Alt dette visste vi ikke om verdens byer

Mye av det av det visste vi jo egentlig – kanskje, men Peter Butenschøn maktet på møtet i Bullby 14 september å systematisere kunnskap om utviklingen i verdens storbyer på en måte som gjorde at vi alle så noe vi ikke hadde sett før.

Peter Butenschøn holder sitt engasjerende foredrag på Bullby-møtet 14.9.23 (Foto: Bullby)

–Verden har to store utfordringer: byvekst og klima, hevdet Peter.

«Alt henger sammen med alt» er en frase det er lett å ty til, men Peter gav i alle fall mangel konkrete eksempler på hvordan i verdens storbyer bidrar til og henger sammen med verdens klima- og miljøutfordringer – og en del andre truende sider av samfunnsutviklingen.

Peter kommer med en bok til neste år: «En verden av storbyer» og i den boka diskuterer han utviklingen ut fra mange ulike synsvinkler, som vi fikk en del av momentene fra på Bullby-møtet. Referatet i denne artikkelen baserer seg på notater fra møtet, men vi har også måttet hente opp noen egne opplysninger for å kunne gi en mer fullstendig framstilling av temaet.  Butenschøn kan ikke lastes for eventuelle unøyaktigheter. Forhåpentligvis får leserne lyst til å skaffe seg boka når den tid kommer, eller på egenhånd bore litt mer i de mange problemstillingene som kom fram. (For eksempel ved  å følge noen av lenkene i dette referatet)

ADKOMSTBYEN

Verdens byer vokser. Gjennom de siste 10-15 år har det aller meste av verdens befolkningsøkning skjedd i byer. Dette ser ut til å fortsette. Mer eller mindre all befolkningsvekst globalt de neste tiårene vil skje i byer i utviklingsland. Lagos i Nigeria vokser raskest.  (lenke til fersk artikkel i Panoramanyheter). 5000 mennesker ankommer byen hver dag og den anslås å være på 100 millioner i 2050. De fleste som ankommer byen er fattige mennesker. De drives til byene fordi mulighetene for livberging og helsestell tross alt er bedre der. De bosetter seg i stadig voksende «uformelle bosettinger» – som kanskje er et bedre ord en slum, fordi disse områdene også er kilder til utvikling, vekst og dynamikk. I Lagos finnes kanskje verdens største datamarked med en omsetning på over 20 milliarder dollar per år. Her omsettes brukt datautstyr satt i stand av lokalt utdannede «dataingeniører», programmerere og forhandlere.

Når snart 80 % av verdens befolkning bor i byer – og byene stadig vokser er det i seg selv en grunn til å studere dem og deres innvirkning på mennesker, natur og miljø – og politikk.

DEN PRODUKTIVE BYEN

Medicibiblioteket i Firenze (Bilde fra Wikipedia)

Helt fra antikken har det vært tydelig at byene representerer et sted for utvikling av tanker, handel og produksjon. Firenze og Venezia eksempler på byer som på 14 og 1500-tallet var sentrum for utvikling av både kunst og næringsliv – og også politisk makt.

I årene etter årtusenskiftet hadde Richard Floridas tanker om den kreative klassen stor betydning for diskusjonen om de kreative byene og deres økonomiske dynamikk. Selv om fysisk produksjon etter hvert flyttes ut av de fleste byer ser det ikke ut til at byenes betydninger som utdanningssentra, innovasjonsarenaer og sentra for politisk makt blir mindre.

BYERS VEKST OG FALL

De fleste byer vokser i folketall – noen også voldsomt i areal. Atlanta i Georgia (USA) er verdens mest spredte by hvor store deler av byens vekst har skjedd i form av spredte småhusbebyggelser basert på bil som transportmiddel. «Bos-Wash» – området fra Boston via New York til Washington representerer områder der byenes mellomland etter hvert danner kontinuerlige mellomland med bymessig bebyggelse. I Afrika danner kystområdet mellom Abidjan (Elfenbenskysten), Accra (Ghana), Lome (Togo) og Lagos (Nigeria) et stadig tettere kontinuerlig urban sone.

Det betyr ikke at alle byer vokser i omfang og betydning. I fraflyttede industribyer som Detroit, Gary og Flint (USA) er ruinturisme vokst fram som ny næring. Tidligere engelske industribyer som Manchester, Liverpool, Sheffield og mange andre har opplevd tilbakegang og må lete etter nye næringsgrunnlag for å beholde befolkningen. Det samme er tilfelle for mange byer i tidligere Øst-Tyskland.

GLOBALE BYER

Guggenheim-museet i Bilbao har bidratt sterkt i å bygge byens merkevarenavn (Foto: Wikimedia Commons)

Noen byer etablerer seg nærmest som begrep verden over. For eksempel på New York, London, Hongkong, Shanghai, Tokyo osv. Mange av disse gjør det i kraft av å være økonomiske hovedsteder med betydning langt ut over det landet de er lokalisert i. Singapore er kjent  som en spesiell bystat med sentral havn i verdenssammenheng, men også  det å være et finans-sentrum. Andre skaper seg verdensry på andre måter.  For eksempel Bilbao gjennom sitt Guggenheim-museum og Dubai gjennom sine helt eksepsjonelle utbyggingsprosjekt innrettet mot turismen. Riyhad i Saud-Arabia jobber med saken gjennom oppkjøp av idrettsstjerner, klubber og sportsgrener.

NYE BYER

Historien har mange eksempler på nye byer som herskere har etablert med formuleringer a la Christian Kvarts «Her skal byen ligge». Port Sunlight ble grunnlagt i 1880 av Lever Brothers for å bygge arbeiderboliger i samband med utvidelse av såpeproduksjonen. Den er i dag et verneverdig område på grunn av sine mange bygninger av arkitekturhistorisk interesse. Peter den Store grunnla, og fikk St. Petersburg bygd opp, i et fuktig myrlandskap for å skape en storby med orientering mot havet og Europa. Chandigarh ble bygget opp som en felles hovedstad for statene Pinjab og Haryana i India. Byen er kjent for sin arkitektur og byutforming – i stor grad basert på Le Corbusiers masterplan. Den  er kanskje en av de få byene som har klart å kombinere monumental arkitektur, innbyggertrivsel og modernisering, ifølge en vurdering i Wikipedia.

Corbusiers «Plan Voisin» fra 1925 ble aldri realisert (Foto: Wikimedia Commons)

Le Corbusier (Plan Voisin) og Haussmann la store planer for endringer og fornyelser av Paris sentrum. Begge ble møtt med motstand. Corbusiers planer ble aldri realisert. Selv om Napoleon den 3. vedtok å forlate Haussmanns planer i 1870 fortsatte byggingen etter dem fram til 1927 og endret Paris sentrum fundamentalt.

De engelske New Towns etter siste verdenskrig var nasjonalt styrte forsøk på å bygge opp nye byer for å huse befolkningen fra utbombede byer og etter hvert også befolkning fra (for) tett befolkede byområde. Harald Hals’ utbygging på Torshov i Oslo og norske drabantbyene er eksempler på mer lokalt drevne forsøk på, i mindre målestokk, å starte på nytt og bygge fra grunnen av etter felles, enhetlige planprinsipper.

Nye byer blir også etablert fordi man gir opp å få orden på de gamle. Nigeria bygde Abuja fra grunnen av i 80-årene og byen ble med sine ca 800 000 innbyggere offisiell hovedstad i 1991, selv om Lagos fortsatt er sentrum for økonomisk aktivitet og har mange sentrale funksjoner. Egypt annonserte i 2015 at de skulle bygge en ny hovedstad i ørkenen mellom Kairo og Suez. Den planlegges for å kunne romme 5 millioner mennesker og skal bli landets nye hovedstad. Foreløpig har den ikke noe offisielt navn, men kalles av mange «Wedian City».

Andre eksempler på nylig utpekte hovedsteder er Astana i Kazakhstan, valgt til hovedstad av president Nursultan Nazarbajev i 1998 og som fra 2019 til 2022 bar hans navn Nur-Sultan. New Dehli er et eldre eksempel og ble vedtatt i like etter 1900 og grunnsteinen lagt ned av kong George V i 1911.

Kina har bygget en rekke nye byer der et enormt antall leiligheter står tomme. Kina har i dag 45 mill. ledige leiligheter mange av dem tomme byer som Chenggon, Jiangsu, Quiandaohu, Chansha, Ordos, Erenhot (Indre Mongolia) og Dantu (Se bl.a. Nyhetsoppslag med bilder av spøkelsesbosettingene på E24). Boligbygging har vært satt i gang som et ledd i å fremme Kinas vekst. Når pandemien og andre økonomiske grunner ikke har gjort det mulig å fylle boligene har dette lagt grunnlag for den krisen i boligsektoren som Kina har opplevd de siste årene.

KONTROLL

I NRK nylig fortalte en ansatt i Ruter at det i de nye bussene er ca 20 sensorer som alle står i kontakt med det sentrale systemet, slik at de til enhver tid kan ha kontroll med fyllingsgraden. I dag brukes dette til å planlegge hvor de skal ha sine billettkontroller. Det er lett å se mulige perspektiver med ansiktskontroll koplet med de allerede monterte videokameraene. Godt vi har datatilsynet. (Foto og kommentar: LKR)

Den eksplosive økningen av kameraovervåkning av områder i storbyene, kombinert med ansiktsgjenkjenning, økende datakapasiteter og kunstig intelligens skaper skremmende perspektiver når det gjelder muligheter for personovervåkning og -kontroll i storbyene. Kina er de som har drevet dette

lengst. De gjennomfører forsøk med sosiale kredittsystemer som overvåker innbyggerne ved hjelp av kameraer og ansiktsgjenkjenningsteknologi. Noen handlinger fører til sanksjonere eller minuspoeng, mens andre handlinger blir belønnet med goder som gratis sykkelutleie, flere treff på datingsider og enklere tilgang til lån i banken (Wikipedia).

Butenschøn nevnte enkelte skyskrapere i New York som områder med nærmest total kontroll av hvem som er inne og ute.

Egentlig er det vanskelig å se grensene for hvor «smarte» byene kan bli. Debatten om hvor smarte de bør bli og kontrollen med kontrollørene blir uhyre viktig framover.

VANNET KOMMER

Bare det siste året har byer fra Nesbyen i Norge til Derna i Libya fått merke vannets ødeleggende krefter. De raske endringene vi ser i klimaet gjør at svært mange av verdens byer er kommet bakpå når det gjelder å å håndtere økte nedbørsmengder, flommer og/eller havnivåstigning.

Flom i Dahka (Bilde fra Wikipedia)

Dahka, hovedstaden i Bangladesh, ligger i nedre del av Gangesdeltaet, ca 1 m over havflaten. Dette gjør at byen er sterkt utsatt for flom i monsunsesongen og som følge av sykloner.( Omtrent 87% av den årlige gjennomsnittlige nedbøren på 2123 mm faller mellom mai og oktober _{(Data fra 2008)}) Byområdet har over 17 millioner innbyggere, hvorav 7 millioner innenfor bygrensene.

Jakarta, foreløpig fortsatt hovedstad i Indonesia, ligger gjennomsnittlig 8 meter over havet, men kystnære områder i det nordlige Jakarta synker med 25 cm i året. Trolig vil 95 % av denne bydelen, inklusive Tanjuk Priok, en av Indonesias viktigste havner ligge under vann innen 2050. Overdrevent uttak av grunnvann er årsaken til landsenkningen. Økende flomfrekvens og sterkere sykloner gjør at vannivået i elver og hav stiger samtidig. Regjeringen har nå vedtatt å flytte hovedstaden til et skogområde på Borneo. Samtidig er byområdet blant verdens mest voksende, mest tettbygde og har en befolkning på over 28 mill. innbyggere. Disse lar seg ikke så lett flytte.

Situasjonen i Dahka og Jakarta er ikke unik. FN regner med 1,5 milliarder vannflykninger innen 2050.

STORBYENS HELSE

Helt siden Svartedauden har en sett at byer er steder hvor sykdommer lett sprer seg. Koleraepidemien(e) i London på 1800-tallet bidro til at en også oppdaget hvorfor sykdommer spredte seg og dette førte etter hvert til en storstilt utbygging av kloakksystemene.

Kibera (nubisk: jungel) er Øst-Afrikas største og Afrikas nest største slum, med om lag en million beboere. (Bilde fra Wikipedia)

I mange av storbyenes slumstrøk har en ikke sanitærsystemer, noe som fører til en latent sykdomsrisiko. Kibera er en bydel på 2,5 kvadratkilometer i Nairobi hvor ca 25 % av befolkningen bor. Ved siden av sot fra åpne ildsteder, støv og annet avfall, bidrar den åpne kloakken til at sykdommer sprer seg lett. Dessuten er den eksepsjonelle befolkningstettheten er et problem i seg selv. En regner med at 20 % av de 2,2 mill. kenyanere som lever med HIV bor i denne bydelen. (Wikipedia).

Koronaepidemien er et ferskt eksempel på hvor lett pandemier sprer seg i byområder, og Wuhan og andre kinesiske byer eksempler på hvor brutale tiltak som måtte settes inn for å bremse smittespredning.

KAN STORBYER STYRES OG FORMES?

Forsamlingen var imponert og satte stor pris på Peter Butenschøns interessante framlegging av storbyutfordringer, men ble også samtidig litt slått til jorden; dette må jo ende med katastrofe!

Foreløpig ser det ikke ut til at urbaniseringen kan stoppes. Kan nasjonene løses byenes utfordringer?

Det kan se ut som de store, voksende byområdene i sør er blitt for komplekse. En bygger nye hovedsteder i stedet. Det er med å tydeliggjøre forskjellene mellom de rike og fattige i storbyene. Når de rike flytter er det orden på eiendomsforhold og rettigheter, og de som flytter kan etablere seg på nytt. De fattige bor i uformelle byer uten registreringer og rettigheter. De som flyttet fra byene til landsbygda i India under pandemien, risikerte å miste alt de hadde i byen.

Nesten alle storbyer har problemer med biltrafikken, men er det mulig å få bilene vekk? Oslo prøver, men blir motarbeidet av nasjonen, som vedtar å bygge nye E18 inn til byen.

Det vil alltid være et dilemma hva som skal løses med lokale grep og hva som skal løses med sentrale grep. Nigerias forsøk på å flytte slummens datamarked inn i ordnede former var dødfødt fordi datamarkedet baserte seg på lokal kreativitet og egenutdanning.

På den annen side er det gode argumenter for at store infrastrukturprosjekt må være nasjonale. Nasjonale og internasjonale grep må til for å håndtere vannet. Spørsmålet er om man samtidig kan ta hensyn til lokaldemokrati og lokal selvhjelpskultur.

Det er et tankekors at norsk bistand konsentrerer seg om landsbygda når det er i byene det store flertallet fattige befinner seg. Blir byene blir for komplekse? Dessuten: Norsk misjonshistorie knytter seg til landsbygda. Det er der tradisjonene for bistand ble skapt.

Det er vel ikke til å komme forbi at summen av ukontrollert tilflytting til byene, klimaendringer og havnivåstigning, biltilvekst, helseutfordringer og drivkrefter for stadig økende kontrollbehov tegner et nokså dystert fremtidsbilde. Byenes utvikling bør bli et viktigere tema i norsk u-hjelp og internasjonalt samarbeid.