Bullby hadde i september 2023 et møte om situasjonen i verdens storbyer. Dette møtet vakte såpass interesse at vi også gjerne ville ha et møte til som fokuserte mer på hva som gjøres nasjonalt og intensjonalt for å bidra til løsningen av de enorme utfordringene Peter Butenschøn den gang la fram om.
I mars i år fikk vi derfor to av våre mest garvede medlemmer med utenlandserfaring til å snakke om dette, med hovedvekt på å presentere FN-organisasjonen HABITAT og dens norske avdeling, men også fortelle fra egne erfaringer med internasjonalt arbeid innen boligsektoren
HABITAT som del av FN-systemet
Sven Erik Svendsen innledet først med en orientering om hvordan Habitat-systemet var blitt til og litt om organisasjonen i Norge. Sven Erik har en bred internasjonal arbeidserfaring gjennom arbeid med følgende prosjekter:
Sven Erik Svendsen (Foto: Bullby)
- I Saudi/Burayda/Riyad i to omganger med regional planlegging i samarbeid med Norconsult og NIBR
- I Sri Lanka med forbedring av plantasjearbeiderboliger (for Norad)
- I Palestina med boligpilotprosjekt på Gaza – (For Verdensbanken)
- I Sør Sudan med planleggeropplæring lokalt (for FN’s flykningeorganisasjon (UNHCR) og UN-Habitat )
- I Xian (Kina) med byfornyelse i samarbeid med NTNU og i FoU-samarbeide med lokalt universitet
- I Uganda/Makerere med oppstart av ny arkitektskole (i samarbeid med Universitetet og AHO (Finansiert av Norad)
- I Øst Afrika med universitets-samarbeide om utvikling av Master- og PhD studier i samarbeid med AHO og NTNU. (Finansiert av Norad)
FN-organisasjonen UN-Habitat og World Urban Campaign står for FN’s internasjonale arbeide med boligspørsmål. Bakgrunnen for arbeidet i Habitat er den voldsomme og til dels ukontrollerte urbaniseringen, særlig i det globale sør som fulgte etter hvert som stadig flere land frigjorde seg fra kolonialismen. Urbaniseringen skjer som følge av byenes egen vekst, tilflytting fra landsbygda som følge av vanskeligheter med å livberge seg der (tørke og menneskeskapte naturkatastrofer), og flyktningestrømmer som følge av kriger. Dårlig fungerende byråkrati, korrupsjon og uklare eierrettigheter bidrar til at det skapes såkalte «uformelle bosettinger», stort sett i form av slum – et uttrykk som brukes greit i India, mens andre land bruker andre ord.
Denne urbaniseringen har generelt sett fått lite faglig og politisk oppmerksomhet internasjonalt, og foregår i stor grad markedstilpasset og ukontrollert. Arbeidet i UN-Habitat representerer, til en viss grad, en motvekt mot dette. Norge, Sverige og Canada har tradisjonelt bidratt mye til finansieringen. Seinere, etter en evaluering, støtter ikke Norge lenger organisasjonen. Dette kan også ha sammenheng med en generell uvilje fra norsk side til å støtte byene over bistandsbudsjettet. Norge har lenge hatt en tro på at hvis man støttet landsbygda, så ble folk der, mens det i realiteten kan forholde seg motsatt: Folk får høyere utdanning, og flytter til byene.
UN-Habitat holder en faglig konferanse 2.hvert år: World Urban Forum og arrangerer hvert år «Urban October» der det legges vekt på å fremme en bedre urband framtid. Først mandag i denne måneden gjennomføres World Habitat Day og måneden ender med World Cities Day den 31.10.
Habitat i Norge
Habitat Norge er en NGO (Non-Governmental Organization) som ble etablert i Norge i 1988 og samarbeider med en rekke internasjonale organisasjoner, blant annet UN-Habitat, men er ikke en del av denne organisasjonen. Arbeidet i Norge drives utelukkende på frivillig basis, som en avdeling av Norsk forening for bolig- og byplanlegging (NBOBY) og er frivillig tilsluttet Habitat International Coalition (HIC) og UN Habitats World Urban Campaign (WUC). Hver første mandag i oktober arrangeres det en nasjonal konferanse som følger opp den internasjonale World Habitat Day.
Habitat Norge har også et løpende samarbeid med urbane grasrotorganisasjoner som Slum Dwellers International (SDI), Asian Coalition for Housing Rights (ACHR), Huairou Commission (Huairo), Orangi Pilot Project (OPP) m.m. Cities Alliance og Verdensbankens urbane anker er nære partnere. Habitat Norge er også medlem i Forum for utvikling og miljø (FORUM) og deltar i nettverket «Organisasjoner med rammeavtale om informasjonsstøtte med NORAD» (RORG).
I Norge samarbeides det også med «Arkitekter uten Grenser» og «Ingeniører uten grenser».
I Norge drives altså Habitat-arbeidet på frivillig basis, og innen FN-systemet er det avhengig av en del lands velvilje for å bli finansiert. Norge har, som nevnt, trukket seg ut. Slik sett er Habitat-arbeidet nasjonalt og internasjonalt ikke veldig sterkt finansiert, for ikke å si underfinansiert i forhold til de utfordringene en står overfor.
Annet internasjonalt arbeid innen boligsektoren
May Sommerfeldt innledet deretter om sine erfaringer med internasjonalt arbeid både som privatperson, gjennom Habitat Norge og gjennom boligkooperasjonen:
To eksempler fra boligkooperasjonens bistandsarbeid
Etter 1996 er det særlig samarbeidsprosjekt i regi av boligkooperasjonen hun har deltatt i, og erfaringene fra disse var hovedtema i innlegget hennes.
Generalforsamling i en New Town Co-op, Sør-Afrika (Foto: May Sommerfeldt)
I 1996 ble NBBL anmodet om å være med å etablere boligkooperasjonen i Sør-Afrika. Den ambisiøse målsettingen for hele landet var den gang 1 million boliger innen år 2000. Sør-Afrika etablerte en husbank (NHFC), det ble bevilget generøse subsidier og de enkelte kommunene skulle bidra med byggeklare tomter – ganske likt slik Norge gjorde det etter krigen. En eksisterende organisasjon i Johannesburg som hjalp folk i bolignød (COPE) gikk i samarbeid med NBBL om å utvikle dette til et boligbyggelag: Cope Housing Association. Idéen var å få til et institusjonssamarbeid mellom likeartede institusjoner. Dette samarbeidet gikk bra i noen år. Det ble etablert 700 boliger gjennom 7 borettslag, 3 i form av nybygging og 4 i form av rehabilitering av nedslitte bygårder i Johannesburg.
Driften av borettslagene, som skulle styres av beboerne, viste seg vanskelig. Nå skulle det betales husleie, kommunale avgifter, forvaltningsgebyr og låneavdrag. «The Culture of Non-Payment» var en arv fra Apartheid-tiden og skapte vansker da enkelte begynte å protestere på betalingene, og fikk med seg flere.Noen styrer måtte ha bevæpnede vakter, underskuddene økte og borettslagene ble slått konkurs. De fortsetter nå som sosiale utleieboliger *).
I slummen Kibera (nubisk: Jungel) bor ca 1 mill. mennesker på et arealet på størrelse av en golfbane (Foto: May Sommerfeldt)
Erfaringene fra Kenya er mer positive. Her har en samarbeidet med NACHU (National Cooperative Housing Union), en fellesorganisasjon for boligkooperativer og «boligbyggelag». Kooperasjonstanken står sterkt i Kenya og ble utviklet allerede på 50-tallet innen jordbruk, kaffeproduksjon etc. Hver familie har minst et medlem i et eller annet spare- og kredittkooperativ (SACCOS) der en kan spare for senere å få rimelige lån til å starte virksomhet til betingelser som vedtas kollektivt eller av valgte representanter.
Arbeidet i Kenya skjedde gjennom at NACHUs tekniske avdeling kjøpte opp land på vegne av kooperativene og så stor for bygging av start-boliger på 15-20 kvm. samt infrastruktur i form av veier, vann/avløp og rensing. Kooperativene tar opp lån i NACHU sparebank– med egenandel 15%. Dermed blir det mulig å flytte ut av slummen for et svært rimelig beløp og en betaler ned på et lite lån i stedet for skyhøye leiepriser til «slumlords». Deretter kan en gradvis bygge på den nye boligen.
Utenfor en start-bolig i regi av NACHU
Samarbeidet med Kenya har skjedd med støtte fra NORAD og med egenandeler fra norske boligbyggelag. Det har vært gitt støtte til organisering og opplæring av kooperativer, utvikling av boligtyper, tomteplaner og til forskuttering av kjøp av land. Det har vært gjennomført studiebesøk fra Kenya til flere boligbyggelag i Norge og vice versa. Fra norsk side har en formidlet boligsamvirkets historie og erfaringer fra dagens praksis.
Samarbeidet i Kenya har med andre ord i større grad spilt sammen med eksisterende tradisjoner og kultur enn samarbeidet i Sør-Afrika. Uansett kan en ikke regne med å påvirke byutvikling og samfunnsforhold i avgjørende grad, men det kan ligge gjensidig nytte i samarbeid mellom likeartede organisasjoner (som for eksempel NBBL/OBOS og NACHU), universiteter og forskningsmiljø i Nord og Sør og kanskje også bykommuner i Nord og Sør.
SKIFTENDE IDEOLOGIER I BISTANDSARBEIDET
Ideoligiene i arbeidet med boligspørsmål har jo endret seg over tid. Fra 50-60-årenes store boligprosjekter, som i Sør langt fra klarte å holde tritt med den store tilflytningen, fra 70-åras selvhjelpsstrategier (Jfr John Turner som med Self Help Housing og boka «Freedom to Build» skapte et nytt mantra). Det ble gjennom blant annet Verdensbanken startet mange «Site and Service»-prosjekter der det ble lagt til rette med vei, vann og klaoakk for at folk kunne bygge selv, men heller ikke slike prosjekt har på noen måte vært tilstrekkelige til å dekke behovene.
Så skjedde det et paradigmeskifte i 1993 da Verdensbanken kom med sin nye strategi: «Housing; Enabling Markets to work» (World Bank Policy Paper). En slik «Enabling Policy» lå til grunn for Habitat IIs Agenda Istanbul 1996. Nå skulle bolignøden løses av markedskreftene. Og slik har det vel i hovedsak fortsatt.
__________________
*) NORADs uavhengige nyhetsmagasin Panorama har hatt to artikler om dette samarbeidet: Et oppslag om mulig korrupsjon i COPEs ledelse og et tilsvar fra en medarbeider i NBBL som mener det er fortsatt håp for COPE. FAFO har også utarbeidet en spørreundersøkelse blant COPEs beboere for NBBL: Co-operative Housing in Johannesburg – A Survey among the Residents. (FAFO paper 2002:4)
Siste kommentarer