Kategori: Samferdsels- og veipolitikk (Side 1 av 8)

Motorisering av gangtrafikken – en trafikkpolitisk test

Bullby har levert en høringsuttalelse til Bymiljøetatens utkast til regelverk for hvordan Oslo kommune skal møte flommen av elsparkesykler som fyller opp byens gater og plasser – og belaster legevakten og helsebudsjettene med stadig flere alvorlige skader.

Vi sier “Nei til motorisering av gående.” Trygg fremkommelighet for eldre og funksjonshemmede på fortau og gangveier må ikke ofres for et knefall for internasjonale selskapers misbruk av byenes fellesarealer på bekostning av folkehelsen og miljøet. Selv om de nye reglene  er skritt i riktig retning, er forslaget ikke tilstrekkelig til å få en sunn og bærekraftig utvikling av byens trafikksystem.

Bullby mener saken må settes inn i en bredere trafikkpolitisk sammenheng enn det politikerne hittil har vært opptatt av. Vedtakene som landets politikere i Stortinget, regjeringen og kommunene gjør i 2021 vil vise hvilken reell plass helse- og miljøhensyn har i samferdselspolitikken, og hvilke grupper i befolkningen som blir prioritert.

Les hele uttalelsen fra Bullby her.

Invitasjon til kurs: Urbane transportløsninger for bærekraftige byer

Thor K. Haatveit er medlem av Sekretariatet for bytrafikk, www.bytrafikk.org

Hvem ønsker seg ikke faglig påfyll innen et tema som engasjerer? Det er ikke ofte det dukker opp et tilbud det nesten er umulig å takke nei til, og aller minst når nytten går utover det rent personlige og kan tjene virksomheter vel så mye som samfunn.

Dr. Vukan R. Vuchic ved University of Pennsylvania tilbyr for tiden et kurs om urbane transportløsninger for bærekraftige byer, med hovedvekt på kollektivtransport. Kurset er åpent for alle, uavhengig av bakgrunn og kan gjennomføres i løpet av 8 uker. Deltakere må regne med å sette av i hvert fall 3 – 6 timer per uke. Kurset holdes på engelsk, på nett og er gratis. Dersom du etter vellykket fullføring ønsker formelt kursbevis, er du velkommen til å bestille det for USD 49.

Hvilken betydning har transport for bærekaftige byer? Produktive samfunn forutsetter effektive transportsystemer. Økonomi, politikk og policy påvirker. Målet er et transportsystem i balanse for de reisende så vel som omgivelsene, men noen utfordringer gjenstår. Kurset gir oversikt over hvilke virkemidler som er tilgjengelige og innsikt i hvordan de best kan utnyttes. For informasjon og påmelding, gå til  https://www.edx.org/course/urban-transit-for-livable-cities

Ta vare på de gående – de er byens viktigste trafikanter

Gående må få trygge fortauer.  Samferdselsmyndighetenes  revisjon av regelverket må bidra til bedre fremkommelighet og trygghet for fotgjengerne. El-sparkesykler og annen mikromobilitet må vike for gående i trafikksystemet.

For å oppnå dette, må også syklister og andre lette individuelle kjøretøyer få bedre plass i trafikksystemet og et mer helhetlig regelverk.

Rammebetingelsene for lette kjøretøyer og ny teknologi må fremme samfunnets mål for helse, klima, lokalmiljø og samfunnsøkonomi. Byenes offentlige rom må ikke bli en arena for uregulert kamp mellom store internasjonale utleieaktører.

Dette er hovedpoeng i Bullbys høringsuttalelse om nye regler for små elektriske kjøretøyer som Statens vegvesen og Samferdselsdepartementet arbeider med.

Her kan du lese Bullbys faglige grunnlag med innspill til regelverket som kan gi en ny og forsterket transportpolitikk til fordel for de mest miljøvennlige og samfunnsnyttige, myke trafikantene i byområdene.

Vi håper myndighetene og Samferdselsminister Knut Arild Hareide benytter anledning til å rydde opp og sette transportpolitikken på rett kurs. Støtt saken ved å melde dine/deres synspunkter på Vegvesenets høringsside.

Hvem har skylden for bilbruken i Stavanger?

Ifølge den ferske boken “Et land på fire hjul” av Ulrik Eriksen, er det ingen steder dansen rundt gullkalven på fire hjul har vært sterkere enn på Nord-Jæren. I boka pekes tidligere byplansjef i Stavanger Per Andersson ut som en hovedansvarlig. Dette bildet må nyanseres.

( Dette innlegget sto først  i Stavanger Aftenblad 30.11.2020)
Fornyet sentrum

Stavanger var på 50 og 60-tallet en sovende by, hermetikkindustrien var på hell, framtidsutsiktene var dystre. Det fantes ingen regional visjon eller samordnet plan for utvikling av byområdene på Nord-Jæren, heller ikke noen forståelse av urbane verdier knyttet til den allerede utbygde byen. Andersson målbar et nytt, realistisk og fremtidsrettet perspektiv for videre byutvikling som også inkluderte den allerede etablerte byen. For Stavanger sentrum gjaldt en plan fra 1946 som forutsatte total sanering. Bare Domkirken, Kongsgård, Valbergtårnet og Skagen 18 inngikk i planen. Nye gateløp skulle opparbeides. Planen tok ikke hensyn til eksisterende eiendomsforhold, ei byens svake økonomi og lammet i praksis enhver utvikling.

Byplansjefen tok tak i dette og presenterte et opplegg for en langt mindre omfattende og mer gjennomførbar sanering, konsentrert om etablering av gateløpene til Haakon den VII gate og Klubbgata. Grepet skapte en tiltrengt fornying i sentrum. Parallelt ble det forberedt et omfattende gågatenett, basert på de historiske gateløpene.

Byen ble best i klassen

Stavanger fikk med dette en «best i klassen» posisjon blant norske byer. Sett i ettertid danner Per Anderssons sentrumsplan fra 1960 et lite, men første skritt i retning av å ta vare på det historiske bygningsmiljøet i sentrum.

Allerede på 1960 tallet var det klart at byutviklingen på Nord -Jæren måtte sees i sammenheng. Nord -Jæren interkommunale samarbeidsnemnd ble etablert og et institutt for samfunnsplanlegging ble engasjert. Oppgaven var å skissere hensiktsmessige rammer for framtidig byvekst.

Allerede i første planrapport ble Båndbyen introdusert. Der leser vi: «Det kan i dag registreres en tendens til konsentrasjon både av befolkning og industri i en nord/sør-akse langs riksvei 40 og jernbanen. Ved å stimulere til konsentrert ekspansjon nord/sør og holde de rike jordbruksarealene intakte, særlig i de vestlige områdene, vil man oppnå en fordelaktig bystruktur som gir trivselsmessige, funksjonelle og økonomiske fordeler.» Per Andersson sto helt sentralt i dette arbeidet.

Båndbyen fremtidsrettet

Båndbyen slo raskt rot og gjelder fortsatt i dag, etter 60 år, som et overordnet regionalt konsept. Men som Ulrik Eriksen påpeker, har det skjedd «overtramp» mot grunnideen, ved at førsteklasse landbruksområder er bygd ned med eneboliger, til dels langt utenfor bybåndet. Men jeg protesterer høylytt når skylda for dette vippes over på Per Andersson. Jeg protesterer også når Ulrik Eriksen utpeker Per Andersson som en «hovedagent» for uhemmet bilbruk. Bildet er langt mer nyansert og må selvsagt også sees i lys av samtiden. Mye fortonte seg annerledes for vel 50 år siden.

Gi innspill til Oslos nye gatenormal

Oslo kommune skriver: ” Det er få veiledere i byplanlegging som er så viktig som en gatenormal. Den viser krav og prinsipper for utforming av gater og skal brukes av alle som skal planlegge, bygge og vedlikeholde en gate.

I dag bygges ikke lenger gatene primært som transportårer for biler. I en moderne og grønn by skal gatene ivareta behovene til mange ulike trafikanter og ha viktige funksjoner utover transport. Gatene er også byrom og møteplasser som innbyr til opphold og sosiale funksjoner. Behovene er mange og sammensatte. Dette krever en ny tilnærming til planlegging.

Kommunens visjon er at Oslo skal bli “en grønnere, varmere og mer skapende by med plass for alle”. Vi skal utvikle byen på en måte som reduserer bilavhengighet, sikrer kollektivtilbudet og gjør det tryggere og enklere å ferdes for myke trafikanter. Konsekvensene av klimaendringene krever store endringer i måten vi planlegger, bygger og drifter byen. Det viktigste tiltaket for bedre klimatilpasning ved planlegging av gater er bedre overvannshåndtering.”

Den nye gatenormalen er ute på høring, med 7. juni 2020 som kommentarfrist. Les mer og benytt sjansen til påvirke innholdet!

Motorvei, kø, sentralisering, trivsel og korona.

E18 motorvei øst for Vinterbro mangler i transportetatenes innspill til Nasjonal transportplan. Mange protesterer mot det. Men en slik motorvei øker bruken av lastebiler og personbiler på bekostning av tog og buss. Den vil derfor gi økt kø, kork og kaos på innfartsveier i Oslo, på samme måte som utvidelse av E18 gjennom Asker og Bærum. Det motsatte av effektive transportløsninger.

Et argument for motorveier fra NHO er større bo- og arbeidsmarkedsregioner. Men de gir lengre arbeidsreiser og tilsvarende økning i trafikkmengden. I tillegg blir det færre som kan gå eller sykle til jobben når reisene blir lenger. Dyrere og mer tidskrevende for arbeidstakere, mindre tid og lenger avstand til barna, en grunn til barnløshet.

Koronakrisen tilsier måtehold og gjenbruk (bruk av det vi har), det motsatt av å bygge motorveier. Vi bør nå satse på lokal bærekraft med lokale arbeidsplasser som ikke utkonkurreres av store virksomheter, på grunn av enklere flyt over lengre strekninger.

Store regioner betyr sentralisering av makt, større ulikhet, mindre hjelpsomhet og mer rotløshet, kort sagt mindre trivsel og et dårligere samfunn på alle måter. Det er ikke tatt med i beregninger av motorveiers «samfunnsøkonomiske lønnsomhet».

Vi gjennomgår nå en rask og varig omlegging til moderne telekommunikasjoner som gjør nye motorveier mindre aktuelle. Med 20 milliarder per måned til næringslivet og nedgang i statens inntekter er det et spørsmål om hvor pengene til bygging av nye motorveier skal tas fra. De kan bli tatt fra helse, sosial, opplæring, forskning, kollektivtrafikk og beredskap, til større skade enn nytten av unødvendige motorveier.

Byer i Gudbrandsdalen?

Utvikles tettstedene oppover dalen til små byer?

Vinstra og Otta kaller seg allerede byer, og debatten går tett i mange kommuner: Kanskje også vi bør kaste oss på urbaniserings-bølgen, for å tiltrekke oss arbeidsplasser og holde på befolkningen? Men hva er nå egentlig en by for noe – i Gudbrandsdalen?

Framtiden for tettstedene i dalen diskuteres. En kommunesammenslåing vil få konsekvenser, men viktigere, i hvert fall på kort sikt, er trolig at E6 nå bygges utenom tettstedene. Steder som ble utviklet som knutepunkter for samferdsel, som Harpefoss, med butikk og hotell der toget stoppet og veien tok av til fjells, blir nå tømt for slike funksjoner. På Kvam bor det 750 mennesker, men sponplatefabrikken er nedlagt, toget stopper ikke lenger, og E6 flyttes ut. Er lokalsamfunnene og boliggrendene som er bygget opp på slike steder store nok til å ha levedyktige tettsteder eller landsbyer, eller vil den raske bilveien til Otta, Vinstra og Lillehammer komme til å forme stadig mer av hverdagen for folk? Kan den eksosfylte og farlige gjennomfartsveien i Kvam og Harpefoss, når tungtrafikk og turister nå skal ledes utenom, bygges om til harmoniske landsbygater?

Nordmenn flest, 8 av 10, bor nå i byer og tettsteder. Vi er faktisk blitt et byfolk. Folk har vært på ferie i ’syden’, og sittet ute i lune kvelder med en cappuchino eller et glass vin og tenkt at dette vil vi gjerne gjøre hjemme også. Kulturelle og sosiale impulser kommer til oss utenfra. Veksten i antall kaféstoler i landet det siste tiåret, innomhus eller ute på fortauet, er voldsom. Ikke fordi nordmenn er blitt mer sultne og tørste, men fordi de heller vil være mer sammen med andre, i det offentlige rommet, enn bare hjemme hos seg selv. Folk har tid og råd til å være ute blant andre, fordi de har lyst, ikke fordi de må. Vi ser det ikke bare på Karl Johan i Oslo og i Storgata i Lillehammer, men i gågata i Ringebu og på Fossbergom i Lom.

Forskere i Østlandsforskning og Telemarksforskning forteller oss, og Produktivitetskommisjonen bekrefter, at byer og tettsteder nå konkurrerer om bomessig attraktivitet, om å trekke til seg ny befolkning og kompetent arbeidskraft, og at arbeidsplassene så følger etter. Tidligere var det omvendt, folk flyttet til Odda og Rjukan fordi det var der arbeidsplassene lå. Nå er det heller omvendt. I tillegg til å tilby barnehage, lysløype og pleiehjem med parkeringsplass må nå de stedene som vil hevde seg i konkurransen mellom byer tilby et trivelig torg, en park med benker, en sti langs elva, et bondemarked på fredag og en konsert på lørdag, noen utekafeer og trivelig og trygg belysning gatelangs. Byens og landsbyens viktigste kvalitet er det offentlige stedet, fellesrommet der fremmede og kjente møtes, der det kan skje noe trivelig, uforutsett og annerledes, noe som ikke velges bort med fjernkontroll eller delete-knapp.

”Bygg i knutepunktene”, sier regjeringen, både den nåværende og den forrige. Bygg tettere! Bygg på steder som betjenes av kollektivtrafikk, med gang- og sykkelavstand til buss og tog. Det er ikke bærekraftig for en belastet klode å fortsette å bygge eneboliger oppover i åssidene. Det er heller ikke bærekraftig å bygge nye sykehus på store jorder mellom byene eller offentlige kontorer ved store billige parkeringsplasser utenfor tettstedene. Det mest skadelig man kan gjøre er å fortsette å trekke handelen ut av byene til svære klosser av noen kjøpesentre ute ved motorveikryssene. Debatten går nå i Vågå. Der vil en av landets minst reflekterte og mest aggressive utbyggere, Coop, bygge nytt butikksenter ute på Brustugujordet der omkjøringsveien går, og slik ødelegge mye av grunnlaget for det tette og funksjonsblandede Vågåmo sentrum som kommunen har fått til gjennom klok utvikling gjennom et par tiår. I Norge har vi nå dobbelt så mye handelsareal pr. innbygger som i Sverige, ti ganger så mye som i Italia. Hvordan denne vettløse utviklingen skal stoppes er det vanskelig å si, men det bør kanskje snart bli en prioritert både nasjonal- og lokalpolitisk utfordring.

Omleggingen av E6 i Gudbrandsdalen gir utfordringer som kan løses på ulike måter. Ringebu har hittil vært prinsippfast og sagt nei til flytting av handel til det nye veikrysset godt utenfor sentrum: Vålebru skal ha så sterke tilbud og kvaliteter at folk lokalt vil trives der og gjennomfarende vil ønske å ta en avstikker dit. For dette fikk landsbyen Statens Bymiljøpris for noen få år siden. På Vinstra ser det ut til at de gjør det omvendt – etter at mye av livet i den lange Nedre gate for noen år siden flyttet sørover til Sødorptunet da E6 ble lagt litt utenom sentrum, forberedes nå bygging for handelen på Lomoen på den andre siden av elva dit E6 nå snart skal flyttes. Om Nord-Fron kommune ikke tar grep, vil Vinstra sentrum få en utstrekning på 3 kilometer, ikke særlig bymessig eller bærekraftig. I Otta, regionalt handelssenter, satses det, med hjelp av dyktige planleggere og i samsvar med fylkeskommunens ferske ”Regional plan for attraktive byer og tettsteder i Oppland”, på tett bymessig kvalitet. Lom har i mange år vist en stedig klokskap i å utvikle en lokal egenart. Hundorp får nå muligheten, uten gjennomfartstrafikk, til å utvikle et kulturhistorisk knutepunkt av nasjonal betydning, som bygger på sterke lokale kvaliteter – den praktfulle kirken, Dale-Gudbrands gard, Sygard Grytting og Rudi gard. Arbeidet med å utvikle Gudbrandsdalsvegen, som knytter sammen og utvikler attraksjonene langs den gamle Europaveien, gir viktig energi til en slik målrettet regional strategi. Men slikt forutsetter satsing og prioritering.

Blir det byer oppover i Gudbrandsdalen? Det skal nok mer til enn et vedtak i kommunestyret å lage by. Landsby er kanskje et mer passende ord. Stedene må uansett våge å satse på en mer bymessig kvalitet i de gamle tettstedene, i hvert fall om de vil at ungdommen skal flytte tilbake ette endt utdanning. Det forutsetter at det gjøres noen bevisste politiske prioriteringer. De kommunene som åpner for en utflytting av detaljhandelen til eksterne kjøpesentre, fordi de er redde for at handlekraften ellers lekker ut til nabokommunen, er i hvert fall ille ute. De kommuner som vil tiltrekke seg framtidens arbeidsplasser må satse på kvaliteter og tilbud i sentrum, på attraktive gater med blandede funksjoner. Her kan det se ut til at Ringebu vil kunne vise vei.

Når E6 nå legges utenom tettstedene oppover i dalen gis det en gylden anledning til å utvikle noen kvaliteter som ikke først og fremst er bilbasert. Mange av dølene vil nok ennå i mange år ønske å kjøre bil til sentrum, men de bør nok finne noe mer der enn en rommelig parkeringsplass.

Innlegget ble skrevet i 2016, men ble da gjenglemt. Det publiseres i forbindelse med oppdateringen av Bullby.net.

Lær av Flytoget – og legg det ned

Regjeringen vil effektivisere offentlig sektor. Da er det opplagt at Flytoget bør legges ned. Den delte Flytog-løsningen var en grov samferdselstabbe i strid med det opprinnelig anbefalte konseptet for Gardermobanen før den ble bygget.

Jernbanens flaskehals

Sporene gjennom Oslo er en flaskehals. Da er det lite klokt at flytogene kjører gjennom byområdet uten å ta opp og sette av passasjerer på alle stasjonene de stopper. Det gir dårlig kapasitetsutnyttelse i flytogene i en transportkorridor der veiene er sterkt belastet, og der det er mye trengsel i de andre togene.

Løsningen gjør det også umulig å ta med reisende i motsatt retning av flyplasstrafikken, som ville forbedret tilbudet til mange arbeidspendlere på Romerike og mellom Drammen og Oslo. Pendlere står i dag i trengsel på omegnsstasjonene og ser halvtomme flytog passere midt i rushtidene.

10-minutters trafikk Drammen – Gardermoen uten nye investeringer

Hvis flytogenes kapasitet i stedet benyttes sammen med de andre togtilbudene, kan vi få fast ti-minutters trafikk mellom knutepunktstasjonene i hele korridoren mellom Drammen og Gardermoen.

Både flypassasjerer og alle andre reisende i området vil kunne «glemme klokka» det meste av døgnet, året rundt – en viktig forenkling for de reisende i forhold til dagens blandede ruteplaner. Og sene kveldsavganger med tog mot Oslo fra Gardermoen kan bli mer tilgjengelige for folk flest, ikke bare eksklusivt innrettet for flyplasstrafikanter.

Også effektiv mating med buss til toget blir mere attraktivt enn i dag. Vi får mye større nytte av de store investeringene i jernbanen.

Enklere betaling og bedre plass – uten lureri

Nedlegging av Flytoget vil gjøre at de reisende slipper bryet med det ekstra, spesielle billettsystemet som Flytoget holder seg med. Systemet gjør det tungvint å bytte mellom ulike tog, og narrer ukjente reisende til å betale nesten dobbel pris for tog til og fra Oslo lufthavn. Ved en omlegging vil det fortsatt være mulig å ta ekstra pris for reisende til/fra flyplassen om myndighetene ønsker det. Men da for alle togreisende, også de som bruker lokal- eller regiontog.

Dagens markedsføring av Flytoget på Oslo Lufthavn, og underkommunikasjonen av tilbudet med lokal- og regiontogene, burde vært anmeldt til forbrukermyndighetene for misvisende markedsføring. Der narres ukjente reisende til å betale dobbel pris for å spare et minutt eller to på veien til Osloområdet på de samme sporene. Og uten å få vite at de må betale ekstra hvis de skal videre på Ruters reisenettverk etter å ha gått av toget.

Dessuten: Vy-togene er mer praktiske å reise med for alle som har bagasje, barnevogner, rullestoler, osv. Flytogets materiell byr jo ikke på stort bedre plass enn i et fly.

Forenkling og mindre administrasjon

Et enhetlig, integrert togtilbud vil være et viktig bidrag til fortsatt forenkling og effektivisering av Osloregionens kollektivsystem. Såvidt jeg kan se, kan dette løftet skje uten at det trengs å investere en krone i infrastrukturen. Og en helt unødvendig selskapsadministrasjon kan nedlegges. Personalet trenger bare avtakkes med at de så fint har demonstrert det vi visste fra før: Høy frekvens, enkel, pålitelig drift og tydelig markedsføring gir løft i både etterspørsel og inntekter for kollektivtransporten.

Hva gjør Regjeringen?

Det viser seg at Jernbanedirektoratets direktør Kirsti Slotsvik har gitt uttrykk for mye av det samme i et intervju med Jernbanemagasinet 1. oktober 2019. Det er å håpe at Regjeringens oppsplittende jernbanereform ikke tvinger frem fortsatt ineffektive og kundefiendtlige løsninger, men at politikerne ser at dette innspillet er et viktig bidrag til bedre kollektivtransport på Østlandet.

Innlegget er tidligere publisert (noe forkortet) i Aftenposten.

Bysenterutvikling: Staten svikter nasjonen

Innlegget er skrevet av Tore Kåss, oktober 2019.

Statlige virksomheters lokaliseringspolitikk er kanskje den største trusselen mot de statlig utgitte “Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging”. Staten har tydeligvis ingen særlige forventninger til statlig planlegging, og de praktiske resultatene er heller ikke overbevisende, som mine eksempler fra Østfold illustrerer. Statlige virksomheter med ansvar for sykehus, politi, skatt og alkohol satser på biltilgjengelighet og motorveikryss når de søker lokaliseringssted – ofte mot råd eller protest fra kommunale myndigheter, som opptrer i tråd med nasjonale forventninger.

Jeg har tidligere på Bullby stilt spørsmål ved Bane NORs rolle som byplanorgan. Tilsvarende gjelder nok alt fra helseforetakene via politiet og skatteetaten til Vinmonopolet.

Motorveikryss #7 på E6 – Østfolds nye sentrum?

Statlige virksomheter på jakt etter lokaliseringsalternativer for sentralisering av aktiviteter og tilbud synes å ha funnet at Grålum ved E6-kryss #7 utenfor Sarpsborg er det optimale. Stedet er utvilsomt lett tilgjengelig med bil fra hele Østfold, og sånn sett også egnet som utrykningsbase, og gjerne operasjonssentral, for politiet.                           

Kanskje er det også betraktet som en fordel i kompromiss-sammenheng at stedet ikke ligger i noen av bysentrene. Hvordan tilgjengeligheten er for publikum, er mer diskutabelt.

Da jeg som mossing i høst skulle fornye passet, sendte politiet med google-hjelp meg uten spørsmål med bil til Grålum. En grei 20-25 minutters togtur til Ski, der Øst politidistrikt har hovedkontor og publikumsekspedisjoner nær jernbanestasjonen, kom ikke frem som prioritert løsning. (Jo, kryssing av fylkesgrensen er tillatt.)

Helseforetakene som byutviklingsaktør

Helseforetakenes sterke engasjement i byutviklingen i Oslo gjennom organisering og lokalisering av OUS på Ullevål og/eller Gaustad og Aker bør være vel kjent, og har koblinger til tidligere innlegg fra meg om bybane langs Ring 2 og motforslag til vedtatte nye T-bane- og jernbanetraseer i samsvar med konseptvalgutredningen Oslo-navet.

Under Helse sør-øst HF ligger også Sykehuset Østfold HF, som for noen år siden plasserte seg ved sitt eget E6-kryss #8 i ødemarken et stykke nord for (men i) Sarpsborg. (Foto COWI) Greit for ambulanser og bilbrukere, men ellers? Østfold Kollektivtrafikk har brukt en urimelig stor del av sine midler på å forsøke å  lappe på situasjonen ved blant annet å gi et svært godt og billig busstilbud til/fra Nedre Glomma-byene for ansatte.

Men man gir seg ikke med det som så langt er bygd på landet ved motorvei-kryssene. Store deler av sykehusets administrasjon er på Grålum, få kilometer unna, jevnfør avsnittet ovenfor. Nå er det behov for mer plass for administrasjonen, og dette skal løses i nybygg mellom sykehuset og E6.  For sikkerhets (finansieringens?) skyld bygges omtrent dobbelt så stort som nødvendig for å dekke sykehusets behov.

Vinmonopolet satser på bilbruk

Hver kommune skal kunne få sitt pol (!), dersom markedsgrunnlaget er godt nok til at butikken vil gå i balanse, heter det visstnok i de retningslinjene som Vinmonopolet opererer med. Da Rygge kommune, sammenvokst med Moss, skulle få sitt, ble det lagt til det bilbaserte Rygge Storsenter, helt på grensen til Moss. Dette polutsalget utviklet seg raskt til å bli Østfolds største. Handelsutviklingen langs Varnaveien, grensegaten mellom Moss og nåværende Rygge, er verdt et bredere studium. For å beskytte og utvikle sentrumshandelen kunne Moss kommune gjøre lite annet enn å komme med forsiktige naboprotester når Rygge kommune stadig åpnet for nye handelsbedrifter på sin side av veien. Jo, konkurranse virker. Etter hvert er det også på mossesiden etablert storhandel på rekke og rad. Og fra årsskiftet er de én kommune. Det er dessuten bra at begrepet “City Syd” er fjernet ved at man har gjenopptatt det gamle bydelsnavnet Høyda (evt. Høyden).

Men polhistorien slutter ikke på Høyden. Da Moss skulle få sitt tredje pol, ville byens polikere ha det i sentrum, i tillegg til sentrumspolet som finnes i Amfisenteret, med inngang også fra gågata Dronningens gate (jf bilde til venstre). Men gjennom en lang prosess stod Vinmonopolet på sitt; Byens andre bilbaserte kjøpesenter var stedet – Mosseporten ved krysset mellom E6 (#14), RV19 og FV120, se nedenfor (Foto Moss Avis). Så langt har intet skjedd. Lokaler er visstnok klare.

Har de for én gangs skyld skjønt det i Sjettebyen?

Tollvesenet omorganiserer og vil legge hovedkontoret for den ene av to divisjoner, Grensedivisjonen, til Moss/Mossedistriktet, den andre til Bergen.

Da våkner man ved Glommas utløp, og næringssjefen i Sjettebyen uttaler frykt for tap av arbeidsplasser på tollkontoret der: “Det blir helt feil å flytte statlige arbeidsplasser ut av byer og til lokaler ved motorveier.” Det ville jo vært et godt poeng, hadde det bare vært gitt at lokalisering i Mossedistriktet ikke kunne og skulle skje sentralt i byen. Stalige Skatteetaten forresten nylig åpnet sentralkontor for storbedrifter og skattekrim, velplassert i Moss’ sentrumsutvidelse på Verket. Ved motorveikryssene begynner det for øvrig å bli nokså fullt av andre statlige virksomheter, jevnfør ovenfor. (Motorvei er det smått med i byen lenger syd.)

 

Oppsummert:   Hvem vil utgi “Lokale forventninger til statlig planlegging”?

 

La oss få tilbake ByPlankontoret!

Innlegget er skrevet av Tore Kåss, oktober 2019.

Eiendoms- og infrastruktureierskap gir ikke by- og samferdselsplankompetanse

En virksomhet med særinteresser, og dermed egne, mer eller mindre åpne, mål, ambisjoner og strategier kan ikke utarbeide gode beslutningsgrunnlag basert på utenfra gitte samfunnsmål. Dette gjelder enten det er alene eller i samarbeid med andre tilsvarende virksomheter. Det er således et blindspor å ta infrastruktureierskap og -ansvar som utgangspunkt for ledelse av brede by- og samferdselsplanprosesser. Etter nærmere 50 års erfaring med over- og underordnede planprosesser i Oslo og Akershus, savner jeg det gamle Byplankontoret, som var kompetent nok og robust nok, og samtidig åpent nok, til å lede store by- og transportplanprosesser. Jeg vil søke å begrunne denne konklusjonen med erfaringer og eksempler fra Fornebu-planleggingen og konseptvalgutredningen Oslo-navet, om økt transportkapasitet inn mot og gjennom Oslo. For Oslo navets del er det nå særlig spillet etter fremleggelsen og frem til endelige politiske vedtak som er aktuelt.

Fornebu – verdt en roman til?

Lars Lenths roman «Den norske pasienten», med Fornebu-utbyggingen som bakteppe, er på mange områder (bortsett fra mord) nokså pyntelig i beskrivelsen av konflikter og triksing i forhold til hva jeg mener å ha observert, med kollektivtrafikkutviklingen som utgangspunkt. Tilsvarende problemstillinger og mer og mindre legale interessekonflikter dukker stadig opp, og det kanskje mest aktuelle i dag er videreføring (eller ikke?) av anbefalingene i KVU Oslo-navet.

Alle tenkte på seg, det var bare jeg som tenkte på meg

Bærum kommune ledet i en tidlig planfase gode forsøk på belysning og utredning av relevante muligheter og alternativer for kollektivtrafikkbetjening av de store og sentrale utbyggingsområdene som ble frigjort for ny bruk når flyplassen skulle flyttes. Senere overtok fylkeskommunen, antakelig under henvisning til hovedansvar for gjennomføring og finansiering. Denne i og for seg relevante innfallsvinkelen er tilsvarende den som har gitt Bane NOR, og til dels Statens vegvesen, en kritisert makt over byplanleggingen i flere østlandsbyer.

Deltakende parter i Fornebu-planprosessen hadde med seg holdninger og inntok posisjoner ut fra både særinteresser og litt sære interesser. For mange var og ble tilhenger av bestemte driftsarter: Jernbane, T-bane/automatbane, bybane eller buss. Litt, men bare litt, karikert sitter det igjen et inntrykk av følgende holdninger hos de involverte:

  • Noen var ute etter en best mulig totalløsning nokså uavhengig av kostnader og/eller å sikre et Bærum-preg (lav utnyttelse).
  • Noen var fokusert på økonomien knyttet til sin betydelige eiendomsforvaltning.
  • Noen var opptatt av å begrense kostnadskonsekvensene for egen virksomhet, mens andre var opptatt å sikre størst mulig andel av billettinntektene for egen virksomhet.
  • Noen var opptatt av å sikre en rolle for den driftsarten de representerte og/eller følte for.
  • For få var engasjert i optimale løsninger for fremtidige trafikanter og oppfyllelse av mål om høye kollektivandeler.
  • Mange var opptatt av spennende teknologi, som automatbane, enten de representerte kollektivtrafikken, konsulenter, produsenter eller grunneiere/næringsliv, som ønsket en «high tech»-profil på Fornebu.
  • Noen fremmet synspunkter som medførte omfattende konsulent-oppdrag. (Og hvorfor er det slik at kostbare traséutredninger for ofte kommer før rimeligere og rekkefølgeriktigere markeds- og trafikkanalyser, som kanskje tilsier at det ikke er grunnlag for noen detaljert infrastrukturutredning?)
  • Noen ønsket en åpen prosess, mens avgjørende krefter filtrerte informasjon.
  • Noen var begeistret for utløsning av behov for automatbane-studietur jorden rundt, mens andre ble utelukket pga. negativ holdning til en slik løsning.
  • Mange var sterkt engasjert og lite analytisk avventende, mens noen få var nokså usynlige og mest opptatt av egen løpende virksomhet og helt kortsiktige perspektiver.
  • Staten krevde en regional løsning, som i hvert fall strakte seg til Skøyen, og dette var kanskje én av grunnene til at den automat-matebanen mellom Fornebu og Lysaker som i første omgang ble Akershus fylkeskommunes konklusjon, aldri kom langt forbi prinsippvedtak. Bybanealternativet har også vært langt fremme, men forkastet.

Ruter hadde et tilstrekkelig bredt mandat og ingen belastende historie

Fra og med 2008 var Ruter etablert som felles regionalt administrasjonsselskap for kollektivtrafikken. Allerede før halvtårsdagen ga Oslo kommune og Akershus fylkeskommune Ruter et utredningsoppdrag om Fornebu. Akershus fylkesting vedtok 19.6.08:

Ruter AS har ansvaret for videre fremdrift i planlegging og gjennomføring av Kolsåsbanen til metrostandard, og Fornebubanen. Selskapet gis muligheter til på fritt grunnlag å komme med konkrete forslag til gjennomføring av prosjektene og tilknytningen til eksisterende kollektivnett i Oslo.

En av Ruters første suksesser ble således oppdrag om og fremleggelse av planforslag for Fornebu, som relativt raskt fikk bred oppslutning. Nå er T-bane Majorstuen-Skøyen-Vækerø-Lysaker-Fornebu under realisering, forøvrig etter en langvarig diskusjon mellom Akershus fylkeskommune og Oslo kommune om eierskap og byggherreansvar mv. Konklusjonen (kompromisset) ble å legge gjennomføringen til en ny egen etat i Oslo.

KVU Oslo-navet: Prosjektmål kolliderer med mål og holdninger i virksomhetene

Det regionale nettet som Vegdirektoratet, Jernbaneverket og Ruter utredet sammen i KVU «Oslo-navet» inneholder en sterkt målrettet analyse, der nullvekstmålet regjerer. Ikke minst Vegdirektoratet, som ledende part, var opptatt av nullvekstmålet som styrende. I KVU Oslonavet er byen, regionen og alle reisemåter sett i sammenheng. Dette gjelder tog med regional og lokal funksjon, og T-bane, trikk/bybane, regionbuss, bybuss og båt. Også sykkel ble det forøvrig, i denne sammenhengen, brukt uforholdsmessig mye tid på.

Representantene for Statens vegvesen, Jernbaneverket og Ruter kom frem til en felles anbefaling, selv om det særlig for Jernbaneverket holdt hardt på der etablerte interne prioriteringer ble satt på prøve. Den krevende prosessen fikk ulike uttrykk blant de avgitte i KVU-staben, på møtene i styringsgruppen og hos prosjekteierne (toppsjefene).

Prinsippskisse for utvikling av trafikktilbudet for hovedlinjene sentralt i Oslo. Oslonavets forslag, videreutviklet noe av Ruter i strategidokumentet M2016.

For toget ble det hensiktsmessig å innføre en ny variant, S-tog. Dette er et lokaltog med T-bane-karakteristika. For kundene har S-tog store likhetstrekk med T-bane, beregnet for høy kapasitet over relativt korte avstander, gjerne på de gamle dobbeltsporene innenfor Ski, Asker og Lillestrøm. S-toget har ikke billettsalg og ikke konduktørrom, ikke toalett og ikke «kiosk». Teknisk sett skal S-togene være som lokaltog etter dagens modell i ny utgave. Kostnadene bør bli lavere.

I KVU-forslaget er det lagt inn en S-togslinje mellom Ski og Lillestrøm via Nationaltheatret, Bislett, Sagene/Lovisenberg, Sinsen, Økern, Hovinbyen og Alnabyen. Dermed får også sydområdet tog gjennom sentrum til andre regiondeler, og Oslo får «Nordbanen». Det skapes en rekke nye direkte reiseforbindelser, lokalt og regionalt. Langs Ring 2 vil det gå bybane, som knyttes til S-tog på et nytt knutepunkt ved Lovisenberg. Se prinsippskissen.

«Folk flest bør bo på Lillehammer og jobbe i Oslo sentrum»

At virksomheter som ikke har deltatt i prosjektstyringen (men i referansegruppe), misliker og etterpå motarbeider konklusjonene, er kanskje ikke overraskende. En burde kunne forvente en bedre rolleforståelse. Men ut fra det som er nevnt foran om motiver, faller det godt inn i mønsteret at Sporveien/T-banen ønsker høyere langsiktig vekst for egen del ved å få større flatedekkende betjeningsoppgaver. I hvert fall ville en søke å forhindre at Oslonavets foreslåtte S-tog, som et mer T-banelignende lokaltog, kommer inn på banen (!) som en konkurrent innenfor høykapasitets, bybetjenende banetilbud. Mer merkelig er det at S-togforslaget også i deler av Jernbaneverket møtte betydelig skepsis før konklusjonen, inkludert S-tog, ble landet. Motstanden kan ha i hvert fall to årsaker. Den ene kan være den generelle, som vel rammer oss alle: Not invented here.

Den andre kan, ut fra mine observasjoner av jernbanefolk gjennom femti år, være at lokaltog gir lavere prestisje enn IC- og fjerntog. Det er gøyere å kjøre langt enn kort. Folk som jobber i Oslo sentrum, bør heller bo på Lillehammer enn på Holmlia. Lykken måles i vognkilometer fremfor passasjerer – og er ikke bærekraftig.

T-bane mot trikk

I stedet for et regionalt S-tog, som også ville gi attraktive forbindelser i tettbyen, ville krefter i Sporveien ha en ny T-banelinje nordover, uten at det ble redegjort for om, og i tilfelle hvordan, den skulle kobles i den andre enden. Mer bemerket er Sporveiens forslag om og arbeid for en ny T-banetunnel langs Ring 2 i stedet for KVU-forslaget om trasé og stasjoner i nordre deler av sentrum. At bybane på eller ved Ring 2 dermed utelukkes og trikkens utvikling svekkes sterkt, er en «interessant» bivirkning av å ville gi T-banen nye markeder. At Oslo Høyre har fremmet tilsvarende forslag i opposisjon til byrådets, og senere bystyrets, tilslutning til Oslonavets anbefalinger, kan være en tilfeldighet.

Å jobbe for alternativer er legitimt, forutsatt at eiere og oppdragsgivere aksepterer motivet, men en burde kunne forvente at problemstillingen ikke ble overforenklet. Alternative traseer må bygge på samlede nett og trafikktilbud, og det trengs kompetanse for å beregne om resultater for markedsandeler, omstigninger og totaløkonomi er like bra som eller bedre enn det foreslåtte konseptet i KVUen.

Konseptvalgutredningen ser trasévalg for T-banen sammen med løsninger for nye jernbanetunneler og utvikling av moderne trikke- og bussnett. Slike analyser er ikke presentert for de alternative ideene som er lansert for ny T-banetunnel via Ring 2. Opplegg for betjening av grenbaner utenfor den nye tunnelen er ikke vist, og heller ikke sammenheng med de områdene og traseene som tog, trikk og buss, betjener. Dermed er både økonomi, markedseffekt og måloppnåelse usikker.

Allerede før arbeidet med Oslonavet startet i en samarbeidsorganisasjon, hadde Ruter (K2012) grovt utredet alternativer for den ønskede kapasitets- og frekvensøkningen for T-banen til, fra og gjennom sentrum. Trasé – og stasjoner – nord i sentrum ble anbefalt. Utredningene viste at løsninger lenger nord, langs Ring 2, ga sterk økning i omstigningskostnader og ellers ville kreve omfattende byutvikling ved Lovisenberg/Sagene (evt. Ullevål sykehus) for å være markedsmessig interessant. En slik byutviklingspremiss eller -mulighet var Plan- og bygningsetaten ikke interessert i å diskutere, og Ruter fant det bakvendt og helt uaktuelt å foreslå en bestemt baneløsning som premiss for byutviklingen, jevnfør prosessfiguren nedenfor.

Oslonav-utredningens forslag gir et godt knutepunkt mellom S-tog, trikk/bybane og buss ved Lovisenberg. Et slikt knutepunkt er viktig for nettets funksjonsdyktighet og attraktivitet, men gir selvsagt også grunnlag for ny byutvikling i området Ullevål sykehus/Lovisenberg/Sagene, dersom det skulle bli ønskelig. På enkelte strekninger kan forøvrig tunnel for trikk/bybane være et alternativ til trasé i Ring 2, dersom en ønsker å komme nærmere trafikantenes målpunkter, for eksempel på Sagene.

Planansvar hos infrastrukturansvarlig er en avsporing

Samfunnsplanansvar lagt til infrastrukturansvarlig ut fra begrunnelser om kostnadsansvar for infrastrukturen var og er en avsporing (!). Ruter kunne og skulle ha en samordnet vinkling. Min erfaring var at gamle Sporveien, som integrert selskap, var nokså handikappet i strategier og planer som var radikale og/eller inneholdt den klassiske «kampen mellom driftsartene». Dette er Ruter tilstrekkelig frigjort fra.

Infrastrukturen må uansett ikke være utgangspunktet, slik det fortsatt er i planprosesser ledet av Statens vegvesen eller Bane NOR. Dette gjelder uavhengig av gode intensjoner og gode fagfolk En riktig prosess er prinsipielt illustrert nedenfor.

Virksomheter, som offentlige, som ikke drives av profitt, har gjerne som primære suksessfaktorer overlevelse på lang sikt og vekst til å bli størst mulig, har vi lært. Samtidig kan organer med driftsansvar bli avsporet av hvordan deres suksess måles, internt og eksternt. Jevnfør det som er nevnt foran om konsentrasjon om vognkilometer eller passasjerer. Kan for øvrig Bane NOR tenkes å fremme en bussløsning? Jeg har dessuten registrert at bak tekniske argumenter mot bussterminal over sporene på Oslo S ligger klare holdninger mot busstrafikk generelt.

En god planprosess tar ikke utgangspunkt i infrastrukturen og ledes følgelig ikke av infrastrukturansvarlige. Samordnet grep om mål, marked og arealbruk må ligge til grunn.

La oss få igjen et åpent, kompetent og sterkt ByPlankontor som hjelper politiske organer med å planlegge byen!

Byplankontorets rolle i Oslos planlegging har variert sterkt etter krigen, men er nok gjennomgående svekket som initiativtaker og utreder. Kampen mot Finn W Opsals Prosjekterings-(!)kontor for by- og forstadsbaner og hans svært lukkede «master plan»-prosess ble nok til slutt vunnet, til fordel for mer samordnede areal- og transportplan-prosesser. Muligens som en indirekte konsekvens av byrådsordningen har imidlertid Plan- og bygningsetaten fått karakter av et saksbehandlingsorgan fremfor kompetent støtte som premissgiver og analysebastion for de politiske byutviklingsprosessene. Viktig byplanlegging ledes av statlige infrastruktureiere og av eiendomsutviklere/grunneiere, inklusive Oslo havn.

Jeg savner et åpent og faglig sterkt byplankontor, med hovedoppgave å – nettopp – planlegge byen. Parallelt trengs et godt regionalt plankontor i Viken med Oslo. Ruter bør på sin side ha mandat og kompetanse til å håndtere kollektivtrafikkplanlegging på tvers av driftsformer og særinteresser, tilsvarende som Stens vegvesen har det for hovedveinettet og Jernbanedirektoratet for jernbanen, når rammene er gitt. Men ikke en gang en samlet langsiktig kollektivtrafikkplan, utarbeidet av Ruter som kompetent organ, bør alene være premissgiver for fremtidig byutvikling.

Jeg vil ikke gå så langt som å mene at dagens plan- og bygningsetat skulle ha ledet arbeidet med Oslonavet. Men et nytt Byplankontor, etter modell som skissert, skulle nok ha gjort det. Dersom Viken var blant prosjekteierne, slik Akershus fylkeskommune var for prosessen ledet av Statens vegvesen, måtte det nye regionplankontoret, forutsatt relevant kompetanse og styrke, lede det faglige arbeidet.

Innledningsvis spurte jeg om ikke Fornebu var verdt en roman til. Den er ikke her – ennå (?), men mens dette ble skrevet, kom romanen «Banesår», med handling i Moss. Bane NOR er ikke helten.

Og Moss kommune skulle på et tidlig stadium ha satt i gang en kommunedelplanprosess, med seg selv i førersetet.

 

Fra Erik Grønners “Banesår” (2019): «…. Jernbaneutbyggingen i Moss kan sammenlignes med amerikansk våpenlov, tyske fartsgrenser og at tretten års skolegang avsluttes med å feire russetiden før eksamen….”

« Eldre innlegg