ulikhet?

Innflytting av grupper høyere utdanning kan på den ene siden bidra til gode rollemodeller, engasjement og lokalt organisasjonsliv, men også føre til at folk lever adskilte sosiale liv, med liten kontakt med befolkningen ellers. Det  kan avgjøres av innflytternes livsfase, holdninger og sosiale engasjement.

Gentrifiseringsprosesser er krevende å styre. Brattbakk pekte på nødvendigheten av at kommunene tar mer styring over boligutviklingen, fører en aktiv tomtepolitikk, forbedrer husleieloven. Uten en høyere andel kommunale boliger, tiltak rettet direkte mot fattige og sårbare grupper og tiltak for lokal næringsutvikling, kulturtiltak og frivillighet blir det vanskelig å styre utviklingen.  (Se lysarkene til Brattbakk her(Se lysarkene til Brattbakk her – de har blant annet en morsom tegneseriestripe om gentrifisering)

Anne-Rita Aandal mente at den nye husleieloven ble knust – og utsatt igjen! Et helt grunnleggende problem for den norske utleiepolitikken er at vi har for få utleiere med et samfunnsoppdrag. Stat og fylke eier 8 %, organisasjoner og private stiftelser det samme andel og så har vi 1 % tjenesteboliger. Det betyr at minst 83 % av leiemarkedet domineres av private interesser og det skal mye til at ikke disse leilighetene tenderer mot å leies ut for det markedet er  i stand til å betale. Leieboerforeningen observerer flere oppsigelser (økning 40 %) og utkastelser (økning 50 %) samt hyppige både lovlige og ulovlige utkastelser. Antallet saker overstiger leieboerforeningens kapasitet og det blir nå opptil 16 virkedagers ventetid hos dem.

Årsakene til den vanskelige situasjonen som har oppstått er mange: AirBnB, ukrainske flyktninger, byggestans på  grunn av høye kostnader, store utleiere som selger seg ut på grunn av manglende lønnsomhet (som for eksempel Heimstadens salg av leiligheter på Sinsen), og manglende regulerings av korttidsleie.

Alt dette tyder på svikt i samfunnsplanleggingen og Aandal hadde en rekke konkrete forslag til løsninger hvorav de viktigste var å få etablert en ikke-kommersiell utleiesektor, flere offentlige utleieboliger, bedre bostøtteordninger, sterkere rettigheter for leieboere og  strengere regulerings av korttidsleie.

Anna-Rita Aandal, Leieboerforeningen sa blant annet at situasjonen på leiemarkedet nå overbelastet Leieboerforeningen (foto: BullBy/mso)

Det paradoksale er at organiseringen av leieboere i Norge er så lav (1 %). Eierlinja ligger kanskje så sterkt i hodet på alle at leie oppfattes som et midlertidig steg en ikke trenger organisere seg for? Det er få insentiver for organisering. Dermed blir det en makt-ubalanse i hele boligdebatten. Det er positivt at fagbevegelsen nå begynner å engasjere seg. Sivilisamfunnet, organisasjoner og grasrotinitiativ er helt sentrale, og løsningene må være bredere enn bare det å styrke eierlinja. En utvidet boligpolitikk med nye fokus, svekker ikke eierlinja, mente Anne-Rita. Det er heller slik at dagens utleiepolitikk svekker eierlinja og gjør det vanskeligere og vanskeligere å komme ut av leie-situasjonen for dem som ønsker det.
(Se Anne-Rita Aandals_innlegg her)

Linda Veiby fra Riksantikvaren pekte på at Kulturmiljøet er en viktig ressurs i bærekraftig samfunnsutvikling. (Foto: BullBy/lkr)

Til slutt slapp Linda Veiby fra Riksantikvaren til med en forberedt sluttreplikk. Hun stilte det viktige spørsmålet om Grønland virkelig måtte bli ny? Dagens kulturmiljø på Grønland er en del av landets innvandringskultur og en ressurs i en bærekraftig samfunnsutvikling. Grønland er ikke bare for dem som bor der. Les hele innlegget til Linda her: Må Grønland bli ny?

Drømmen om Grønlands framtid satte jeg som tittel på dette innlegget. Det som ble klart på møtet at nå er også tiden for å handle. Store utbyggingsprosjekter står i kø, debatten om boligpolitikken er omfattende og skarpere enn på lenge, og oppmerksomheten knyttet til Grønland stor. For eksempel Rasmus Reinvang kunne fortelle Oslo Urban Week i september har Grønland som tema.

Det kan bli et at kulturmiljøet på Grønland ikke er organisert og ikke har noen viktige pressgrupper bak seg, vil denne referenten tro. Dette stiller politikerne og de

Møtet var godt besøkt, etter hvert med mellom 70 og 90 deltakere fra ulike aktørgrupper (Foto: BullBy/lkr

politiske partiene overfor et større ansvar om å bli tydelige om hva slags framtid de ser for seg for Grønland og Gamle Oslo.

Det er viktig og delta i debatten. Robert Lorang, med erfaringer fra arbeidet med Miljøbyen Gamle Oslo, minte  hvor viktig lokal organisering i slike situasjoner. Forhåpentligvis kan det ligge an til mer samarbeid mellom BullBy og lokale krefter på Grønland i tiden framover.

 

De to første bøkene i BullBy’s bokserie er kommet!

07/04/2025 / Johan-Ditlef Martens / 0 kommentarer

I 2024 var det 400 år siden Christian IV anla Christiania. Det inspirerte flere av BullBys medlemmer til å skrive om Oslos bolig-, transport- og byplanutvikling. Arbeidet vil føre til fire bokverk. Nå er de to første kommet og i salg!

Her er forsidene til de to bøkene som nå legges ut for salg. Boligplanlegging og politikk fra 1850 er nå til sags i Tronsmo bokhandel i Universitetsgata. De lange linjene legges tilvarende ut litt senere. (Klikk på bildet for større format)

De som er kommet er «De lange linjene. Hovedtrekkene i byens utvikling fra 1624 til våre dager», skrevet av Terje Kleven og «Boligplanlegging og politikk fra 1850», skrevet av Jon Guttu og Johan-Ditlef Martens. Seinere kommer «Samferdsel former Oslo, fra 1800-tallet til i dag» (fire bøker), som skrives av Gustav Nielsen og «Byområder i forvandling. Transformasjoner 1880-2024» som skrives av flere og redigeres av  Njål Arge og Tallak Moland.

De lange linjene handler om hva som skjedde etter bybrannen i 1624. Hvorfor ser Oslo ut som den gjør og hvordan ble den slik? Hva er de lange linjene – de små og store stegene – i byens utvikling fra en beskjeden provinsby i danskerikets utkant til det nye Norges hovedstad og landets viktigste by? Hvordan og hvorfor står vi i dag overfor en by i svimlede endring og transformasjon?

Terje Kleven tar leseren gjennom de lange linjene i fortellingen om hvordan Oslo er blitt som den er gjennom de fire hundreårene fra befestet by til dagens Fjordby. Ledetråden er hvordan byen «ser ut», hvordan byens fysiske struktur og arealbruk har endret seg, hvordan boliger, næringsliv, veier, gater og annen infrastruktur har tatt form.

Boka er et bidrag til Oslos byplanhistorie, om hvordan byen er blitt til som resultat av historiens gang, av tidsånd, konjunkturer og politikk, av planer og mangel på planer, av hendelser og tilfeldigheter. Den forteller om mennesker og institusjoner med politisk og økonomisk makt, innflytelse og kunnskap som har hatt avgjørende betydning for at byen ser ut som den gjør.

Boligplanlegging og politikk fra 1850 viser Oslos varierte boligmasse, alt fra gamle bygårder sentralt byen, til kommunale prosjekter som Torshov og Ullevål hageby, drabantbyer som Lambertseter og Tveita og perifere villastrøk.

Politikken har endret seg opp gjennom årene fra et sterkt offentlig engasjement, spesielt i 1920-årene til et mer åpent og fritt marked i dag. Vi setter dagens boligdebatt inn i et historisk perspektiv med et kritisk blikk på de siste tiårenes utvikling. Det er blitt vanskeligere å få seg en bolig og de minste og billigste boligene er blitt mindre.

Boken forteller om de viktigste politiske og faglige kreftene som har formet byens boliger og presenterer typiske eksempler på det som ble resultatet. I 2024 er Hovinbyen det største byutviklingsområde og skal gi plass til 30 – 40 000 boliger og opptil 100 000 arbeidsplasser de kommende tiårene.

Vi følger en historisk utvikling, men noen temaer er beskrevet gjennom flere tidsperioder, som Villabebyggelsen og Byfornyelsen. Boken tar også for seg viktige plandokumenter, alt fra Harald Hals Generalplanen Fra Christiania til Stor-Oslo av 1929 til dagens kommuneplan og Småhusplan.

Bøkene retter seg både mot folk som jobber profesjonelt med boligbygging og boligplanlegging samt alle som er opptatt av boligspørsmålet. Boligplanlegging og politikk fra 1850 er nå til sags i Tronsmo bokhandel i Universitetsgata. De lange linjene er tilgjengelig fra Svein Sandnes Bokforlag (bestilling: bokstabburet@gmail.com eller via nettsiden www.bokstabburet.no)

Mer om bakgrunnen for bokprosjektet kan du lese her

På sporet av den tapte tid

04/11/2024 / Lars Krogh / 1 kommentar

Bullbys møte 22. oktober ble det man kan kalle et «gildt møte». Det gir en egen indre jubel å kunne oppsummere det man faktisk fikk til i sin tid. Men hvorfor får man det ikke til i dag?

Kjell Spigseth startet møtet med en beretning om hvordan samarbeidet om utviklingen av det som i sin tid ble kalt «Miljøbyen gamle Oslo»(MGO) startet og ble drevet. Utgangspunktet i begynnelsen av 1990-tallet var ikke bra: Biltrafikken på E18 og E6 – lang tid gjennom bydelen, skapte et helvete av støy, forurensning og utrygghet. Bispevika og Bjørvika var en ørken av trafikkanlegg, jernbaneskinner og containere. Det vare e totalt nedslitt bydel, og fysisk forfall. Gamlebyen skole ble nedlagt.

Samtidig skjedde det positive ting både lokalt, nasjonalt og globalt. Det var stor folkelig motstand mot forslumming, trafikkstøy og forsøk på rivning av gamle miljøer. Lokalt var det organisering i velforeninger på Vålerenga, Gamlebyen og Grønland. Bydelen Gamle Oslo engasjerte seg også i fysisk forbedring. Nasjonalt ble det organisert nærmiljøforsøk, samarbeid om mer miljøvennlig bytransport og Gustav Nielsen gav ut heftet «Miljøbyen 2005» i 1990. Det var første gang miljøbybegrepet ble brukt i Norge. Internasjonalt styrket betydningen av miljø og bærekraft seg gjennom blant annet Brundtland-kommisjonens arbeid.

Arbeidsmåten i MGO var også spesiell, og ny for sin tid. Man bygget på visjoner framsatt på måter som befolkning og politikere kunne forstå, det ble organisert et ganske unikt samarbeid i form av «Miljøbyavtaler» mellom statlig nivå, kommunalt nivå og prosjektsamarbeid med fagfolk som samarbeidet tett med lokale krefter. Prosjektet MGO disponerte egne pengemidler som kunne brukes i spleiselag med andre offentlige organer – og gjennom dette blant annet utnytte sysselsettingsmidler som ble stilt til disposisjon på grunn av arbeidsløsheten i 90-årene.

Robert Lorange (t.v.) og Kjell Spigseth utveksler gamle minner fra arbeidet med «Miljøbyen Gamle Oslo» (Foto: Bullby)

Det er vel verdt å lese mer om hvordan grunnlaget for både oppstart og gjennomføring av prosjektet «Miljøbyen gamle Oslo» ble lagt i Kjell Spigseths foredragsnotat til møtet.

Robert Lorange fra Enerhaugen arkitektkontor hadde vært aktiv i aksjonsgruppa på Kampen som kjempet mot rivning i 70-åra – og langt på vei vant fram i bystyret i 1982. Mange av disse gruppene eksisterte også i 90-åra og kunne bidra med innspill, og ikke minst – mange av deltakerne var blitt fagfolk som bekledte viktige stillinger i kommunal og statlig forvaltning. Robert var for eksempel plankonsulent i bydel Gamle Oslo fra 1990, og fra 1993 faglig sekretær i MGO med særlig arbeid med nærmiljø, fram til og med 1996. Han ga oss innsikt i arbeidsmåter og

Robert Loranges håndtegnede visjon for Sørli plass på Tøyen. Ikke langt unna slik det er blitt, og fontenen ble funnet brukt på et lager.

mange av prosjekter som ble gjennomført som en del av MGO. Innlegget hans blir formidlet her gjennom bildene han viste tilsatt noe av teksten fra foredraget.

Det var morsomt å få innblikk i prosessene fra den gang – og å se at mye av dette står i dag, og har dannet grunnmuren for det forbedringsarbeidet som fortsatt skjer i bydel gamle Oslo.

Gustav Nielsens foredrag om Trafikkomleggingen i Gamle Oslo  viste utviklingen fra byens mest trafikkbelastede område, med de problemene dette skapte med hensyn til trafikkulykker og mistrivsel, og ga en framstilling av  forbedringstiltak som ble gjennomført – og noen som ikke ble gjennomført. En titt på foredraget anbefales. (Bruk lenken over)

Innlegget fylte ut Kjell Spigseths bilde av MGO som et resultat av både internasjonale, nasjonale og lokale tendenser og supplerte Lorang med ytterligere eksempler på forbedringstiltak.

Utgangspunktet var en USA-inspirert planlegging for biltrafikken som hadde regjert langt inn i 70-åra, der en gikk så langt som til tanker om nedlegging av Oslo-trikken. Stagnasjon, oljekrise og politisk oppvåkning var med å skapte perioden fra 70-årene til langt inn i 80-årene med miljø- og levekårsopprør, gatebruksplaner, trafikksaneringer og byfornyelse. Oslo valgte en transportpolitisk linje: Baneby med trafikkavgifter, trafikksikkerhet og miljø framfor nye hovedveier. Mot Statens vegvesens og høyrepartienes ønsker. Tuneller for tog og T-bane ble bygget, Vålerenga-tunellen ble realisert, seinere Opera-tunellen og Ekeberg-tunellen.

Men, innleggene om alle forbedrings- og miljøtiltakene  betyr dessverre  ikke at alt er perfekt i Gamle Oslo bydel.

Ingar Brattbakk fra Senter for bolig og velferdsforskning (BOVEL) og Arbeidsforsknings-instituttet (AFI) ved OsloMet oppsummerte i sin innledning mange bekymringsfulle trekk ved utviklingen: Økende forskjeller, størst andel av private utleiere, omsetning av stoffer og utfordringer i enkelte innvandrergrupper. 2 av 3 barn lever i familier med inntekt under fattigdomsgrensen (EU-60 definisjon) Bydelen har omfattende utfordringer med gatekriminalitet og dopsalg der barn og unge rekrutteres, bomiljøet i kommunale gårder og i flere sameier og borettslag (50-70 % av borettslagsleilighetene leies ut!). Det er manglende fritidstilbud til barn og unge og utfordringer med fysisk – vedlikehold, søppel, belysning.

Ingar Brattbakk fra OsloMet orienterte om dagens situasjon i bydel Gamle Oslo (Foto: Bullby)

Med en så mangfoldig og polarisert befolkning og stor gjennomtrekk kan det være utfordrende å skape et «vi» og få til et sosialt lim som binder folk sammen på tvers av skillelinjer. Derfor trenger Grønland mer enn mange andre steder fortsatt felles møteplasser både inne og ute, bedre vedlikehold og oppgradering av uteområder. Det er stort behov for å styrke offentlig innsats, særlig overfor barn og unge. Dessuten et stort behov for, men ikke alltid så lett, å mobilisere frivillig engasjement. Driften av bydelens uterom blir en utfordring og det er vanskelig å mobilisere til «lokalsamfunnsvilje» i en befolkning med store økonomiske og etniske ulikheter.

Samtidig gav han oss eksempler på ulike metoder for å bidra til at innbyggere fikk bidra i utformingen av bygg og omgivelser gjennom ulike kvalitative og kvantitative metoder. Lenker til en del av de rapportene han viste til finner du her. En av ulikhetene fra MBOs tid er vel at befolkningen blir respondenter på andres undersøkelser og ikke aktive deltakere gjennom egne organisasjoner.

Debatten viste at bydelene er blitt en svakere aktør i utviklingsprosessene. De sliter med sektorinteresser og mangler gjennomføringsevne. Det er blitt en maktforskyvning i byutviklingen der utbyggerinteressene styrkes i forhold til Plan- og bygningsetaten og de overordnede reguleringsplaner.

Det står ikke til å nekte at mange av deltakerne på møtet, der flere hadde vært med på «pionertiden» under MBOs glanstid, satt og lurte på hva som var gått tapt. Hvordan skal vi komme tilbake til en tid da aktørene i de besluttende organer var befolket av personer som la vanlige folks interesser til grunn for sine analyser og vedtak? Enten det var den sosiale boligbyggingens tid i etterkrigstiden, eller i 80-90 åra, der vi gjennom foredragene til Spigseth og Lorange hadde fått sett hvordan en slags «norsk modell» i planleggingen fikk utfolde seg: Med et reelt og tillitsbasert samarbeid mellom offentlige myndigheter, utbyggingsinteresser og en mer organisert befolkning.

Bilde av møtedeltakerne

Svært mange av de fornøyde møtedeltakerne på dette bildet har deltatt og deltar fortsatt i arbeidet med utviklingen av bydel Gamle Oslo. Tross dagens mange utfordringer var det interessant å høre om fortidens resultater og dagens arbeid med å utvikle bydelen.

Derfor tittelen på dette referatet. Møtet satte oss på sporet av den tapte tid. Det blir ikke lett å finne den igjen. Beboerorganiseringen i dag er svak. Leieboerforeningen er forundret over hvor få medlemmer de har, fortalte de på Boligkonferansen 2024 og Brattbakk hadde nettopp gitt oss et innblikk i de dårlige forutsetningen for å mobilisere «lokalsamfunnsvilje» i bydelen.

Vi kom ikke dit at vi fikk utviklet en strategi for den framtidige utviklingen av gamle Oslo. Men det er jo likevel viktig å minne seg om at ting faktisk har vært mulig. Og vel bør kunne bli det igjen?

Kampen om fortauene fortsetter

11/06/2024 / Einar Spurkeland / 0 kommentarer

Statens vegvesen arrangerte 10. juni 2024 et sektordialogmøte med «kampen om fortauene» som tema. Bullby fikk holde åpningsforedraget for å peke på de lange linjer i kampen om fortauene. Gustav Nielsen måtte dessverre melde forfall og sendte «stafettpinnen» videre til meg. Med en omfattende og grundig presentasjon fra Gustav Nielsen sin hånd fikk jeg satt dagsorden for dialogmøtet.

I faglitteraturen har fortauet fått liten plass som det  fellesarealet alle aktører må benytte. Alle er vi gående og trenger fortauet som transportvei. Fortauet knytter sammen alle samfunnets aktiviteter i person- og godstransport. Likevel har myndighetene gradvis tillatt at fortauet har blitt en kamparena med motstridende interesser. I 1978 fikk sykkelen sin del av fortauene. I 2018 kom de elektriske syklene og ståmopedene pluss en rekke andre små elektriske kjøretøyer. En fersk analyse som betalingstjenesten Klarna har gjort ved hjelp av AI, viser at antallet solgte elsparkesykler økte med 53 prosent fra 1. januar til 31. mai i år. Tall fra Frende viser imidlertid at salget av forsikringer for disse har gått betydelig ned i samme periode, melder NTB. En rapport fra Oslo skadelegevakt viser at det er 10 ganger mer sannsynlig at du blir skadet på elsparkesykkel enn vanlig sykkel.

Fortauene har også blitt en næring med gratis arealer for transport, reklameinstallasjoner, uteservering og mye annet.

Vinterfortauene er et kapittel for seg der man knapt kan gå eller stå, mens veinettet saltes og brøytes. Ellers er det spreke sykkelbrukere og annen motorisert som har overtatt fortauene. I presentasjonen benyttet vi Majorstuen som eksempel på håpløst kryss der det for gående er stor risiko for å bli påkjørt av både sykler, ståmopeder og biler.

Fortauenes historie

Fortauets historie i Norge startet med det første fortauet i Stavern fra 1764. I 1793 fikk  vi krav om fortau i Christiania. Den første Veinormalen med fortau som tema kom i 1936, men det gikk tregt med å få bygget fortau tilknyttet byens gater.

Statens vegvesen (2024) har definert fortau  som «anlegg for gående som er skilt fra kjørebanen med kantstein». Likevel utvides stadig bruken av fortauene til nye motoriserte grupper.  Det er kanskje slik at dersom transport skulle være underlagt folkehelsemålene, så ville man umiddelbart separert motorisert trafikk fra gående. Gåing er jo også den mest naturlige måten å bevege seg på! Fotgjengere skaper liv i byen og bidrar til at handel og service kan tilbys befolkningen.

Hvorfor har utviklingen jobbet mot de gående? Fotgjengere er lett å overse. De krever intet og finner seg i det meste. Derfor kan myndigheter prioritere de kjørende og motoriserte trafikanter. I mitt innlegg nevnte jeg et eksempel fra Sagene bydel der alle forslag om fortau i en del av Sagveien, har vært avslått siden 1985, og fortsatt mangler til tross for at veien er skolevei mellom Sagene skole og Iladalen med både førskolebarn og skolebarn til og fra Sagene skole. Her holder også Arbeidermuseet til der det er hundrevis av barn og ungdom på omvisning og undervisning flere ganger i måneden. Oslo kommune har valgt å nøye seg med å gjøre veien enveiskjørt, men det fører bare til at mange biler kjører mot kjøreretningen og at situasjonen blir enda farligere for de minste av oss.

Dialog er viktig

Det er flott at Statens vegvesen tar initiativ til slike sektordialoger, men det er underlig at kommunen med ansvar for alle de kommunale veiene glimrer med sitt fravær i dialogen. Gode innlegg fra Transportøkonomisk institutt og Trygg Trafikk var viktig, men jeg savnet kommunens engasjement. I stedet var representanter fra utleieselskapene for ståmopeder og sykkelbudfirmaet Foodora tydelig til stede.

Kampen om fortauene må fortsette. Vi kan håpe kommunen kjenner sin besøkelsestid og rydder fortauene for motorisert trafikk. Ståmopeder og andre motoriserte kjøretøyer må dele veibanen med annen biltrafikk. De gående må få tilbake sine fortauer. I byen bør dessuten farten ned for motorisert trafikk.

Det ble også en diskusjon om hvilke krav man skal stille til ståmopeder og elektriske sykler spesielt. Vi mener det må komme krav om blant  annet faste inn-/utleveringssteder, sikkerhetskrav, opplæringskrav, osv.  med tydelige konsekvenser for brudd på  lover og regler. Det må også komme en autorisasjonsordning for salg og utleie av ståmopeder.

Se presentasjonen her: Kampen om fortauene_10-06-2024

Om HABITAT og bistand i byutvikling

23/05/2024 / Lars Krogh / 1 kommentar

Bullby hadde i september 2023 et møte om situasjonen i verdens storbyer. Dette møtet vakte såpass interesse at vi også gjerne ville ha et møte til som fokuserte mer på hva som gjøres nasjonalt og intensjonalt for å bidra til løsningen av de enorme utfordringene Peter Butenschøn den gang la fram om.

I mars i år fikk vi derfor to av våre mest garvede medlemmer med utenlandserfaring til å snakke om dette, med hovedvekt på å presentere FN-organisasjonen HABITAT og dens norske avdeling, men også fortelle fra egne erfaringer med internasjonalt arbeid innen boligsektoren

 HABITAT som del av FN-systemet

Sven Erik Svendsen innledet først med en orientering om hvordan Habitat-systemet var blitt til og litt om organisasjonen i Norge. Sven Erik har en bred internasjonal arbeidserfaring gjennom arbeid med følgende prosjekter:

Sven Erik Svendsen (Foto: Bullby)

  • I Saudi/Burayda/Riyad i to omganger med regional planlegging i samarbeid med Norconsult og NIBR
  • I Sri Lanka med forbedring av plantasjearbeiderboliger (for Norad)
  • I Palestina med boligpilotprosjekt på Gaza – (For Verdensbanken)
  • I Sør Sudan med planleggeropplæring lokalt (for FN’s flykningeorganisasjon (UNHCR) og UN-Habitat )
  • I Xian (Kina) med byfornyelse i samarbeid med NTNU og i FoU-samarbeide med lokalt universitet
  • I Uganda/Makerere med oppstart av ny arkitektskole (i samarbeid med Universitetet og AHO (Finansiert av Norad)
  • I Øst Afrika med universitets-samarbeide om utvikling av Master- og PhD studier i samarbeid med AHO og NTNU. (Finansiert av Norad)

FN-organisasjonen UN-Habitat og World Urban Campaign står for FN’s internasjonale arbeide med boligspørsmål. Bakgrunnen for arbeidet i Habitat er den voldsomme og til dels ukontrollerte urbaniseringen, særlig i det globale sør som fulgte etter hvert som stadig flere land frigjorde seg fra kolonialismen. Urbaniseringen skjer som følge av byenes egen vekst, tilflytting fra landsbygda som følge av vanskeligheter med å livberge seg der (tørke og menneskeskapte naturkatastrofer), og flyktningestrømmer som følge av kriger. Dårlig fungerende byråkrati, korrupsjon og uklare eierrettigheter bidrar til at det skapes såkalte «uformelle bosettinger», stort sett i form av slum – et uttrykk som brukes greit i India, mens andre land bruker andre ord.

Denne urbaniseringen har generelt sett fått lite faglig og politisk oppmerksomhet internasjonalt, og foregår i stor grad markedstilpasset og ukontrollert. Arbeidet i UN-Habitat representerer, til en viss grad, en motvekt mot dette. Norge, Sverige og Canada har tradisjonelt bidratt mye til finansieringen. Seinere, etter en evaluering, støtter ikke Norge lenger organisasjonen. Dette kan også ha sammenheng med en generell uvilje fra norsk side til å støtte byene over bistandsbudsjettet. Norge har lenge hatt en tro på at hvis man støttet landsbygda, så ble folk der, mens det i realiteten kan forholde seg motsatt: Folk får høyere utdanning, og flytter til byene.

UN-Habitat holder en faglig konferanse 2.hvert år: World Urban Forum og arrangerer hvert år «Urban October» der det legges vekt på å fremme en bedre urband framtid. Først mandag i denne måneden gjennomføres World Habitat Day og måneden ender med World Cities Day den 31.10.

Habitat i Norge

Habitat Norge er en NGO (Non-Governmental Organization) som ble etablert i Norge i 1988 og samarbeider med en rekke internasjonale organisasjoner, blant annet UN-Habitat, men er ikke en del av denne organisasjonen. Arbeidet i Norge drives utelukkende på frivillig basis, som en avdeling av Norsk forening for bolig- og byplanlegging (NBOBY) og er frivillig tilsluttet Habitat International Coalition (HIC) og UN Habitats World Urban Campaign (WUC). Hver første mandag i oktober arrangeres det en nasjonal konferanse som følger opp den internasjonale World Habitat Day.

Habitat Norge har også et løpende samarbeid med urbane grasrotorganisasjoner som Slum Dwellers International (SDI), Asian Coalition for Housing Rights (ACHR), Huairou Commission (Huairo), Orangi Pilot Project (OPP) m.m. Cities Alliance og Verdensbankens urbane anker er nære partnere. Habitat Norge er også medlem i Forum for utvikling og miljø (FORUM) og deltar i nettverket «Organisasjoner med rammeavtale om informasjonsstøtte med NORAD» (RORG).

I Norge samarbeides det også med «Arkitekter uten Grenser»  og «Ingeniører uten grenser».

I Norge drives altså Habitat-arbeidet på frivillig basis, og innen FN-systemet er det avhengig av en del lands velvilje for å bli finansiert. Norge har, som nevnt, trukket seg ut. Slik sett er Habitat-arbeidet nasjonalt og internasjonalt ikke veldig sterkt finansiert, for ikke å si underfinansiert i forhold til de utfordringene en står overfor.

Annet internasjonalt arbeid innen boligsektoren

May Sommerfeldt innledet deretter om sine erfaringer med internasjonalt arbeid både som privatperson, gjennom Habitat Norge og gjennom boligkooperasjonen:

  • May Sommerfeldt (Foto: Bullby)

    1986: Seminar i Stockholm  «Hur kan arkitekten bidra» som opptakt til Det Internasjonale bolignødsåret

  • 1987: Seminarer og konferanser på Habitat-dagen i Norge i samarbeid med NIFs u-landsgruppe
  • 1987: Hjelpelærer i vårsemesteret for studentprosjekt i Katmandu, Nepal om forbedring av «squatter-bebyggelse» langs Visnumathi elva
  • 1991-93: Norad ekspert i Hambantota Sri Lanka med fokus på lokal planlegging (formidling av erfaringer fra Byplankontoret, Asplan, Miljøverndepartementet og som planlegger i bydel Gamle Oslo)
  • 1996: Deltakelse på Habitat II i Istanbul med Foredraget innen temaet Best Practice: «Oslo Old Town – Community Participation in Environment Improvement»
  • Boligkooperasjonens representant (som leder av NBBLs internasjonale avdeling) i den i den norske delegasjonen (sammen med Utenriksdepartementet, Miljøverndepartementet og daværende Kommunal- og regionaldepartementet).
To eksempler fra boligkooperasjonens bistandsarbeid

Etter 1996 er det særlig samarbeidsprosjekt i regi av boligkooperasjonen hun har deltatt i, og erfaringene fra disse var hovedtema i innlegget hennes.

Generalforsamling i en New Town Co-op, Sør-Afrika (Foto: May Sommerfeldt)

I 1996 ble NBBL anmodet om å være med å etablere boligkooperasjonen i Sør-Afrika. Den ambisiøse målsettingen for hele landet var den gang 1 million boliger innen år 2000. Sør-Afrika etablerte en husbank (NHFC), det ble bevilget generøse subsidier og de enkelte kommunene skulle bidra med byggeklare tomter – ganske likt slik Norge gjorde det etter krigen. En eksisterende organisasjon i Johannesburg som hjalp folk i bolignød (COPE) gikk i samarbeid med NBBL om å utvikle dette til et boligbyggelag: Cope Housing Association. Idéen var å få til et institusjonssamarbeid mellom likeartede institusjoner. Dette samarbeidet gikk bra i noen år. Det ble etablert 700 boliger gjennom 7 borettslag, 3 i form av nybygging og 4 i form av rehabilitering av nedslitte bygårder i Johannesburg.

Driften av borettslagene, som skulle styres av beboerne, viste seg vanskelig.  Nå skulle det betales husleie, kommunale avgifter, forvaltningsgebyr og låneavdrag. «The Culture of Non-Payment» var en arv fra Apartheid-tiden og skapte vansker da enkelte begynte å protestere på betalingene, og fikk med seg flere.Noen styrer måtte ha bevæpnede vakter, underskuddene økte og borettslagene ble slått konkurs. De fortsetter nå som sosiale utleieboliger *).

I slummen Kibera (nubisk: Jungel) bor ca 1 mill. mennesker på et arealet på størrelse av en golfbane (Foto: May Sommerfeldt)

Erfaringene fra Kenya er mer positive. Her har en samarbeidet med NACHU (National Cooperative Housing Union), en fellesorganisasjon for boligkooperativer og «boligbyggelag». Kooperasjonstanken står sterkt i Kenya og ble utviklet allerede på 50-tallet innen jordbruk, kaffeproduksjon etc. Hver familie har minst et medlem i et eller annet spare- og kredittkooperativ (SACCOS) der en kan spare for senere å få rimelige lån til å starte virksomhet til betingelser som vedtas kollektivt eller av valgte representanter.

Arbeidet i Kenya skjedde gjennom at NACHUs tekniske avdeling kjøpte opp land på vegne av kooperativene og så stor for bygging av start-boliger på 15-20 kvm. samt infrastruktur i form av veier, vann/avløp og rensing. Kooperativene tar opp lån i NACHU sparebank– med egenandel 15%. Dermed blir det mulig å flytte ut av slummen for et svært rimelig beløp og en betaler ned på et lite lån i stedet for skyhøye leiepriser til «slumlords». Deretter kan en gradvis bygge på den nye boligen.

Utenfor en start-bolig i regi av NACHU

Samarbeidet med Kenya har skjedd med støtte fra NORAD og med egenandeler fra norske boligbyggelag. Det har vært gitt støtte til organisering og opplæring av kooperativer, utvikling av boligtyper, tomteplaner og til forskuttering av kjøp av land. Det har vært gjennomført studiebesøk fra Kenya til flere boligbyggelag i Norge og vice versa. Fra norsk side har en formidlet boligsamvirkets historie og erfaringer fra dagens praksis.

Samarbeidet i Kenya har med andre ord i større grad spilt sammen med eksisterende tradisjoner og kultur enn samarbeidet i Sør-Afrika. Uansett kan en ikke regne med å påvirke byutvikling og samfunnsforhold i avgjørende grad, men det kan ligge gjensidig nytte i samarbeid mellom likeartede organisasjoner (som for eksempel NBBL/OBOS og NACHU), universiteter og forskningsmiljø i Nord og Sør og kanskje også bykommuner i Nord og Sør.

SKIFTENDE IDEOLOGIER I BISTANDSARBEIDET

Ideoligiene i arbeidet med boligspørsmål har jo endret seg over tid. Fra 50-60-årenes store boligprosjekter, som i Sør langt fra klarte å holde tritt med den store tilflytningen, fra 70-åras selvhjelpsstrategier (Jfr John Turner som med Self Help Housing og boka «Freedom to Build» skapte et nytt mantra). Det ble gjennom blant annet Verdensbanken startet mange «Site and Service»-prosjekter der det ble lagt til rette med vei, vann og klaoakk for at folk kunne bygge selv, men heller ikke slike prosjekt har på noen måte vært tilstrekkelige til å dekke behovene.

Så skjedde det et paradigmeskifte i 1993 da Verdensbanken kom med sin nye strategi: «Housing; Enabling Markets to work» (World Bank Policy Paper). En slik «Enabling Policy» lå til grunn for Habitat IIs Agenda Istanbul 1996. Nå skulle bolignøden løses av markedskreftene. Og slik har det vel i hovedsak fortsatt.

__________________

*) NORADs uavhengige nyhetsmagasin Panorama har hatt to artikler om dette samarbeidet: Et oppslag om mulig korrupsjon i COPEs ledelse og et tilsvar fra en medarbeider i NBBL som mener det er fortsatt håp for COPE. FAFO  har også utarbeidet en spørreundersøkelse blant COPEs beboere for NBBL: Co-operative Housing in Johannesburg – A Survey among the Residents. (FAFO paper 2002:4)

 

BULLBYs bokprosjekt nærmer seg publisering

05/02/2024 / Lars Krogh / 2 kommentarer

En del medlemmer i Bullby har gjennom flere år arbeidet med et bokprosjekt med sikte på publisering i byjubileumsåret 2024. Etter hvert har prosjektet utviklet seg til å bli fire bøker, men som alle har det til felles at de bidrar med lange linjer for Oslos planleggingshistorie sett fra ulike vinkler. På medlemsmøte 25. januar i år fikk Bullby medlemmene for første gang en samlet presentasjon av bokprosjektene.

Over halvparten av Bullbys medlemmer var møtt opp til dette møtet på Sagene samfunnshus

Leder i Bullby, Johan-Ditlef Martens,  innledet med å si at hensikten med dette møtet var å forsøke å se noen sammenhenger mellom de fire bokprosjektene, slik at forfattergruppene kan fange opp noen poenger og signaler før det endelige manus ferdigstilles. Han håpet presentasjonene og debatten ville legge vekt på de lange linjene og lete etter mulige felles lærdommer fra de fire bokprosjektene.

Boka om samferdselshistorie har mottatt kr 140 000 i støtte fra Ruter, men ennå gjenstår det arbeid med finansiering av de øvrige bindene. Det blir en viktig oppgave for styret framover å arbeide med finansieringen av publiseringen. Det er et poeng at bøkene kommer ut i byjubileumsåret, men ikke avgjørende. Innholdet har sin verdi uavhengig av dette.

Det var sendt ut fire notater til medlemmene på forhånd:

  1. Terje Kleven:  Å se byens lange linjer – Hvorfor ser Oslo ut som den gjør
  2. Gustav Nielsen: Samferdsel former byen
  3. Jon Guttu og Johan-Ditlef Martens:  De lange linjene i boligpolitikken
  4. Njål Arge: Bydeler i forvandling: Transformasjoner i Oslo 1880 – 2024. (internt notat).

I dette referatet trekker jeg også fram en del kommentarer, spørsmål og innvendinger som kom fram på møtet. I mange tilfelle vil nok både innvendinger og spørsmål være besvart i bøkene når de kommer ut, men de færreste på møtet hadde hatt anledning til å gå gjennom de foreliggende utkast til bokmanus.

Jon Guttu: De lange linjene i boligpolitikken

Jon innledet med å vise innholdsfortegnelsen i boka:

  1. Innledning
  2. Leiegårdsbyen 1850 – 1900
  3. Hageby eller murgårder? 1900 – 1940
  4. Villabebyggelsen 1900-1940
  5. Drabantbyene 1945-1980
  6. Byfornyelsen 1970-1990
  7. Sentrumsnære byboliger 1980 – 2020
  8. De lange linjene

Deretter redegjorde han for forutsetningene for boligutviklingen før han pekte på seks sentrale veivalg som har kjennetegnet boligbyggingen i Oslo:

  1. Småhus eller blokkbebyggelse, høyhus eller lavblokker?
  2. Eie eller leie?
  3. Utvide eller fortette byen?
  4. Rive og bygge nytt eller utbedre?
  5. Markedsstyrt eller sosial boligbygging?
  6. Billig eller bra?

Jon diskuterte så de lange linjene og oppsummerte seks lange linjer som han mente hadde preget hele perioden fra 1850 og fram til i dag:

  1. Det har hele tiden vært en delt by.
  2. Transportårene har muliggjort byens utvidelser.
  3. Det har vært veksling mellom offentlig innsats og markedsstyring.
  4. Boligstandard har vært økende, men med tidvise tilbakeslag.
  5. Forsert boligbygging har ikke løst boligproblemet!
  6. Politisk makt har avgjort folks boligstandard.

I kommentarene etter innlegget ble det særlig spurt om/pekt på hvilke drivkrefter som hadde ligget til grunn for utviklingen: 1) Bylivet og kravet/ønskene om å kunne leve sitt hverdagsliv i boligområdene med de krav til service og møtesteder dette medfører, 2) Endringer i husholdningsstørrelse og familieliv, blant annet som følge av kvinners likestilling og inntog på arbeidsmarkedet fra 60-årene og utover, 3) Hyttebygging som forløper for enkelte boligområder (f.eks. Nordstrand),  4) Leieboerorganiseringen og borettslagsorganiseringen med OBOS og USBL som maktfaktor i utviklingen, 5) De teknologiske sprangene som hadde muliggjort nye byggemetoder.

Gustav Nielsen: Samferdsel former byen

Foreløpig utkast til forside for Gustav Nielsens bok on Transport og samferdselspolitikk.

Boka til Gustav har allerede fått støtte fra Ruters kollektivtrafikkhistoriske råd i Oslo og Akershus. Ambisjonen er å lage en annotert historie over 200 års samspill mellom samferdsel og arealbruk. Det finnes allerede mange enkeltverk med utgangspunkt i de enkelte samferdselsmidler, mens denne boka vil ha kapitler om alle. Kapitlene i boka ser ut til å bli disse:

  1. Byen former oss –hva og hvem former byen?
  2. Byvekst med samferdsels-teknologi som drivkraft.
  3. Byplanlegging på maktens skiftende premisser.
  4. Sjøtransport og havn: Nødvendig byskaper.
  5. Jernbane: Byutvikler med tapte muligheter.
  6. Lokal kollektivtransport: Banebyens fremvekst og motkrefter.
  7. Veitransport: Fra muskelkraft til plasskrevende motorkraft.
  8. Byens bilveier: Planer og prosjekter som formet byen.
  9. Erfaringer for en bærekraftig og rettferdig by?

Kapitteltitlene sier også mye om budskapet i stoffet. Gustav mener at samferdselen er undervurdert som premissgiver for byens utvikling og at håndteringen av samferdselsspørsmålene på godt og ondt har bidratt sterkt til å forme byen. For eksempel gikk man glipp av en mulighet i 1930-årene fordi man da ikke fulgte opp de daværende jernbaneplanene. I dagens Oslo er ikke jernbaneinfrastrukturen utnyttet godt nok. For bokas sluttkapittel har han følgende arbeidshypoteser som han vil begrunne ut fra de øvrige kapitlene, og som vil kunne utvikle seg nå i sluttfasen av skrivingen.

  1. Samferdsel –undervurdert krumtapp i Oslos byutviklingshistorie.
  2. Makten styrer til eget beste.
  3. Delt by –en villet politikk.
  4. Makt trumfer ofte kunnskap.
  5. Kunnskap og god ledelse gjør stor forskjell.
  6. Oslo er på vei til å bli en miljøvennlig baneby.
  7. Mange lavt-hengende frukter er ennå ikke plukket.
  8. Staten hjelper –hvis den vil.
  9. En stat med begrenset hovedstadsinteresse.
  10. Oppdelt organisering –en stor fallgruve.

I kommentarrunden etter innlegget ble det stilt spørsmål ved å inndele etter transportformer framfor kronologi og etterlyst en presisering av maktbegrepet som brukes. Økonomisk makt eller politisk makt? Trygve Roll-Hansen tipset om sin hovedoppgave fra 1969 om boområder og samferdsel. Einar Spurkeland etterlyste behandling av godstransportens betydning.

Njål Arge: Bydeler i forvandling: Transformasjoner i Oslo 1880 – 2024

Transformasjoner omfatter et kvartal eller større. Områder som allerede er bebygget, er mer krevende enn å bygge på jomfruelig mark. Områdene har gjerne flere eiere samt beboere og leietakere med ulike interesser og tidsperspektiver på når forandringer bør skje.

Boka vil fortelle om områdene slik de var og slik de har blitt, om intensjoner og realiteter, om de viktigste aktørene og om konflikter og politiske prosesser. Njål Arge og Tallak Moland leder redaksjonsgruppen og de øvrige forfatterne er Brede Norderud, Ulf Tellefsen og Lars Krogh.

Fortellingene tar for seg hovedtrekkene i forvandlingene og er på et overordnet nivå i omtalen av både byplanlegging og arkitektur. Vi deler inn i fire grupper som tar utgangspunkt i situasjonen i Oslo, men tilsvarende fire typer går også igjen i internasjonal litteratur om bytransformasjoner. De fire typene beskrives gjennom 13 artikler om ulike bydeler i forvandling:

Del 1: Maktbygninger krever plass.

  • Rådhuskvartalet –Største bytransformasjon i det 19. århundre.
  • Regjeringskvartalet – Makta i tre stadier.

Del 2: Totalsanering og moderne bebyggelse

  • Victoria terrasse – Arven etter baron Hausmanns besøk.
  • Vestre Vika – Rådhuset må få penere naboskap mot vest!
  • Enerhaugen – Fra rønner til høyblokker på haugen.
  • Vaterland – Alt revet, men hva skal området brukes til?

Del 3: Avindustrialisering og ny arealbruk

  • Nydalen – Hva kom først? T-banen eller byutviklingen?
  • Ensjø – Fra bilby til boligby: Svennestykke for byutvikling i mellomlandet.

Del 4: Byen åpner seg mot fjorden

  • Fjordbyplanen – Norges største bytransformasjon.
  • Aker Brygge – Drøm og virkelighet.
  • Tjuvholmen – Arkitektenes tumleplass.
  • Bjørvika – Ingen fjordby uten opera og senketunnel!
  • Gamlebyen – Langsomt vender den gamle byen tilbake.

Njål gikk i sin innledning spesielt inn på Rådhuskvartalet, Victoria Terrasse, Vestre Vika, Vaterland, Aker Brygge og Tjuvholmen.

I kommentarrunden ble det nevnt andre områder som også kunne vært behandlet, for eksempel Pilestredet park, betydningen av planen «Byen og fjorden» fra 2000 og fjordbyprosjektet som sammenbinding mellom øst og vest. Avløpsprosjektet «Midgardsormen» var en viktig forutsetning for transformasjonene som lå i fjordbyplanen. Tjuvholmen kan sees som en byutvidelse framfor en transformasjon. Før var dette en kai. Eilert Sundts bok om Vika kan gi bakgrunn for å forstå grunnlaget for transformasjonene i området. Dynamikken med risikohåndtering i samband med Aker Brygge kan være interessant å trekke inn.

Terje Kleven: Å se byens lange linjer – Hvorfor ser Oslo ut som den gjør?

Adolf Tiedemanns bilde «Christian IV grunnlegger Christiania»

Terje tok utgangspunkt i Adolf Tiedemands bilde «Christian IV grunnlegger Christiania». Det viser kongen som peker og ingeniøren som måler opp. Den virkelige lange linjen i byplanhistorien siden da kan sies å ha vært spenningen mellom makta og faget.

I boka inndeles framstillingen i følgende epoker og tidsskiller:

  1. Kongens by (1624 – 1814)
  2. Hovedstaden uten institusjoner (1814 – 1850)
  3. Industriens og ingeniørenes by (1850 – 1899)
  4. Kriger og kriser, vekst og modernisering (1900 – 1945)
  5. Storby i vekst og stagnasjon (1945 – 1985)
  6. Byen transformeres (1985 – 2015- )

Linstows først plan gjaldt bare Slottet og kvartalene øst før dette og baserte seg på Chritian IV’s første «afritz». Den første planen som gjaldt hele byen, var en ingeniørbasert plan som kom i 1889 og skisserte kvadraturer utover hele byområdet. Harald Hals generalplan fra 1929 myket opp dette. Boligbyggingen blir en viktig drivkraft og var i mellomkrigstiden med å skape en inneklemt murby på grunn av begrensningene som lå i grensen mot Aker. Byplansjef Rolfsens generalplan var på mange måter en kopi av Hals sin plan fra før krigen når det gjaldt de sentrale områdene, men nå var grensene mot Aker opphevet planer kunne legges også for de ytre områdene. Stor-Oslo tok da form og drabantbyene skapes. Bilismen ble en viktig drivkraft for utviklingen i 60- og 70-årene. I løpet av 80-årene stagnerer byutvidelsen og vi får fortetting, transformasjoner og planen om Fjordbyen.

Forsiden til Terje Klevens bok

Foreløpig utkast til forsiden på Terje Klevens bok

For å belyse den lange linjen – spenningen mellom makta og faget – inneholder boka også diskusjoner om:

Planlegging, politikk og styring

  • Hva planleggerne har tenkt og gjort
    • Fra kongens ingeniøroffiserer til faglig mangfold
    • Infrastruktur og bybygging
    • Fra «reformteknokrati» til byutviklingsstrategi
    • Praksis som drivkraft
  • Hvem har styrt byen og hvordan?
    • Fra enevelde til byregjering
    • Fra «laissez-faire» til sosialdemokrati
    • Planlovgivning på etterskudd
    • Byen og staten – ikke alltid på på bølglengde

 

Drivkrefter og motkrefter hendelser, fag og politikk

  • Natur og ressurser
    • Vann, elv og sjø skog og land
  • Historiens gang, «tidsånden»
    • Rådende ånd og tilgjengelige løsninger
  • Politikk og maktrelasjoner
    • De styrende og de styrte
    • Avgjørende politiske vedtak
  • Kunnskap, teknologi og fag
    • ”Bykunnskap” (Urban knowledge)
    • Teknologi og innovasjoner
    • Profesjonsmakt
  • Aktører og interesser

Diskusjon

I kommentarrunden ble det pekt på at ingeniørenes rutemønster i sin tid ble kritisert av Ernst Bjerknes da han kom inn som konstituert reguleringssjef i 1903. (Han begynte seinere for seg selv og laget blant annet planen for Lindern hageby.) Var manglende sammenheng mellom rutenettet og mulige vann- og kloakkløsninger noe av bakgrunnen for kritikken mot rutemønsteret? Det ble pekt på at industrialismen førte til at bolig og arbeidsplass kunne skille lag. Markagrensen kom veldig tidlig inn som en begrensning av byens vekst (før Hals) og har vært styrende gjennom veldig lang tid. Det ble også trukket fram at internasjonale impulser hele tiden har vært viktige og at dette kunne vært trukket mer fram. (Nå er urbant landbruk en internasjonal trend. Det kan bli spennende å se om dette får innflytelse).

 Forsamlingen satte pris på at det nå ble et møte med en samlet presentasjon av innholdet i de fire bøkene. Informasjonen til nå hadde mye gått på framdrift og diskusjon av publiseringsmåter. Det blir viktig å få denne oversikten over overordnete planer for Oslo publisert.

Diskusjonen av et såpass omfattende tema måtte nødvendigvis bli springende og her nevnes momenter bare under hovedpunkter. Som tidligere nevnt,er det sannsynlig at mange av de tema som ble etterlyst allerede er behandlet i de foreliggende manus.

Klasse- og maktperspektivet:

  • En beskrivelse av spenningen mellom de sosiale grupper ble etterlyst.
  • Hvilke aktører har bidratt og hvilke virkemidler har vært brukt for å opprettholde den delte byen?
  • Bolig og eiendomspolitikken etter krigen og utover til slutten av 70-årene var en epoke med sterkere sosial prioritering.
  • Hva var drivkreftene på 30-tallet? Leiegårdsbyen var et fantastisk framskritt. Likevel ble den overbefolket – eller fikk man nye forestillinger om hva en god bolig var?
  • Leiegårdsbyen: Er man opptatt av byggene eller folkene? Hvorfor ble mursteinbygningene fra 1840 – 1900 så dårlige?
  • Det blir vanskeligere å gripe situasjonen i dag hvor alt blir privatisert og markedskreftene overlates styringen av boligpolitikken.

Kjønnsperspektivet:

  • Det er viktig å trekke inn hvordan de nye livene som muliggjøres av endringene i kjønnsrollene på 60-70-tallet. Alle jenter som går ut i jobb fra 70-tallet og utover skaper blant annet et stort behov for barnehager (som man ikke hadde tomter til).
  • Økningen i yrkesaktivitet styrker vel også grunnlaget for kollektivtrafikken.
  • Samtidslitteratur fra de aktuelle perioder kan bidra til å øke forståelsen for de samfunnsmessige forutsetninger for planlegging og bruk av byen.

Statens rolle:

  • Bjørvika og Gamle Oslo er eksempler på det ting kan bli bra når stat og kommune samarbeider.
  • Husbanken var i sin tid et viktig virkemiddel i boligpolitikken som også hadde innvirkning på kommunale planer og kommunal boligpolitikk.
  • I dag bygger staten motorveier på tvers av kommunens ønsker og tvinger gjennom nedlegging av Ullevål sykehus.
  • I andre sammenhenger ser vi at staten bryter egne planleggingsregler i samband med sykehusutbygging.
  • Statsetatenes rolle (vegvesen, jernbane, helsesektor bør også komme fram).
    • De har blant annet en viktig rolle i godstransporten, som bør trekkes inn i framstillingen.
    • Utflyttingen av statsinstitusjoner har også i visse tidsrom vært viktig.
    • Statlige retningslinjer og standardkrav legger forutsetninger for kvaliteter og arealutnyttelse
« Eldre innlegg

© 2025 Byutviklingens lange linjer – BullBy

Tema av Anders Norén — Opp ↑