Byutviklingens lange linjer - BullBy

For å forberede framtiden må vi forstå fortiden

Kategori: Boligkvalitet og nærmiljø (Side 1 av 9)

Måltall til besvær

28/05/2026 / Sven Erik Svendsen / 2 kommentarer

Rundt Regjeringa og «boligminister» Skjærvans mål om 130.000 nye boliger innen 2030 har det blitt litt bråk. Det dreier seg om hvordan en teller og da særlig om fornyelse og forbedring skal være med? Dette med politiske mål for boligproduksjonen er ikke noe nytt, heller ikke diskusjonen om begrunnelser og realismen i ambisjonene. Måltall kan av ulike årsaker være vanskelig å nå, og de fleste slike initiativ blir ofte en flopp som lett forsvinner i den skiftende økonomiske og politiske hverdagen.

Et unntak er svenskenes «miljonprogram»: En storstilt satsing fra midten av 60-tallet igangsatt av Tage Erlander, som var mye mer enn et boligprogram. Samfunnet ble på disse 10 åra omstrukturert: Tre storbyregioner ble kraftig styrket og «gläsbygden» nærmest avfolket. Men målet ble faktisk nådd i 1974 – med rundt 6000 enheter som et overskudd. 

Som artikkelforfatteren nevner hadde regjeringen Gerhardsen litt problemer med å oppfylle måltallene for boliger rundt 1950, noe den borgerlige presse ikke unnlot å kommentere. Tegningen er fra Handels- og Sjøfartstidende ved årsskiftet 1950-51. (Illustrasjonen er satt inn av nettredaksjonen. Klikk for full størrelse))

Rett etter krigen bestemte Gerhardsens regjering seg for et mål på 100.000 boliger. Det relativt store tallet for vårt land var nødvendig for å:

  • erstatte ødelagte boliger i krigshandlingene,
  • kompensere for et 5-års produksjonstap, og
  • legge til rette for de mange familieetableringer og store barnetall som fulgte freden.

Boligbyggingen økte jevnt og trutt i de første åra og helt tråd med planen. Men så viser oversikten at produksjonen falt dramatisk og brått i begynnelsen av 50-åra. Grunnen var hovedsakelig Koreakrigen. Økonomien gikk bra i landet, men vi hadde et valutaunderskudd og krigen på den andre sida av kloden ble en slags redning: Politisk ble det satset på økt arbeidskraft i skipsbygging og sjøfart. Dette var aktiviteter som medførte tiltrengte dollar til Statskassa. Bolig var imidlertid fremdeles et viktig politisk tema, og hele byggebransjen fikk en kraftig omlegging. I alle fall i den mere organiserte delen av boligsektoren forsvant den gamle førkrigsmåten å drive byggeplasser på, og vi fikk en virksomhet mer rettet mot effektiv produksjonsplanlegging, fabrikkproduserte elementer og kranbaner. Produksjonen tok seg etter hvert opp og målet ble vel nådd, men på et mye seinere tidspunkt enn planlagt.

Blant boligene fra denne tida er det nå relativt enkelt å se vilke som ble bygget før og etter Koreakrigen.

 Et annet interessant eksempel er Sri Lanka. Her ble Ranasinghe Premadasa boligminister i 1977 – etter hvert både statsminister og president, og han innførte et mål om 100.000 og seinere med brask og bram 1 million boliger. I et land med rundt 4 ganger så mange mennesker som Sverige var begge tallene i og for seg godt begrunnet. De hadde da både et godt utdanningssystem og et velfungerende helsevesen, men boligstandarden var til gjengjeld bedrøvelig lav. Både på landsbygda og i byene.

Likevel var 1 million-målet å ta litt vel hardt i, og etter hvert ble alt fra tvilsom boligfornyelse til skifte av takplater på skrøpelige og understandard enkelthus regnet med i statistikken. Målet ble aldri nådd og etter hvert politisk helt tåkelagt. Myndighetene fikk andre ting å bale med.

Permadasa ble skutt på åpen hovedstadsgate i et attentat i mai 1993. Han etterlater seg spor også i den internasjonale boligdiskusjonen fordi han var en av initiativtakerne til FNs bolignødsår i 1985. Det satte et betimelig søkelys på globale boligforhold og fikk for en stakket stund politikere – til og med noen norske – til å interessere seg for boligpolitikk, og for at det mange steder dukket opp nasjonale boligstrategier ofte med både overambisiøse måltall og tiltak (litt naive, skulle det vise seg) i dramatisk voksende uformelle, urbane bosettinger – de vi kaller slum.

Dessverre er slik – både politisk og faglig – oppmerksomhet nå totalt borte i bistandsdebatten.

Slike lærestykker kan minne oss om at vi for det første bør støttet oppunder målsetningen regjeringa nå har stablet på beina. Det gir oppmerksomhet til et underkommunisert politikkområde. For det andre bør vi unngå diskusjoner om selve tallet og hva som skal regnes med. Slikt bidrar til at det viktigste, nemlig spørsmålet om boligkvalitet lett fordufter. For det tredje må vi benytte anledningen til å imøtegå tøvete påstander om at fjerning av noen kvalitetskrav vil bety mer og raskere boligbygging. Fagfolk i praksis burde lett kunne dokumentere at økt produksjon heller ikke automatisk vil føre til billigere boliger for folk flest. Også her har markedet regjert litt for lenge.

Nå er det på høy tid at vi – folk i praksis, forskning og på skolene, og ikke bare organisasjonene (NAL, AiN og AFAG) – bidrar til en mer kunnskapsbasert offentlige debatt.

(Artikkelen har også vært publisert på nettsidene til Arkitektur.no den 19. mai i år)

 

Hovinbyen –byen i byen og byen for dalen?

19/05/2026 / Lars Krogh / 1 kommentar

Arbeidet med å utvikle Hovinbyen startet med vedtaket om en strategisk plan for Hovinbyen i 2018. Planen strekker deg 50 år fram i tid og skal resultere i 40 000 boliger og 100 000 arbeidsplasser. Vi snakker altså om noe som tilsvarer en stor norsk by. Bullby arrangerte en ekskursjon den 29. april der vi besøkte områdene Vollebekk og Ulven – to nylig ferdigstilte områder i det som skal bli Hovinbyen. Ekskursjonen ble arrangert i samarbeid med Groruddalen Miljøforum, som også stilte med flere personer.

Ashley Conn fra SOLA AS (i lyseblå skjorte) fortalte entusiastisk om torget og prosessen som lå til grunn for både utforming og gjenbruken i valg av materialer. (Foto BullBy/LKR)

Ekskursjonen startet på Vollebekk torg. Det vant i 2025 både Oslo bys arkitekturpris og Landskapsarkitekturprisen. Landskapsarkitekt i firmaet SOLA AS, Ashley Conn, orienterte om idéene bak dette torget – som i bladet Arkitektur fikk betegnelsen «Norges mest sirkulære torg». Det var ikke på grunn av formen, men på grunn av den helt systematiske tilnærmingen til gjenbruk av materialer som lå til grunn for utbyggingen av torget. Conn orienterte entusiastisk om dette, som jeg nærmest vil kalle et pionér- og (ut)forskningsarbeid. For en nærmere beskrivelse anbefales artikkelen i Arkitektur.

VOLLEBEKK

Vollebekk er et område i stadig utbygging. Prosjektsjef Tine Steien i OBOS orienterte om denne utbyggingen på møtet vi hadde på Ulven i etterkant av ekskursjonen. Området er planlagt av A-lab og In’By (Vollebekk barnehage) på oppdrag fra Aspelin Ramm og skal etter hvert inneholde 1100 boliger fordelt på 10 felt. OBOS er utbygger på noen av feltene. Det er en ny erfaring for OBOS fortalte Tine Skeien. OBOS er vant til å bygge boliger ikke «By».

Vollebekk og torget hadde mange kvaliteter, men forsamlingen ble nok temmelig skeptisk til at en 18 etasjes blokk skal oppføres bak gjerdet i bakgrunnen. (Foto: J-D. Martens, BullBy)

Det krever nye former for samarbeid og at en tar ansvar for andre typer aktiviteter som for eksempel «Vollebekk fabrikker». Denne fabrikken er nå nedlagt og det skal bli boliger på tomta, men lenken ovenfor oppsummerer varige erfaringer av innsatsen. Fabrikken har også vært med i idéfasen knyttet til Vollebekk torg. Førsteetasjene i boligene på Vollebekk har næringslokaler som vender ut mot gangarealene. OBOS har hatt utfordringer med å få næringsaktivitet i disse første-etasjene og vi så at flere av dem sto tomme. Dette er ikke så unaturlig i et område der alt ikke er ferdig, og de forutsatte tilknytningslinjene i form av veier, transport og gangarealer ikke har utviklet den sentralitet og tilgjengelighet som slik næringsvirksomhet krever. Dette igjen understreker utfordringen Målfrid Nyrnes var inne på etter ekskursjonen: Hvordan holde plangrep og gjennomføringskraft i hele den lange perioden Hovin-byen skal utvikles – gjennom mange isolerte utbyggingsprosjekt. I den sammenheng er det litt foruroligende at prosjektleder Steien i OBOS savner etter-refleksjon sammen med kommunen etter Vollebekkprosjektet, selv om hun også understreket at det var et godt samarbeid med Bymiljøetaten under gjennomføringen.

Johan-Ditlef Martens oppsummerte inntrykkene fra Vollebekk-vandringen som veldig positive, med gode kvartaler, estetisk fine fasader, attraktive fellesområder og gode avstander mellom halvoffentlige og private områder. Underveis på ekskursjonen gikk vi også forbi «OBOS Living lab», uten at vi fikk anledning til å snakke mer om dette interessante prosjektet. Kanskje kan dette være tema for et seinere BullBy-møte? Hovedkonklusjonen etter turen er at Vollebekk-området kan bli spennende å følge og at det nok vil være verdt flere besøk i årene som kommer. Mange uttrykte stor skepsis til høyblokka som er vedtatt reist nord for Vollebekk torg.

ULVEN

Ulven-området kan virke massivt når en ankommer langs gangveien fra Økern T, men kommer seg når en går inn i området. (Foto: J-D. Martens/BullBy)

Ulven-området har en mer utfordrende plassering, midt i Økern-området med Ulvenveien som skjærer gjennom området og med nye og eldre arbeidsplassområder på alle kanter. På veien fra Økern T-bane var det litt vanskelig å orientere seg mot området og høyblokka i området var det første som møtte oss. Inne i området var det mer frodig og innbydende.

På møtet i bydelslokalene på Økern etterpå snakket prosjektsjef Stian Svae om Ulven-Intensjoner-gjennomforing-og-erfaringer. De gikk ut med en innovasjonskonkurranse i 2016 der de inviterte til tverrfaglige konkurranse-team som skulle gi innspill til å bygge Ulven som et attraktivt bymiljø, med vekt på hensyn til det grønne skiftet og det å skape rimeligere boliger (10-20 % lavere enn tradisjonelt).

De fire alternativene i konkurransen om Ulven-planen. (Klikk på bildet for større foto) (Foto: Hentet fra OBOS presentasjon)

Team Veidekke DA vant konkurransen og har nå ferdigstilt 990 av i alt 1160 boliger. Løsningen «Bostart» ble introdusert på Ulven. Intensjonen var at kjøpere skulle få mulighet til å komme inn på markedet uten at investorer skulle stikke av med en gevinst på ca. 20 % gjennom raske videresalg. OBOS har også er ordning med deleie. OBOS vurderer det som en suksess at ca. 50 % av boligene på Ulven er blitt solgt med slike nye boligkjøpsmodeller. De har plantet frukttrær (i samarbeid med Oslotrær) og satt ut 25 større plantekasser, i tillegg til at det i 2023 var 180 000 bier på taket av Ulvenveien 82. Grønne gårdsrom, takhager med sosiale soner, sykkeltilrettelegging, bildeling, nærheten til kollektivknutepunkt samt miljøteknologi som avfallssug, gjenbruk av overskuddsvarme og energieffektive bygg, mente Svae ville gjøre Ulven til en viktig del av «Hovinbyen Sirkulære Oslo».

HOVINBYEN

Målfrid Nyrnes deltok under sin tid i PBE i planleggingen av både Vollebekk, Ulven og Hovinbyen. (Foto: BullBy/LKR)

Målfrid Nyrnes innledet samlingen etter vandringen med en innledning om Hovinbyen. Dette er et stort og langsiktig prosjekt der det i et perspektiv fram mot 2040 – 2050 skal bygge 30 – 40 000 nye boliger og skape rom for 100 000 arbeidsplasser. Det blir en stor utfordring å gjennomføre, utvikle og holde styring på dette – og dermed skape en god og sammenhengende by av mange nabolag som bygges ut til ulike tidspunkt. Målet er «10-minutters-byen» som samtidig har kontakt med både mer sentrale deler av Oslo og kan fungere i samspill med resten av Groruddalen.

Nettsiden Slik bygger vi Hovinbyen gir også mye informasjon om planene og mange lenker som utdyper hvordan det tenkes om blant annet miljø og transport.

Hovinbyen skal utvikles i et 50-årsperspektiv og inneholde vel 40 000 boliger og 100 000 arbeidsplasser. (Klikk på bildet for å få et større kart)

Muligens kan vi seinere presentere Målfrids gode innlegg på våre sider (det er noen fotografirettigheter som må avklares), men hun tok utgangspunkt i Strategisk plan for Hovinbyen. Hun redegjorde også for planprosessene i kommunen som lå til grunn for utbyggingene på Vollebekk og Ulven. Både Målfrid og flere av deltakerne i diskusjonen viste begeistring for mange av planene bak både områder og for Hovinbyen totalt, men sådde tvil om det var styringsvilje og -evne til å gjennomføre alle de gode intensjonene. Målfrid viste til blant annet Bydel Bjerkes vedtak i desember 2024 der de finner det nødvendig å be bystyret instruere byrådet om å ta en (mer) aktiv rolle i utviklingen av Økernområdet og Hovinbyen ved enten å følge opp foreningen Bylab på Økern (nå nedlagt) eller vurdere å opprette et eget kontor for utvikling av Hovinbyen slik som for Filipstadutbyggingen.

 

Mye trær og frodig vegetasjon mellom blokkene, men Johan-Ditlef Martens stilte spørsmål ved om det var nødvendig med tre boligetasjer over barnehagen midt i området. (Foto:J-DM/BullBy)

Johan-Ditlef Martens  fra BullBy innledet debatten med noen kritiske bemerkninger til det vi har sett – og de ble mer positive enn han hadde forventet på forhånd. Flere av kommentarene har jeg nevnt tidligere i denne artikkelen. Johan-Ditlef viste Bilder fra Vollebekk og Ulven som illustrasjon for sine kommentarer.

Det ble ellers i debatten pekt på at den strategiske planen forutsetter utbygging av flere nye trikkelinjer, noe som vil bli en stor utfordring når Ruter aller helst vil ha busslinjer. Det ble også nevnt på at hvis Hovinbyen skulle spille en rolle for Groruddalen ville det være viktig at kommunen tok et ansvar for utvikling av Grorudområdet (og øvrige områder i dalen) på samme måte som de nå la opp til å ta ansvar for Hovinbyen.

********

Det finnes også kritiske stemmer til selve den strategiske planen for Hovinbyen. Her er for eksempel en lenke til et kritisk innlegg i bladet Arkitektur fra 2025 av Øystein Grønning og Gerrit Mosebach

«En gang Romsåsjente – alltid Romsåsjente»

30/03/2026 / Lars Krogh / 1 kommentar

En omskrivning av Don Martins kjente Romsås-rap er passende tittel etter BullBys fagmøte om Romsås den 11. mars. Annema Selstrøms engasjerte innlegg om det eventyrlige ved å være blant de første innflytterne på Romsås og innlegg fra flere av hennes medbrakte «Romsås-tupper» viste en fortsatt entusiasme og identitet knyttet til det å være eller ha vært Romsåsbeboer.

Marmorberget borettslag var det første som ble innflyttet på Lambertseter i 1952. (Verandaene er nok kommet seinere) (Foto: BullBy/LK)

Jon Guttu trakk først de lange linjene fra Ebenezer Howards skisser av «Garden City», for å få flyttet arbeiderne fra de trange og helsefarlige boforhold i indre by i England, og ut til relativt selvforsynte drabantbyer utenfor et grøntbelte. Røttene til de norske drabantbyene kan finnes blant engelske og franske arkitekter og planleggere, men idéen om tre- og fireromsleiligheten i en åpen parkmessig byplan ble født på Grini under andre verdenskrig der blant annet Frode Rinnan, Einar Gerhardsen, Brynjulf Bull og Martin Strandli tilbragte tid sammen og planla det nye Norge. De første som ble bygget etter krigen var Keyserløkka og Lambertseter. Sistnevnte var den som først oppfylte det Jon lanserte som den mest presise definisjonen av drabantby: Et planlagt, bymessig boligområde i utkanten av en større by, utstyrt med egne lokalsentre (butikker, skoler) og gode kollektivforbindelser til sentrum.

Romsås senter (Foto: C.Hill/Wikimedia Commons)

Behovet for boliger etter krigen var stort. Boligdirektoratet, Husbanken og sammenslåingen av Oslo og Aker ga administrative, finansielle og arealmessige ressurser for byggingen av drabantbyer på løpende bånd. De første i form av småskala, firetasjers, tradisjonelt bygde, murpussete blokker. Etter hvert gjorde ny teknologi og utviklingen av plantenkingen det mulig å bygge i større skala og med ulike hustyper. Prefabrikkering og industrialiseringen av byggeprosessen skapte dypere leiligheter og høyere blokker utover 60-tallet. Etter hvert kom også drabantbykritikken. Manglende service, manglende medvirkning og manglende tilrettelegging for barn i høyblokker ble trukket fram, blant annet i Ammerudrapporten.

Romsås, med sine naboskapsenheter, tunprinsipp, varierte høyder, tror samme byggesystem, med skoler og barnehager klare ved innflytting kan sees som et forsøk på å svare på denne kritikken.  Lenke til Jon Guttus innlegg: Drabantbyen i historisk perspektiv

Sven Erik Svendsen mintes planleggingstiden uten byråder og kommmunikasjonsrådgivere (Foto: BullBy/LK)

Sven Erik Svensen var i sin tid ansatt ved Alex Christiansens arkitektkontor, som ledet Romsåsteamet. Han kunne fortelle om en litt annen tid enn i dag. Husbanken bestemte hva boligen kunne koste. Tilknytningsavgifter ble fastsatt av bystyret (sannsynligvis for lavt i forhold til reelle kostnader.). Det ble en oppgave å få mest mulig ut av Husbankens normer – ikke mest mulig i boligbyggernes lommer. Romsåsteamet fikk direkte tilgang til de aktuelle rådmenn i kommunen. «Siviliserte, pent antrukne menn», som Sven Erik beskrev dem, som møtte dem uten et kobbel av medarbeidere og kommunikasjonsrådgivere, men i direkte dialog, der gjennomføre en fornuftig og informert dialog – og kunne bli enige om løsninger! Dermed fikk man til koordineringen. Alt sto ferdig ved innflytningen. Alle som hadde barnehage ved innflyttingen, fikk barnehage på Romsås. «Riggen» ble i noen grad brukt til barnehager eller småskole, for det var vanskelig å beregne behov i så lang tid på forhånd at mer faste installasjoner kunne bygges. Til og med en kostbar sving med tunell på Grorudbanen fikk man til.

Romsås ble meget ettertraktet. Annema Sellstrøm og familie hadde arvet et gammelt OBOS-medlemskap og kunne derfor flytte inn i blokk 100 i Svarttjern Borettslag fra starten i 1973 – en 3-roms leilighet på 82 kvm. Barn gratis inn i Svarttjern barnehage 200 meter unna. Det var et eventyr å bo der! T-banen kom i 1974. Nabolagsprinsippet virket. De fikk nye venner og det ble etablert mange nabolagsnettverk både innen og mellom Borettslagene.

Annema Sellstrøm mintes sin tid i Svarttjern borettslag fra 1973 og utover.

Endringene på Romsås begynte å skje ca. 1980. Noen familier vokste ut av leilighetene sine og det var vanskelig å finne alternativer på Romsås. Dessuten ble det ble behov for å skaffe boliger til innvandrere. Annemas familie fikk tilbud av SiBo (Selskapet for Innvandrerboliger) om å bytte sin leilighet med et rekkehus på annet sted i byen. Disse tendensene forsterket hverandre og befolkningssammensetningen på Romsås endret seg ganske raskt.

Diskusjonen dreide seg mye om hvorfor det gikk så galt på Romsås – og om det egentlig gikk så veldig galt.

De som flyttet inn på Romsås var i stor grad unge familier med foreldre i 25-30 årsalderen. De var bevæpnet med gamle, gjerne arvede OBOS-medlemskap og en gjennomgående trygg sosialdemokratisk/venstresosialdemokratisk forankring. Ved innflyttingen dannet det seg raskt ca. 120 lag og foreninger. Romsås var et svar på mye av kritikken mot drabantbyene. Det var billig å flytte inn, området trygt og bilfritt, nærhet til skole, barnehage og naturen. De som var på BullBy-møtet av de første innflytterne var samstemmige om at det fungerte godt. Rehabiliteringsprosessen med utskiftingen av de opprinnelige eternittplatene i kledningen fungerte også godt i regi av borettslagene Det var kombinasjonen av at mange familier vokste ut av sine leiligheter uten at det var alternativ boliger lokalt, kombinert med SiBo-press for å skaffe leiligheter til innvandrere, som skapte en for rask endring av beboersammensetningen. Det er dessuten enighet om at senteret var og er triste greier. Det er et svik av OBOS og Oslo kommune at en ikke har klart å få til noe bedre der.

Men hvor ille er det på Romsås? Fortsatt er Romsås et av de rimeligste stedene å flytte inn i. Er det på grunn av et rykte som er dårligere enn realitetene? Fortsatt er der 80 foreninger og lag på Romsås. Mange av dem holdes ved lag av kvinners innsats. Don Martin og Zeshan Shakar har i boka «Kan du høre byen puste ut» beskrevet oppvekst på Romsås og Stovner i tøffe miljø, sammen med venner det har gått galt med. Men likevel har de sterk lojalitet og identitet knyttet til sine oppvekststeder. Av Don Martin for eksempel uttrykt i rap’en «En gang Romsåsgutt – alltid Romsåsgutt». Har vi egentlig hørt om så mange jenter det har gått galt med fra Romsås? Romsås hadde i alle fall mange kvinnelige forsvarere på møtet. Derfor tittelen på dette referatet. Nedenfor følger en del tips og lenker til stoff som utdyper disse problemstillingene. De underbygger en oppfatning om at Romsås er bra sted å bo, men kan bli enda bedre.

********

 

Forholdet mellom fag og politikk har utviklet seg mye over tid.

16/12/2025 / Lars Krogh / 2 kommentarer

Fag og politikk er et mangefasettert tema. Bullby hadde et interessant møte om dette 19. november, hvor mange av disse fasettene kom fram: Hvordan har faget kunnet påvirke politikken gjennom tidene? Hvordan må vi organisere planarbeidet for at faget hensyn skal kunne innvirke på politikken på en konstruktiv måte? Og hvordan må vi som fagpersoner forholde oss i et samfunn der «andre krefter» har synes å ha overtatt styringen – det være seg markedskrefter eller «politiske strømninger».

Kongemakta preget også andre byer på den tiden.  Napoleon betydde mye for planleggingen av Paris Han anla triumfbuen og skapte inndelingen i arrondissementer og Napoleon den 3. ga baron Haussmann vide fullmakter til å pløye gjennom byen med sine stjerneplasser og lange rettlinjede boulevarder.

Terje Kleven startet innledet møte med en oversikt over hvordan beslutnings-regimene knyttet til planlegging hadde utviklet seg over tid. Fra tidligere regimer da det var enkelt å få ting gjort og gjennomført til de siste generasjoners regimer, der det, i alle fall på papiret, er svært mange som skal involveres i planprosesser. Han startet, som i sin nylig utgitte bok, i 1624:

Regime 1: «Alt på én hånd». Kong Kristian IV, konge av Guds nåde, har all makt til å bestemme hvor byen skal ligge og hvordan den skal bygges ut med murtvang og de rette gatene i kvadraturen.

Regime 2: «Uomstridt faglig autoritet». Her trakk Terje fram Harald Hals sin planlegging av Oslo i 1920-30-årene. Bygningsloven av 1924 var svak og ga ganske frie tøyler. Harald Hals la faglige og sosialt begrunnede planer for både bydeler og en overordnet generalplan som fortsatt preger byen.

Regime 3: «Den radikale versjonen av ekspertise». Krigen hadde skapt en viktig allianse mellom radikale og dyktige fagfolk og det politiske lederskapet. Sammen, og i fangenskap, hadde mange av de viktigste aktørene, som blant annet Frode Rinnan og Einar Gerhardsen, utviklet felles tanker om den sosiale boligbyggingen. Etter krigen fikk Rinnan og hans medarbeidere store fullmakter til å utforme drabantbyer og viktige offentlige bygninger.

Regime 4: «Politikerne må ta styringen» Ifølge Kleven representerte bygningsloven av 1964 et viktig brudd med dette. Kommunene blir statens forlengede arm og lokale politikere kommer inn og skal bestemme over ekspertene. «Søndagsteorien» er at planlegging skal bli rasjonell logikk i et samspill mellom politikere og administrasjon/planleggere, og at det skal legges inn muligheter for medvirkninger fra dem som berøres av planene.

Klikk for forstørrelse

Dagens regime: «Alt og alle skal med». Plan og bygningsloven av 2008 sin paragraf 1 har høye ambisjoner om å fremme bærekraftig utvikling til fordel for enkeltindivider, samfunnet som helhet og kommende generasjoner. Intet mindre. De faglige perspektivene skal brynes mot både folkemening, ideologier og verdimangfold. Og mot markedskrefter og utbyggingsinteresser, slik figuren til høyre antyder.

Klikk på bildet for å få en forstørrelse

Terje har skrevet doktorgrad om forholdet mellom fag og politikk og hadde mange interessante betraktninger hvor han også oppvurderte verdien av nettopp å underlegge planleggingen politiske vurderinger. Her viser jeg til bildeserien hans. Og til bildet til venstre, som han ikke fikk vist, men som jeg lovet å ta med i denne oppsummeringen.

(Se ellereTerjes bildeserie: Fag og politikk – to typer rasjonalitet på kollisjonskurs)

Eksempelet Fornebu (Klikk på bildet for å få en forstørrelse)

Hans Kristian Lingsom holdt et innlegg ut fra sine erfaringer fra planleggingsarbeid i Bærum kommune, blant annet utbyggingen av Fornebu etter nedleggingen av flyplassen. Innlegget hadde han kalt Plan og gjennomføring – Samme side av samme sak.

I et regime som Terje hadde karakterisert som «Alt og alle skal med» argumenterte Hans Kristian for at det kreves organisering med vekt på styringsvilje og styringsevne for å sikre gjennomføringsevne og , samordning av den sektorvise planleggingen. Erfaringene fra Bærum med kommuneplansjefen og dennes fagpersoner organisert som en del av rådmannens stab hadde bidratt til å sikre effektiv gjennomføring.  Rådmannen bestemte at kommuneplanen av 1990 skulle være på under 30 sider og både samfunnsdel og arealdel hold seg innenfor dette kravet – og ble et forbilde for andre kommuner. Lingsom argumenterte for – og diskusjonen viste at han nok hadde salen med seg i det – at formannskapsmodellen i Bærum er et adskillig bedre utgangspunkt for å organisere effektive planprosesser enn den parlamentariske modellen i blant annet Oslo kommune. Hva parlamentarisme-modellen i kommunene kontra formannskapsmodellen betyr for planlegging og gjennomføring kan være verdt et eget møte i BullBy, viste diskusjonen.

Eksempler på dårlige, arkitekttegnede løsninger

Johan-Ditlef Martens var opptatt av planleggernes faglige og etiske ansvar i en situasjon hvor «alt og alle skulle være med», og hvor markeds- og utbygger-interesser ofte kunne bli det som hadde den største innflytelse på plan- og boligløsninger. Hva gjør byplansjefen og det øvrige faglige byråkrati når de ser faglige feil og løsninger de er uenige i? Og hva gjør arkitekter som vet at de tegner dårlige løsninger?

I dag skal tomt til markedspris, infrastruktur, byggekostnader, merverdiavgift og utbyggernes fortjeneste betales av boligkjøpere. Og kommunale leiligheter leies ut til markedspris. Noen har villet denne utviklingen – og ganske få fagpersoner og politikere har varslet og protestert.

Lysejordet 1977. Her kunne man flytte inn med et innskudd på kr 390 000 og husleie på 3 900 kr/mnd (Foto: JDM)

Johan Ditlef tok utgangspunkt i en to-roms leilighet på Lysejordet i 1977. Hvis den hadde blitt bygget i dag med de samme rammevilkår og regler som gjaldt den gangen ville innskuddet bare vært kr 390 000 og husleien kr 3 900 per måned! I de prosessene som har skapt dagens situasjon må det være legitimt å kritisere fagpersoner for manglende varsler og ukritisk medvirkning. Politikere skal ikke være fagpersoner, men det bør være legitimt å kritisere dem for manglende innsikt om de feltene de utvikler politikk for. Eller er det nytteløst? Selv hadde Johan-Ditlef følt at det faglige arbeidet hadde gitt resultater i 70-årene, da tidsånden tillot byfornyelse på beboernes premisser, men de siste 40 årene har han følt at det egentlig har vært en nokså ensom og resultatløs kamp mot de rådende krefter – tross bokproduksjon og mange avisartikler. I kontrast til PLAN-arkitektene som særlig etter krigen virkelig fikk være med å «bygge landet». (Se ellers Johan-Ditlefs innlegg:  Fagetiske dilemmaer  )

Det var med andre ord et ganske bredt lerret knyttet til samspill og spenninger mellom fag og politikk som var utgangspunkt for diskusjonen, og vanskelig å oppsummere den fullstendig. Med fare for at noen av debattantene vil føre seg forbigått vil jeg trekke fram noen punkter:

  • Det er ikke riktig å sette opp noe motsetningsforhold mellom fag og politikk. Et faglig rasjonale er ikke nødvendigvis alltid bedre enn et politisk rasjonale. Det bør være mulig å skape arenaer for et bedre samspill mellom fag og politikk.
  • Meningsutvekslingen mellom forskjeller på formannskapsmodellen og parlamentarismemodellen for kommunal styring og eksemplene fra Bærum viser at organisering er viktig for gjennomføring (og bør kunne gi grunnlag for et eget møte).
  • Det betyr ikke at god organisering alltid gir faglig gode resultater, og fagfolk er også uenige. Men det finnes grenser for hva som bør aksepteres. Som Rolf H. Jensen sa det: «Som kommunaldirektør ville jeg ha akseptert både en rød, blå eller grønn plan, men ikke en brun».
  • Etterkrigstidens sosialdemokratiske tette samarbeid mellom politikk og ekspertise kommer neppe tilbake. Det var åpenbart sosialt, men kanskje ikke så demokratisk? Planleggerne må finne seg i å være en gruppe med mindre makt en den gang.
  • Økonomi og politikk må bli en større del av kunnskapsgrunnlaget for en god planlegger og en nødvendighet for å komme i inngrep med makta.
  • Bygningslovens ambisjoner om en reell medvirkning i planprosessene fra folk flest har vel aldri blitt gjennomført som allmenn metode, tross mange gode forsøk.
  • Boligene blir mindre og dyrere. Hva betyr det for planleggingen? Vi må argumentere for å utvide bolig-begrepet. Funksjoner som tas ut av boligen må etableres andre steder.
  • Det må være tillat å kunne bli slått av motløshet av og til. Kunstig intelligens, informasjonsteknologi og et eksploderende sjikt av informasjonsmedarbeidere i offentlig og privat sektor gjør det ikke lettere å nå fram med faglig begrunnet politikk. Sukk.

En tidsreise til Rykkinn

02/10/2025 / Lars Krogh / 4 kommentarer

Tirsdag 23. september gikk sesongens BullBy-ekskursjon til Rykkinn. Det ble en tidsreise til den gang arealknappheten var mindre påtrengende, Husbanken fungerte og planleggerne fikk rom for å planlegge etter datidens mest moderne prinsipper.

Ekskursjonen startet imidlertid på Kunnskapssenteret i Sandvika, et interessant bygg de færrest av oss visste eksisterte. «Et kraftsenter for kultur og kunnskap ved fjord og elv», som Bærums ordfører Lisbeth Hammer Krog uttrykte det. Bygget huser bibliotek, voksenopplæring, kulturskole, OsloMet og NTNU, for

Ordfører Lisbeth Hammer Krog legger fram Bærums syv forslag til å få fart på boligbyggingen. (Foto: BullBy/LKR)

å nevne noe. Krog hadde tatt seg tid til å møte forsamlingen og ønske velkommen og redegjøre for kommunens boligplaner i dag. Både det at hun tok seg tid og hennes tydelige tale ble satt pris på av forsamlingen. I dag setterarealknapphet, kostnadsnivå og trangere økonomi større begrensninger for boligbyggingen og fører til et utbyggingsmønster med større tetthet og konsentrasjon rundt kommunikasjonsknutepunkt. Hovedtyngden av kommunens boligbygging foregår nå i Sandvika, på Lysaker/Fornebu, Bekkestua og Høvik. Bærum satser nå sterkere på aldringsvennlige boformer kunne hun fortelle, og hun presenterte kommunens syv krav for å få fart på boligbyggingen. De vil du se tydeligere ved å klikke på bildet til høyre.

Oversiktskart over Rykkinn-området. (Klikk på bildet for å få en større versjon.)

Etter ordføreren fortalte Inge Willumsen, Otto Berg og Hans Kristian Lingsom om sine erfaringer som både beboere og planleggere av Rykkinn-feltet. Utenfra-mating fra ringvei rundt boligområder var moderne planlegging fra slutten av 60-årene for å skape bilfrie og trygge boligområder. Samtlige leiligheter fikk lukket garasjeplass eller egen parkeringsplass under bakken. Store sentrale parkeringsplasser skulle ta imot besøkende biler slik at selve boområdet ble bilfritt og trafikksikkert. Det ble også lagt vekt på å sikre store grøntarealer mellom boligene, slik at Rykkinn fremstår som langt grønnere og mer luftig enn mange senere boligfelt som ble bygget ut i 1980- og 1990-årene.

Otto Berg jobbet med beboermedvirkning i samband med Rykkinn-utbyggingen

Otto Berg fortalte om sin jobb med beboermedvirkning knyttet til Rykkinn-feltet og Hans Kristian Lingsom deltok i planleggingen som ansatt i Bærum kommune. Det fjerde kurset i det nordiske planutdanningstiltaket NORDPLAN undersøkte Romsås, Skjetten og Rykkinn som en del av sitt undervisningsopplegg i sin tid. Den gang var det Rykkinn som kom best ut, og det kan være riktig som Lingsom hevdet, at «Rykkinn på mange måter var forut for sin tid.» Representanter fra land som Japan og Australia kom til Rykkinn for å studere prøveprosjektet fortelles det i Wikipedias beskrivelse av Rykkinn.

Samtidig ble det tatt i bruk en del nye byggemetoder og -materialer, som senket prisen på leilighetene kraftig. Sentralisert strøm- og vannutbygging bidro til at leilighetene på Rykkinn var blant de rimeligste som til da hadde vært bygget i Norge. Hovedutbygger var Selvaagbygg, mens entreprenøren Ragnar Evensen bygget ut et lavblokkområde på sørsiden av Rykkinnfeltet. (Bjørnebærstien, Bringebærstien). Dette feltet ble bygget etter en arkitektkonkurranse.

Det ble i diskusjonen fremmet en innvending om at ringveisystemet kanskje ikke var så effektivt med hensyn til kollektivbetjening. I dag ville en kanskje å valgt løsninger med en særskilt veiløsning for kollektivtrafikk inn i området? Mot dette ble det hevdet at ringveien etter hvert hadde fått en del bebyggelse på utsiden som sikret bedre utnyttelse av bussen rundt området.

Forlengelse av Kolsåsbanen til Rykkinn har også vært diskutert, men ser neppe ut til å bli realisert. Meningene om behovet er delte blant befolkningen i området. En forlengelse av banen vil kunne presse fram en fortetting som dagens beboere vil se med skepsis på.

Rekkehusene og blokkene lå i de samme områdene (Foto: BullBy/LKR)

Etter innledningene i Sandvika dro forsamlingen til Rykkinnfeltet, som framsto på sitt aller beste i det fine været. Inge Willumsen, som hadde regien på hele opplegget, ledet an også her. Karakteristisk for feltet er den nære kontakten mellom blokkbebyggelsen og rekkehusbebyggelsen på deler av området, skolenes sentrale plassering i feltet og de rause grøntarealene. Her var det ikke snakk om manglende tilgang på sollys i de nederste etasjene i blokkbebyggelsen, slik vi opplever i mange av dagens tettbygde blokkområder. Området har også eneboliger som i prinsippet kan muliggjøre en lang boligkarriere i området etter hvert som familiestørrelse, økonomi og boligbehov endrer seg.

Før Rykkinn-feltet ble bygget var området landbrukseiendommer i form av gårder, jorder og frukthager. Såpass rause plener som dette kunne neppe tenkes i dag. Hva med noen parsellhager?(Foto: BullBy/LKR)

Rykkinn-hallen, svømmehall og eldresenter var viktige servicetilbud i tillegg til Rykkinn Senter med butikker, serveringstilbud, lege, tannlege og fysioterapi- og treningstilbud.

Ekskursjonsdeltakernes alderssammensetning gjorde oss kvalifiserte til en kopp kaffe på eldresenteret etter endt vandring i området.

 

**********

Rykkinn var et begrep da området ble omvandlet fra kulturlandskap til boligområde med lavblokker i 1970-årene. Mye tyder på at navnet er langt eldre. Mange andre navn i området er hentet fra den tiden da jernverket på Bærums Verk var i drift. Rykkinn forekommer som stedsnavn flere steder i det germanske språkområdet i Nord-Europa. Navnet betyr helt enkelt Rykk Inn som en oppfordring til veifarende om å besøke stedet. Oppunder Eineåsen lå i gammel tid en husmannsplass med navnet Rychind som drev vertshus. De gamle oldtidsveiene gikk forbi stedet. (Kilde: Wikipedia)

Drømmen om Grønlands framtid

19/06/2025 / Lars Krogh / 0 kommentarer

Tirsdag 10 juni inviterte Bullby og Interkulturelt Museum (IKM) til et åpent møte: «Kampen om Grønland – Hvem vinner  – Hvem taper? Innbyggere mot utbyggere? »  Møtet trakk mellom 70 og 90 tilhørere både fra BullBys medlemmer, lokal befolkning, lokalpolitikere,  utbyggere og andre interessenter og interesserte.

Gazi Õzcan fra IKM og May Sommerfelt fra Bullby innledet om bakgrunnen for samarbeidet og møtet. Det var tydelig at begge organisasjonene syntes samarbeidet hadde vært både nyttig og interessant, og var åpne for å videreføre det på ulike måter.

Agnes Viljugrein bor på Grønland, ble bydelspolitiker i 2015 har vært leder av bydelsutvalget siden 2023. Hun har dermed solid bakgrunn for egne meninger, og det er neppe dumt for Grønland at hun står på en relativt sikker 4.plass på Arbeiderpartiets liste til Stortingsvalget i 2025. (Foto: BullBy/lkr)

Lederen i Bydelsutvalget, Agnes Viljugrein (Ap) måtte, på grunn av et uventet møte, innlede det faglige programmet. Det fungerte bra. Hun startet friskt ut med den drømmen vi vel alle bærer på, og som også var utgangspunktet for møtet: Kan historien om Grønland bli historien om et område som også tok vare på sine kvaliteter?

Det blir ikke lett, men vi starter ikke på bar bakke. Innledningsvis pekte hun på det, som etter hennes mening fortsatt er det beste kunnskapsgrunnlaget for å utforme en politikk for Grønland: Rapporten om Gamle Oslo fra 2024. (Den kan du derfor laste ned via lenken foran).

Rapporten om Grønland fra 2024 er fortsatt et høyst aktuelt kunnskapsgrunnlag, mente Agnes Viljugrein.

Viljugrein var redd for at vi framover kunne komme til å svare på sosiale behov med fysiske tiltak. Utfordringene som må løses på Grønland er ikke nødvendigvis lønnsomme. Utbyggerne snakker om at de vil gi opp møteplasser, men det er kanskje det Grønland har nok av? Men 50 % av innbyggerne i Gamle Oslo leier boligen sin, mens andelen i Oslo som helhet er 32 %. 60 % av barna vokser opp i fattigdom. Byrådet har inviterte alle bydelen til å fremme ett krav det bør satses på i hver bydel. En nærmest umulig oppgave for bydel Gamle Oslo, men det hadde endt opp med «Oppgradering av bygulvet» i håp om at det burde kunne bidra til både videreføring av områdeløftet, at Sporveien river lokalen til Stargate, ekstraordinær levekårsinnsats på Vahl skole og ressurser til å motvirke forsøpling. Hun var nok selv innforstått med at det kunne være urealistisk, I det hele tatt var det litt for mange byråkratiske hindringer for en felles innsats mellom bydelen, kommunen  og staten., mente Viljugrein. Hun pekte selv på sju innsatsområder for et bedre samarbeid:

  1. Gode oppvekstsvilkår må finansieres
  2. Rus(omsetnings)frie nabolag
  3. Bedre koordinering med frivilligheten
  4. Mer stabile bomiljøer
  5. Trygge voksenpersoner og forbilder
  6. Forsterka innsats på Vahl skole
  7. ….og ikke minst: Slutt på at alle peker på hverandre!

Avdelingsdirektør for områdeutvikling i Plan og bygningsetaten (PBE), Andreas Vaa Bermann hadde fått i oppgave å presentere prosjekter som er på gang i området. De var mange, og ikke ukontroversielle:

Oversikt over plansaker. (Klikk på kartet for større bilde)

  1. Nye Oslo S (Her har PBE foreløpig nektet å legge det ut til offentlig ettersyn på grunn av åpenbare mangler i planen)
  2. Biskop Gunnerus gata 14B
  3. Schweigaardsgate 41-53 (næring boliger og park på busstomta)
  4. Guneriuskvartalet
  5. Lilletorget 1 (Entra eiendom)
  6. Sonja Henies plass 2 (Oslo Spektrum)
  7. Schweigaardsgate 10 m.m. (Riving av galleri Oslo og nybygg)
  8. Schweigaardsgate 34 (Landbrukskvartalet)
  9. Oslo gate 7 (Eies av Bane NOR)
  10. Oslo fengsel (opprettholdes på samme sted)

Her vil vi rett og slett anbefale at dere kikker på de ulike planforslagene ved å laste ned bildene fra Vaa Bermanns innlegg: Status planarbeider rundt Oslo S-Grønland.

Bermann viste også de nye leilighetsnormene for de indre bydelene. Minstestørrelsen går ned til 30 m2 og det skal blir flere små leiligheter. Kravene til andel leiligheter over 80 m2 senkes fra 40 til 30 %. Flere av planforslagene som Bermann trakk fra ble forsinket i tid. I diskusjonen etter innlegget var Bermann opptatt at det burde være mulig å få i gang dialogen mellom utbyggere og myndigheter på et tidligere tidspunkt. I en slik sammenheng ville det være viktig at de overordnede rammene ikke var for løse.

Vigdis Tvedt, enhetsleder i bydelsforvaltningen for Gamle Oslo (Foto: BullBy/lkr)

Vigdis Tvedt, enhetsleder fra bydelsforvaltningen i Gamle Oslo snakket om «Grønland i endring – folkehelse og fellesskap, fortid og framtid. Hun startet med å vri på et sitat fra Ibsens «Brand»: «Evig eies kun det tapte rykte!».  På begynnelsen av 1800-tallet var det en bydel verken Aker eller Kristiania ville ta ansvar for, men den ble til slutt innlemmet i Kristiania i 1859. Da fulgte maktbygg som kirke, politistasjon og skole. Det vokste etter hvert fram en viss sosial infrastruktur og enkeltpersoner som gjorde et stort sosialt arbeid, som for eksempel Olafia Johannesdottir.

Et viktig grunnlag for det som  ble Grønlands tvilsomme rykte var det store antall transporter som passerte Grønland hver dag med varer fra bygdene omkring. For eksempel passerte 220 000 lass tømmer per år! Grønland ble et naturlig sted for billige overnattingssteder, bondefangeri, alkoholbruk og prostitusjon. Fra å ligge ved sjøkanten ble det etter hvert elvebredd og sump og bydelen utviklet seg med tiden til en arbeiderbydel. Etter at arbeidsinnvandringen begynte på 1970-tallet har bydelen utviklet seg fra arbeiderbydel til en kulturell smeltedigel. I dag er det 55 % med innvandrerbakgrunn i bydelen, med stort etnisk mangfold selv om somalisk bakgrunn dominerer. Bydelen preges av noe større ensomhet, mindre trygghet og lavere deltakelse i frivilligheten enn byen ellers, men forskjellene er ikke så store. Trangboddheten er noe større enn ellers i byen og det er en lavere andel boligeiere og en relativt stor andel av lavinntektsfamilier. Likevel er ikke alt svart, mange er optimistiske og rapporterer om gode helse. Med økende alder øker tilhørigheten til bydelen og andelen av folk som eier egen bolig.

Gentrifisering er en vanskelig balansegang, sa forsker Ingar Brattbakk fra NOVA/Oslo Met – og gjorde rede for de mange utfordringene. (Foto: BullBy/lkr)

Deretter gikk by- og boligforsker fra Oslo Met løs på det vanskelige gentrifiserings-spørsmålet.  «Gentrifisering på Grønland? Pluss og minus. Hvilke erfaringer finnes?» het foredraget hans. Han viste til mye forskning på dette området og hadde en kort oppsummering av hva gentrifisering er, dens årsaker og konsekvenser:

  • Sentrumsnære, mer eller mindre forslummede områder, invaderes av middelklassen og/eller høyinntektsgrupper, de opprinnelige beboerne presses ut, området renoveres opp til de nye beboernes krav og hovedtyngden av inn- og utflyttere flytter henholdsvis fra og til andre områder i den samme byen.
  • Årsakene til at denne prosessen har fått relativt stort omfang er omfattende og innbefatter økonomiske, politiske, sosiale, kulturelle og romlige prosesser i samfunnet.
  • Konsekvensene har blant annet vært prisøkning på boligene, overgang fra leie til eie, demografiske endringer, fortrengning av «opprinnelige beboere», lavere beboertetthet, sosiale og kulturelle endringer og endringer i næringslivet.»

Poenget hans var at gentrifisering kan ha både noen positive og noen negative sider , og de var vanskelige å balansere. Hvordan kan man utjevne sosial ulikhet og redusere levekårsforskjeller mellom grupper  uten å samtidig bidra til en gentrifisering som støter vekk grupper med liten økonomisk kapital økende geografisk ulikhet?

Innflytting av grupper høyere utdanning kan på den ene siden bidra til gode rollemodeller, engasjement og lokalt organisasjonsliv, men også føre til at folk lever adskilte sosiale liv, med liten kontakt med befolkningen ellers. Det  kan avgjøres av innflytternes livsfase, holdninger og sosiale engasjement.

Gentrifiseringsprosesser er krevende å styre. Brattbakk pekte på nødvendigheten av at kommunene tar mer styring over boligutviklingen, fører en aktiv tomtepolitikk, forbedrer husleieloven. Uten en høyere andel kommunale boliger, tiltak rettet direkte mot fattige og sårbare grupper og tiltak for lokal næringsutvikling, kulturtiltak og frivillighet blir det vanskelig å styre utviklingen.  (Se lysarkene til Brattbakk her(Se lysarkene til Brattbakk her – de har blant annet en morsom tegneseriestripe om gentrifisering)

Anne-Rita Aandal mente at den nye husleieloven ble knust – og utsatt igjen! Et helt grunnleggende problem for den norske utleiepolitikken er at vi har for få utleiere med et samfunnsoppdrag. Stat og fylke eier 8 %, organisasjoner og private stiftelser det samme andel og så har vi 1 % tjenesteboliger. Det betyr at minst 83 % av leiemarkedet domineres av private interesser og det skal mye til at ikke disse leilighetene tenderer mot å leies ut for det markedet er  i stand til å betale. Leieboerforeningen observerer flere oppsigelser (økning 40 %) og utkastelser (økning 50 %) samt hyppige både lovlige og ulovlige utkastelser. Antallet saker overstiger leieboerforeningens kapasitet og det blir nå opptil 16 virkedagers ventetid hos dem.

Årsakene til den vanskelige situasjonen som har oppstått er mange: AirBnB, ukrainske flyktninger, byggestans på  grunn av høye kostnader, store utleiere som selger seg ut på grunn av manglende lønnsomhet (som for eksempel Heimstadens salg av leiligheter på Sinsen), og manglende regulerings av korttidsleie.

Alt dette tyder på svikt i samfunnsplanleggingen og Aandal hadde en rekke konkrete forslag til løsninger hvorav de viktigste var å få etablert en ikke-kommersiell utleiesektor, flere offentlige utleieboliger, bedre bostøtteordninger, sterkere rettigheter for leieboere og  strengere regulerings av korttidsleie.

Anna-Rita Aandal, Leieboerforeningen sa blant annet at situasjonen på leiemarkedet nå overbelastet Leieboerforeningen (foto: BullBy/mso)

Det paradoksale er at organiseringen av leieboere i Norge er så lav (1 %). Eierlinja ligger kanskje så sterkt i hodet på alle at leie oppfattes som et midlertidig steg en ikke trenger organisere seg for? Det er få insentiver for organisering. Dermed blir det en makt-ubalanse i hele boligdebatten. Det er positivt at fagbevegelsen nå begynner å engasjere seg. Sivilisamfunnet, organisasjoner og grasrotinitiativ er helt sentrale, og løsningene må være bredere enn bare det å styrke eierlinja. En utvidet boligpolitikk med nye fokus, svekker ikke eierlinja, mente Anne-Rita. Det er heller slik at dagens utleiepolitikk svekker eierlinja og gjør det vanskeligere og vanskeligere å komme ut av leie-situasjonen for dem som ønsker det.
(Se Anne-Rita Aandals_innlegg her)

Linda Veiby fra Riksantikvaren pekte på at Kulturmiljøet er en viktig ressurs i bærekraftig samfunnsutvikling. (Foto: BullBy/lkr)

Til slutt slapp Linda Veiby fra Riksantikvaren til med en forberedt sluttreplikk. Hun stilte det viktige spørsmålet om Grønland virkelig måtte bli ny? Dagens kulturmiljø på Grønland er en del av landets innvandringskultur og en ressurs i en bærekraftig samfunnsutvikling. Grønland er ikke bare for dem som bor der. Les hele innlegget til Linda her: Må Grønland bli ny?

Drømmen om Grønlands framtid satte jeg som tittel på dette innlegget. Det som ble klart på møtet at nå er også tiden for å handle. Store utbyggingsprosjekter står i kø, debatten om boligpolitikken er omfattende og skarpere enn på lenge, og oppmerksomheten knyttet til Grønland stor. For eksempel Rasmus Reinvang kunne fortelle Oslo Urban Week i september har Grønland som tema.

Det kan bli et at kulturmiljøet på Grønland ikke er organisert og ikke har noen viktige pressgrupper bak seg, vil denne referenten tro. Dette stiller politikerne og de

Møtet var godt besøkt, etter hvert med mellom 70 og 90 deltakere fra ulike aktørgrupper (Foto: BullBy/lkr

politiske partiene overfor et større ansvar om å bli tydelige om hva slags framtid de ser for seg for Grønland og Gamle Oslo.

Det er viktig og delta i debatten. Robert Lorang, med erfaringer fra arbeidet med Miljøbyen Gamle Oslo, minte  hvor viktig lokal organisering i slike situasjoner. Forhåpentligvis kan det ligge an til mer samarbeid mellom BullBy og lokale krefter på Grønland i tiden framover.

 

Kampen om Grønland – Hvem vinner, hvem taper?

03/05/2025 / Lars Krogh og May Sommerfelt / 3 kommentarer

Bydel Gamle Oslo står overfor store endringer. BullBy og Interkulturelt Museum (IKM) inviterer til et åpent seminar tirsdag 10 juni kl. 13-16 for å belyse de konkrete planene for Grønland og Grønlands nærområde. Hvordan vil området endres? Hvem blir berørt? Vil dette bety økt gentrifisering? Hva blir konsekvensene for leieboere og økonomisk vanskeligstilte?

Denne våren har det det pågått en intens debatt om sosiale konsekvenser av byutvikling og gentrifisering på Grønland. Debatten aktualiserer en bredere diskusjon om hvordan vi kan sikre boliger for alle, også i sentrale byområder.

Beboere og andre lokale aktører er bekymret for at byutviklingsprosjekter på og nær Grønland skal bidra til å forsterke pågående gentrifiseringsprosesser. Med konsekvenser som økt husleie og at lokale kafeer og butikker blir skviset ut. Se for eksempel et debattinnlegg i Dagsavisen 24. august.

Møtet foregår i Tøyenbekken 5, det gamle politihuset som ble restaurert som en del av prosjektet «Miljøbyen Gamle Oslo»

BullBy og Interkulturelt museum (IKM) har gått sammen om å arrangere et åpent seminar om dette tema knyttet til en utstilling  «Kampen om Grønsland 2.0» som IKM har i 1. etasje. Både temaets viktighet  og det at salen kan romme langt flere enn BullBys medlemmer gjør at vi denne gangen kan invitere interesserte også utenfor vår medlemsmasse.

Tidspunkt: 10. juni kl. 13.00 – 16.00.
Sted: Interkulturelt Museum Tøyenbekken 5.  Salen 3. etasje.
Møteleder: Jon Guttu, BullBy

På grunn av servering vil vi gjerne ha påmelding via denne lenken
(Gratis. Seminaret er åpent for alle)

Program:

13.00: Velkommen ved IKM/Gazi Özcan og BullBy/May Sommerfelt
13.10: Hvilke prosjekter er på gang i området? En oversikt over de større utbyggingsprosjektene; areal, formål, antall leiligheter, etasjer og framdrift.
v/ arkitekt Andreas Vaa Bermann, avdelingsdirektør for områdeutvikling, Plan- og bygningsetaten.

5 min. Spørsmål og kommentarer

13.35: Grønland i endring – folkehelse og fellesskap, fortid og framtid.
v/Vigdis Tvedt, enhetsleder, bydelsforvaltningen Gamle Oslo

5 min. Spørsmål og kommentarer

14.00: Gentrifisering på Grønland? Pluss og minus. Hvilke erfaringer finnes?
v/ forsker Ingar Brattbakk, NOVA/Oslo Met

5 min. Spørsmål og kommentarer.

15.25: Pause 15 min. Kaffe

14.40: Hva med de som fordrives? Hvor blir det av leieboere, økonomisk vanskeligstilte og andre som må flytte?
v/ Anne- Rita Aandal, Leieboerforeningen i Oslo.

5 min. Spørsmål og kommentarer

15.00: Planene for området – er det dette bydelen trenger?
v/BU-leder Agnes Viljugrein

5 min. spørsmål og kommentarer

15.20 Diskusjon og korte forberedte innlegg
bl.a. v/Avd.dir. Linda Veiby, Riksantikvaren

Ca. 16.00 Slutt

16.15 Samling og samvær på Asylet for dem som har lyst og anledning

De to første bøkene i BullBy’s bokserie er kommet!

07/04/2025 / Johan-Ditlef Martens / 0 kommentarer

I 2024 var det 400 år siden Christian IV anla Christiania. Det inspirerte flere av BullBys medlemmer til å skrive om Oslos bolig-, transport- og byplanutvikling. Arbeidet vil føre til fire bokverk. Nå er de to første kommet og i salg!

Her er forsidene til de to bøkene som nå legges ut for salg. Boligplanlegging og politikk fra 1850 er nå til sags i Tronsmo bokhandel i Universitetsgata. De lange linjene legges tilvarende ut litt senere. (Klikk på bildet for større format)

De som er kommet er «De lange linjene. Hovedtrekkene i byens utvikling fra 1624 til våre dager», skrevet av Terje Kleven og «Boligplanlegging og politikk fra 1850», skrevet av Jon Guttu og Johan-Ditlef Martens. Seinere kommer «Samferdsel former Oslo, fra 1800-tallet til i dag» (fire bøker), som skrives av Gustav Nielsen og «Byområder i forvandling. Transformasjoner 1880-2024» som skrives av flere og redigeres av  Njål Arge og Tallak Moland.

De lange linjene handler om hva som skjedde etter bybrannen i 1624. Hvorfor ser Oslo ut som den gjør og hvordan ble den slik? Hva er de lange linjene – de små og store stegene – i byens utvikling fra en beskjeden provinsby i danskerikets utkant til det nye Norges hovedstad og landets viktigste by? Hvordan og hvorfor står vi i dag overfor en by i svimlede endring og transformasjon?

Terje Kleven tar leseren gjennom de lange linjene i fortellingen om hvordan Oslo er blitt som den er gjennom de fire hundreårene fra befestet by til dagens Fjordby. Ledetråden er hvordan byen «ser ut», hvordan byens fysiske struktur og arealbruk har endret seg, hvordan boliger, næringsliv, veier, gater og annen infrastruktur har tatt form.

Boka er et bidrag til Oslos byplanhistorie, om hvordan byen er blitt til som resultat av historiens gang, av tidsånd, konjunkturer og politikk, av planer og mangel på planer, av hendelser og tilfeldigheter. Den forteller om mennesker og institusjoner med politisk og økonomisk makt, innflytelse og kunnskap som har hatt avgjørende betydning for at byen ser ut som den gjør.

Boligplanlegging og politikk fra 1850 viser Oslos varierte boligmasse, alt fra gamle bygårder sentralt byen, til kommunale prosjekter som Torshov og Ullevål hageby, drabantbyer som Lambertseter og Tveita og perifere villastrøk.

Politikken har endret seg opp gjennom årene fra et sterkt offentlig engasjement, spesielt i 1920-årene til et mer åpent og fritt marked i dag. Vi setter dagens boligdebatt inn i et historisk perspektiv med et kritisk blikk på de siste tiårenes utvikling. Det er blitt vanskeligere å få seg en bolig og de minste og billigste boligene er blitt mindre.

Boken forteller om de viktigste politiske og faglige kreftene som har formet byens boliger og presenterer typiske eksempler på det som ble resultatet. I 2024 er Hovinbyen det største byutviklingsområde og skal gi plass til 30 – 40 000 boliger og opptil 100 000 arbeidsplasser de kommende tiårene.

Vi følger en historisk utvikling, men noen temaer er beskrevet gjennom flere tidsperioder, som Villabebyggelsen og Byfornyelsen. Boken tar også for seg viktige plandokumenter, alt fra Harald Hals Generalplanen Fra Christiania til Stor-Oslo av 1929 til dagens kommuneplan og Småhusplan.

Bøkene retter seg både mot folk som jobber profesjonelt med boligbygging og boligplanlegging samt alle som er opptatt av boligspørsmålet. Boligplanlegging og politikk fra 1850 er nå til sags i Tronsmo bokhandel i Universitetsgata. De lange linjene er tilgjengelig fra Svein Sandnes Bokforlag (bestilling: bokstabburet@gmail.com eller via nettsiden www.bokstabburet.no)

Mer om bakgrunnen for bokprosjektet kan du lese her

På sporet av den tapte tid

04/11/2024 / Lars Krogh / 1 kommentar

Bullbys møte 22. oktober ble det man kan kalle et «gildt møte». Det gir en egen indre jubel å kunne oppsummere det man faktisk fikk til i sin tid. Men hvorfor får man det ikke til i dag?

Kjell Spigseth startet møtet med en beretning om hvordan samarbeidet om utviklingen av det som i sin tid ble kalt «Miljøbyen gamle Oslo»(MGO) startet og ble drevet. Utgangspunktet i begynnelsen av 1990-tallet var ikke bra: Biltrafikken på E18 og E6 – lang tid gjennom bydelen, skapte et helvete av støy, forurensning og utrygghet. Bispevika og Bjørvika var en ørken av trafikkanlegg, jernbaneskinner og containere. Det vare e totalt nedslitt bydel, og fysisk forfall. Gamlebyen skole ble nedlagt.

Samtidig skjedde det positive ting både lokalt, nasjonalt og globalt. Det var stor folkelig motstand mot forslumming, trafikkstøy og forsøk på rivning av gamle miljøer. Lokalt var det organisering i velforeninger på Vålerenga, Gamlebyen og Grønland. Bydelen Gamle Oslo engasjerte seg også i fysisk forbedring. Nasjonalt ble det organisert nærmiljøforsøk, samarbeid om mer miljøvennlig bytransport og Gustav Nielsen gav ut heftet «Miljøbyen 2005» i 1990. Det var første gang miljøbybegrepet ble brukt i Norge. Internasjonalt styrket betydningen av miljø og bærekraft seg gjennom blant annet Brundtland-kommisjonens arbeid.

Arbeidsmåten i MGO var også spesiell, og ny for sin tid. Man bygget på visjoner framsatt på måter som befolkning og politikere kunne forstå, det ble organisert et ganske unikt samarbeid i form av «Miljøbyavtaler» mellom statlig nivå, kommunalt nivå og prosjektsamarbeid med fagfolk som samarbeidet tett med lokale krefter. Prosjektet MGO disponerte egne pengemidler som kunne brukes i spleiselag med andre offentlige organer – og gjennom dette blant annet utnytte sysselsettingsmidler som ble stilt til disposisjon på grunn av arbeidsløsheten i 90-årene.

Robert Lorange (t.v.) og Kjell Spigseth utveksler gamle minner fra arbeidet med «Miljøbyen Gamle Oslo» (Foto: Bullby)

Det er vel verdt å lese mer om hvordan grunnlaget for både oppstart og gjennomføring av prosjektet «Miljøbyen gamle Oslo» ble lagt i Kjell Spigseths foredragsnotat til møtet.

Robert Lorange fra Enerhaugen arkitektkontor hadde vært aktiv i aksjonsgruppa på Kampen som kjempet mot rivning i 70-åra – og langt på vei vant fram i bystyret i 1982. Mange av disse gruppene eksisterte også i 90-åra og kunne bidra med innspill, og ikke minst – mange av deltakerne var blitt fagfolk som bekledte viktige stillinger i kommunal og statlig forvaltning. Robert var for eksempel plankonsulent i bydel Gamle Oslo fra 1990, og fra 1993 faglig sekretær i MGO med særlig arbeid med nærmiljø, fram til og med 1996. Han ga oss innsikt i arbeidsmåter og

Robert Loranges håndtegnede visjon for Sørli plass på Tøyen. Ikke langt unna slik det er blitt, og fontenen ble funnet brukt på et lager.

mange av prosjekter som ble gjennomført som en del av MGO. Innlegget hans blir formidlet her gjennom bildene han viste tilsatt noe av teksten fra foredraget.

Det var morsomt å få innblikk i prosessene fra den gang – og å se at mye av dette står i dag, og har dannet grunnmuren for det forbedringsarbeidet som fortsatt skjer i bydel gamle Oslo.

Gustav Nielsens foredrag om Trafikkomleggingen i Gamle Oslo  viste utviklingen fra byens mest trafikkbelastede område, med de problemene dette skapte med hensyn til trafikkulykker og mistrivsel, og ga en framstilling av  forbedringstiltak som ble gjennomført – og noen som ikke ble gjennomført. En titt på foredraget anbefales. (Bruk lenken over)

Innlegget fylte ut Kjell Spigseths bilde av MGO som et resultat av både internasjonale, nasjonale og lokale tendenser og supplerte Lorang med ytterligere eksempler på forbedringstiltak.

Utgangspunktet var en USA-inspirert planlegging for biltrafikken som hadde regjert langt inn i 70-åra, der en gikk så langt som til tanker om nedlegging av Oslo-trikken. Stagnasjon, oljekrise og politisk oppvåkning var med å skapte perioden fra 70-årene til langt inn i 80-årene med miljø- og levekårsopprør, gatebruksplaner, trafikksaneringer og byfornyelse. Oslo valgte en transportpolitisk linje: Baneby med trafikkavgifter, trafikksikkerhet og miljø framfor nye hovedveier. Mot Statens vegvesens og høyrepartienes ønsker. Tuneller for tog og T-bane ble bygget, Vålerenga-tunellen ble realisert, seinere Opera-tunellen og Ekeberg-tunellen.

Men, innleggene om alle forbedrings- og miljøtiltakene  betyr dessverre  ikke at alt er perfekt i Gamle Oslo bydel.

Ingar Brattbakk fra Senter for bolig og velferdsforskning (BOVEL) og Arbeidsforsknings-instituttet (AFI) ved OsloMet oppsummerte i sin innledning mange bekymringsfulle trekk ved utviklingen: Økende forskjeller, størst andel av private utleiere, omsetning av stoffer og utfordringer i enkelte innvandrergrupper. 2 av 3 barn lever i familier med inntekt under fattigdomsgrensen (EU-60 definisjon) Bydelen har omfattende utfordringer med gatekriminalitet og dopsalg der barn og unge rekrutteres, bomiljøet i kommunale gårder og i flere sameier og borettslag (50-70 % av borettslagsleilighetene leies ut!). Det er manglende fritidstilbud til barn og unge og utfordringer med fysisk – vedlikehold, søppel, belysning.

Ingar Brattbakk fra OsloMet orienterte om dagens situasjon i bydel Gamle Oslo (Foto: Bullby)

Med en så mangfoldig og polarisert befolkning og stor gjennomtrekk kan det være utfordrende å skape et «vi» og få til et sosialt lim som binder folk sammen på tvers av skillelinjer. Derfor trenger Grønland mer enn mange andre steder fortsatt felles møteplasser både inne og ute, bedre vedlikehold og oppgradering av uteområder. Det er stort behov for å styrke offentlig innsats, særlig overfor barn og unge. Dessuten et stort behov for, men ikke alltid så lett, å mobilisere frivillig engasjement. Driften av bydelens uterom blir en utfordring og det er vanskelig å mobilisere til «lokalsamfunnsvilje» i en befolkning med store økonomiske og etniske ulikheter.

Samtidig gav han oss eksempler på ulike metoder for å bidra til at innbyggere fikk bidra i utformingen av bygg og omgivelser gjennom ulike kvalitative og kvantitative metoder. Lenker til en del av de rapportene han viste til finner du her. En av ulikhetene fra MBOs tid er vel at befolkningen blir respondenter på andres undersøkelser og ikke aktive deltakere gjennom egne organisasjoner.

Debatten viste at bydelene er blitt en svakere aktør i utviklingsprosessene. De sliter med sektorinteresser og mangler gjennomføringsevne. Det er blitt en maktforskyvning i byutviklingen der utbyggerinteressene styrkes i forhold til Plan- og bygningsetaten og de overordnede reguleringsplaner.

Det står ikke til å nekte at mange av deltakerne på møtet, der flere hadde vært med på «pionertiden» under MBOs glanstid, satt og lurte på hva som var gått tapt. Hvordan skal vi komme tilbake til en tid da aktørene i de besluttende organer var befolket av personer som la vanlige folks interesser til grunn for sine analyser og vedtak? Enten det var den sosiale boligbyggingens tid i etterkrigstiden, eller i 80-90 åra, der vi gjennom foredragene til Spigseth og Lorange hadde fått sett hvordan en slags «norsk modell» i planleggingen fikk utfolde seg: Med et reelt og tillitsbasert samarbeid mellom offentlige myndigheter, utbyggingsinteresser og en mer organisert befolkning.

Bilde av møtedeltakerne

Svært mange av de fornøyde møtedeltakerne på dette bildet har deltatt og deltar fortsatt i arbeidet med utviklingen av bydel Gamle Oslo. Tross dagens mange utfordringer var det interessant å høre om fortidens resultater og dagens arbeid med å utvikle bydelen.

Derfor tittelen på dette referatet. Møtet satte oss på sporet av den tapte tid. Det blir ikke lett å finne den igjen. Beboerorganiseringen i dag er svak. Leieboerforeningen er forundret over hvor få medlemmer de har, fortalte de på Boligkonferansen 2024 og Brattbakk hadde nettopp gitt oss et innblikk i de dårlige forutsetningen for å mobilisere «lokalsamfunnsvilje» i bydelen.

Vi kom ikke dit at vi fikk utviklet en strategi for den framtidige utviklingen av gamle Oslo. Men det er jo likevel viktig å minne seg om at ting faktisk har vært mulig. Og vel bør kunne bli det igjen?

Nytt tidsskrift: NY BOLIGPLAN

06/06/2024 / Johan-Ditlef Martens / 1 kommentar

Norge er nå velsignet med et nytt boligpolitisk tidsskrift. Initiativtakere og redaktører er Erlend Hanssen Sjåvik og Kim Pløhn og tidsskriftet gis ut av Pax.

Fra lanseringen av tidsskriftet kan vi lese:

«18 kvadratmeter solgt for 2,6 millioner,» lyder overskriften. Nok en «gladsak» tikker inn fra en lokalavis i Oslo, og understreker det meglere og utbyggere har sagt i flere år: det er behov for flere små leiligheter i Oslo. Markedet skriker etter disse små leilighetene! Det verken lokalavisen eller markedsaktørene ser ut til å ta inn over seg, er at det er boligkjøperen, og de som ikke har råd til å kjøpe, som skriker.

Forsiden av første nummer

I snart 40 år har boligproduksjonen i Norge basert seg på tilbud og etterspørsel, der kommuner og boligprodusenter har hatt som oppgave å samarbeide om å utvikle et velfungerende boligmarked, med et mål om at flest mulig skal eie sin egen bolig. Ser vi resultatet av dette samarbeidet, boligene som er bygd og diskusjonen om boligkvalitet, er det tydelig at mange aktører oppfatter det som «velfungerende» å redusere boligstørrelsen til det førstegangskjøperen kan betale. Konsekvensen er en endring av leilighetsnormen og klarsignal til å bygge flere trangbodde leiligheter sentralt i Oslo.

Ny Boligplan er en forening og et tidsskrift som er etablert for å børste støv av boligen som et velferdsgode. Etablert i 2023 for å bidra til en informativ og kritisk diskurs om boligkvalitet og utforske hva en boligpolitikk for vår tid kan være.

Prosjektet er inspirert av 1930-tallets tidsskrift PLAN, som gjennom sitt arbeid dannet grobunnen for det som senere ble fundamentet for etterkrigstidens storstilte boligbygging og ”den norske boligmodellen”. Deres arbeid gjør det ettertrykkelig klart at hver tid trenger en politisk og faglig debatt om hvordan vi løser boligspørsmålet og definerer tydelige rammer for hva en god bolig skal være.

I første nummer av NY BOLIGPLAN belyser vi blant annet de lange linjene i den norske boligpolitikken, diskuterer hva boligkvalitet er eller kan være, analyserer leilighetsplaner og leilighetsnormer, kritiserer den enøyde eielinja, og undersøker hvilke rammer plan- og bygningsloven gir for en aktiv kommunal boligpolitikk.

Tidsskriftet inneholder bidrag av Johan-Ditlef Martens, Ketil Moe, Alf Jørgen Schnell, Nagy Makhlouf, Karl Otto Ellefsen, Ellen de Vibe, Søstra100, Ragnhild Brochmann, Rolf Barlindhaug, Jonas Løland, Jardar Sørvoll, Oda Ellensdatter Solberg og Anne-Kristine Kronborg.»

Erlend Hanssen Sjåvik er utdannet byplanlegger fra NMBU og Universidad Politecnica de Valencia. Han skrev masteroppgave om boligpolitikk og har jobbet med temaet i ulike roller i yrkeslivet, blant annet i Husbanken.

Kim Pløhn er utdannet arkitekt fra AHO og ENSA Paris-Malaquais og er landskapsarkitekt fra Københavns Universitet. Han har jobbet med boligprosjekter på arkitektkontorer i Oslo, København og Zürich.

*******

Se også bladet Arkitekturs omtale av det nye tidsskriftet

« Eldre innlegg

© 2026 Byutviklingens lange linjer – BullBy

Tema av Anders Norén — Opp ↑