Bullbys møte 22. oktober ble det man kan kalle et «gildt møte». Det gir en egen indre jubel å kunne oppsummere det man faktisk fikk til i sin tid. Men hvorfor får man det ikke til i dag?
Kjell Spigseth startet møtet med en beretning om hvordan samarbeidet om utviklingen av det som i sin tid ble kalt «Miljøbyen gamle Oslo»(MGO) startet og ble drevet. Utgangspunktet i begynnelsen av 1990-tallet var ikke bra: Biltrafikken på E18 og E6 – lang tid gjennom bydelen, skapte et helvete av støy, forurensning og utrygghet. Bispevika og Bjørvika var en ørken av trafikkanlegg, jernbaneskinner og containere. Det vare e totalt nedslitt bydel, og fysisk forfall. Gamlebyen skole ble nedlagt.
Samtidig skjedde det positive ting både lokalt, nasjonalt og globalt. Det var stor folkelig motstand mot forslumming, trafikkstøy og forsøk på rivning av gamle miljøer. Lokalt var det organisering i velforeninger på Vålerenga, Gamlebyen og Grønland. Bydelen Gamle Oslo engasjerte seg også i fysisk forbedring. Nasjonalt ble det organisert nærmiljøforsøk, samarbeid om mer miljøvennlig bytransport og Gustav Nielsen gav ut heftet «Miljøbyen 2005» i 1990. Det var første gang miljøbybegrepet ble brukt i Norge. Internasjonalt styrket betydningen av miljø og bærekraft seg gjennom blant annet Brundtland-kommisjonens arbeid.
Arbeidsmåten i MGO var også spesiell, og ny for sin tid. Man bygget på visjoner framsatt på måter som befolkning og politikere kunne forstå, det ble organisert et ganske unikt samarbeid i form av «Miljøbyavtaler» mellom statlig nivå, kommunalt nivå og prosjektsamarbeid med fagfolk som samarbeidet tett med lokale krefter. Prosjektet MGO disponerte egne pengemidler som kunne brukes i spleiselag med andre offentlige organer – og gjennom dette blant annet utnytte sysselsettingsmidler som ble stilt til disposisjon på grunn av arbeidsløsheten i 90-årene.
Det er vel verdt å lese mer om hvordan grunnlaget for både oppstart og gjennomføring av prosjektet «Miljøbyen gamle Oslo» ble lagt i Kjell Spigseths foredragsnotat til møtet.
Robert Lorange fra Enerhaugen arkitektkontor hadde vært aktiv i aksjonsgruppa på Kampen som kjempet mot rivning i 70-åra – og langt på vei vant fram i bystyret i 1982. Mange av disse gruppene eksisterte også i 90-åra og kunne bidra med innspill, og ikke minst – mange av deltakerne var blitt fagfolk som bekledte viktige stillinger i kommunal og statlig forvaltning. Robert var for eksempel plankonsulent i bydel Gamle Oslo fra 1990, og fra 1993 faglig sekretær i MGO med særlig arbeid med nærmiljø, fram til og med 1996. Han ga oss innsikt i arbeidsmåter og
mange av prosjekter som ble gjennomført som en del av MGO. Innlegget hans blir formidlet her gjennom bildene han viste tilsatt noe av teksten fra foredraget.
Det var morsomt å få innblikk i prosessene fra den gang – og å se at mye av dette står i dag, og har dannet grunnmuren for det forbedringsarbeidet som fortsatt skjer i bydel gamle Oslo.
Gustav Nielsens foredrag om Trafikkomleggingen i Gamle Oslo viste utviklingen fra byens mest trafikkbelastede område, med de problemene dette skapte med hensyn til trafikkulykker og mistrivsel, og ga en framstilling av forbedringstiltak som ble gjennomført – og noen som ikke ble gjennomført. En titt på foredraget anbefales. (Bruk lenken over)
Innlegget fylte ut Kjell Spigseths bilde av MGO som et resultat av både internasjonale, nasjonale og lokale tendenser og supplerte Lorang med ytterligere eksempler på forbedringstiltak.
Utgangspunktet var en USA-inspirert planlegging for biltrafikken som hadde regjert langt inn i 70-åra, der en gikk så langt som til tanker om nedlegging av Oslo-trikken. Stagnasjon, oljekrise og politisk oppvåkning var med å skapte perioden fra 70-årene til langt inn i 80-årene med miljø- og levekårsopprør, gatebruksplaner, trafikksaneringer og byfornyelse. Oslo valgte en transportpolitisk linje: Baneby med trafikkavgifter, trafikksikkerhet og miljø framfor nye hovedveier. Mot Statens vegvesens og høyrepartienes ønsker. Tuneller for tog og T-bane ble bygget, Vålerenga-tunellen ble realisert, seinere Opera-tunellen og Ekeberg-tunellen.
Men, innleggene om alle forbedrings- og miljøtiltakene betyr dessverre ikke at alt er perfekt i Gamle Oslo bydel.
Ingar Brattbakk fra Senter for bolig og velferdsforskning (BOVEL) og Arbeidsforsknings-instituttet (AFI) ved OsloMet oppsummerte i sin innledning mange bekymringsfulle trekk ved utviklingen: Økende forskjeller, størst andel av private utleiere, omsetning av stoffer og utfordringer i enkelte innvandrergrupper. 2 av 3 barn lever i familier med inntekt under fattigdomsgrensen (EU-60 definisjon) Bydelen har omfattende utfordringer med gatekriminalitet og dopsalg der barn og unge rekrutteres, bomiljøet i kommunale gårder og i flere sameier og borettslag (50-70 % av borettslagsleilighetene leies ut!). Det er manglende fritidstilbud til barn og unge og utfordringer med fysisk – vedlikehold, søppel, belysning.
Med en så mangfoldig og polarisert befolkning og stor gjennomtrekk kan det være utfordrende å skape et «vi» og få til et sosialt lim som binder folk sammen på tvers av skillelinjer. Derfor trenger Grønland mer enn mange andre steder fortsatt felles møteplasser både inne og ute, bedre vedlikehold og oppgradering av uteområder. Det er stort behov for å styrke offentlig innsats, særlig overfor barn og unge. Dessuten et stort behov for, men ikke alltid så lett, å mobilisere frivillig engasjement. Driften av bydelens uterom blir en utfordring og det er vanskelig å mobilisere til «lokalsamfunnsvilje» i en befolkning med store økonomiske og etniske ulikheter.
Samtidig gav han oss eksempler på ulike metoder for å bidra til at innbyggere fikk bidra i utformingen av bygg og omgivelser gjennom ulike kvalitative og kvantitative metoder. Lenker til en del av de rapportene han viste til finner du her. En av ulikhetene fra MBOs tid er vel at befolkningen blir respondenter på andres undersøkelser og ikke aktive deltakere gjennom egne organisasjoner.
Debatten viste at bydelene er blitt en svakere aktør i utviklingsprosessene. De sliter med sektorinteresser og mangler gjennomføringsevne. Det er blitt en maktforskyvning i byutviklingen der utbyggerinteressene styrkes i forhold til Plan- og bygningsetaten og de overordnede reguleringsplaner.
Det står ikke til å nekte at mange av deltakerne på møtet, der flere hadde vært med på «pionertiden» under MBOs glanstid, satt og lurte på hva som var gått tapt. Hvordan skal vi komme tilbake til en tid da aktørene i de besluttende organer var befolket av personer som la vanlige folks interesser til grunn for sine analyser og vedtak? Enten det var den sosiale boligbyggingens tid i etterkrigstiden, eller i 80-90 åra, der vi gjennom foredragene til Spigseth og Lorange hadde fått sett hvordan en slags «norsk modell» i planleggingen fikk utfolde seg: Med et reelt og tillitsbasert samarbeid mellom offentlige myndigheter, utbyggingsinteresser og en mer organisert befolkning.
Derfor tittelen på dette referatet. Møtet satte oss på sporet av den tapte tid. Det blir ikke lett å finne den igjen. Beboerorganiseringen i dag er svak. Leieboerforeningen er forundret over hvor få medlemmer de har, fortalte de på Boligkonferansen 2024 og Brattbakk hadde nettopp gitt oss et innblikk i de dårlige forutsetningen for å mobilisere «lokalsamfunnsvilje» i bydelen.
Vi kom ikke dit at vi fikk utviklet en strategi for den framtidige utviklingen av gamle Oslo. Men det er jo likevel viktig å minne seg om at ting faktisk har vært mulig. Og vel bør kunne bli det igjen?
Legg igjen en kommentar