Byutviklingens lange linjer - BULLBY

For å forberede framtiden må vi forstå fortiden

Kategori: Boligpolitikk (Side 1 av 7)

Nytt tidsskrift: NY BOLIGPLAN

06/06/2024 / Johan-Ditlef Martens / 1 kommentar

Norge er nå velsignet med et nytt boligpolitisk tidsskrift. Initiativtakere og redaktører er Erlend Hanssen Sjåvik og Kim Pløhn og tidsskriftet gis ut av Pax.

Fra lanseringen av tidsskriftet kan vi lese:

«18 kvadratmeter solgt for 2,6 millioner,» lyder overskriften. Nok en «gladsak» tikker inn fra en lokalavis i Oslo, og understreker det meglere og utbyggere har sagt i flere år: det er behov for flere små leiligheter i Oslo. Markedet skriker etter disse små leilighetene! Det verken lokalavisen eller markedsaktørene ser ut til å ta inn over seg, er at det er boligkjøperen, og de som ikke har råd til å kjøpe, som skriker.

Forsiden av første nummer

I snart 40 år har boligproduksjonen i Norge basert seg på tilbud og etterspørsel, der kommuner og boligprodusenter har hatt som oppgave å samarbeide om å utvikle et velfungerende boligmarked, med et mål om at flest mulig skal eie sin egen bolig. Ser vi resultatet av dette samarbeidet, boligene som er bygd og diskusjonen om boligkvalitet, er det tydelig at mange aktører oppfatter det som «velfungerende» å redusere boligstørrelsen til det førstegangskjøperen kan betale. Konsekvensen er en endring av leilighetsnormen og klarsignal til å bygge flere trangbodde leiligheter sentralt i Oslo.

Ny Boligplan er en forening og et tidsskrift som er etablert for å børste støv av boligen som et velferdsgode. Etablert i 2023 for å bidra til en informativ og kritisk diskurs om boligkvalitet og utforske hva en boligpolitikk for vår tid kan være.

Prosjektet er inspirert av 1930-tallets tidsskrift PLAN, som gjennom sitt arbeid dannet grobunnen for det som senere ble fundamentet for etterkrigstidens storstilte boligbygging og ”den norske boligmodellen”. Deres arbeid gjør det ettertrykkelig klart at hver tid trenger en politisk og faglig debatt om hvordan vi løser boligspørsmålet og definerer tydelige rammer for hva en god bolig skal være.

I første nummer av NY BOLIGPLAN belyser vi blant annet de lange linjene i den norske boligpolitikken, diskuterer hva boligkvalitet er eller kan være, analyserer leilighetsplaner og leilighetsnormer, kritiserer den enøyde eielinja, og undersøker hvilke rammer plan- og bygningsloven gir for en aktiv kommunal boligpolitikk.

Tidsskriftet inneholder bidrag av Johan-Ditlef Martens, Ketil Moe, Alf Jørgen Schnell, Nagy Makhlouf, Karl Otto Ellefsen, Ellen de Vibe, Søstra100, Ragnhild Brochmann, Rolf Barlindhaug, Jonas Løland, Jardar Sørvoll, Oda Ellensdatter Solberg og Anne-Kristine Kronborg.»

Erlend Hanssen Sjåvik er utdannet byplanlegger fra NMBU og Universidad Politecnica de Valencia. Han skrev masteroppgave om boligpolitikk og har jobbet med temaet i ulike roller i yrkeslivet, blant annet i Husbanken.

Kim Pløhn er utdannet arkitekt fra AHO og ENSA Paris-Malaquais og er landskapsarkitekt fra Københavns Universitet. Han har jobbet med boligprosjekter på arkitektkontorer i Oslo, København og Zürich.

*******

Se også bladet Arkitekturs omtale av det nye tidsskriftet

Om HABITAT og bistand i byutvikling

23/05/2024 / Lars Krogh / 0 kommentarer

Bullby hadde i september 2023 et møte om situasjonen i verdens storbyer. Dette møtet vakte såpass interesse at vi også gjerne ville ha et møte til som fokuserte mer på hva som gjøres nasjonalt og intensjonalt for å bidra til løsningen av de enorme utfordringene Peter Butenschøn den gang la fram om.

I mars i år fikk vi derfor to av våre mest garvede medlemmer med utenlandserfaring til å snakke om dette, med hovedvekt på å presentere FN-organisasjonen HABITAT og dens norske avdeling, men også fortelle fra egne erfaringer med internasjonalt arbeid innen boligsektoren

 HABITAT som del av FN-systemet

Sven Erik Svendsen innledet først med en orientering om hvordan Habitat-systemet var blitt til og litt om organisasjonen i Norge. Sven Erik har en bred internasjonal arbeidserfaring gjennom arbeid med følgende prosjekter:

Sven Erik Svendsen (Foto: Bullby)

  • I Saudi/Burayda/Riyad i to omganger med regional planlegging i samarbeid med Norconsult og NIBR
  • I Sri Lanka med forbedring av plantasjearbeiderboliger (for Norad)
  • I Palestina med boligpilotprosjekt på Gaza – (For Verdensbanken)
  • I Sør Sudan med planleggeropplæring lokalt (for FN’s flykningeorganisasjon (UNHCR) og UN-Habitat )
  • I Xian (Kina) med byfornyelse i samarbeid med NTNU og i FoU-samarbeide med lokalt universitet
  • I Uganda/Makerere med oppstart av ny arkitektskole (i samarbeid med Universitetet og AHO (Finansiert av Norad)
  • I Øst Afrika med universitets-samarbeide om utvikling av Master- og PhD studier i samarbeid med AHO og NTNU. (Finansiert av Norad)

FN-organisasjonen UN-Habitat og World Urban Campaign står for FN’s internasjonale arbeide med boligspørsmål. Bakgrunnen for arbeidet i Habitat er den voldsomme og til dels ukontrollerte urbaniseringen, særlig i det globale sør som fulgte etter hvert som stadig flere land frigjorde seg fra kolonialismen. Urbaniseringen skjer som følge av byenes egen vekst, tilflytting fra landsbygda som følge av vanskeligheter med å livberge seg der (tørke og menneskeskapte naturkatastrofer), og flyktningestrømmer som følge av kriger. Dårlig fungerende byråkrati, korrupsjon og uklare eierrettigheter bidrar til at det skapes såkalte «uformelle bosettinger», stort sett i form av slum – et uttrykk som brukes greit i India, mens andre land bruker andre ord.

Denne urbaniseringen har generelt sett fått lite faglig og politisk oppmerksomhet internasjonalt, og foregår i stor grad markedstilpasset og ukontrollert. Arbeidet i UN-Habitat representerer, til en viss grad, en motvekt mot dette. Norge, Sverige og Canada har tradisjonelt bidratt mye til finansieringen. Seinere, etter en evaluering, støtter ikke Norge lenger organisasjonen. Dette kan også ha sammenheng med en generell uvilje fra norsk side til å støtte byene over bistandsbudsjettet. Norge har lenge hatt en tro på at hvis man støttet landsbygda, så ble folk der, mens det i realiteten kan forholde seg motsatt: Folk får høyere utdanning, og flytter til byene.

UN-Habitat holder en faglig konferanse 2.hvert år: World Urban Forum og arrangerer hvert år «Urban October» der det legges vekt på å fremme en bedre urband framtid. Først mandag i denne måneden gjennomføres World Habitat Day og måneden ender med World Cities Day den 31.10.

Habitat i Norge

Habitat Norge er en NGO (Non-Governmental Organization) som ble etablert i Norge i 1988 og samarbeider med en rekke internasjonale organisasjoner, blant annet UN-Habitat, men er ikke en del av denne organisasjonen. Arbeidet i Norge drives utelukkende på frivillig basis, som en avdeling av Norsk forening for bolig- og byplanlegging (NBOBY) og er frivillig tilsluttet Habitat International Coalition (HIC) og UN Habitats World Urban Campaign (WUC). Hver første mandag i oktober arrangeres det en nasjonal konferanse som følger opp den internasjonale World Habitat Day.

Habitat Norge har også et løpende samarbeid med urbane grasrotorganisasjoner som Slum Dwellers International (SDI), Asian Coalition for Housing Rights (ACHR), Huairou Commission (Huairo), Orangi Pilot Project (OPP) m.m. Cities Alliance og Verdensbankens urbane anker er nære partnere. Habitat Norge er også medlem i Forum for utvikling og miljø (FORUM) og deltar i nettverket «Organisasjoner med rammeavtale om informasjonsstøtte med NORAD» (RORG).

I Norge samarbeides det også med «Arkitekter uten Grenser»  og «Ingeniører uten grenser».

I Norge drives altså Habitat-arbeidet på frivillig basis, og innen FN-systemet er det avhengig av en del lands velvilje for å bli finansiert. Norge har, som nevnt, trukket seg ut. Slik sett er Habitat-arbeidet nasjonalt og internasjonalt ikke veldig sterkt finansiert, for ikke å si underfinansiert i forhold til de utfordringene en står overfor.

Annet internasjonalt arbeid innen boligsektoren

May Sommerfeldt innledet deretter om sine erfaringer med internasjonalt arbeid både som privatperson, gjennom Habitat Norge og gjennom boligkooperasjonen:

  • May Sommerfeldt (Foto: Bullby)

    1986: Seminar i Stockholm  «Hur kan arkitekten bidra» som opptakt til Det Internasjonale bolignødsåret

  • 1987: Seminarer og konferanser på Habitat-dagen i Norge i samarbeid med NIFs u-landsgruppe
  • 1987: Hjelpelærer i vårsemesteret for studentprosjekt i Katmandu, Nepal om forbedring av «squatter-bebyggelse» langs Visnumathi elva
  • 1991-93: Norad ekspert i Hambantota Sri Lanka med fokus på lokal planlegging (formidling av erfaringer fra Byplankontoret, Asplan, Miljøverndepartementet og som planlegger i bydel Gamle Oslo)
  • 1996: Deltakelse på Habitat II i Istanbul med Foredraget innen temaet Best Practice: «Oslo Old Town – Community Participation in Environment Improvement»
  • Boligkooperasjonens representant (som leder av NBBLs internasjonale avdeling) i den i den norske delegasjonen (sammen med Utenriksdepartementet, Miljøverndepartementet og daværende Kommunal- og regionaldepartementet).
To eksempler fra boligkooperasjonens bistandsarbeid

Etter 1996 er det særlig samarbeidsprosjekt i regi av boligkooperasjonen hun har deltatt i, og erfaringene fra disse var hovedtema i innlegget hennes.

Generalforsamling i en New Town Co-op, Sør-Afrika (Foto: May Sommerfeldt)

I 1996 ble NBBL anmodet om å være med å etablere boligkooperasjonen i Sør-Afrika. Den ambisiøse målsettingen for hele landet var den gang 1 million boliger innen år 2000. Sør-Afrika etablerte en husbank (NHFC), det ble bevilget generøse subsidier og de enkelte kommunene skulle bidra med byggeklare tomter – ganske likt slik Norge gjorde det etter krigen. En eksisterende organisasjon i Johannesburg som hjalp folk i bolignød (COPE) gikk i samarbeid med NBBL om å utvikle dette til et boligbyggelag: Cope Housing Association. Idéen var å få til et institusjonssamarbeid mellom likeartede institusjoner. Dette samarbeidet gikk bra i noen år. Det ble etablert 700 boliger gjennom 7 borettslag, 3 i form av nybygging og 4 i form av rehabilitering av nedslitte bygårder i Johannesburg.

Driften av borettslagene, som skulle styres av beboerne, viste seg vanskelig.  Nå skulle det betales husleie, kommunale avgifter, forvaltningsgebyr og låneavdrag. «The Culture of Non-Payment» var en arv fra Apartheid-tiden og skapte vansker da enkelte begynte å protestere på betalingene, og fikk med seg flere.Noen styrer måtte ha bevæpnede vakter, underskuddene økte og borettslagene ble slått konkurs. De fortsetter nå som sosiale utleieboliger *).

I slummen Kibera (nubisk: Jungel) bor ca 1 mill. mennesker på et arealet på størrelse av en golfbane (Foto: May Sommerfeldt)

Erfaringene fra Kenya er mer positive. Her har en samarbeidet med NACHU (National Cooperative Housing Union), en fellesorganisasjon for boligkooperativer og «boligbyggelag». Kooperasjonstanken står sterkt i Kenya og ble utviklet allerede på 50-tallet innen jordbruk, kaffeproduksjon etc. Hver familie har minst et medlem i et eller annet spare- og kredittkooperativ (SACCOS) der en kan spare for senere å få rimelige lån til å starte virksomhet til betingelser som vedtas kollektivt eller av valgte representanter.

Arbeidet i Kenya skjedde gjennom at NACHUs tekniske avdeling kjøpte opp land på vegne av kooperativene og så stor for bygging av start-boliger på 15-20 kvm. samt infrastruktur i form av veier, vann/avløp og rensing. Kooperativene tar opp lån i NACHU sparebank– med egenandel 15%. Dermed blir det mulig å flytte ut av slummen for et svært rimelig beløp og en betaler ned på et lite lån i stedet for skyhøye leiepriser til «slumlords». Deretter kan en gradvis bygge på den nye boligen.

Utenfor en start-bolig i regi av NACHU

Samarbeidet med Kenya har skjedd med støtte fra NORAD og med egenandeler fra norske boligbyggelag. Det har vært gitt støtte til organisering og opplæring av kooperativer, utvikling av boligtyper, tomteplaner og til forskuttering av kjøp av land. Det har vært gjennomført studiebesøk fra Kenya til flere boligbyggelag i Norge og vice versa. Fra norsk side har en formidlet boligsamvirkets historie og erfaringer fra dagens praksis.

Samarbeidet i Kenya har med andre ord i større grad spilt sammen med eksisterende tradisjoner og kultur enn samarbeidet i Sør-Afrika. Uansett kan en ikke regne med å påvirke byutvikling og samfunnsforhold i avgjørende grad, men det kan ligge gjensidig nytte i samarbeid mellom likeartede organisasjoner (som for eksempel NBBL/OBOS og NACHU), universiteter og forskningsmiljø i Nord og Sør og kanskje også bykommuner i Nord og Sør.

SKIFTENDE IDEOLOGIER I BISTANDSARBEIDET

Ideoligiene i arbeidet med boligspørsmål har jo endret seg over tid. Fra 50-60-årenes store boligprosjekter, som i Sør langt fra klarte å holde tritt med den store tilflytningen, fra 70-åras selvhjelpsstrategier (Jfr John Turner som med Self Help Housing og boka «Freedom to Build» skapte et nytt mantra). Det ble gjennom blant annet Verdensbanken startet mange «Site and Service»-prosjekter der det ble lagt til rette med vei, vann og klaoakk for at folk kunne bygge selv, men heller ikke slike prosjekt har på noen måte vært tilstrekkelige til å dekke behovene.

Så skjedde det et paradigmeskifte i 1993 da Verdensbanken kom med sin nye strategi: «Housing; Enabling Markets to work» (World Bank Policy Paper). En slik «Enabling Policy» lå til grunn for Habitat IIs Agenda Istanbul 1996. Nå skulle bolignøden løses av markedskreftene. Og slik har det vel i hovedsak fortsatt.

__________________

*) NORADs uavhengige nyhetsmagasin Panorama har hatt to artikler om dette samarbeidet: Et oppslag om mulig korrupsjon i COPEs ledelse og et tilsvar fra en medarbeider i NBBL som mener det er fortsatt håp for COPE. FAFO  har også utarbeidet en spørreundersøkelse blant COPEs beboere for NBBL: Co-operative Housing in Johannesburg – A Survey among the Residents. (FAFO paper 2002:4)

 

Er det håp for boligpolitikken likevel?

13/05/2024 / Lars Krogh / 0 kommentarer

Både Boligmeldinga (St.meld. nr 13 2023 – 24 – «Ein heilskapeleg og aktiv bustadpolitikk for heile landet») og St. meld 28 om «Gode bysamfunn med små skilnader» ble møtt med skuffelse av de fleste i Bullby. Det virker som om boligpolitikken ikke skal koste staten noe, og det hele overlates i all hovedsak til markedskreftene. Liv Anna Lindman fra LO og Mari Løken fra Leieboerforeningen hadde innledninger på siste Bullby-møte den 8. mai. De ga  håp om at det nå er krefter i sving for å påvirke boligpolitikken i en mer positiv retning. Kanskje blir det mulig med en tredje boligsektor en gang?

LO på banen igjen

Liv Anna Lindman FRA LOs samfunnspolitiske avdeling (Foto: Bullby)

Liv Anna Lindman arbeider på samfunnspolitisk avdeling i LO og kunne fortelle at LO nå igjen begynner å føle ansvar for boligpolitikken. LO laget et innspill til boligmeldinga som de sendte til Kommunal- og forvaltningskomitéen 15. april i år. Der setter de pris på at det lages en slik melding og sier seg enig i de overordnete satsingsområder, men mener at det trengs mer kraftfulle tiltak for å imøtekomme utforingene. Det haster å løfte boligpolitikken høyere opp på Agendaen, skriver LO, og peker på at det aller viktigste er en langt mer aktiv politikk for å fremme sosial boligbygging.

Her kan det innskytes at når LO snakker om sosial boligbygging er det ikke i den betydning høyresiden etter hvert har forsøkt å tillegge begrepet: samfunnets svakest stilte. Bernt Bull gjentok sin gode replikk fra november-møtet om boliger: «Før måtte man ha vandelsattest for å leie en kommunal bolig, nå få du ikke leie hvis du har vandelsattest»

LOs samfunnspolitiske avdeling har utarbeidet en fagarbeiderindeks som med tydelighet viser at mange mennesker med vanlig inntekter ikke lenger har råd til å bo der arbeidskraften deres trengs. LO slår fast at Kombinasjonen av eierlinja i boligpolitikken uten en aktiv politikk for sosial boligbygging, monopoltendenser i banksektoren og en aktivistisk pengepolitikk innebærer en svært utfordrende situasjon, som krever at:

  • Vi trenger en leiesektor som støtter opp under eierlinja
    For LO er det helt uakseptabelt at vi skal ha en leiesektor som baserer seg på lønnsomhet for utleiere på bekostning av leietakeres botrygghet. Leieprisene vanskeliggjør sparing til egen bolig og fanger leietakere på leiemarkedet.
  • Kommunenes ansvar for boligpolitikk må følges opp av virkemidler og ressurser
    Markedsdrevet kostnadsvekst og vedlikeholdsetterslep i kommunal boligsektor har ført til at kommunene ikke har hatt økonomiske forutsetninger til å opprettholde boligtjenestetilbud i tråd behovet.
  • Store utfordringer for byggenæringen er dårlig nytt for samfunnet
    En velfungerende byggenæring er avgjørende for at boligforsyningen holder tritt med befolkningsvekst og demografiske endringer. I fjor hadde Norge største fall i boliginvesteringer siden bankkrisen i 1990.

Lindman forklarer hvordan fagarbeiderindeksen regner ut hvor stor andel av boligene ulike familietyper har råd til å kjøpe ved ulike sentralitetsnivå. (Foto: Bullby)

I det hele tatt mener LO at den allmenne boligpolitikken må revitaliseres, Husbankens samfunnsoppdrag må utvides til «å medvirke til at alle kan skaffe seg bolig, bostøtteordningen må styrkes, startlån må bli en rettighetsbasert ordning. LO mener at Staten bør kunne gi kommuner anledning til å inngå utbyggingsavtale om kjøp eller leie av kommunale boliger under markedspris i bykommuner med høyt prispress på leiligheter og de store statlige grunneierne må pålegges et tydeligere samfunnsmandat. LO slår også fast at det er helt nødvendig at det satses på ikke-kommersiell boligutbygging dersom vi skal klare å skape et mer rettferdig og trygt boligmarked på lengre sikt. En skal ikke gå lenger enn til Danmark for å finne en betraktelig større andel av ikke-kommersielle boliger.

LOs innspill til Meld. St. 13 (2023-2024) Bustadmeldinga er i det hele tatt verdt å lese for boligpolitisk interesserte. Liv Anna Lindman fortalte i foredraget om samfunnspolitisk avdeling sitt arbeid med fagarbeiderindeksene og boligpolitikken generelt. Dette arbeidet har nå full støtte i Los toppledelse, sa hun. Slik det nå har utviklet seg er bolig som velferdsgode blitt et vaklende fundament i den norske velferdsmodellen. Det er skapt en situasjon som gjør at investeringene strømmer til eiendom framfor grønn omstilling. Det vil koste å få boligpolitikken på rett kjøl, men det vil bli langt dyrere å la vær, mente hun, og fikk varm applaus for sitt engasjerte innlegg.

Leieboerforeningen utvikler konkrete løsninger

Marie Løken fra Leieboerforeningen fulgte opp med å redegjøre for foreningens arbeid med å utvikle konkrete løsninger for Ikke-kommersielle utleieboliger. Hvorfor trenger vi det og hvordan kan vi få det til var hennes tema.

Hvorfor man trenger ikke-kommersielle leieboliger er kanskje ikke så vanskelig å se i en situasjon hvor det nå er krise både på utleiesiden, der tilbudet minker, og på leiesiden, der prisen stiger over de flestes økonomiske evne. Det er uholdbart med en situasjon der arv er eneste mulighet for å komme inn på boligmarkedet.

Møtet var også Bullbys årsmøte. Avtroppende leder Johan-Ditlef Martens takker her Mari Løken varmt for hennes oppløftende og konkrete innlegg. (Foto: Bullby)

Leieboerforeningen er ikke prinsipielt imot «eierlinja», men mener det er helt nødvendig å utvikle en 3. boligsektor som virkelig er ikke-kommersiell, og ikke bare en fordekt vei inn i det kommersielle, slik for eksempel «leie til eie» er. Det må være mulig å velge å ikke eie uten å måtte bidra til andres kapitalinntekter. Leieboerforeningen føler de er nå på rett vei i arbeidet med de prosjektene de nå har. De merker at «Motstanden er stor – men interessen økende».

Det er lovende at deres første delrapport «leieboersamvirke» nå er ferdig, og finansiert av Kommunal- og distriktsdepartementet, andre del av prosjektet er underveis og er finansiert av Husbanken. De jobber med tre «case»: Oslo, Skien og Seljord. Marie mener at medlemsorganisasjoner som Fagbevegelsen, Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, Pensjonistforbundet og kanskje etter hvert også OBOS og NBBL bør kunne få en rolle i utviklingen av en ikke-kommersiell leiesektor. Også hun høste varm applaus fra en forsamling som etter dette møtet så litt lysere på framtiden.

******

Se også følgende saker om boligpolitikk på våre nettsider

«Skuffende boligmelding» – kronikk av Johan-Ditlef Martens

Ordrike planer – et referat fra Bullbys medlemsmøte i november 2023 om Stortingsmelding 28 om «Gode bysamfunn med små skilnader» og Oslo kommuneplans arealdel.

BULLBYs bokprosjekt nærmer seg publisering

05/02/2024 / Lars Krogh / 2 kommentarer

En del medlemmer i Bullby har gjennom flere år arbeidet med et bokprosjekt med sikte på publisering i byjubileumsåret 2024. Etter hvert har prosjektet utviklet seg til å bli fire bøker, men som alle har det til felles at de bidrar med lange linjer for Oslos planleggingshistorie sett fra ulike vinkler. På medlemsmøte 25. januar i år fikk Bullby medlemmene for første gang en samlet presentasjon av bokprosjektene.

Over halvparten av Bullbys medlemmer var møtt opp til dette møtet på Sagene samfunnshus

Leder i Bullby, Johan-Ditlef Martens,  innledet med å si at hensikten med dette møtet var å forsøke å se noen sammenhenger mellom de fire bokprosjektene, slik at forfattergruppene kan fange opp noen poenger og signaler før det endelige manus ferdigstilles. Han håpet presentasjonene og debatten ville legge vekt på de lange linjene og lete etter mulige felles lærdommer fra de fire bokprosjektene.

Boka om samferdselshistorie har mottatt kr 140 000 i støtte fra Ruter, men ennå gjenstår det arbeid med finansiering av de øvrige bindene. Det blir en viktig oppgave for styret framover å arbeide med finansieringen av publiseringen. Det er et poeng at bøkene kommer ut i byjubileumsåret, men ikke avgjørende. Innholdet har sin verdi uavhengig av dette.

Det var sendt ut fire notater til medlemmene på forhånd:

  1. Terje Kleven:  Å se byens lange linjer – Hvorfor ser Oslo ut som den gjør
  2. Gustav Nielsen: Samferdsel former byen
  3. Jon Guttu og Johan-Ditlef Martens:  De lange linjene i boligpolitikken
  4. Njål Arge: Bydeler i forvandling: Transformasjoner i Oslo 1880 – 2024. (internt notat).

I dette referatet trekker jeg også fram en del kommentarer, spørsmål og innvendinger som kom fram på møtet. I mange tilfelle vil nok både innvendinger og spørsmål være besvart i bøkene når de kommer ut, men de færreste på møtet hadde hatt anledning til å gå gjennom de foreliggende utkast til bokmanus.

Jon Guttu: De lange linjene i boligpolitikken

Jon innledet med å vise innholdsfortegnelsen i boka:

  1. Innledning
  2. Leiegårdsbyen 1850 – 1900
  3. Hageby eller murgårder? 1900 – 1940
  4. Villabebyggelsen 1900-1940
  5. Drabantbyene 1945-1980
  6. Byfornyelsen 1970-1990
  7. Sentrumsnære byboliger 1980 – 2020
  8. De lange linjene

Deretter redegjorde han for forutsetningene for boligutviklingen før han pekte på seks sentrale veivalg som har kjennetegnet boligbyggingen i Oslo:

  1. Småhus eller blokkbebyggelse, høyhus eller lavblokker?
  2. Eie eller leie?
  3. Utvide eller fortette byen?
  4. Rive og bygge nytt eller utbedre?
  5. Markedsstyrt eller sosial boligbygging?
  6. Billig eller bra?

Jon diskuterte så de lange linjene og oppsummerte seks lange linjer som han mente hadde preget hele perioden fra 1850 og fram til i dag:

  1. Det har hele tiden vært en delt by.
  2. Transportårene har muliggjort byens utvidelser.
  3. Det har vært veksling mellom offentlig innsats og markedsstyring.
  4. Boligstandard har vært økende, men med tidvise tilbakeslag.
  5. Forsert boligbygging har ikke løst boligproblemet!
  6. Politisk makt har avgjort folks boligstandard.

I kommentarene etter innlegget ble det særlig spurt om/pekt på hvilke drivkrefter som hadde ligget til grunn for utviklingen: 1) Bylivet og kravet/ønskene om å kunne leve sitt hverdagsliv i boligområdene med de krav til service og møtesteder dette medfører, 2) Endringer i husholdningsstørrelse og familieliv, blant annet som følge av kvinners likestilling og inntog på arbeidsmarkedet fra 60-årene og utover, 3) Hyttebygging som forløper for enkelte boligområder (f.eks. Nordstrand),  4) Leieboerorganiseringen og borettslagsorganiseringen med OBOS og USBL som maktfaktor i utviklingen, 5) De teknologiske sprangene som hadde muliggjort nye byggemetoder.

Gustav Nielsen: Samferdsel former byen

Foreløpig utkast til forside for Gustav Nielsens bok on Transport og samferdselspolitikk.

Boka til Gustav har allerede fått støtte fra Ruters kollektivtrafikkhistoriske råd i Oslo og Akershus. Ambisjonen er å lage en annotert historie over 200 års samspill mellom samferdsel og arealbruk. Det finnes allerede mange enkeltverk med utgangspunkt i de enkelte samferdselsmidler, mens denne boka vil ha kapitler om alle. Kapitlene i boka ser ut til å bli disse:

  1. Byen former oss –hva og hvem former byen?
  2. Byvekst med samferdsels-teknologi som drivkraft.
  3. Byplanlegging på maktens skiftende premisser.
  4. Sjøtransport og havn: Nødvendig byskaper.
  5. Jernbane: Byutvikler med tapte muligheter.
  6. Lokal kollektivtransport: Banebyens fremvekst og motkrefter.
  7. Veitransport: Fra muskelkraft til plasskrevende motorkraft.
  8. Byens bilveier: Planer og prosjekter som formet byen.
  9. Erfaringer for en bærekraftig og rettferdig by?

Kapitteltitlene sier også mye om budskapet i stoffet. Gustav mener at samferdselen er undervurdert som premissgiver for byens utvikling og at håndteringen av samferdselsspørsmålene på godt og ondt har bidratt sterkt til å forme byen. For eksempel gikk man glipp av en mulighet i 1930-årene fordi man da ikke fulgte opp de daværende jernbaneplanene. I dagens Oslo er ikke jernbaneinfrastrukturen utnyttet godt nok. For bokas sluttkapittel har han følgende arbeidshypoteser som han vil begrunne ut fra de øvrige kapitlene, og som vil kunne utvikle seg nå i sluttfasen av skrivingen.

  1. Samferdsel –undervurdert krumtapp i Oslos byutviklingshistorie.
  2. Makten styrer til eget beste.
  3. Delt by –en villet politikk.
  4. Makt trumfer ofte kunnskap.
  5. Kunnskap og god ledelse gjør stor forskjell.
  6. Oslo er på vei til å bli en miljøvennlig baneby.
  7. Mange lavt-hengende frukter er ennå ikke plukket.
  8. Staten hjelper –hvis den vil.
  9. En stat med begrenset hovedstadsinteresse.
  10. Oppdelt organisering –en stor fallgruve.

I kommentarrunden etter innlegget ble det stilt spørsmål ved å inndele etter transportformer framfor kronologi og etterlyst en presisering av maktbegrepet som brukes. Økonomisk makt eller politisk makt? Trygve Roll-Hansen tipset om sin hovedoppgave fra 1969 om boområder og samferdsel. Einar Spurkeland etterlyste behandling av godstransportens betydning.

Njål Arge: Bydeler i forvandling: Transformasjoner i Oslo 1880 – 2024

Transformasjoner omfatter et kvartal eller større. Områder som allerede er bebygget, er mer krevende enn å bygge på jomfruelig mark. Områdene har gjerne flere eiere samt beboere og leietakere med ulike interesser og tidsperspektiver på når forandringer bør skje.

Boka vil fortelle om områdene slik de var og slik de har blitt, om intensjoner og realiteter, om de viktigste aktørene og om konflikter og politiske prosesser. Njål Arge og Tallak Moland leder redaksjonsgruppen og de øvrige forfatterne er Brede Norderud, Ulf Tellefsen og Lars Krogh.

Fortellingene tar for seg hovedtrekkene i forvandlingene og er på et overordnet nivå i omtalen av både byplanlegging og arkitektur. Vi deler inn i fire grupper som tar utgangspunkt i situasjonen i Oslo, men tilsvarende fire typer går også igjen i internasjonal litteratur om bytransformasjoner. De fire typene beskrives gjennom 13 artikler om ulike bydeler i forvandling:

Del 1: Maktbygninger krever plass.

  • Rådhuskvartalet –Største bytransformasjon i det 19. århundre.
  • Regjeringskvartalet – Makta i tre stadier.

Del 2: Totalsanering og moderne bebyggelse

  • Victoria terrasse – Arven etter baron Hausmanns besøk.
  • Vestre Vika – Rådhuset må få penere naboskap mot vest!
  • Enerhaugen – Fra rønner til høyblokker på haugen.
  • Vaterland – Alt revet, men hva skal området brukes til?

Del 3: Avindustrialisering og ny arealbruk

  • Nydalen – Hva kom først? T-banen eller byutviklingen?
  • Ensjø – Fra bilby til boligby: Svennestykke for byutvikling i mellomlandet.

Del 4: Byen åpner seg mot fjorden

  • Fjordbyplanen – Norges største bytransformasjon.
  • Aker Brygge – Drøm og virkelighet.
  • Tjuvholmen – Arkitektenes tumleplass.
  • Bjørvika – Ingen fjordby uten opera og senketunnel!
  • Gamlebyen – Langsomt vender den gamle byen tilbake.

Njål gikk i sin innledning spesielt inn på Rådhuskvartalet, Victoria Terrasse, Vestre Vika, Vaterland, Aker Brygge og Tjuvholmen.

I kommentarrunden ble det nevnt andre områder som også kunne vært behandlet, for eksempel Pilestredet park, betydningen av planen «Byen og fjorden» fra 2000 og fjordbyprosjektet som sammenbinding mellom øst og vest. Avløpsprosjektet «Midgardsormen» var en viktig forutsetning for transformasjonene som lå i fjordbyplanen. Tjuvholmen kan sees som en byutvidelse framfor en transformasjon. Før var dette en kai. Eilert Sundts bok om Vika kan gi bakgrunn for å forstå grunnlaget for transformasjonene i området. Dynamikken med risikohåndtering i samband med Aker Brygge kan være interessant å trekke inn.

Terje Kleven: Å se byens lange linjer – Hvorfor ser Oslo ut som den gjør?

Adolf Tiedemanns bilde «Christian IV grunnlegger Christiania»

Terje tok utgangspunkt i Adolf Tiedemands bilde «Christian IV grunnlegger Christiania». Det viser kongen som peker og ingeniøren som måler opp. Den virkelige lange linjen i byplanhistorien siden da kan sies å ha vært spenningen mellom makta og faget.

I boka inndeles framstillingen i følgende epoker og tidsskiller:

  1. Kongens by (1624 – 1814)
  2. Hovedstaden uten institusjoner (1814 – 1850)
  3. Industriens og ingeniørenes by (1850 – 1899)
  4. Kriger og kriser, vekst og modernisering (1900 – 1945)
  5. Storby i vekst og stagnasjon (1945 – 1985)
  6. Byen transformeres (1985 – 2015- )

Linstows først plan gjaldt bare Slottet og kvartalene øst før dette og baserte seg på Chritian IV’s første «afritz». Den første planen som gjaldt hele byen, var en ingeniørbasert plan som kom i 1889 og skisserte kvadraturer utover hele byområdet. Harald Hals generalplan fra 1929 myket opp dette. Boligbyggingen blir en viktig drivkraft og var i mellomkrigstiden med å skape en inneklemt murby på grunn av begrensningene som lå i grensen mot Aker. Byplansjef Rolfsens generalplan var på mange måter en kopi av Hals sin plan fra før krigen når det gjaldt de sentrale områdene, men nå var grensene mot Aker opphevet planer kunne legges også for de ytre områdene. Stor-Oslo tok da form og drabantbyene skapes. Bilismen ble en viktig drivkraft for utviklingen i 60- og 70-årene. I løpet av 80-årene stagnerer byutvidelsen og vi får fortetting, transformasjoner og planen om Fjordbyen.

Forsiden til Terje Klevens bok

Foreløpig utkast til forsiden på Terje Klevens bok

For å belyse den lange linjen – spenningen mellom makta og faget – inneholder boka også diskusjoner om:

Planlegging, politikk og styring

  • Hva planleggerne har tenkt og gjort
    • Fra kongens ingeniøroffiserer til faglig mangfold
    • Infrastruktur og bybygging
    • Fra «reformteknokrati» til byutviklingsstrategi
    • Praksis som drivkraft
  • Hvem har styrt byen og hvordan?
    • Fra enevelde til byregjering
    • Fra «laissez-faire» til sosialdemokrati
    • Planlovgivning på etterskudd
    • Byen og staten – ikke alltid på på bølglengde

 

Drivkrefter og motkrefter hendelser, fag og politikk

  • Natur og ressurser
    • Vann, elv og sjø skog og land
  • Historiens gang, «tidsånden»
    • Rådende ånd og tilgjengelige løsninger
  • Politikk og maktrelasjoner
    • De styrende og de styrte
    • Avgjørende politiske vedtak
  • Kunnskap, teknologi og fag
    • ”Bykunnskap” (Urban knowledge)
    • Teknologi og innovasjoner
    • Profesjonsmakt
  • Aktører og interesser

Diskusjon

I kommentarrunden ble det pekt på at ingeniørenes rutemønster i sin tid ble kritisert av Ernst Bjerknes da han kom inn som konstituert reguleringssjef i 1903. (Han begynte seinere for seg selv og laget blant annet planen for Lindern hageby.) Var manglende sammenheng mellom rutenettet og mulige vann- og kloakkløsninger noe av bakgrunnen for kritikken mot rutemønsteret? Det ble pekt på at industrialismen førte til at bolig og arbeidsplass kunne skille lag. Markagrensen kom veldig tidlig inn som en begrensning av byens vekst (før Hals) og har vært styrende gjennom veldig lang tid. Det ble også trukket fram at internasjonale impulser hele tiden har vært viktige og at dette kunne vært trukket mer fram. (Nå er urbant landbruk en internasjonal trend. Det kan bli spennende å se om dette får innflytelse).

 Forsamlingen satte pris på at det nå ble et møte med en samlet presentasjon av innholdet i de fire bøkene. Informasjonen til nå hadde mye gått på framdrift og diskusjon av publiseringsmåter. Det blir viktig å få denne oversikten over overordnete planer for Oslo publisert.

Diskusjonen av et såpass omfattende tema måtte nødvendigvis bli springende og her nevnes momenter bare under hovedpunkter. Som tidligere nevnt,er det sannsynlig at mange av de tema som ble etterlyst allerede er behandlet i de foreliggende manus.

Klasse- og maktperspektivet:

  • En beskrivelse av spenningen mellom de sosiale grupper ble etterlyst.
  • Hvilke aktører har bidratt og hvilke virkemidler har vært brukt for å opprettholde den delte byen?
  • Bolig og eiendomspolitikken etter krigen og utover til slutten av 70-årene var en epoke med sterkere sosial prioritering.
  • Hva var drivkreftene på 30-tallet? Leiegårdsbyen var et fantastisk framskritt. Likevel ble den overbefolket – eller fikk man nye forestillinger om hva en god bolig var?
  • Leiegårdsbyen: Er man opptatt av byggene eller folkene? Hvorfor ble mursteinbygningene fra 1840 – 1900 så dårlige?
  • Det blir vanskeligere å gripe situasjonen i dag hvor alt blir privatisert og markedskreftene overlates styringen av boligpolitikken.

Kjønnsperspektivet:

  • Det er viktig å trekke inn hvordan de nye livene som muliggjøres av endringene i kjønnsrollene på 60-70-tallet. Alle jenter som går ut i jobb fra 70-tallet og utover skaper blant annet et stort behov for barnehager (som man ikke hadde tomter til).
  • Økningen i yrkesaktivitet styrker vel også grunnlaget for kollektivtrafikken.
  • Samtidslitteratur fra de aktuelle perioder kan bidra til å øke forståelsen for de samfunnsmessige forutsetninger for planlegging og bruk av byen.

Statens rolle:

  • Bjørvika og Gamle Oslo er eksempler på det ting kan bli bra når stat og kommune samarbeider.
  • Husbanken var i sin tid et viktig virkemiddel i boligpolitikken som også hadde innvirkning på kommunale planer og kommunal boligpolitikk.
  • I dag bygger staten motorveier på tvers av kommunens ønsker og tvinger gjennom nedlegging av Ullevål sykehus.
  • I andre sammenhenger ser vi at staten bryter egne planleggingsregler i samband med sykehusutbygging.
  • Statsetatenes rolle (vegvesen, jernbane, helsesektor bør også komme fram).
    • De har blant annet en viktig rolle i godstransporten, som bør trekkes inn i framstillingen.
    • Utflyttingen av statsinstitusjoner har også i visse tidsrom vært viktig.
    • Statlige retningslinjer og standardkrav legger forutsetninger for kvaliteter og arealutnyttelse

Stadig flere «drittleiligheter» – Stortinget svikter

19/04/2023 / Johan-Ditlef Martens / 0 kommentarer

For nærmere 50 år siden, høsten 1974, uttalte Stortingets kommunal- og miljøvernkomité at” to rom og kjøkken er et rimelig krav til bolig for voksne enslige, og (man) vil derfor be departementet å arbeide for en slik målsetting”. Husbanken fulgte opp med rundskriv i 1978 hvor det lød: «Det vil heretter bli krevet minst ett soverom i tillegg til oppholdsrommet i alle boliger for voksne enslige».  Minstestandarden ble satt til 55 kvadratmeter. Videre skulle tre-rommere være mellom 65 og 75 kvadratmeter og fire-rommere mellom 85 og 95 kvadratmeter.

Illustrasjon: «Senk boligprisene»

Nå er minstestandarden redusert til rundt 35 kvadratmeter i flere kommuner blant annet Oslo, en reduksjon på 20 kvadratmeter uten at det er blitt noe billigere eller lettere å komme inn på boligmarkedet, snarere tvert imot. Boligene ligner på det som ble bygget på 1930-tallet, ett-rommere med sovealkove. Mange små leiligheter kjøpes for utleie/spekulasjon og så fort man får barn må man flytte. Dette fører til ustabile og utrivelige bomiljøer.

Når har Stortinget vedtatt at boligstandarden i Norge skal reduseres? Har vi fått dårligere råd de siste 50 årene, eller er det klasseforskjellene som er blitt større? Vet ikke representantene hva som skjer, eller er de ikke interessert i hvordan «vanlig folk» bor?

(Innlegget har tidligere stått  i Klassekampen)

NRKs Bolig- og byplanprogrammer en skattkiste.

09/09/2022 / Johan-Ditlef Martens / 0 kommentarer

Kanskje ikke alle husker det, men NRK hadde flere spennende bolig- og byplanprogrammer i 1972 (50 år siden) og 1973, med forfatter og journalist Bjørn Nilsen som drivkraft sammen med Ellen Aanesen og Eva Brustad. For oss som er opptatt av de lange linjene burde dette være midt i blinken. Problemene som drøftes kunne like gjerne vært tatt opp i dag. Programmene fra 1973 har ligget en stund på nettet, men de fra 1972 er kommet inn først nå. Tittelen på programmene er:

1972:

  • Hvem tjener på bolignøden
  • Vaterland – Historien om en byggesak
  • Sanering – Grünerløkka

1973:

  • Boligproblemene – Hva har hendt siden sist?
  • Må vi alltid ha bolignød?
  • Hvorfor blir hus så dyre
  • Herre i eget hus?
  • Når tålmodigheten tar slutt
  • Ruseløkkveien 60

Her er alt fra Gerhardsen til byplansjef Erik Rolfsen og en rekke fagpersoner og politikere intervjuet. For de som er opptatt av bytransformasjon og Vaterland er det mye spennende i det programmet. Undertegnede dukker opp i programmet om Grünerløkka, hvor byplansjef Rolfsen gir han rett i at Oslo ikke kan bygge seg ut av bolignøden. Vet ikke om vi skal være stolt eller trist av å kunne forutsi de lange linjene så presist.

Gå inn på NRK-TV/Søk, skriv Boliger i søkefeltet, eller direkte

https://tv.nrk.no/serie/boliger

 

 

For en ny boligpolitikk!

24/10/2021 / Nettredaksjonen / 0 kommentarer

BULLBYs medlemsmøte torsdag 21. oktober ble et spennende møte mellom unge og gamle kritikere av den rådende boligpolitikk. Virkelighetsoppfatningen og frustrasjonen over dagens boligpolitikk var vel ganske lik blant de unge og de eldre, men det ble fine diskusjoner om hvordan arbeid og strategier kan legges opp. For oss i BULLBY var det i seg selv nyttig og inspirerende å møte unge aktivister fra den daglige boligkampen. Aktivister som i større grad enn oss har lykkes med massemobilisering og på sosiale media. Møtet kan kanskje bli starten på et bedre og mer slagkraftig nettverkssamarbeid i arbeidet for en mer progressiv boligpolitikk?

Bilde av Vernegg og Schnell

Daniel Vernegg (t.v.) og Alf Jørgen Schnell fra «reduser husleia» og «Min drittleilighet» (Foto: BULLBY/LK)

Alf Jørgen Schnell og Daniel Vernegg snakket om aksjonene «Reduser husleia» og Instagramkontoen «Min Drittleilighet».  Sistnevnte har innpå 30 000 følgere. De representerer også nettstedet Kritisk bynettverk. De pekte på viktigheten av å styrke klassebevisstheten blant dem som leier. Det er en grunnleggende interessemotsetning mellom dem som har bolig for å tjene penger og dem som har bolig for å bo. Målene for arbeidet deres komme tydelig fram i de 13 kravene til en ny boligpolitikk som de presenterer på nettsidene til Reduserhusleia.no .

Leieboere i landet – forén dere!
Anna-Rita Andal fra Leieboerforeningen

Anna-Rita Andal fra leieboerforeningen (Foto: BULLBY/LK)

Anne-Rita Anda fra Leieboerforeningen er også en garvet aktivist på boligfonten, men snakket til oss på møtet som ansatt i Leieborerforeningen, som jobber for leieboeres sak innenfor systemet. Foreningen har 15 ansatte og jobber for leieboernes interesser innen jus og bomiljø. De organiserer også beboere i kommunale boliger, og har tatt initiativ til Boligopprøret, som er et initiativ av og for leietakere i kommunale boliger i Oslo (og ikke må forveksles med Boligoppropet.) Leieboerforeningen samarbeider tett med Oslo kommune, Forbrukerrådet og Kommunaldepartementet i arbeidet mot en ny Husleielov. Hurdalserklæringen inneholder noen løfterike signaler om dette som må utnyttes. Anne-Rita understreket viktigheten av utvikle en offentlig utleiesektor.  Hun var dessuten enig i behovet for å styrke klassebevisstheten blant utleierne. Leieboerforeningen har bare 5000 medlemmer. Det er tragisk lite når en vet at det blir vanskeligere og vanskeligere å få kjøpt sin egen bolig – og når en vet hvor mange som er organisert i Huseiernes Landsforbund. Organisering og samling av leieboerinteressene blir derfor viktig i arbeidet framover.

Det spirer blant ungdommen
Bilde av Lise Rødje fra Spire

Lise Rødje fra Spire (Foto: BULLBY/LK)

Julie Rødje fra ungdomsorganisasjonen Spire fortalte om denne organisasjonen og dens arbeid med boligspørsmål. Spire er en miljø- og utviklingsorganisasjon som arbeider med klima og miljø, matsikkerhet, internasjonal handel og bærekraftig byutvikling. Det er i dette arbeidet det har bidratt til å utvikle Boligoppropet (som også BULLBY har sluttet seg til). Spire jobber også opp mot oljefondet når det gjelder å motarbeide fondets engasjement i kommersielle boligutleieprosjekter. De arbeider med medvirkning og urbant landbruk og  mener  også det er viktig med en tredje boligsektor. Organisasjonen er for ungdom mellom 13 og 30 år og er en organisasjon under Utviklingsfondet.

Dårligere boliger blir dyrere
Bilde av Ketil Moe fra BULLBY

Ketil Moe viste med konkrete eksempler hvordan boliger var bli dyrere og dårligere. (Foto: BULLBY/LK)

Ketil Moe fra BULLBY tok utgangspunkt i de to bøkene han og Johan-Ditlef Martens har skrevet:

Utviklingen er entydig: Til tross for en sterk prisvekst blir boligene mindre og mindre egnet for å huse et godt og sosialt liv. De tekniske kravene til boligens kvaliteter fra myndighetenes side er svekket over tid. Ca. halvparten av kostnadene til dagens boliger er tomtekostnader og fortjeneste. Her ligger nøkkelen til å få fram rimeligere boliger. Ketil viste at merkostnadene av enkle tiltak for å heve standarden i boligene ville bli små i forhold til de totale kostnadene. Bildene som fulgte  Ketil Moes innlegg : Sammenheng mellom pris og kvalitet i boligmarkedet

Det ble gode gruppediskusjoner etter møtet og oppsummeringer fra disse vil kunne komme som kommentarer til dette innlegget. En entydig konklusjon var i alle fall at det er viktig å holde dette temaet varmt. Det ligger muligheter i den nye regjeringens ambisjoner. Det er mange og til dels ukoordinerte initiativ som til sammen representerer et bredt, folkelig opprør mot tilstandene i boligmarkedet. Det er vanskelig å finne en organisasjon som kan koordinere dette, men det vil uansett være viktig å bidra til samarbeid og informasjonsflyt mellom de mange initiativene. Her bør BULLBY bidra så godt de kan.

Etter møtet hadde nettredaksjonen også en kort prat med Einar Hagness fra Boligoppropet og Attac. Han pekte på den kommende Globaliseringskonferansen  19.-21. november som en fin møteplass for nettverksbygging og mulighet for også å sette boligspørsmål på dagsorden. Han har også skrevet en artikkel nylig om hvordan den tredje boligsektor bør kunne se ut i Oslo.

Boligutbyggere må ta ansvar for områdeutvikling

28/08/2021 / Magnus Boysen / 0 kommentarer

Fragmenterte eiendomsinteresser og «gratispassasjerer» har vært et stort problem for områdeutviklingen i byområder. Resultatet blir negativt for boligkjøpere og kommunene.

På Ensjø i Oslo har kommunen ervervet tomter til nødvendige barnehager og skoler sent i prosessen. Men prisen var høy siden det skjedde etter verdistigningen på tomtene som følge av tidligere privat bygging og offentlige investeringer. Dermed har finansieringen av kommunal og sosial infrastruktur hengt etter i området.

Bilde av Nikolai Astrup

Nikolai Astrup (Foto: Regjeringen)

Kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup foreslår nå endringer i plan- og bygningsloven som kan gi mer forutsigbar finansiering for både kommuner og utbyggere. De foreslåtte lovendringene skal etablere et finansieringssystem for parker, veier, vann og avløp, og annen infrastruktur som må på plass i nye boligområder. Forslaget skal ut på høring, opplyser departementet (KMD). (Jfr. Nyhetssak i Aftenposten/E24 den 1. juli)

BULLBYs gruppe for områdeutvikling har tidligere oppsummert erfaringer og kommet med råd til alle de politiske partiene på Stortinget i et eget Notat til politikerne fra Områdegruppa 1.12.2020. Det konkluderte slik: «Områdeutvikling gjennom offentlig og privat samhandling i byer og tettsteder må bli et felles satsningsområde for stat og kommuner i Norge! Staten må engasjere seg gjennom et forpliktende samarbeid og avtaler med kommuner både i planlegging og gjennomføring».

Organisering og områdeplanlegging for boligområder må starte med planlegging av infrastruktur under og over bakken. Uterom, offentlige rom, parker og vann, gang- sykkel- og skoleveier og idrettsanlegg samt sosial infrastruktur, må på plass før plassering/regulering av boligprosjekter i området. Konflikter mellom boligutvikling og eierinteresser må avklares før utbygging i området. At det nå kommer et nytt forslag om nytt finansieringssystem fra KMD er bra, selv om det gjenstår å se hva sluttresultatet blir.

Økonomien i områdeplan

Bygningslovens § 12.7 pkt 13 omhandler avtaler om fordeling av planskapte verdier.

Et finansieringssystem må bygge på verdiskapingen i området som følge av offentlige og private investeringer. Planskapte verdier som følge av en områdeutvikling må fordeles etter avtale slik at fordeling av investeringer i infrastruktur og områdekvaliteter inngår i avtalen. Ifølge den såkalte «Oslomodellen» skal finansiering av områdeutviklingen skje som følge av verdistigningen i området (verdiskapningen).

Finansiering må bygge på områdeplan og en finansieringsavtale. Avtalen må sikre områdets kvaliteter og fordele verdiskapingen i området, inklusiv offentlige og private investeringer, mellom de ulike aktører.

Vedtak om utvikling av et område bør inneholde en «hovedavtale» mellom offentlig og private aktører med prinsipper om fremtidig fordeling av områdekostnader ved start av områdeutvikling. Forventet verdistigning i områdeutviklingen må bygge på denne områdeavtalen mellom kommune og aktører. Avtalen mellom kommune/stat og private investorer vil bidra til:

  1. Kontantbidrag fra utbyggersiden til offentlig finansierte fellesanlegg blir satt ut fra den reelle verdi- og boligprisstigningen i løpet av utbyggingstiden for området.
  2. «Gratispassasjerer» elimineres.
Rimeligere boliger ved områdeplan

Plan og bygningsloven bør vurderes på nytt for å styrke sosial bærekraft, effektivitet og kvalitet i områdeutvikling og bredere deltakelse i avtaleforhandlinger. Bestemmelser om rimeligere boliger må også inn i boligreguleringen. Lovens § 17-3 om utbyggingsavtaler må sikre minst 20 prosent boliger til under markedspris.

Prisstigningen i Oslo de siste ti årene har kastet 30 – 40 prosent av Oslos husstander ut av boligmarkedet. Selv om et nytt finansieringssystem neppe vil gi rimeligere boliger i Oslo, kan utbyggere pålegges realytelser med en andel boliger under markedspris, for eksempel for sosialboliger.

Statens rolle

Staten kan bistå kommunene økonomisk og gjennom faglig veiledning og finansieringstiltak til teknisk og sosial infrastruktur. Vi trenger også et statlig byutviklingsfond som kan gi kreditter eller tilskudd til viktig infrastruktur som kommunen ikke kan løse. Staten må tilby gunstige finansieringsordninger, slik at offentlig felles infrastruktur kan gjennomføres rimeligere ved start av områdeutviklingen.

Kommunene har ikke økonomi til å gjennomføre nødvendige tiltak som sikrer urban og grønn kvalitet over tid i områdeutviklingen. Ved start av større områdeplaner vil det kreve tidlig økonomisk sikring av områdekvaliteter, for eksempel rimeligere boliger, urban og grønn infrastruktur, som ellers ikke sikres av markedet.

Å bygge en by med sollyset

01/02/2021 / Bertram Brochmann / 1 kommentar

Fra og med 1. juli 2021 opphever regjeringen et krav i Teknisk forskrift, TEK17, slik at det vil være lovlig å bygge boliger uten at det blir tatt hensyn til solinnfall i leiligheter. (Jfr.  flere tidligere innlegg i denne spalte).Hvorfor kommer denne endringen nå, som ingen har bedt om det?

Lenger sør, hvor det er et varmere klima, bygges husene tettere sammen for å danne skygge som vil gi luften i rommet mellom husene behageligere temperatur. Her kan det også være en kvalitet å ha leiligheter mot nord hvor det er skygge. Klimaet mellom husene er til å ta og føle på som noe positivt og på bakkeplan er det godt å være med på aktiviteter.

Men det må være feil i Norge å videreføre dette «å bygge by», tett og høyt, uten å ta konsekvensene av at klimaet på våre breddegrader hvor solen har lys og varme på en helt annen måte. Rommet mellom de tette boligblokkgruppene hos oss er lite brukelig med det regnfulle, forblåste og kalde klima vårt. Og uteområdene egner seg dårlig til opphold for beboerne.

For «å bygge by» på våre breddegrader må vi forme boligstrukturene slik at vi utnytter det klimaet vi har, ved at alle leiligheter får uteplass og god takhøyde for å slippe inn luft, lys og sol fra sør/vest noen timer i løpet av dagen og med utsyn til det store landskapet omkring.

Det er spesielt viktig at boenhetene blir gode å leve i med sol og utsikt når beboerne har dårlig mobilitet og lite sosial kontakt, og av den grunn lever sine liv mye i leiligheten sin. I dag snakker også politikerne om at det er ønskelig at eldre blir boende i sin leilighet lengst mulig, ved å øke hjemmehjelpsordninger for å utsette flytting til sykehjem. Unge beboere som bor i leiligheter med mangel på sol og utsikt har et mindre problem, da de er mobile og har hele byen som sitt «hjem».

I dag er det innført en Eierskapslov som ikke sier noe om bomiljø, men er kun laget for at leiligheter enkelt kan brukes til investeringsobjekter til utleie, av folk som selv ikke bor i boligprosjektet. På samme måte er det mer lønnsomt for utbygger å bygge mange små leiligheter fremfor å bygge større familieleiligheter. Ved også å slippe krav om lys, sol og utsikt til boenhetene vil fortjenesten bli enda høyere.

Ved Lagunen i Bergen er det bygget et nytt «å bygge by» prosjekt som etter min mening ikke burde vært bygget da det er altfor dårlig tilgang til sol og utsikt i leilighetene. Prosjektet kunne passet bedre på sørligere breddegrader hvor etablering av skygge er en kvalitet.

Det er et paradoks at de som vedtar endringer i Teknisk forskrift, ved å ta vekk bokvaliteter med solinnfall og utsikt til leiligheter, og de som for eksempel har godkjent prosjekt på Lagunen, selv har leiligheter/hus hvor det er en selvfølge med sol, lys og utsikt.

Istedenfor å svekke bokvaliteter i Byggeforskriftene må kvaliteten økes med sterke krav om at nye boenheter skal ha god takhøyde for å få inn lys, sol og utsikt på lik linje med andre påbudte krav i Teknisk forskrift, som krav til, varmegjenvinning, mekanisk ventilasjon, antall luftskiftninger, støyisolering, utførelse av vegger og tak og påbudt lekeplasser for barn med noen soltimer.

Nye leiligheter må i dag bygges for å være gode boliger som skal fungere flere generasjoner fremover og ikke bygges for kortsiktige fortjeneste til investorer og utbyggere.

bertram.brochmann@gmail.com

(Innlegget sto i Klassekampen 26.1.2021)

Fire boligpolitiske forslag

07/12/2020 / Lars Krogh / 0 kommentarer

Johan-Ditlef Martens (Bullby)  og Stein Stugu (rådgiver i De Facto) fikk mandag 7.12.20 inn en kronikk i Klassekampen med tittel  «Fire boligpolitiske forslag». Kronikken bygger i det alt vesentlige på et tidligere innlegg her på nettsidene, så jeg benytter anledningen til å legge en lenke til dette. I tilfelle noen ikke har fått det med seg.

« Eldre innlegg

© 2024 Byutviklingens lange linjer – BULLBY

Tema av Anders Norén — Opp ↑