Statens vegvesen arrangerte 10. juni 2024 et sektordialogmøte med «kampen om fortauene» som tema. Bullby fikk holde åpningsforedraget for å peke på de lange linjer i kampen om fortauene. Gustav Nielsen måtte dessverre melde forfall og sendte «stafettpinnen» videre til meg. Med en omfattende og grundig presentasjon fra Gustav Nielsen sin hånd fikk jeg satt dagsorden for dialogmøtet.

I faglitteraturen har fortauet fått liten plass som det  fellesarealet alle aktører må benytte. Alle er vi gående og trenger fortauet som transportvei. Fortauet knytter sammen alle samfunnets aktiviteter i person- og godstransport. Likevel har myndighetene gradvis tillatt at fortauet har blitt en kamparena med motstridende interesser. I 1978 fikk sykkelen sin del av fortauene. I 2018 kom de elektriske syklene og ståmopedene pluss en rekke andre små elektriske kjøretøyer.  Fortauene har også blitt en næring med gratis arealer for transport, reklameinstallasjoner, uteservering og mye annet.

Vinterfortauene er et kapittel for seg der man knapt kan gå eller stå, mens veinettet saltes og brøytes. Ellers er det spreke sykkelbrukere og annen motorisert som har overtatt fortauene. I presentasjonen benyttet vi Majorstuen som eksempel på håpløst kryss der det for gående er stor risiko for å bli påkjørt av både sykler, ståmopeder og biler.

Fortauenes historie

Fortauets historie i Norge startet med det første fortauet i Stavern fra 1764. I 1793 fikk  vi krav om fortau i Christiania. Den første Veinormalen med fortau som tema kom i 1936, men det gikk tregt med å få bygget fortau tilknyttet byens gater.

Statens vegvesen (2024) har definert fortau  som «anlegg for gående som er skilt fra kjørebanen med kantstein». Likevel utvides stadig bruken av fortauene til nye motoriserte grupper.  Det er kanskje slik at dersom transport skulle være underlagt folkehelsemålene, så ville man umiddelbart separert motorisert trafikk fra gående. Gåing er jo også den mest naturlige måten å bevege seg på! Fotgjengere skaper liv i byen og bidrar til at handel og service kan tilbys befolkningen.

Hvorfor har utviklingen jobbet mot de gående? Fotgjengere er lett å overse. De krever intet og finner seg i det meste. Derfor kan myndigheter prioritere de kjørende og motoriserte trafikanter. I mitt innlegg nevnte jeg et eksempel fra Sagene bydel der alle forslag om fortau i en del av Sagveien, har vært avslått siden 1985, og fortsatt mangler til tross for at veien er skolevei mellom Sagene skole og Iladalen med både førskolebarn og skolebarn til og fra Sagene skole. Her holder også Arbeidermuseet til der det er hundrevis av barn og ungdom på omvisning og undervisning flere ganger i måneden. Oslo kommune har valgt å nøye seg med å gjøre veien enveiskjørt, men det fører bare til at mange biler kjører mot kjøreretningen og at situasjonen blir enda farligere for de minste av oss.

Dialog er viktig

Det er flott at Statens vegvesen tar initiativ til slike sektordialoger, men det er underlig at kommunen med ansvar for alle de kommunale veiene glimrer med sitt fravær i dialogen. Gode innlegg fra Transportøkonomisk institutt og Trygg Trafikk var viktig, men jeg savnet kommunens engasjement. I stedet var representanter fra utleieselskapene for ståmopeder og sykkelbudfirmaet Foodora tydelig til stede.

Kampen om fortauene må fortsette. Vi kan håpe kommunen kjenner sin besøkelsestid og rydder fortauene for motorisert trafikk. Ståmopeder og andre motoriserte kjøretøyer må dele veibanen med annen biltrafikk. De gående må få tilbake sine fortauer. I byen bør dessuten farten ned for motorisert trafikk.

Det ble også en diskusjon om hvilke krav man skal stille til ståmopeder og elektriske sykler spesielt. Vi mener det må komme krav om blant  annet faste inn-/utleveringssteder, sikkerhetskrav, opplæringskrav, osv.  med tydelige konsekvenser for brudd på  lover og regler. Det må også komme en autorisasjonsordning for salg og utleie av ståmopeder.

Se presentasjonen her: Kampen om fortauene_10-06-2024