Byutviklingens lange linjer - BULLBY

For å forberede framtiden må vi forstå fortiden

Kategori: Andre steder i Norge

Ski på hoppkanten

24/08/2023 / Nettredaksjonen / 0 kommentarer

Omsider er Follobanen ferdig. Den forventede veksten den skal føre til i Ski er så vidt begynt, men private eiendomsutviklere har lenge posisjonert seg med eiendomskjøp og offensive utbyggingsforslag. Ski er pekt ut som en av regionbyene i Oslo og Akershus, og forventes å ta en rolle som et særlig innsatsområde for økt by- og næringsutvikling. Hvordan kan de kommunale planmyndighetene i Nordre Follo kommune best legge til rette for å skape et levende sentrum i Ski? Det var tema for Bullbys siste møte før ferien. Møtet kombinerte dialog med planmyndighetene i Nordre Follo og en interessant befaring guidet av kommunens Cecilie Høgden Mæle, samfunnsplanlegger innen området samfunn, klima og miljø.

På det innledende møtet med kommunen ønsket områdeleder samfunn, klima og miljø Anne Holten velkommen og redegjorde for kommunens utgangspunkt og hovedprinsipper i planarbeidet:

Nordre Follo kommune ble etablert i 2020 ved at Ski og Oppegård kommune ble slått sammen. Kommunen er en del av Folloregionen (Enebakk, Frogn, Nesodden, Nordre Follo, Vestby og Ås kommuner). Kommunen er på 203 km2hvorav 20 % er dyrka mark og 60 % produktiv skog. Kommunen har 6 km kystlinje og 10,5 jernbanestasjoner. De viktigste plangrepene framover er:

  • Fortetting av prioriterte områder
  • Utbygging innenfra og ut
  • Arealnøytralitet og nullvisjon for utbygging av dyrka mark (utnytte eksisterende utbyggingsområder)
  • Arealeffektiv by- og tettstedsutvikling med gangavstand til «hverdagsfunksjoner»
  • Sikre boligforsyning og en bærekraftig kommunal økonomi

 Kommunen har 62 245 innbyggere pr 1/1 2023. Flertallet pendler til Oslo, men det er også en del innpendling (60/40).

 Ski har ambisjoner om å utvikle seg som et viktig senter både i kommunen og Folloregionen, men her er også en avveiing mot vekst i de andre knutepunktene som for eksempel Kolbotn, Langhus, Myrvoll og Vevelstad. Den nye stasjonen og Follobanen er et viktig element i byutviklingen og Ski har betydelige arealreserver for videre boligutbygging (for en 30-års periode framover).

Eiendomsutviklere har skissert ambisiøse utbyggingsplaner for Ski sentrum. Her viser Cecilie Høgden Mæle  framlagte planer for Ski sentrum syd. (Foto: Bullby/LK)

Deretter holdt Cecilie Høgden Mæle fra samme avdeling en introduksjon om problemstillinger knyttet til kommunens arbeid med å utvikle gode sentrumsfunksjoner, bolig- og uteromskvaliteter i Ski sentrum.  Hun gikk gjennom noen av dagens utfordringer i samband med sentrumsutviklingen, oppsummert i følgende hovedpunkter:

  • Samarbeidet med utbyggerne – samarbeid mellom utbyggerne
    • Det er etablert samarbeidsgrupper mellom kommunen og utbyggere som det siste året har jobbet med rammer og tema for samarbeidet og det fungerer godt. I gruppene er alle utbyggere invitert. Ikke alle stiller, som Thon gruppen, men dialogen er god og ønsket om å få til et fruktbart samarbeid for alle parter opplever kommunen at er unisont.
  • Stasjonsområdet som byutviklingsprosjekt
    • En steinørken med lite byfunksjoner – hva kan gjøres?
    • Jernbanegatas utforming
  • Det store torgarealet som ressurs for framtidig utvikling
    • Kommunen har lagt planer for det store torgarealet og begynner å bygge ut neste år. I reguleringsprosessen har noen ønsket å etablere bygg på deler av arealet, men det gikk de folkevalgte bort fra. Arealet er en ressurs og en mulighet som kommunen ønsker å ta vare på og forvalte til fellesskapets beste.
  • Hvordan kanalisere fotgjengertrafikken i sentrum?
  • Bylogistikk
    • Kan en se for seg en alternativ organisering av varetransporten i sentrum?
    • Kommunen deltar sammen med de øvrige regionale byene i bybåndet rundt Oslo i et bylogistikkprosjekt som det nå er bevilget klimasatsingsmidler til å gjennomføre.
  • Urealistiske utbyggingsplaner
    • Utbyggerne skisseres omfattende planer, men områdene inneholder mye eksisterende som ikke bør rives, blant annet av klimahensyn – dermed blir noen av skissene urealistiske.
    • Dermed oppstår også usikkerhet knyttet til realisering av sosial infrastruktur.
    • Burde en heller ha planer som i større grad inkorporerte og utnyttet eksisterende bebyggelse?
  • Hvordan få innflytelse over det som vil/bør skje i småhusbebyggelsen?
  • SKI som regionsenter?
    • Hva innebærer det, og hva kan Ski tilføre i forhold til andre sentra i regionen?
    • Andre sentra kan ha andre oppfatninger og det kan oppstå rivalisering.
    • Hva skal til for å gjøre Ski attraktiv?
  • Kommuneplanen og dens bestemmelser
    • Noen har hevdet det er for mange bestemmelser i planen, andre at dette tvert imot er en styrke.

Stasjonsområdet er dominerende og deler Ski sentrum. Her burde kommunen fått større innflytelse på utformingen (Foto: Bullby/LK)

Vi fikk inntrykk av et ambisiøst og aktivt planleggingsmiljø i kommunen som legger opp til aktiv dialog med utbyggerne. Kommuneplanen har offensive målsettinger når det gjelder å ivareta klima- og miljøhensyn i den vekstprosessen som vil komme. Deltakerne fra Bullby har gjennom sommeren bearbeidet inntrykkene fra ekskursjonen og sendt kommunen tilbakemeldinger i form av et notat basert på inntrykk fra ekskursjonen og en punktvis oppsummering av tilbakemeldinger til de problemstillingene kommunen presenterte på møtet.

Kommunen har store utfordringer når det gjelder å skape et levende sentrum på et sted med betydelige arealinteresser og utbyggere med offensive utbyggingsplaner. Det blir viktig for kommunen å fortsatt ivareta sin planleggingsautoritet for å sikre at boligutbyggingen ivaretar krav til boligkvalitet og miljøhensyn. Ski storsenter samler veldig mange funksjoner i et lukket miljø utenfor de øvrige sentrumsarealene og Bane Nord har fått utforme et veldig stort stasjonsområde løsrevet fra kommunens egen sentrumsplanlegging. Det kan gjøres mer for å utvikle Ski som et effektivt kommunikasjonssentrum i Folloregionen.

Sektorekspertisens forbannelse

25/11/2021 / Peter Butenschøn / 3 kommentarer

Det er ironisk at staten stadig bryter med vedtatte nasjonale mål for en bærekraftig utbygging. Det er blitt et alvorlig samfunnsproblem, en form for statlig selvtekt. Det klareste eksempel for tiden er sentralsykehus som legges på store jorder og i motorveikryss langt utenfor byene, som om sykehus bare angikk helseforetakets styrer og ikke var en del av et større samfunn.

Forskning på klimakrise har trolig lært oss noe: Om vi skal redde planeten og få til en bærekraftig utvikling av samfunn, må planer og tiltak ses i sammenheng. Konsekvenser må vurderes og avveies på tvers av sektorer. Bygger du mer motorvei inn til byen blir det mer forurenset luft for folk inne i byen. Om eneboligfeltene spres utover skograbbene langt fra sentrum blir offentlige goder kostbare og miljøbelastende, og skolekretsen uhåndterlig. Slikt fordrer forståelse for sammenhenger, politisk gangsyn og handlekraft.

Hvor skal sykehuset ligge?

Lokalisering av statlige arbeidsplasser og institusjoner betyr mye for stedsutvikling og bykvalitet, regionalt næringsliv og klimaregnskap, reisemønster og transportbruk. Dette er problemstillinger som de siste tiårene har fått politisk prioritet, og staten som utbygger er selv en helt sentral aktør. I planretningslinjene fra Kommunal- og moderniserings-departementet fra 2014 står det: «Utbyggingsmønster og transportsystem bør fremme utvikling av kompakte byer og tettsteder, redusere transportbehovet og legge til rette for klima- og miljøvennlige transportformer».

At lokalisering av statlig virksomhet i perioden 2005-2016 i stor grad har vært gjort i strid med disse statlige forutsetningene vises i en rapport utarbeidet av Transportøkonomisk institutt TØI på oppdrag for Statsbygg i 2017. Blant annet er rundt 40 prosent av de statlige virksomhetene plassert utenfor byene. Helseinstitusjoner er byggene som viser størst avvik fra vedtatt statlig norm. Sykehussektoren er den virksomheten som har tatt minst hensyn til hvorledes lokalisering påvirker byers og regioners attraktivitet, med derved svekket evne til å trekke til seg kompetent arbeidskraft.

Bilde av Mjøsbrua og området der det nye sykehuset Innlandet skal ligge

Fra NRKs oppslag om lokaliseringen av hovedsykehuset i Innlandet

Sykehuslokalisering på Jæren/Stavanger, Helgeland, Møre- og Romsdal og Østfold har sett bort fra slike premisser. St.Olavs hospital i Trondheim er et hederlig unntak. Styret for Helse Sør-Øst har bestemt (etter stemmelikhet og formannens dobbeltstemme) at et nytt storsykehus for Innlandet (Hedmark og Oppland) skal legges til det lille tettstedet Moelv ved den nye Mjøsbrua, og ikke til en av byene som i dag har sykehus – Lillehammer, Gjøvik, Hamar og Elverum. Sykehuset i Hamar, innlandets største by, skal nedlegges. Utenfor Moelv, 26 km borte, kan 900 leger og flere tusen andre ansatte kanskje få stor parkeringsplass på de flate jordene og slippe brysomme naboer. Men hvilket arbeidsmarked og oppvekstmiljø, sosialt mangfold og kulturtilbud vil de og deres familier få glede av? Hvordan skal unge folk rekrutteres til å arbeide der? Og hvor mange vil kunne gå eller sykle til jobb? Eller finne en velegnet kafé for et sosialt treff eller et møte?

Kommunaldepartementet har presisert at de statlige retningslinjene fra 2014 også gjelder for sykehus. En konsulentrapport (fra Cowi/Vista Analyse), bestilt av Helse Sør-Øst, om konsekvenser av lokalisering av nytt sykehus for Innlandet forelå sist november. Styrets utgangspunkt for lokalisering var den nye Mjøsbrua, midt mellom alle byene. Hamar ble, litt mystisk, utelukket i oppdragets mandat. Men konsulentene erkjenner at det var i Hamar de fant de klart gunstigste betingelsene for et slikt sentralsykehus, en så stor og kompleks arbeidsplass og serviceinstitusjon. Så tøyde konsulentene begrepet ‘Mjøsbrua’ helt sør til Brumunddal, og anbefalte bygging der, «fordi sykehuset må ligge så nær Hamar som mulig», bare 15 km unna. Men altså ikke Hamar, knutepunktet med alle lokaliseringens forutsetninger på plass, tilkopling til hele jernbanenettet, med rommelig tomt i sentrum og et komplett bymiljø. Det er som om sykehus skal være en egen isolert verden, frikoplet fra tverrfaglig innovasjon, kreative miljøer, forskningssentre, høyskoler, næringsliv.

Da kunne det vært en mulighet for at regjeringen minnes egne ord, «offentlige tjenestetilbud … lokaliseres ut fra en regional helhetsvurdering tilpasset eksisterende og planlagt senterstruktur og kollektivknutepunkter», og oppdager at også en utbygging i Brumunddal er i strid med nasjonale forutsetninger om at vekst i transportbehov skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange. Men helseminister Bent Høye avviste at dette var noen sak av betydning for regjeringen, eller at det for eksempel burde sonderes med Kommunaldepartementet og behandles av Stortinget. Så han egenrådig banket fast vedtaket i midten av juni.

Sektorinteressenes enemerker

Hvordan kom vi hit, til at statens viktigste utbyggingsprinsipper skyves til side? Jo større og mer komplekst et prosjekt er, jo mer stoler vi på ekspertene, spesialistene. Gjennomføring av store utbyggingsoppgaver skyves ut av departementene og over i direktorater og fristilte statlige foretak der de skjermes for innsyn og fra de krav til informasjon og medvirkning fra berørte som er sikret i Plan- og bygningsloven. Det gir et demokratisk problem: Innsyn svekkes. Helseforetakenes sneversyn, innrammet av enkle markedsmessige prinsipper fra ‘new public management’ der pasienter er kunder som skal lønne seg, settes nå heldigvis under debatt.

Da nytt sykehus for Østfold ble lagt ute på de flate jordene på Kalnes 7 km nord for Sarpsborg, eller Universitetet Nord fikk sin tomt på Mørkved 7 km øst for Bodø, var det sikkert praktisk og på kort sikt både rimelig og bekvemt for utbygger. Da det skulle plasseres høyskole i Vestfold, hadde både Tønsberg og Horten gode tomter – Horten endog et stort nedlagt verft midt i byen. Løsningen ble et folketomt skogsområde, Bakkenteigen, midt mellom byene, med privatbil og en sjelden buss som transportmiddel. Så kunne begge byene bli like misfornøyde.

Når sektorens fagekspertise får fristilt armslag, på bekostning av generalistene, er det kanskje ikke så rart at vi får ambulansehelikoptre så store og avanserte at de ikke kan lande nær sykehusene, eller at det stilles spørsmål ved om kommunene skal ha ordinær beslutningsmyndighet om vindmølleutbygging på land, slik det selvfølgelig er hjemlet i Plan- og bygningsloven.

De store sykehusprosjektene kan være en god anledning til å reise en bredere debatt – om sektorinteressene er i ferd med å gis for stort usjekket spillerom i et samfunn der vi vet, ikke minst fra den globale miljøkrisen, at det er de utilsiktede konsekvensene i andre deler av samfunnet som er utslagsgivende og mest skadelige. Nå ser vi kanskje mer alvorlige skyggesider ved ‘den nye staten’, fristilling og New Public Management fra 1980-tallet. Da kan tiden være inne til igjen å ta politisk ansvar for samfunnets viktige institusjonsbygging og infrastruktur, og ikke la slikt stoppe opp på helseministerens bord.

(Innlegget er tidligere publisert i Plan nr 2/2021)

 

 

 

Byer i Gudbrandsdalen?

17/03/2020 / Peter Butenschøn / 1 kommentar

Utvikles tettstedene oppover dalen til små byer?

Vinstra og Otta kaller seg allerede byer, og debatten går tett i mange kommuner: Kanskje også vi bør kaste oss på urbaniserings-bølgen, for å tiltrekke oss arbeidsplasser og holde på befolkningen? Men hva er nå egentlig en by for noe – i Gudbrandsdalen?

Framtiden for tettstedene i dalen diskuteres. En kommunesammenslåing vil få konsekvenser, men viktigere, i hvert fall på kort sikt, er trolig at E6 nå bygges utenom tettstedene. Steder som ble utviklet som knutepunkter for samferdsel, som Harpefoss, med butikk og hotell der toget stoppet og veien tok av til fjells, blir nå tømt for slike funksjoner. På Kvam bor det 750 mennesker, men sponplatefabrikken er nedlagt, toget stopper ikke lenger, og E6 flyttes ut. Er lokalsamfunnene og boliggrendene som er bygget opp på slike steder store nok til å ha levedyktige tettsteder eller landsbyer, eller vil den raske bilveien til Otta, Vinstra og Lillehammer komme til å forme stadig mer av hverdagen for folk? Kan den eksosfylte og farlige gjennomfartsveien i Kvam og Harpefoss, når tungtrafikk og turister nå skal ledes utenom, bygges om til harmoniske landsbygater?

Nordmenn flest, 8 av 10, bor nå i byer og tettsteder. Vi er faktisk blitt et byfolk. Folk har vært på ferie i ’syden’, og sittet ute i lune kvelder med en cappuchino eller et glass vin og tenkt at dette vil vi gjerne gjøre hjemme også. Kulturelle og sosiale impulser kommer til oss utenfra. Veksten i antall kaféstoler i landet det siste tiåret, innomhus eller ute på fortauet, er voldsom. Ikke fordi nordmenn er blitt mer sultne og tørste, men fordi de heller vil være mer sammen med andre, i det offentlige rommet, enn bare hjemme hos seg selv. Folk har tid og råd til å være ute blant andre, fordi de har lyst, ikke fordi de må. Vi ser det ikke bare på Karl Johan i Oslo og i Storgata i Lillehammer, men i gågata i Ringebu og på Fossbergom i Lom.

Forskere i Østlandsforskning og Telemarksforskning forteller oss, og Produktivitetskommisjonen bekrefter, at byer og tettsteder nå konkurrerer om bomessig attraktivitet, om å trekke til seg ny befolkning og kompetent arbeidskraft, og at arbeidsplassene så følger etter. Tidligere var det omvendt, folk flyttet til Odda og Rjukan fordi det var der arbeidsplassene lå. Nå er det heller omvendt. I tillegg til å tilby barnehage, lysløype og pleiehjem med parkeringsplass må nå de stedene som vil hevde seg i konkurransen mellom byer tilby et trivelig torg, en park med benker, en sti langs elva, et bondemarked på fredag og en konsert på lørdag, noen utekafeer og trivelig og trygg belysning gatelangs. Byens og landsbyens viktigste kvalitet er det offentlige stedet, fellesrommet der fremmede og kjente møtes, der det kan skje noe trivelig, uforutsett og annerledes, noe som ikke velges bort med fjernkontroll eller delete-knapp.

”Bygg i knutepunktene”, sier regjeringen, både den nåværende og den forrige. Bygg tettere! Bygg på steder som betjenes av kollektivtrafikk, med gang- og sykkelavstand til buss og tog. Det er ikke bærekraftig for en belastet klode å fortsette å bygge eneboliger oppover i åssidene. Det er heller ikke bærekraftig å bygge nye sykehus på store jorder mellom byene eller offentlige kontorer ved store billige parkeringsplasser utenfor tettstedene. Det mest skadelig man kan gjøre er å fortsette å trekke handelen ut av byene til svære klosser av noen kjøpesentre ute ved motorveikryssene. Debatten går nå i Vågå. Der vil en av landets minst reflekterte og mest aggressive utbyggere, Coop, bygge nytt butikksenter ute på Brustugujordet der omkjøringsveien går, og slik ødelegge mye av grunnlaget for det tette og funksjonsblandede Vågåmo sentrum som kommunen har fått til gjennom klok utvikling gjennom et par tiår. I Norge har vi nå dobbelt så mye handelsareal pr. innbygger som i Sverige, ti ganger så mye som i Italia. Hvordan denne vettløse utviklingen skal stoppes er det vanskelig å si, men det bør kanskje snart bli en prioritert både nasjonal- og lokalpolitisk utfordring.

Omleggingen av E6 i Gudbrandsdalen gir utfordringer som kan løses på ulike måter. Ringebu har hittil vært prinsippfast og sagt nei til flytting av handel til det nye veikrysset godt utenfor sentrum: Vålebru skal ha så sterke tilbud og kvaliteter at folk lokalt vil trives der og gjennomfarende vil ønske å ta en avstikker dit. For dette fikk landsbyen Statens Bymiljøpris for noen få år siden. På Vinstra ser det ut til at de gjør det omvendt – etter at mye av livet i den lange Nedre gate for noen år siden flyttet sørover til Sødorptunet da E6 ble lagt litt utenom sentrum, forberedes nå bygging for handelen på Lomoen på den andre siden av elva dit E6 nå snart skal flyttes. Om Nord-Fron kommune ikke tar grep, vil Vinstra sentrum få en utstrekning på 3 kilometer, ikke særlig bymessig eller bærekraftig. I Otta, regionalt handelssenter, satses det, med hjelp av dyktige planleggere og i samsvar med fylkeskommunens ferske ”Regional plan for attraktive byer og tettsteder i Oppland”, på tett bymessig kvalitet. Lom har i mange år vist en stedig klokskap i å utvikle en lokal egenart. Hundorp får nå muligheten, uten gjennomfartstrafikk, til å utvikle et kulturhistorisk knutepunkt av nasjonal betydning, som bygger på sterke lokale kvaliteter – den praktfulle kirken, Dale-Gudbrands gard, Sygard Grytting og Rudi gard. Arbeidet med å utvikle Gudbrandsdalsvegen, som knytter sammen og utvikler attraksjonene langs den gamle Europaveien, gir viktig energi til en slik målrettet regional strategi. Men slikt forutsetter satsing og prioritering.

Blir det byer oppover i Gudbrandsdalen? Det skal nok mer til enn et vedtak i kommunestyret å lage by. Landsby er kanskje et mer passende ord. Stedene må uansett våge å satse på en mer bymessig kvalitet i de gamle tettstedene, i hvert fall om de vil at ungdommen skal flytte tilbake ette endt utdanning. Det forutsetter at det gjøres noen bevisste politiske prioriteringer. De kommunene som åpner for en utflytting av detaljhandelen til eksterne kjøpesentre, fordi de er redde for at handlekraften ellers lekker ut til nabokommunen, er i hvert fall ille ute. De kommuner som vil tiltrekke seg framtidens arbeidsplasser må satse på kvaliteter og tilbud i sentrum, på attraktive gater med blandede funksjoner. Her kan det se ut til at Ringebu vil kunne vise vei.

Når E6 nå legges utenom tettstedene oppover i dalen gis det en gylden anledning til å utvikle noen kvaliteter som ikke først og fremst er bilbasert. Mange av dølene vil nok ennå i mange år ønske å kjøre bil til sentrum, men de bør nok finne noe mer der enn en rommelig parkeringsplass.

Innlegget ble skrevet i 2016, men ble da gjenglemt. Det publiseres i forbindelse med oppdateringen av Bullby.net.

© 2024 Byutviklingens lange linjer – BULLBY

Tema av Anders Norén — Opp ↑