For å forberede framtiden må vi forstå fortiden
Styret ønsker alle medlemmer en fredelig jul og et godt nyttår!
Vi tar en pause til over nyttår og kommer sterkt tilbake i det nye året.
Vi minner om det første medlemsmøtet 19.2.2025 kl. 13 i Sagene samfunnshus der jernbanereformen blir hovedtema. Se programmet her. (Den lenken gir også anledning til å se tilbake på aktivitetene i høst.)
Vi minner også våre medlemmer om å betale inn kontingenten for 2025:
500 kroner til konto nr 8017 05 10383.
Hilsen Styret
Bullby hadde møte om Miljøbyen Gamle Oslo (MGO) den 22. oktober. Møtet ble oppsummert i artikkelen «På sporet av den tapte tid» 4. november. I dette innlegget skriver jeg mer om forhistorien til det som ble tatt opp på møtet. Det hadde i flere år foregått et arbeid i bydel Gamle Oslo med miljørettet helsevern. MGO ble etablert som et frittstående prosjekt der samarbeidet mellom staten og kommunen på sentralt nivå bidro til gjennomføringskraft. Ble forankringen i bydelen borte på veien?
Miljørettet helsevern lå tiden og var støttet av Helsedirektoratet. En verdenskonferanse om temaet foregikk i Oslo i 1991 med tittel; «Miljø, helse og livsstil» i regi av International Union of Local Authorities. WHO hadde Healty Cities Year 2000 på programmet.
Arbeidet med miljørettet helsevern startet i 1989 i Gamle Oslo da bydelene ved Helse- og Sosialutvalg fikk ansvar for kommunehelseloven. Denne påla å skaffe oversikt over miljøfaktorer som påvirket folk helse. Dette handlet om biologiske, fysiske og sosiale miljøfaktorer som direkte eller indirekte hadde innvirkning på folks helse og velvære. Loven ga samtidig rett til å stoppe virksomheter som hadde negativ helseeffekt (§ 4a-8).
Figur fra arbeidet med miljørettet helsevern (klikk på bildet for å få en forstørret versjon)
Bydel Gamle Oslo satte i gang en omfattende kartlegging. Asplan ble kontaktet og en rekke forhold ble registret og dokumentert i rapporten «Miljøstatus -plan for miljørettet helsevern i Gamle Oslo, mai 1990». Miljøetaten samarbeidet nært og bidro med helsedata, likeledes TØI ang trafikk, politiet på ulykker og voldelige hendelser osv. (Se figurer i Gustav Nielsens innlegg på møtet) Representanter fra innbyggerne og helse- og sosialtjenesten kom med synspunkter og erfaringer gjennom seminarer og workshops.
«Miljøstatus» viste at bydelen hadde en opphoping av sosialt vanskeligstilte med høyest utbetaling av sosialhjelp pr. innbygger av samtlige bydeler, lavest inntekts- og utdannelsesnivå og høyere dødelighet enn Finnmark. Alkohol- og stoffmisbruk var et stort problem og foregikk i de fleste parker i bydelen. Den viktigste miljøtrusselen var imidlertid trafikken som var årsak til støy, luftforurensning, ulykker og utrygghet. Miljøstatus slo også fast at bydelen hadde en skrikende mangel på parker og grøntområder, og med langt lavere parkareal pr. innbygger enn Oslo indre by i gjennomsnitt.
Bilder fra fra en workshop med representanter fra bydelens administrasjon, beboere og fagfolk! som bla jobber med visjonen for bydelen. (Klikk på bildet for sorstørret versjon) Foto: Bydelsforvaltningen Gamle Oslo
«Miljøstatus» ble presentert på et åpent folkemøte i Det Åpne Teater våren 1990- hvor daværende byråd for byutvikling Sigurd Østen deltok- og uttalte: «Dette er jo rene Bibelen for videre arbeid i bydel Gamle Oslo.» Det var stor politisk tilslutning til å gjøre noe med forholdene, men selve biltrafikken måtte vi ikke røre.
Fra 1990 fikk bydelen egen planlegger og startet arbeidet med miljøtiltak som kunne bedre befolkningens helse. Bydelsoverlegen var den helsefaglige leder av arbeidet samtidig som alle tjenestene innen helse- og sosialsektoren deltok. Aktive vel- og beboerforeninger var en viktig ressurs og bidragsyter, og det ble opprettet arbeidsgrupper på nærmiljø, byutvikling og trafikk.
Bydelen var også så heldig å ha et korps av dyktige fagfolk som engasjerte seg og var med i arbeidsgruppene. Det nevnes her arkitektene; Robert Lorange, Jørn Skaare, Bård Isdahl og Erlend Løvstakken. I tillegg var Gustav Nilsen med på trafikk. Allerede våren 1991 ble det laget et handlingsprogram for fysiske forbedringer og tatt initiativ til en visjon- et aksonometrisk perspektiv– som illustrasjon for hvordan bydelen burde utvikle seg. Dette var den første visjonen i sitt slag for bydel Gamle Oslo, som med beboernes aktive deltagelse bla viste småbåthavn i Bjørvika.
Bydelen hadde samtidig et nært samarbeid med Gamle Oslo Servicesentral (GOS), opprettet av Usbl for å gi vaktmestertjenester til de mange nybygde og rehabiliterte gårdene i bydelen. GOS tok inn opptil 30 arbeidsledige og hadde dermed kapasitet til å påta seg en rekke oppgaver for bydelsforvaltningen. Dette dreide seg om rydding av søppel og skrot, oppgradering av restarealer, nedslitte parker, gårdsrom og utearealer i barnehager mm. Områdevaktmestere ble de kalt og var svært populære blant folk i bydelen.
Barn henter egg på Kampen barnebondegård
Gjennom dette to-tre års arbeidet med miljøtettet helsevern ble det søkt tilskuddsmidler fra en rekke departementer og statlige instanser. Helsedirektoratet var opprinnelig den største bidragsyteren, men etter hvert ble Miljøverndepartementet ledende. En god del midler gikk gjennom bydelen til lokale fagfolk, til utforming og trykking av visjonen, oppstart av Barnebondegård på Kampen, til Internasjonalt Kultur og Museum i den gamle politistasjonen i Tøyenbekken osv. Bydelsforvaltningen kjøpte også det de trodde var «skulpturer» av Bård Breivik til kr.10 000,- som viste seg å være steinhaug som måtte hogges til. Dette tok tid, men i dag står skulpturparken i Klosterenga ferdig -til alt hell- og takket være stor innsats fra bla Jørn Skaare!
Bydelens planlegger hadde tidligere jobbet i MD, hadde god kontakt med departementet og fanget opp at støtte til Miljøbyer var på gang.
MD la først sine øyne på Gamlebyen som mulig miljøbydel, og det ble holdt et seminar i Ladegården om dette våren 1991. Bydelsforvaltningen og bydelsutvalget ville imidlertid at HELE bydelen skulle bli Miljøbydel. (Notat til Kjell Spigseth, Miljøverndepartementet fra bydelsforvaltningen Gamle Oslo av 20.03.91, Søknad til Miljøverndepartementet fra bydel Gamle Oslo av 31.05.91 og HS/BU sak:158/91 Gamle Oslo som MILJØBYDEL av 11.06.1991.)
Dette ble positivt tatt opp, videreført og etter hvert realisert. Miljøbyen Gamle Oslo (MGO) som forprosjekt ble etablert i 1992 og som hovedprosjekt fra 1993 til 2000. MGO ble et eget frittstående prosjekt i Oslo Kommune, fikk egen styringsgruppe på høyeste hold, arbeidsgrupper mm., og et nært samarbeid med bydel Gamle Oslo forgikk over flere år. Basert på egne erfaringer ga bydelsforvaltningen gode råd til MGO om hvordan de burde gå fram overfor de gjennomførende etater. Ideelt sett burde disse delta i ideutvikling og planlegging og få et tidlig eierforhold til prosjektet, for dernest å ta ansvar for drift og vedlikehold, og hvor målet måtte være å gjør seg selv overflødig. (bl.a. brev fra BGO til MGO av 03.01.1994).
Artikkelforfatteren var planlegger i bydel Gamle Oslo 1990-94. Jeg trodde den gang at prosjektet MGO skulle legges til bydelen. Jeg så dette som en unik mulighet til å videreutvikle og befeste en bærekraftig lokal forvaltning hvor befolkningens helse og trivsel og det fysiske miljøet ble sett i sammenheng. Den innsatsen og interessen bydelsforvaltningen og bydelsutvalget hadde vist, det arbeidet som var nedlagt, alle prosjektene som allerede var på gang med arbeidsgrupper og sysselsettingstiltak, den nære samhandling med bydelens beboere, samt gode samarbeidsrutiner med andre etater, demonstrerte denne muligheten. Utfra tidligere arbeid med nærmiljøprosjekter og ikke minst arbeid for Norad, var erfaringen at prosjekter kommer og går, mens en god forvaltning består.
Jeg innser at den gjennomføringskraften som dette frittstående prosjektet hadde, ikke ville vært like tung og effektiv på bydelsnivå. Og det nære statlige og kommunale samarbeidet på høyt nivå – som Kjell Spigseth utdyper i sitt innlegg den 22 oktober på møtet om Miljøbyen Gamle Oslo- ville uteblitt. Men kanskje kunne det bidratt til at bydel Gamle Oslo hadde blitt en foregangsbydel for andre bydeler – hvor folks helse og det fysiske miljøet ble sett i sammenheng – kanskje mistet man en mulighet til et utviklingsarbeid i retning «Healthy Cities»? Kanskje?
Som etterord må det sies at bydel Gamle Oslo har mye på gang i dag, blant annet gjennom Områdeløft Grønland Tøyen, og kanskje kunne det være av interesse å se nærmere på hva som skjer der i dag?
Etter BULLBYs medlemsmøte 8. mai i år oppsummerte vi at det kanskje var håp for boligpolitikken likevel. Tross en tam boligmelding ga det optimisme at LO nå var begynt å engasjere seg i boligpolitikken. Og dette engasjementet fortsetter. Tirsdag 8. oktober arrangerer LO i Oslo, Leieboerforeningen og Fellesforbundets bygningsarbeiderforeninger i de tre største byene boligkonferansen «Bolig for alle».
Påmelding via denne QR-koden. Arrangementet er åpent og gratis. Lett lunsj serveres.
Endelig program kommer etter hvert, men Roger
Liv Anna Lindman FRA LOs samfunnspolitiske avdeling holdt et engasjertinnlegg på BULLBY-møtet 8. mai 2024. (Foto: Bullby)
Bjørnstad fra LO kommer, det samme gjør Christian Justnes fra Fellesforbundet, Anne-Rita Andal fra Leieboerforeningen, Sigurd Jorde fra Manifest, Hanne Gitmark fra Agenda, arkitekt Arild Eriksen og folk fra tidsskriftet Ny Boligplan.
Det er også mulig å melde seg på via denne lenken.
Les gjerne oppsummeringen fra BULLBY-møtet 8. mai om igjen.
Siden 2016 har leieprisene innen lager- og logistikkbygg økt med 60 prosent, melder DNB Næringsmegling. De mest populære byggene er lokalisert nær Europaveiene og Oslo sentrum. Befolkningsveksten i Oslo presser næringsbyggene lenger vekk fra sentrum. Boligmangelen krever også at næringsbyggene må flytte på landet.
Denne utviklingen har ført til at gamle bygg med sentral beliggenhet har fått endret bruk, og lager- og logistikkindustrien har flyttet ut av sentrum til mer funksjonelle bygg utenfor Oslo. En bonus for næringen er at leieprisene er lavere utenfor Oslo. Nyere bygg er også mer energieffektive og gir lavere driftskostnader.
Utenfor Oslo kan næringslivet velge og vrake blant mange næringseiendommer. Berger har store lageranlegg med ledig kapasitet. Det samme gjelder Oslo Airport City, Gardermoen. I Lørenskog er det også flere anlegg
En utfordring for denne utviklingen er at de store godsvolumene må da fremføres på veinettet. Jernbanenettet er ikke tilpasset denne trenden. Det betyr altså mer veitrafikk. Det er følgelig en ønsket politikk å sende mer gods ut på veinettet. For næringslivet er dette en naturlig konsekvens av den praktiske politikken, mens for klimaet er det neppe like lurt.
Etter 7 år med jernbanereformen til Solberg-regjeringen er det behov for evaluering. Medlemsbladet til Statsbanenes Verkstedarbeiderforening i Oslo skriver (nr. 1/24) om erfaringene etter jernbanereformen. Dette er lite oppløftende lesning fra de som kjenner baksiden av jernbanereformen på kroppen. Likeså er Riksrevisjonens rapport om jernbanens tilstand fra i år skremmende lesing.
3. august 2023 la jeg ut en kort melding på Facebook om det å reise med tog Bodø-Stavanger:
Det 4200 km lange jernbanenettet har stadig fått flere aktører som må samarbeide for å holde hjulene i gang. Løftene i NTP om bedre jernbanetilbud til gods og passasjerer gir ikke bedre jernbanetilbud. Det har vært snakket om krysningsspor, innkorting av strekninger, modernisering av terminaler og bedre forbindelse til og fra utlandet. Men lite skjer. Gjennomføringsevnen etter jernbanereformen har ikke blitt bedre.
Samferdselsdepartementet, Jernbanedirektoratet og Bane Nor har ansvar for at jernbanen fungerer. Jernbanereformen skulle effektivisere jernbanen ved hjelp av konkurranse om hvem som skulle kjøre togene og vedlikeholde togene.
Endringene i jernbanen har siden 1996 gått gradvis fra det gamle NSB med ansvar for nesten alt til dagens system med 29 selskaper som drifter det samme systemet. I tillegg kommer også diverse selskaper som driver renhold og servicetjenester. Fortsatt er lønnsomheten dårlig i sektoren. Min siste erfaring i sommer var buss for Flytoget fra Gardermoen til Oslo S. Sommertrafikken bærer preg av buss for tog. I godstrafikken blir det lastebil for tog.
I 2023 ble det utført 78 millioner togreiser og fraktet 32000 tonn gods. Bare forsinkelser og innstilte tog koster samfunnet 600 millioner kroner årlig.
Bevilgningene til drift, vedlikehold og investeringer i infrastrukturen er doblet de siste 10 årene og er i 2024 26,3 milliarder kroner, drift 8,9 milliarder kroner og resten til investeringer. Det har de senere årene blitt mer penger til jernbane, men spørsmålet er om de brukes riktig.
Riksrevisjonen slår fast at forsinkelser øker og driftsstabiliteten forverres. Mange aktører gjør det vanskelig å få ut effektiviseringsgevinster. Dette har igjen ført til færre tog i rute og flere stopp i trafikken. Virksomhetene mangler en samordning.
I 2016 var 83,6% av persontogene i rute. I 2023 var det bare 75,9% For godstog er det enda verre. Her var 70,7% i rute i 2016. I 2023 var det 62,3%.
De vanligste feilene langs sporet er feil i selve sporet, feil ved signalanlegg eller strømforsyning.
Mantena ble opprettet i 2002 for å ha ansvar for vedlikeholdet av jernbanemateriell. Med jernbanereformen fikk selskapet konkurranse om oppdragene. Dårlige kontrakter ble inngått og selskapet tapte penger. Rett før sommerferien måtte Stortinget trå til med en ekstra bevilgning for å holde hjulene i gang.
Fra «hjulsporet» på Nyland jernbaneverksted i Groruddalen. (Foto:Bullby)
Tog krever vedlikehold. Erfaringene etter jernbanereformen er at stadig flere aktører skal holde på med de samme vedlikeholdsoppgavene. Resultatet så langt er altså stadig mer buss og lastebil for tog. Næringslivet har sett at utviklingen har gått i feil retning og har i stedet satset på lastebiltransport i Norge.
Mediene har ofte enkeltoppslag om motsetninger mellom partene. Noen eksempler:
Slik kunne man fortsette å liste opp skandaler og kaos i sektoren. Eksemplene illustrerer at jernbanereformen like gjerne kan kalles fiaskoreformen.
Nasjonal Transportplan blir karakterisert som en ønskeliste uten forpliktelser. Ringeriksbanen som har vært planlagt i over 30 år ble ved siste rullering av NTP skjøvet ut av den nye planen. Innkorting av Gjøvikbanen Grorud-Nittedal har heller ikke nådd opp. Follobanen er vel en av de få innkortingene som er bygget siden Gardermobanen ble åpnet i 1993.
Forklaringen på jernbanens problemer er at verken banenett, terminaler og servicetilbud er bygget ut for å kunne ta en større del av person- og godsmarkedet. I stedet har vi fått buss for tog og lastebil i stedet for tog. I dag er det for mange aktører som hver for seg prøver å tjene penger i et lite marked der infrastrukturen forvitrer.
Bane Nor Eiendom er opptatt av eiendomsutvikling og vil ha mest mulig inntekter fra virksomheter som leier plass i jernbanens lokaler. Togoperatørene vil betale minst mulig til selskapene som vedlikeholder togene. Motsetningene er åpenbare og fører til at kunder og reisende mister tilliten til jernbanen. Aktørene er uenig om betaling for tjenester og ansatte flyttes mellom selskaper i forbindelse med anbudsrunder. Det fører til krangel om tolking av regelverk for fast ansatte og innleie. Alle disse prosessene ender med at kapasitet og ressurser flyttes til oppgaver som ikke tjener jernbanen.
Tillitsvalgte roper ut at krisen i vårt tog system er større enn man aner. Krangel om hvem som skal gjøre hva løser ikke jernbanens utfordringer. Glenn Noss, leder Statsbanenes verkstedarbeiderforening Oslo, skriver i medlemsbladet til foreningen at Jernbanedirektoratet, Norske Tog, Bane Nor og togoperatørene er uenig om organisering av vedlikeholdet. Togoperatørene vil legge ut vedlikehold av togene på anbud. Samferdselsdepartementet etterlyser tiltak som kan forbedre sektoren. Selskapene som driver vedlikehold, er også på etterskudd. Dårlig vedlikehold fører til at kundene finner andre løsninger. Når flere skal bruke det samme sporet blir det mindre plass til alle. I godstrafikken er det nærmest et akutt behov for flere krysningsspor og prioritering av gods i de store godskorridorene. Terminalsituasjonen er også vanskelig med gamle anlegg og lav effektivitet. Samtidig etablerer lagerbedrifter seg andre steder enn der det er tilgang til jernbane. Mantena og Alstom var ikke enig om betalingen av arbeidet med ERTMS (det nye signalsystemet), som førte til at Mantena måtte stoppe arbeidet og si opp 100 ansatte. Mantena måtte også si opp vedlikeholdsavtalen med Go-Ahead for togene på Sørlandsbanen/Jærbanen
Eksemplene viser at jernbanereformen har økt konfliktnivået og skapt masse unødvendig arbeid. Mens de reisende og godskundene venter på toget utspilles konflikter på flere områder. Anbudene på smale områder fører til at ressurser må tilføres forhandlinger kanskje på bekostning av trafikken? Euromaint, som vedlikeholder Bergensbanen, har fått kritikk for uryddig håndtering av lønn og beregning av pensjon til de ansatte. Nordisk Togteknikk AS (NTT) har overtatt vedlikeholdsoppgaver for Cargonet. NTT ble etablert i 2005 og utfører vedlikehold og reparasjon av skinnegående jernbanemateriell.
Vedlikeholdet er beskrevet som jernbanens stebarn. Det er her aktørene kan presse priser og lønns- og arbeidsvilkår gjennom anbudsprosesser. Da Stadler fikk anbudet for vedlikehold av Flirttogene for VY på Østlandet ble det uenighet om dette var virksomhetsoverdragelse, noe Mantena og Norsk Jernbaneforbund mente det var.
Samarbeid og stordriftsfordeler har forsvunnet. Det er også et paradoks at togoperatørenes vedlikeholdsmål begrenses til anbudsperioden, mens togenes levetid er gjerne over 30 år. Dagens system splitter opp kompetanse og fører til et mer sårbart jernbanesystem.
Slike togunderstell må kanskje kjøres med lastebil til kontinentet for reparasjon etter 2026 fikk forfatteren vite under et besøk hos Mantena i desember 2023 (Foto: Bullby)
Verkstedtjenester krever langsiktig kompetanse i alle ledd. Man kan stille spørsmål om Bane Nor Eiendom har samme mål som jernbanedriften? For eiendomsselskapet gjelder det å få best mulig lønnsomhet og få betalt i form av husleie fra verkstedbedriftene. Det blir en suboptimalisering.
Jernbanereformens verksteddel bør involvere verkstedene og deres medarbeidere. Husleien bør være kostnadsbasert og man bør sikre at avansert vedlikehold kan skje i Norge. Staten burde samle verkstedressursene i en organisasjon som kan samhandle med togoperatørene på en effektiv måte.
Elektrifisering av jernbanen henger også etter selv om noe også gjøres. Tempoet må opp og moderniseringen av jernbanens infrastruktur må skje raskere.
Jernbanen bør også være en del av vår forsvarsberedskap slik at forsvarsmateriell raskt kan flyttes mellom landsdelene.
Jernbanen må rustes opp for å møte fremtidens behov. Det omfatter elektrifisering av strekninger, flere krysningsspor, nye terminaler og gode knutepunkter mellom vei, havn og bane. Gods på bane må prioriteres ekstra fordi det kan redusere behovet for veibaserte investeringer. Jernbanen må også knyttes direkte til industri- og lagerbedrifter slik at bedrifter og områder med store godsvolum kan benytte jernbanetransport.
Uoversiktlige avtaler, mange avtaleenheter og andre utenforliggende forhold fører til at jernbanen sliter og får forsinkelser på områder en skulle tro kunne industrialiseres og effektiviseres. I stedet har vi fått flere selskaper som skal utføre oppdrag for en stadig mer oppsplittet jernbanesektor.
I kommende drøftinger av NTP og Oslopakke 3 må jernbanen få mye tydeligere satsing. Jernbanen er en viktig del av kollektivtilbudet for passasjerer og gods dersom den tas med i vurderingene. Jernbanen er en viktig forutsetning for byutvikling i hovedstadsområdet.
Mens veinettet etter hvert har fått flere kjørefelt, så sliter det meste av jernbanenettet med enkeltspor.
Tiltak for en miljømessig og økonomisk bærekraftig by- og boligutvikling har vært på BULLs dagsorden de siste årene. Dette er viktige tema for samfunnsutviklingen framover. Som en 83 år gammel, pensjonert byråkrat med lang fartstid i Samferdselsdepartementet, fagorganisert, bestefar og tidligere leder av Ås SV, har de siste årene diskusjoner inspirert meg til å oppsummere noen synspunkter i form av korte teser for å snu dagens utvikling. Teser om tiltak jeg mener er nødvendig for å sikre at alle skal ha brukbare bo- og leveforhold.
En øvre grense for hytter og boliger. Da får en flere boliger, mindre prispress, mindre bebygd areal, mer medbestemmelse, egeninnsats og likeverd. Spesielt viktig for yngre som uten kapital kan havne på skråplanet. De som bor i blokk, bør ha tilgang til koloni- eller parsellhage. Det bør leggs til rette for at alle som ønsker det kan få bo i mikrohus eller i bofelleskap for yngre og/eller eldre. Krav til standard for mikro hus må håndheves. Husbanken bør prioritere mikro hus og borettslag med fellesrom. Øvre grense for lån fra Husbanken til egen bolig kan settes til 100m2, slik som etter krigen, da det også var boligmangel.
Gratis informasjon om å bygge hus. Nå koster det tusenvis av kroner for informasjon om hvordan følge byggeforskriftene. Den høye prisen kan gjøre det for dyrt med egeninnsats, egenkontroll og for hederlige og redelige små virksomheter. Det gir fordel til de useriøse som ikke bryr seg om byggeforskrifter. Det blir dyrt for samfunnet. Det krever mer offentlig kontroll. Prisen for informasjon om bygging er den samme for store og små bedrifter. Det vil si billigere per ansatt for de store. Det bidrar til sentralisering, et dårligere fungerende marked, høyere priser og inflasjon. Samfunnet kan spare milliarder ved å investere millioner i samme opplegg som for yr.no, hvor alle kan få gratis informasjon.
Økokrim bør gis større bevilgning slik at de kan få tatt og dømt ressurssterke storsnytere bl.a. i boligsektoren. Ifølge skattedirektøren blir det unndratt milliarder i skatt på grunn av for lav prioritering av Økokrim. Det skaper mistillit hos folk flest. Økokrim med praktisk kunnskap om skattehull, bør få i oppgave å lage forslag til å tette hullene også i boligsektoren. Register over hvem som eier hva og utbytte til hvem, gir mindre mulighet for skatteunndragelse og hvitvasking av kriminell aktivitet. Et slikt register og krav om konsesjon kan hindre at Norge kjøpes opp av internasjonal kapital og milliardærer.
Avgjørelser bør delegeres til de som arbeider på det aktuelle feltet. Stillinger for sjefer og mellomledere kan da inndras. Dermed færre ledd, effektivitet, mer kompetanseoppbygging, medbestemmelse og likeverd. Det gir raskere, billigere og bedre offentlig behandling av byggesaker. Det gir også folkestyrt forvaltning til beste for hele samfunnet, i motsetning til foretak organisert som privat virksomhet, hvor overordnet mål er best mulig økonomi for virksomheten, ledelse og eiere. For elite som får bestemmer er det fristende å få seg minnesmerker i form av store bygg og anlegg, på bekostning av drift, vedlikehold, miljø og natur.
Lik makt til ansatte og eiere i styrer og generalforsamlinger gir mer likhet, kompetanse, samarbeid, solidaritet og effektivitet. For ansatte er det ofte viktigere enn for eiere med en god virksomhet på sikt. Eiere kan fristes av kortsiktig økonomisk gevinst, selv om det skader samfunnet. For eksempel ved å selge hus til «boligutviklere».
Forvaltning er bedre for samfunnet, enn konsulenter og foretak som styres av eiernes og statens krav om størst mulig overskudd. Statskonsulent som en del av forvaltningen bør gjenopprettes. Da kan en få systemer som kan snakke sammen og snakkes om av alle. IT systemer i byggsektoren bør utvikles av brukere og ikke av private konsulenter med mål om egenprofitt.
Alternativ til ABE-reformen. Avbyråkratiserings- og Effektivisering ble innført i 2015. Den skulle tvinge offentlig virksomheter til effektivitet ved kutt i bevilgninger. Ved kutt fjerner ikke ledelse sine egne stillinger, men kutter på drift og stillinger på grasrota. Det har skapt uholdbar situasjon bl.a. i helse, sosial, skole og byggesektoren. Det kan føre til ekstra samfunnskostnader mange ganger så store som kuttene. Et eksempel er fengselsvesenet, hvor det å gjøre fanger til samfunns gagnlige menneske også for byggesektoren, koster samfunnet en brøkdel av å ikke gjøre det. Offentlig forvaltning bør gis tillit og bevilgninger slik at de ansatte får mulighet til å effektivisere til beste for samfunnet.
Brukbare boforhold for alle, krever også mer til folk flest på bekostning av de rikeste, uten netto skadelige konsekvenser for samfunnet.
Helsereformen med 4 regionale helseforetak ble innført i 2002 uten vurdering av alternativ. Folkestyrt forvaltning ble erstattet med foretak bygget på prinsipper for økonomistyring i næringsliv. Selv om det totalt sett kan være uheldig for samfunnet. Fritt valg mellom private og offentlige utvikler et todelt tilbud, et for de rike og et for oss andre.
Norsk Medisinaldepot. Norsk Medisinaldepot (NMD) er siden 2001 heleid av det tyske selskapet Celesio AG (nå McKesson Europe AG). NMD bør kjøpes tilbake til norsk forvaltning 
med produksjon og omsetning, slik at en får et marked som fungerer til beste for folk flest. Da kan det bli lettere å unngå mangel på og urimelig høy fortjeneste til eiere, på medisiner som folk må ha. Patenter på det som er utviklet ved institusjoner som universiteter, betalt av det offentlige, bør være gratis. Da unngås private monopol som hindrer konkurranse. Av betydning for at alle kan få råd til brukbar bolig og levekår.
New Deal i USA, 1933-38, med opptil 93% marginalskatt og regulering av næringslivet. Folk fikk mer til helse, oppbygging av kompetanse. og bolig både for seg selv og sine. De rike har etter krigen lykkes fortsatt med gradvis å ta makten tilbake. USA har i dag verdens høyeste andel av befolkningen i fengsel.
Hjemfallsrett både for vannkraft, vindkraft og gruvedrift, som den har vært for vannkraft, at eierskapet går vederlagsfritt til staten/felleskapet etter 60 år. Med forvaltning til beste for samfunnet. Lavere og stabilere strømpriser er viktig for de med for dårlig råd til brukbare og forutsigbare priser. Hjemfallsrett bør settes som et vilkår for tildeling av konsesjoner. Konsesjon gjøre det mulig å beholde ønsket produksjon og arbeidsplasser, medbestemmelse og gode lønninger for «de på gulvet». Offentlig finansierte virksomhet bør drives av det offentlige eller ideelle uten økonomisk utbytte. Kommersiell drift basert på størst mulig profitt til eiere, gir større ulikhet. Bedrifter hvor staten er deleier bør bli heleide av fellesskapet.
Strømpriser bør styres av forvaltning med tanke på brukerne og ikke av strømleverandørenes muligheter til profitt. Etter at vi fikk den nye energiloven i 1990 med markedsstyring, kan prisen til brukere settes til det mangedobles av kostnad ved produksjon og fordeling. Alternativet er folkestyrt forvaltning med mål om strømpriser som tjente samfunnet best mulig. Det er viktig for brukbare boliger og leveforhold for alle. Høyesterett har slått fast at Norge har juridisk og politisk handlingsrom til å iverksette energipolitikk som tar hensyn til basale nasjonale interesser.
Mikrovindmøller, 3-5 meter høye, til eget bruk og salg av strøm til andre, har de på Orknøyene. 
Raske å bygge, tilpasset lokalt behov, trenger ikke høyspent linjer, ikke inngrep i miljø og natur, vanskelig å ødelegge med drone og ubåt. Mikromøller kan kombineres med solceller på taket, jordvarme og bioenergi fra ved, kompost, dyremøkk og menneskemøkk. Det kan gi beredskap, bærekraft, selvråderett og likeverd i hele Norge. Mindre fraflytting i distriktene og mindre vekst problemer i byer. Det bør anslås hvor meget strøm ekstra en får med en million i subsidier til 1000 mikromøller til vanlige folk, i forhold til en million i subsidier til kjempevindmølle eid av kapitalsterke? Guide for deg som vurderer å skaffe privat vindmølle | Bygghjemme.no
Børsnoterte selskaper gir sterkt økende utbytte, mellom 64 og 114 milliarder per år i perioden 2012-2021, mot 175 milliarder i 2022 og 269 millialder i 2023. En økning på 54 prosent fra 2022 til 2023. For å unngå økende forskjeller kreves regulering av netto utbytte, bl.a. for boligutviklere og eiendomsutviklere. Slik at en større andel av det som skapes i samfunnet går til pensjoner, sosiale ytelser og å øke de laveste lønningene. Det vil bidra til at flere får brukbare bo og leveforhold.
Progressiv skatt på summen av all inntekt (lønn, bonus og utbytte) bør innføres. Det vil si høyere skatteprosent jo mer i inntekt. I dag er det motsatt. I 2018 var gjennomsnittlig inntektsskatt i Norge litt over 35%, den rikeste 1% av befolkningen betalte 19.8 %, mens den 0.1 % rikeste betalte 11.5% i skatt. (ifølge prof. Kalle Moene). Progressiv arveavgift vil også redusere ulikhet. Det samme gjør progressiv eiendomsskatt som øker i prosent med størrelsen på den samlede verdi.
Skatt må ikke kunne manipuleres bort ved transaksjoner internt, innenlands og utenlands. Internasjonale selskaper bør ikke ha skattefordeler i forhold til norske. Det er galt at gründere, oppstartsbedrifter og selvstendige små bedrifter uten kapital, skattes hardere enn de store med skatteeksperter og høye utbytter til eierne. Vanskelig for små selvstendige bedrifter å konkurrere med Glitre eiendom som reklamerer med «9,5% årlig avkastning på sparepengene dine».
Avgift på overføring av kapital, som i England, motvirker det å kjøpe billig og selge dyrt, uten å tilføre mer verdi for brukeren.
Digital skatt, som i Canada, hindre USA selskaper som Facebook, Amazon og Google i å utkonkurrere norske media som er avgjørende i debatten om bedre bo leveforhold.
Norges Banks renteheving er basert på mindre forbruk hos de med lønn og trygd. Banken synes ikke å regne med at høyere renter gir økt inntekt og økt forbruk hos de med utbytte fra kapital. Det gjelder bl.a. luksusboliger. Når de med økte kapital inntekter og bonuser, forbruker mer uten å produsere mer, bidrar det til inflasjon. Jo høyere rente desto dyrere for de som må låne for å opprettholde, utvide starte egen virksomhet eller få et sted å bo. Det tar knekken på produksjon uten kapital i ryggen, også det et bidrag til økt inflasjon. Det gi også monopol tendenser og dermed et dårligere fungerende marked. De som er gode til å tjene penger får da bedre mulighet til å sette opp prisene, som særlig rammer de med dårlig råd og uten bolig.
Franchising bør begrenses eller forbys, slik som i Danmark. Franchising er å selge retten til å bruke et varemerke, selge et produkt, markedsføring, opplæring og driftsstøtte. Det gir høy netto fortjeneste hos store selskaps som selger slike rettigheter. Det kan føre til konkurs for dem som ikke kjøper slike opplegg. Det offentlige bør gi gratis veiledning, opplæring og informasjon til små, private virksomheter. Det vil gi mer selvråderett og mangfold i næringsliv, nærmiljø og større mulighet for brukbar bo og levevilkår.
Fortjeneste på omsetting bør offentliggjøres, slik at en kan hindre urimelig høy fortjeneste til eiere og urimelig dyr mat og boliger til folk flest.
Tobinskatt er skatt på spekulasjon i valutasvingninger. Den kan dempe storkapitalens vekst på bekostning av folk flest.
Fri flyt av varer svekker beredskap og lokale arbeidsplasser. Fri flyt av kapital inn og ut av Norge presser ned skatter og avgifter, det vil si mindre til velferd og boliger. Fri flyt av tjenester til andre land svekker allmenn tillit, kontroll, beredskap og ansattes mulighet til innflytelse. Det rammer de svakeste sterkest. Fri flyt av personer presser ned lønninger til de som tjener minst, svekker fagforeningene og dermed trepartssamarbeidet mellom likeverdige arbeidsgivere, arbeidstakere og stat. Dårligere bo- og leveforhold for de som har det dårligst.
Mest pensjon for første krone tjent og så gradvis mindre per krone tjent. Det gir mer pensjon og motivasjon til å jobbe for de som lite har. Ingen bør få både pensjon og lønn, spesielt ikke de med lite slitsomt og høyt betalt arbeid. Når arbeidslinja gjør at noen sliter seg ut, blir det dyrt og dårlig for samfunnet. Viktig at unge å få en brukbar betalt jobb og flere eldre som kan gjøre gratis innsats til fellesskapets beste. Lettere for barn og barnebarn å få bo og å bli til gangs mennesker, når foreldre og besteforeldre har levelige forhold.
Oljefondet bør brukes til oppkjøp og utvikling i Norge. Norske private og offentlige eiere har bedre forutsetning for å følge opp den norske modellen enn utenlands kapital. Det gjelder bl.a. miljø, bo og levekår.
Grunnbeløpet (G-tall) er enkelt å øke. Det gir mer til de som trenger det mest. Noen slipper å være halv kriminelle for å få brukbare bo og levekår for seg og sine.
Grunnlønn for alle, på 80-100 000 kr per år, er foreslått av økonomiprofessor Kalle Moene. Ved å skattlegge den, kan det bli mest i kroner til de dårlig stilte. Ingen søkeprosess, mer selvstendighet og større mulighet for selvlæring og gründere uten kapital. Større mulighet til å få et sted å bo.
Barnetrygd på 1996-nivået vil gjøre at foreldrene får mer bl.a. til brukbare boforhold for barna.
Svangerskapspenger og foreldrepenger bør som barnetrygd være uavhengig av den inntekt en har hatt. Samme beløp til alle gir mindre skjemautfylling, mer likhet i boforhold og mer aktuelt for yngre kvinner å få barn. Lavere alder for fødende kvinner, gir flere friske barn, mindre utslitte foreldre og flere oppegående besteforeldre.
Mobilitet for ressurssvake uten bil, sykkel, gå-evne, eller råd til drosje, bør få bedre mulighet til å ferdes. slik at de i større grad kan klare seg selv, hjelpe andre og få et fullverdig liv. Tiltak som for samfunnet kan koste mindre enn det samfunnet tjener på det. Mer lønnsomt for samfunnet enn motorveier som koster det dobbelte av ressurssterkes nytte. Mobilitet for ressurssvake kan gi bedre utnyttelse av boliger på en positiv måte.
Stier, gangveier og fortau for rullatorer, med steder å sitte og skilter om hvor en er og hvor en kan gå for å komme dit en skal. Brøyting og strøing om vinteren. Ved å kunne være mer ute, blir større på boligen mindre viktig.
Funksjonsvennlig kollektiv transport, i ring og gjennom byer og tettsteder, gjør det aktuelt for flere å reise kollektivt. For å få et sammenhengende attraktivt nett som dekker nesten alle behov, viktig med wc, venterom, mat og betjening på skysstasjoner, à là Fagernes i Valdres. Bra for de med dårlig bostandard.
Bestillingstransport for eldre og funksjonshemmede, fra dør til dør til kollektivtakst, noe à là «Rosa busser» i 7 bydeler i Oslo, hvor det kan bestilles samme dag og rulles inn og ut. Viktig for eldre og funksjonshemmede med behov for å komme ut av boligen.
For trivsel i og ved bolig er det viktig med dyrking, konservering, matlaging og håndarbeid. NMBU (Norges Miljø og Biovitenskaplige Universitet) underviser i skolehage og urbant landbruk. Urbant landbruk er om planter/jord/vann/energi, kretsløp med nullutslipp og dyrking av frukt, bær, grønnsaker og prydplanter, bedret folkehelse ved aktivitet og kost, psykisk miljøet og mikroklima, mindre støy og støv, biologisk mangfold, vannlagring, egen vannforsyning, matsikkerhet og beredskap. Viktig for bo og levekår spesielt til de med dårlige boforhold
Statens vegvesen arrangerte 10. juni 2024 et sektordialogmøte med «kampen om fortauene» som tema. Bullby fikk holde åpningsforedraget for å peke på de lange linjer i kampen om fortauene. Gustav Nielsen måtte dessverre melde forfall og sendte «stafettpinnen» videre til meg. Med en omfattende og grundig presentasjon fra Gustav Nielsen sin hånd fikk jeg satt dagsorden for dialogmøtet.
I faglitteraturen har fortauet fått liten plass som det fellesarealet alle aktører må benytte. Alle er vi gående og trenger fortauet som transportvei. Fortauet knytter sammen alle samfunnets aktiviteter i person- og godstransport. Likevel har myndighetene gradvis tillatt at fortauet har blitt en kamparena med motstridende interesser. I 1978 fikk sykkelen sin del av fortauene. I 2018 kom de elektriske syklene og ståmopedene pluss en rekke andre små elektriske kjøretøyer. En fersk analyse som betalingstjenesten Klarna har gjort ved hjelp av AI, viser at antallet solgte elsparkesykler økte med 53 prosent fra 1. januar til 31. mai i år. Tall fra Frende viser imidlertid at salget av forsikringer for disse har gått betydelig ned i samme periode, melder NTB. En rapport fra Oslo skadelegevakt viser at det er 10 ganger mer sannsynlig at du blir skadet på elsparkesykkel enn vanlig sykkel.
Fortauene har også blitt en næring med gratis arealer for transport, reklameinstallasjoner, uteservering og mye annet.
Vinterfortauene er et kapittel for seg der man knapt kan gå eller stå, mens veinettet saltes og brøytes. Ellers er det spreke sykkelbrukere og annen motorisert som har overtatt fortauene. I presentasjonen benyttet vi Majorstuen som eksempel på håpløst kryss der det for gående er stor risiko for å bli påkjørt av både sykler, ståmopeder og biler.
Fortauenes historie
Fortauets historie i Norge startet med det første fortauet i Stavern fra 1764. I 1793 fikk vi krav om fortau i Christiania. Den første Veinormalen med fortau som tema kom i 1936, men det gikk tregt med å få bygget fortau tilknyttet byens gater.
Statens vegvesen (2024) har definert fortau som «anlegg for gående som er skilt fra kjørebanen med kantstein». Likevel utvides stadig bruken av fortauene til nye motoriserte grupper. Det er kanskje slik at dersom transport skulle være underlagt folkehelsemålene, så ville man umiddelbart separert motorisert trafikk fra gående. Gåing er jo også den mest naturlige måten å bevege seg på! Fotgjengere skaper liv i byen og bidrar til at handel og service kan tilbys befolkningen.
Hvorfor har utviklingen jobbet mot de gående? Fotgjengere er lett å overse. De krever intet og finner seg i det meste. Derfor kan myndigheter prioritere de kjørende og motoriserte trafikanter. I mitt innlegg nevnte jeg et eksempel fra Sagene bydel der alle forslag om fortau i en del av Sagveien, har vært avslått siden 1985, og fortsatt mangler til tross for at veien er skolevei mellom Sagene skole og Iladalen med både førskolebarn og skolebarn til og fra Sagene skole. Her holder også Arbeidermuseet til der det er hundrevis av barn og ungdom på omvisning og undervisning flere ganger i måneden. Oslo kommune har valgt å nøye seg med å gjøre veien enveiskjørt, men det fører bare til at mange biler kjører mot kjøreretningen og at situasjonen blir enda farligere for de minste av oss.
Dialog er viktig
Det er flott at Statens vegvesen tar initiativ til slike sektordialoger, men det er underlig at kommunen med ansvar for alle de kommunale veiene glimrer med sitt fravær i dialogen. Gode innlegg fra Transportøkonomisk institutt og Trygg Trafikk var viktig, men jeg savnet kommunens engasjement. I stedet var representanter fra utleieselskapene for ståmopeder og sykkelbudfirmaet Foodora tydelig til stede.
Kampen om fortauene må fortsette. Vi kan håpe kommunen kjenner sin besøkelsestid og rydder fortauene for motorisert trafikk. Ståmopeder og andre motoriserte kjøretøyer må dele veibanen med annen biltrafikk. De gående må få tilbake sine fortauer. I byen bør dessuten farten ned for motorisert trafikk.
Det ble også en diskusjon om hvilke krav man skal stille til ståmopeder og elektriske sykler spesielt. Vi mener det må komme krav om blant annet faste inn-/utleveringssteder, sikkerhetskrav, opplæringskrav, osv. med tydelige konsekvenser for brudd på lover og regler. Det må også komme en autorisasjonsordning for salg og utleie av ståmopeder.
Se presentasjonen her: Kampen om fortauene_10-06-2024
Helt siden Bullby startet sitt samarbeid med Groruddalen Miljøforum har vi pekt på høyspentmastene som krysser dalen som et problem. I april ble det vedtatt at den nye kraftledningen mellom Bærum og Smestad skal legges under bakken. Det kan ligge an til enda en nedprioritering av Groruddalen i forhold til Oslo Vest. Derfor er det ekstra gledelig når byrådsleder Eirik Lae Solberg (H) i Aftenposten i dag ber om en garanti fra regjeringen og Statnett om at det samme skal skje i Groruddalen.
– Etter at regjeringen bestemte at kabelen skal gå i bakken i Bærum og vest, må utfallet bli det samme i Groruddalen, sa byrådslederen til Aftenposten i dag.
Fra Ekskursjonen Bullby og Groruddalen Miljøforum hadde i 2022. Allerede da var kraftlinjene gjennom dalen et av temaene som ble tatt opp. (Foto: Bullby)
Dermed er man kanskje et skritt nærmere det tiltaket både Gustav Nielsen og Einar Spurkeland i Bullby har agitert for ved enhver anledning areal- og trafikksituasjonen i dalen har vært oppe de siste årene. Dagens kraftlinjer har en 60 meter bred restriksjonssone. Å få dem ned i bakken vil kunne legge til rette for mer arealeffektiv og attraktiv byutvikling i Norges mest sentrale byvekstområde.
Det er for tidlig å innkassere en seier i denne saken, men det er både både hyggelig og lovende at byrådslederen uttaler seg så klart og positivt i denne saken.
På siste møte i Bullby 19. mars i år orienterte Einar Spurkeland om hvordan det i løpet av våren har grodd fram en stigende misnøye i Groruddalen over misforholdet mellom hvor mye bompenger som betales av dalens folk og hvor lite som brukes på samferdselsprosjekt i området. Den 17. april i år sendte Groruddalen MIljøforum inn en anmodning til Samferdselsdepartementet om gransking og lovlighetskontroll av disse forholdene.
Groruddalen Miljøforum (GM) har gjennom lengre tid arbeidet med å samle inn opplysninger om bompengebetaling fra bydelene i øst og sett det i sammenheng med den manglende satsing på samferdselstiltak i dalen. I klagen til Samferdselsdepartementet viser GM til at det er langt flere bomstasjoner i Oslo sentrum og Oslo øst enn i Oslo Vest. Nå kan det innvendes at det er bilister fra alle bydeler som bruker de ulike bomstasjonene. Derfor har GM også samlet inn opplysninger fra Framtind Service, som står for innsamlingen av bompengene fra Autopass-avtalene, om hvilke bydeler pengene faktisk kommer fra.
-Oslo skiller seg markant ut fra kommunene rundt. Eksempelvis betaler den gjennomsnittlige Oslo-bilisten 45 prosent mer i bompenger enn en Bærum-bilist og mer enn dobbelt så mye som Asker-bilistene, uttaler Svein Skovly, kommersiell direktør i Fremtind Service til Dagsavisen 19.7.23.
Tabellen ovenfor, som viser månedlig innbetaling av bompenger i 2023 fra de ulike bydelene i Oslo, viser at det også innen Oslo er en svært skjev fordeling av bompengeinnbetalingen, der bydelene i Groruddalen kommer dårlig ut. (Tabellen blir tydeligere hvis en dobbeltklikker på den).
GM har gått nøyere inn i tallene og hevder at mens 75 % av bompengene betales fra Oslo Øst så er det bare mellom 25 og 30 % av midlene som anvendes der. En av hovedårsakene til dette er selvsagt en store bruken av midler til Fornebubanen. Tallgrunnlaget kan lastes ned fra hjemmesiden til GM.
Både en Revidert utgave av bompengerapporten og GMs anmodning om lovlighetskontroll kan interesserte lesere finne via våre nettsider.
Det har vært høy aktivitet i GM det siste året, der flere fra Bullby også har deltatt som rådgivere og sparringpartnere. Vi vil derfor holde våre lesere orientert om hvordan det går med anmodningen om gransking og lovlighetskontroll som GM nå har sendt inn.
Regjeringen har nylig avlevert Stortingsmelding nr. 13 (2023–2024) – Boligmeldingen – En helhetlig og aktiv boligpolitikk for hele landet. Det ble en stor skuffelse.
(Innlegget ble publisert som kronikk i Klassekampen 21. 3.2024)
Som alle stortingsmeldinger inneholder den en rekke overordnete målsettinger og tomme formuleringer. Hovedbudskapet er at flere skal få muligheten til å eie sin egen bolig. Meldingen tar også opp en rekke andre spørsmål som utleieboliger, boliger for spesielt utsatte grupper, mm. Her vil jeg konsentrere meg om boligmarkedet i byer og pressområder, den problemstillingen som har fått størst oppmerksomhet de siste årene. Boligmeldingen erkjenner problemene, men underkommuniserer hvor omfattende problemet er og ikke minst hva som må gjøres. Den beste indikatoren på dagen problemer er «Sykepleierindeksen» som viser at en sykepleier med en årsinntekt på kr. 675 000 i året bare kan kjøpe 2,4 prosent av boligene som legges ut til salgs i Oslo. Så er det mange som tjener mindre enn kr. 675 000.
Boliger ved Akerselva i Lillogata. Her ble de mest attraktive boligene lagt ut på anbud for å få mest mulig ut av markedet. (Foto og bildetekst: Nettredaksjonen, Bullby)
Meldingen drøfter byggekostnader og tomtepriser, men stiller ikke spørsmål ved om man kan gjøre for å endre på prisene. Det viktigste konkrete tiltaket i boligmeldingen er å styrke Startlånet. Den kan gjøre det lettere for noen å komme inn på boligmarkedet, men er ikke rettet mot de strukturelle problemene vi nå sliter med. Ordningen «sukrer pillen». Målgruppen for Startlån er i hovedsak de med langvarige boligfinansieringsproblemer og er i dag meget begrenset. Nå varsler Regjeringen at de vil utvide den, som en prøveordning, til unge og førstegangsetablerere. Bra det, men dette vil fortsatt bare hjelpe et lite segment i markedet.
Et annet virkemiddel meldingen trekker frem er at kommunene skal kunne bestemme eierformer i nye boligprosjekter. I utbyggingsavtaler skal det bli mulig å kreve at boligene skal organiseres som borettslag og/eller ta i bruk leie-til-eie-modeller. Jeg kan vanskelig se hva som er nytt her. OBOS er et ordinært boligbyggelag som bygger borettslag der boligene selges til markedspris, noe meldingen understreket at disse ordningene skal basere seg på. Ved lei-til-eie kjøper man en bolig til f.eks. halv pris, og betaler det resterende på avbetaling gjennom husleien. Det blir ikke billigere boliger, man bare strekker pinen over en lengre tidsperiode.
Det utrolige er at boligmeldingen peker på og beskriver to meget gode løsninger, Allmennboliger i Danmark og offentlige utleieboliger i Finland og Helsinki, uten å gjøre tegn til at dette er noe vi kan bruke i Norge. Eneste kommentar er at slike løsninger vil bety betydelige offentlige subsidier. Allmenboliger i Danmark står for 20 prosent av boligmassen og innebærer pris- og omsetningskontrollerte boliger, der myndighetene legger føringer for både standard og pris. Ikke så forskjellig fra vår boligpolitikk fra før liberaliseringen på 1980-tallet.
ARA-boliger i Finland er statsfinansierte ikke-kommersielle utleieboliger som blir leid ut til «selvkost». Helsingfors kommune har i tillegg utviklet modellen Hitas som er et eget system for pris og kvalitet i boligbyggingen. Avgjørende er at Helsingfors kommune eier stort sett all tomtegrunn og kan feste den bort med vilkår. Innenfor hvert boligkvartal skal 25 prosent av boligene være ARA-boliger, 30 prosent Hitas-boliger, mens de resterende boligene skal være eierboliger som ikke er regulert.
Begge ordningene retter søkelyset mot tomtepolitikken og boligmeldingen erkjenner at et større grep om den kan bidra til rimeligere boliger, men kommer ikke med konkrete forsalg. Det antydes at kommunene kan kjøpe opp tomter, men det blir vel for dyrt? Meldingen påpeker at et slikt tiltak kan påvirke tomtemarkedet i negativ retning ved at prisene presses opp. Markedet må ikke forstyrres! Meldingen never ikke at vi har en halvoffentlige selskap som Hav Eiendom, Entra, Bane NOR Eiendom og Statens Vegvesen. Disse eier tomtene på Filipstad som skal bli Oslos neste store byutviklingsprosjekt. Her kan det bygges rimelige boliger for folk flest, hvis politikerne vill. På landsbasis kan Kommunalbanken gi rimelig lån til kommunene for oppkjøp av tomter og derved bidra til en mer sosial boligpolitikk.
Meldingen sier ikke ett ord om utviklingen av boligkvalitet i storbyene, der arealet på de minste ledighetene er redusert fra 55 kvadratmeter til 35 kvadratmeter de siste tiårene, uten at det er blitt lettere å komme inn på boligmarkedet. Mye av det som bygges i dag er ett-rommere med sovealkove, like ille som det man bygget i mellomkrigstiden. I tillegg er tomteutnyttelsen blitt så høy at solen forsvinner både på utearealene og leilighetene.
Norge har den mest markedsliberale boligpolitikken i Europa. Den «sosiale» sektoren utgjør nå bare 3,5 prosent av boligmassen, de kommunale utleieboligene. Dette forbigås i stillhet. For å kunne bygge gode boliger som «folk flest» har råd til må det må etableres en tredje boligsektor med pris- og omsetningskontrollerte boliger. Dette bør utgjøre minst 20 % av det som bygges. Boligene kan bygges av boligbyggelag, stiftelser eller andre nonprofit-selskap. Alt salg skal forvaltes og gjennomføres av boligbyggelaget slik at «penger under bordet» blir umulig. Boligene kan være både eierboliger og leieboliger, gjerne i forskjellige former som leie til eie, delt eierskap mellom kjøper og borettslag eller kollektivt eierskap etter modell av danske allmenboliger. Her ligger både svaret og utfordringene, løsninger som boligmeldingen pent unngår å drøfte.
© 2024 Byutviklingens lange linjer – BULLBY
Tema av Anders Norén — Opp ↑
Siste kommentarer