400 snarveier I Trondheim er registrert og av dem 75 ferdig tilrettelagt. I Gå strategien for Trondheim står det at «snarveier» går «til bolig, skole, arbeidsplasser, kollektivholdeplasser, idrettsanlegg og mellom boligområder. De finnes overalt og med ulik kvalitet, gjerne på tvers av både turvegnett, gang- og sykkelvegnettet og vegnettet. Snarvegene er noen steder lite opparbeidet, f.eks. en sti eller tråkk over en plen eller mellom eiendommer, eller en naturlig forlengelse eller avstikker til/fra turvegnettet og gang- og sykkelsystemet. Det forekommer snarveger som noen har opparbeidet med f.eks. noen lass med grus, en liten trapp, et rekkverk eller ved å rydde litt skog. Ved å bruke snarvegene sparer du tid – det lønner seg å gå disse.» Koronakrisen har aktualisert snarveier med grønt, nærmiljø, sosialt og likhet, med lite ressursbruk og rasering. I Trondheim ble det i 2020 bare brukt vel 30 millioner til snarveier. Det var også et sysselsettingstiltak.
På 1990- tallet utgav Statens vegvesen en veileder om snarveier. Det ble gjort i samarbeid med naturforvalter Sissel Rübberdt i Trondheim. Hun holdt foredrag om snarveier på nordisk/baltisk trafikksikkerhetskonferanse i Riga. Det var om ferdselsårer til daglige mål som skole, butikk og bussholdeplass.
På 1950-tallet ble det i Oslo etablert et nett for gående, slik at det var mulig å ferdes grønt til fots og på ski gjennom bebyggelse og ut i marka. Det var før bilene tok over og før mange snarveier ble blokkert av husbygging og privatisering.
Grønt skifte, raskt og rimelig, med snarveier, steder hvor det gjøres mulig for gående å komme fram. Snarveier gir mindre forbruk, renere miljø, trivsel, helse, trygghet, likhet og sosial bærekraft. Tråkk og stier bør reguleres til almen ferdsel, som et ledd i det grønne skifte. Det grønne skifte tilsier at retten til almen ferdsel utenom bilveier styrkes.
Snarveier er viktig for å få en gåstrategi i praksis.
Snarveier er utvilsomt viktige. Snarveier må sees på som et tillegg, noe som også innebærer at snarveier ikke er tilrettelagt for «alle».
På 1980- og 90-tallet ble uformelle snarveger i boligområdene i Trondheim nesten systematisk nedbygd, privatisert eller stengt med gjerder og murer. Fotgjengere ble i stadig økende grad henvist til sterkt trafikkerte veger og lange omveier. Med argumenter om miljø og helse fikk jeg etter mange forsøk gehør hos kommunen. Via Trondheim Fotgjenger og -syklistforening leverte jeg rapporter med en mengde registrerte uformelle snarveier. Seinere har kommunen gjort et fabelaktig arbeid med opprettelse og tilrettelegging av snarveier i byens boligområder. Dette er gjort mulig ved finansiering gjennom Miljøpakken og systematisk arbeid ved å lage en gåstrategi for byen.
Miljø- og helseargumentene jeg brukte på 90-tallet for å redde snarveiene, har bare fått økende aktualitet.