For å forberede framtiden må vi forstå fortiden

Kategori: Byutviklingshistorie (Side 1 av 3)

BULLBYs bokprosjekt nærmer seg publisering

En del medlemmer i Bullby har gjennom flere år arbeidet med et bokprosjekt med sikte på publisering i byjubileumsåret 2024. Etter hvert har prosjektet utviklet seg til å bli fire bøker, men som alle har det til felles at de bidrar med lange linjer for Oslos planleggingshistorie sett fra ulike vinkler. På medlemsmøte 25. januar i år fikk Bullby medlemmene for første gang en samlet presentasjon av bokprosjektene.

Over halvparten av Bullbys medlemmer var møtt opp til dette møtet på Sagene samfunnshus

Leder i Bullby, Johan-Ditlef Martens,  innledet med å si at hensikten med dette møtet var å forsøke å se noen sammenhenger mellom de fire bokprosjektene, slik at forfattergruppene kan fange opp noen poenger og signaler før det endelige manus ferdigstilles. Han håpet presentasjonene og debatten ville legge vekt på de lange linjene og lete etter mulige felles lærdommer fra de fire bokprosjektene.

Boka om samferdselshistorie har mottatt kr 140 000 i støtte fra Ruter, men ennå gjenstår det arbeid med finansiering av de øvrige bindene. Det blir en viktig oppgave for styret framover å arbeide med finansieringen av publiseringen. Det er et poeng at bøkene kommer ut i byjubileumsåret, men ikke avgjørende. Innholdet har sin verdi uavhengig av dette.

Det var sendt ut fire notater til medlemmene på forhånd:

  1. Terje Kleven:  Å se byens lange linjer – Hvorfor ser Oslo ut som den gjør
  2. Gustav Nielsen: Samferdsel former byen
  3. Jon Guttu og Johan-Ditlef Martens:  De lange linjene i boligpolitikken
  4. Njål Arge: Bydeler i forvandling: Transformasjoner i Oslo 1880 – 2024. (internt notat).

I dette referatet trekker jeg også fram en del kommentarer, spørsmål og innvendinger som kom fram på møtet. I mange tilfelle vil nok både innvendinger og spørsmål være besvart i bøkene når de kommer ut, men de færreste på møtet hadde hatt anledning til å gå gjennom de foreliggende utkast til bokmanus.

Jon Guttu: De lange linjene i boligpolitikken

Jon innledet med å vise innholdsfortegnelsen i boka:

  1. Innledning
  2. Leiegårdsbyen 1850 – 1900
  3. Hageby eller murgårder? 1900 – 1940
  4. Villabebyggelsen 1900-1940
  5. Drabantbyene 1945-1980
  6. Byfornyelsen 1970-1990
  7. Sentrumsnære byboliger 1980 – 2020
  8. De lange linjene

Deretter redegjorde han for forutsetningene for boligutviklingen før han pekte på seks sentrale veivalg som har kjennetegnet boligbyggingen i Oslo:

  1. Småhus eller blokkbebyggelse, høyhus eller lavblokker?
  2. Eie eller leie?
  3. Utvide eller fortette byen?
  4. Rive og bygge nytt eller utbedre?
  5. Markedsstyrt eller sosial boligbygging?
  6. Billig eller bra?

Jon diskuterte så de lange linjene og oppsummerte seks lange linjer som han mente hadde preget hele perioden fra 1850 og fram til i dag:

  1. Det har hele tiden vært en delt by.
  2. Transportårene har muliggjort byens utvidelser.
  3. Det har vært veksling mellom offentlig innsats og markedsstyring.
  4. Boligstandard har vært økende, men med tidvise tilbakeslag.
  5. Forsert boligbygging har ikke løst boligproblemet!
  6. Politisk makt har avgjort folks boligstandard.

I kommentarene etter innlegget ble det særlig spurt om/pekt på hvilke drivkrefter som hadde ligget til grunn for utviklingen: 1) Bylivet og kravet/ønskene om å kunne leve sitt hverdagsliv i boligområdene med de krav til service og møtesteder dette medfører, 2) Endringer i husholdningsstørrelse og familieliv, blant annet som følge av kvinners likestilling og inntog på arbeidsmarkedet fra 60-årene og utover, 3) Hyttebygging som forløper for enkelte boligområder (f.eks. Nordstrand),  4) Leieboerorganiseringen og borettslagsorganiseringen med OBOS og USBL som maktfaktor i utviklingen, 5) De teknologiske sprangene som hadde muliggjort nye byggemetoder.

Gustav Nielsen: Samferdsel former byen

Foreløpig utkast til forside for Gustav Nielsens bok on Transport og samferdselspolitikk.

Boka til Gustav har allerede fått støtte fra Ruters kollektivtrafikkhistoriske råd i Oslo og Akershus. Ambisjonen er å lage en annotert historie over 200 års samspill mellom samferdsel og arealbruk. Det finnes allerede mange enkeltverk med utgangspunkt i de enkelte samferdselsmidler, mens denne boka vil ha kapitler om alle. Kapitlene i boka ser ut til å bli disse:

  1. Byen former oss –hva og hvem former byen?
  2. Byvekst med samferdsels-teknologi som drivkraft.
  3. Byplanlegging på maktens skiftende premisser.
  4. Sjøtransport og havn: Nødvendig byskaper.
  5. Jernbane: Byutvikler med tapte muligheter.
  6. Lokal kollektivtransport: Banebyens fremvekst og motkrefter.
  7. Veitransport: Fra muskelkraft til plasskrevende motorkraft.
  8. Byens bilveier: Planer og prosjekter som formet byen.
  9. Erfaringer for en bærekraftig og rettferdig by?

Kapitteltitlene sier også mye om budskapet i stoffet. Gustav mener at samferdselen er undervurdert som premissgiver for byens utvikling og at håndteringen av samferdselsspørsmålene på godt og ondt har bidratt sterkt til å forme byen. For eksempel gikk man glipp av en mulighet i 1930-årene fordi man da ikke fulgte opp de daværende jernbaneplanene. I dagens Oslo er ikke jernbaneinfrastrukturen utnyttet godt nok. For bokas sluttkapittel har han følgende arbeidshypoteser som han vil begrunne ut fra de øvrige kapitlene, og som vil kunne utvikle seg nå i sluttfasen av skrivingen.

  1. Samferdsel –undervurdert krumtapp i Oslos byutviklingshistorie.
  2. Makten styrer til eget beste.
  3. Delt by –en villet politikk.
  4. Makt trumfer ofte kunnskap.
  5. Kunnskap og god ledelse gjør stor forskjell.
  6. Oslo er på vei til å bli en miljøvennlig baneby.
  7. Mange lavt-hengende frukter er ennå ikke plukket.
  8. Staten hjelper –hvis den vil.
  9. En stat med begrenset hovedstadsinteresse.
  10. Oppdelt organisering –en stor fallgruve.

I kommentarrunden etter innlegget ble det stilt spørsmål ved å inndele etter transportformer framfor kronologi og etterlyst en presisering av maktbegrepet som brukes. Økonomisk makt eller politisk makt? Trygve Roll-Hansen tipset om sin hovedoppgave fra 1969 om boområder og samferdsel. Einar Spurkeland etterlyste behandling av godstransportens betydning.

Njål Arge: Bydeler i forvandling: Transformasjoner i Oslo 1880 – 2024

Transformasjoner omfatter et kvartal eller større. Områder som allerede er bebygget, er mer krevende enn å bygge på jomfruelig mark. Områdene har gjerne flere eiere samt beboere og leietakere med ulike interesser og tidsperspektiver på når forandringer bør skje.

Boka vil fortelle om områdene slik de var og slik de har blitt, om intensjoner og realiteter, om de viktigste aktørene og om konflikter og politiske prosesser. Njål Arge og Tallak Moland leder redaksjonsgruppen og de øvrige forfatterne er Brede Norderud, Ulf Tellefsen og Lars Krogh.

Fortellingene tar for seg hovedtrekkene i forvandlingene og er på et overordnet nivå i omtalen av både byplanlegging og arkitektur. Vi deler inn i fire grupper som tar utgangspunkt i situasjonen i Oslo, men tilsvarende fire typer går også igjen i internasjonal litteratur om bytransformasjoner. De fire typene beskrives gjennom 13 artikler om ulike bydeler i forvandling:

Del 1: Maktbygninger krever plass.

  • Rådhuskvartalet –Største bytransformasjon i det 19. århundre.
  • Regjeringskvartalet – Makta i tre stadier.

Del 2: Totalsanering og moderne bebyggelse

  • Victoria terrasse – Arven etter baron Hausmanns besøk.
  • Vestre Vika – Rådhuset må få penere naboskap mot vest!
  • Enerhaugen – Fra rønner til høyblokker på haugen.
  • Vaterland – Alt revet, men hva skal området brukes til?

Del 3: Avindustrialisering og ny arealbruk

  • Nydalen – Hva kom først? T-banen eller byutviklingen?
  • Ensjø – Fra bilby til boligby: Svennestykke for byutvikling i mellomlandet.

Del 4: Byen åpner seg mot fjorden

  • Fjordbyplanen – Norges største bytransformasjon.
  • Aker Brygge – Drøm og virkelighet.
  • Tjuvholmen – Arkitektenes tumleplass.
  • Bjørvika – Ingen fjordby uten opera og senketunnel!
  • Gamlebyen – Langsomt vender den gamle byen tilbake.

Njål gikk i sin innledning spesielt inn på Rådhuskvartalet, Victoria Terrasse, Vestre Vika, Vaterland, Aker Brygge og Tjuvholmen.

I kommentarrunden ble det nevnt andre områder som også kunne vært behandlet, for eksempel Pilestredet park, betydningen av planen «Byen og fjorden» fra 2000 og fjordbyprosjektet som sammenbinding mellom øst og vest. Avløpsprosjektet «Midgardsormen» var en viktig forutsetning for transformasjonene som lå i fjordbyplanen. Tjuvholmen kan sees som en byutvidelse framfor en transformasjon. Før var dette en kai. Eilert Sundts bok om Vika kan gi bakgrunn for å forstå grunnlaget for transformasjonene i området. Dynamikken med risikohåndtering i samband med Aker Brygge kan være interessant å trekke inn.

Terje Kleven: Å se byens lange linjer – Hvorfor ser Oslo ut som den gjør?

Adolf Tiedemanns bilde «Christian IV grunnlegger Christiania»

Terje tok utgangspunkt i Adolf Tiedemands bilde «Christian IV grunnlegger Christiania». Det viser kongen som peker og ingeniøren som måler opp. Den virkelige lange linjen i byplanhistorien siden da kan sies å ha vært spenningen mellom makta og faget.

I boka inndeles framstillingen i følgende epoker og tidsskiller:

  1. Kongens by (1624 – 1814)
  2. Hovedstaden uten institusjoner (1814 – 1850)
  3. Industriens og ingeniørenes by (1850 – 1899)
  4. Kriger og kriser, vekst og modernisering (1900 – 1945)
  5. Storby i vekst og stagnasjon (1945 – 1985)
  6. Byen transformeres (1985 – 2015- )

Linstows først plan gjaldt bare Slottet og kvartalene øst før dette og baserte seg på Chritian IV’s første «afritz». Den første planen som gjaldt hele byen, var en ingeniørbasert plan som kom i 1889 og skisserte kvadraturer utover hele byområdet. Harald Hals generalplan fra 1929 myket opp dette. Boligbyggingen blir en viktig drivkraft og var i mellomkrigstiden med å skape en inneklemt murby på grunn av begrensningene som lå i grensen mot Aker. Byplansjef Rolfsens generalplan var på mange måter en kopi av Hals sin plan fra før krigen når det gjaldt de sentrale områdene, men nå var grensene mot Aker opphevet planer kunne legges også for de ytre områdene. Stor-Oslo tok da form og drabantbyene skapes. Bilismen ble en viktig drivkraft for utviklingen i 60- og 70-årene. I løpet av 80-årene stagnerer byutvidelsen og vi får fortetting, transformasjoner og planen om Fjordbyen.

Forsiden til Terje Klevens bok

Foreløpig utkast til forsiden på Terje Klevens bok

For å belyse den lange linjen – spenningen mellom makta og faget – inneholder boka også diskusjoner om:

Planlegging, politikk og styring

  • Hva planleggerne har tenkt og gjort
    • Fra kongens ingeniøroffiserer til faglig mangfold
    • Infrastruktur og bybygging
    • Fra «reformteknokrati» til byutviklingsstrategi
    • Praksis som drivkraft
  • Hvem har styrt byen og hvordan?
    • Fra enevelde til byregjering
    • Fra «laissez-faire» til sosialdemokrati
    • Planlovgivning på etterskudd
    • Byen og staten – ikke alltid på på bølglengde

 

Drivkrefter og motkrefter hendelser, fag og politikk

  • Natur og ressurser
    • Vann, elv og sjø skog og land
  • Historiens gang, «tidsånden»
    • Rådende ånd og tilgjengelige løsninger
  • Politikk og maktrelasjoner
    • De styrende og de styrte
    • Avgjørende politiske vedtak
  • Kunnskap, teknologi og fag
    • ”Bykunnskap” (Urban knowledge)
    • Teknologi og innovasjoner
    • Profesjonsmakt
  • Aktører og interesser

Diskusjon

I kommentarrunden ble det pekt på at ingeniørenes rutemønster i sin tid ble kritisert av Ernst Bjerknes da han kom inn som konstituert reguleringssjef i 1903. (Han begynte seinere for seg selv og laget blant annet planen for Lindern hageby.) Var manglende sammenheng mellom rutenettet og mulige vann- og kloakkløsninger noe av bakgrunnen for kritikken mot rutemønsteret? Det ble pekt på at industrialismen førte til at bolig og arbeidsplass kunne skille lag. Markagrensen kom veldig tidlig inn som en begrensning av byens vekst (før Hals) og har vært styrende gjennom veldig lang tid. Det ble også trukket fram at internasjonale impulser hele tiden har vært viktige og at dette kunne vært trukket mer fram. (Nå er urbant landbruk en internasjonal trend. Det kan bli spennende å se om dette får innflytelse).

 Forsamlingen satte pris på at det nå ble et møte med en samlet presentasjon av innholdet i de fire bøkene. Informasjonen til nå hadde mye gått på framdrift og diskusjon av publiseringsmåter. Det blir viktig å få denne oversikten over overordnete planer for Oslo publisert.

Diskusjonen av et såpass omfattende tema måtte nødvendigvis bli springende og her nevnes momenter bare under hovedpunkter. Som tidligere nevnt,er det sannsynlig at mange av de tema som ble etterlyst allerede er behandlet i de foreliggende manus.

Klasse- og maktperspektivet:

  • En beskrivelse av spenningen mellom de sosiale grupper ble etterlyst.
  • Hvilke aktører har bidratt og hvilke virkemidler har vært brukt for å opprettholde den delte byen?
  • Bolig og eiendomspolitikken etter krigen og utover til slutten av 70-årene var en epoke med sterkere sosial prioritering.
  • Hva var drivkreftene på 30-tallet? Leiegårdsbyen var et fantastisk framskritt. Likevel ble den overbefolket – eller fikk man nye forestillinger om hva en god bolig var?
  • Leiegårdsbyen: Er man opptatt av byggene eller folkene? Hvorfor ble mursteinbygningene fra 1840 – 1900 så dårlige?
  • Det blir vanskeligere å gripe situasjonen i dag hvor alt blir privatisert og markedskreftene overlates styringen av boligpolitikken.

Kjønnsperspektivet:

  • Det er viktig å trekke inn hvordan de nye livene som muliggjøres av endringene i kjønnsrollene på 60-70-tallet. Alle jenter som går ut i jobb fra 70-tallet og utover skaper blant annet et stort behov for barnehager (som man ikke hadde tomter til).
  • Økningen i yrkesaktivitet styrker vel også grunnlaget for kollektivtrafikken.
  • Samtidslitteratur fra de aktuelle perioder kan bidra til å øke forståelsen for de samfunnsmessige forutsetninger for planlegging og bruk av byen.

Statens rolle:

  • Bjørvika og Gamle Oslo er eksempler på det ting kan bli bra når stat og kommune samarbeider.
  • Husbanken var i sin tid et viktig virkemiddel i boligpolitikken som også hadde innvirkning på kommunale planer og kommunal boligpolitikk.
  • I dag bygger staten motorveier på tvers av kommunens ønsker og tvinger gjennom nedlegging av Ullevål sykehus.
  • I andre sammenhenger ser vi at staten bryter egne planleggingsregler i samband med sykehusutbygging.
  • Statsetatenes rolle (vegvesen, jernbane, helsesektor bør også komme fram).
    • De har blant annet en viktig rolle i godstransporten, som bør trekkes inn i framstillingen.
    • Utflyttingen av statsinstitusjoner har også i visse tidsrom vært viktig.
    • Statlige retningslinjer og standardkrav legger forutsetninger for kvaliteter og arealutnyttelse

Bymiljøarkivet er klart til bruk!

Fredag 24. mars gikk startskuddet for bruken av det nye Bymiljøarkivet. Det skjedde i form av et åpningsseminar på Arkitekt- og designhøgskolen i Oslo (AHO). Det lover bra for bruken og arkivets videre framtid at mellom 50 og 100 planleggere, forskere og studenter var møtt fram for både å se arkivet og høre interessante innledninger og diskusjoner om byplanhistorie og betydningen av gode arkiver for forskningen og politikkutviklingen.

Fra venstre: Lisbeth Harboe (AHO), Karl Otto Ellefsen (AHO), Sidsel Andersen (Bullby), Lasse Bjerved (Bullby – litt bak), Espen Koksvik (KDD)Hilde Moe (KDD) og Kjell Spigseth (Bullby).

Bymiljøarkivet skal huses på AHO, i alle fall i en femårsperiode. Arkivet er i et samarbeide mellom AHO og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Primus motor i prosjektet har vært Kjell Spigseth, tidligere byråsjef i Miljøverndepartementets planavdeling – nå aktivt medlem i Bullby. Han har tatt vare på dette materialet i årevis og det siste året fått hjelp av Bully’erne Sidsel Andersen og Lasse Bjerved i sorteringsarbeidet. Professor emeritus Karl Otto Ellefsen og førsteamanuensis Lisbeth Harboe har vært viktige samarbeidspartnere ved AHO. Førsteamanuensis Marius Grønning ved NMBU har også vært en viktig samarbeidspartner og bidratt til at studenter ved NMBU allerede har dratt nytte av materialet. Kommunal- og distriktsdepartementet har gitt tilskudd til Bullbys arbeid med arkivet og var på åpningsseminaret representert ved seniorrådgiverne Hilde Moe og Espen Koksvik.

Kjell Spigseth har vært primus motor i prosjektet og fikk både blomster og innledet om innholdet og ambisjonene.

Kjell Spigseth åpnet seminaret med å presentere arkivet. Han pekte på at det er et vindu til de lange linjene i by- og stedsutvikling i Norge. Det inneholder 180 permer som beskriver prosessene, 150 kassetter med fagstoff og rapporter og beskrivelse av 10 gjennomførte hovedprosjekter og mange mindre prosjekter. Ved at det inneholder dokumentasjon både av faglig arbeid og politiske prosesser viser det også hvordan samspillet mellom fagmiljøene, politikere og andre samarbeidspartnere har formet prosesser og skapt resultater. Han kom også inn på bakgrunnen for at utviklingsarbeidet skjøt fart i 80-årene etter en periode med nokså uhemmet utviklingsoptimisme, saneringsiver og planlegging på bilenes premisser. Foredraget hans kan lastes ned her.

Karl Otto Ellefsen (AHO)

Karl Otto Ellefsen fulgte opp med å sette perioden fra 1980-tallet og utover inn i norsk planhistorie. Han mente at 80-tallet var et interessant tidsskille. Det var slutt på den tiden da bruk av nytt land var hovedkilden til byggegrunn. Arealknapphet, nye planprinsipper og industriens nedbygging i mange av de store byene gjorde transformasjon av arealer og områder til et viktigere utbyggingsprinsipp. Han oppsummerte perioden som en tid da

  • Urbanistiske og arkitektoniske idealer endrer seg,
  • Kvalitetskrav endrer seg,
  • Prosedyrer for og rollefordeling i planlegging og utbygging endrer seg,
  • Det utvikler seg et nytt system for produksjon av omgivelser som blir bestemmende for hvordan planlegging legges opp og fungerer.

Dermed kan denne perioden bli et planhistorisk lærestykke. Bymiljøarkivet gir en fin mulighet til å studere prosesser og arbeidsmåter i denne perioden, som har betydd så mye for utforming av mange byer og tettsteder i Norge. Han beskrev denne utviklingen som en prosess mot kvalitetsforbedring og gentrifisering av byene, men stilte seg mer usikker til om en kunne karakterisere utviklingen som prosesser mot større bærekraft. Når perioden som ble innledet i 1980-årene egentlig slutter er det vanskeligere å tidfeste nøyaktig. Når tar høykonjunkturen slutt? Når blir miljøkrisa blir så akutt at forholdet mellom by og land og mellom bolig og arbeid blir redefinert, mobilitetsmønstrene endres og den boligdrevne byutviklinga styrt av eiendomsutvikling tar en annen vending? Vi ser i alle fall at kampen om energi og naturressurser skjerpes. Noe nytt er på gang som vil kreve nye planleggerroller, nye idealer og stille større krav samarbeid mellom stat, kommune og fagmiljøene for å løse utfordringene. Karl Otto Ellefsens foredrag finner du her.

Marius Grønning (NMBU)

Førsteamanuensis Marius Grønning hold et foredrag der han gav gode begrunnelser for hvorfor planfaglig historieforskning var nødvendig for utvikling av profesjonskunnskapen. Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse ga sist høst støtte til et senter for fremragende utdanning (SFU) ved NMBU: Senter for integrert og transfaglig undervisning i planlegging (SITRAP), foreløpig for perioden 2023-28. I denne sammenheng kan Bymiljøarkivet bli en viktig ressurs og han ga eksempler på studenter som allerede hadde benyttet arkivet i sine forskningsoppgaver. Han ga også interessante eksempler på ulike inndelinger i tidsperioder innen norsk planlegging. Marius Grønnings foredrag finner du her.

Seminaret inneholdt også to paneldiskusjoner. I tillegg til foreleserne deltok Terje Holsen (NMBU), Lisbeth Harboe, prorektor ved NMBU Annegreth Dietze-Schirdwahn og professor Mari Hvattum (AHO). Temaene som ble belyst var både Bymiljøarkivets relevans og hvordan de framover skal utnyttes. Hvattum beskrev arkiver som «begjærsobjekter» for historikerne, men at det ofte er slik at det er det som er utelatt som etterspørres av ettertiden.

Litt tvil om dette er åpningstidene framover eller i ryddeperioden til nå. Det vil bli avklart og annonsert på våre sider etter hvert,

I denne sammenheng er det å håpe at Bymiljøarkivet blir mye brukt – fortsatt er det personer i live som kan bidra til å fylle ut hullene. Lisbeth Harboe (AHO) lovpriste samarbeidet med Bullby og sa det hadde bidratt til å få avdekket hvor viktig materialet var. Materialet vil etter hvert bli gjort tilgjengelig via www.oculs.no og er ellers åpent for bruk. Åpningstidene vil kanskje bli endret, men den gule lappen  på arkivdøren kan være en pekepinn for interesserte.

Uansett kan arkivet besøkes ved å kontakte Lisbeth Harboe ved AHO.

Se også:

Byaksen i Drammen er truet av eiendomsutvikling

Tidligere byggesaksjef i Drammen kommune, Amund Kjellstad, hadde 3. november en kronikk i Drammens Tidende der han uttrykker sin bekymring for byaksen i Drammen. Kronikken er, med hans tillatelse, gjengitt nedenfor:

En by har mange viktige trekk. De fleste er synlige, men noen er mer skjulte. De skjulte som du kanskje ikke tenker på til daglig oppleves intuitivt – de handler om «byens sjel» – og oppdages brått når de er borte.

Byaksen i Drammen (klikk for større bilder)

Jeg er bekymret for byaksen. Byaksen forener byen på tvers av elva og oppleves visuelt der den går fra ås til ås. Langs den ligger Bikkjestykket, idrettsanleggene, Drammensbadet, Drammen Museum, Strømsø torg, buss- og togstasjonen, kollektivknutepunktet, Bybrua, Bragernes torg, Kinobygget, Magasinet, Rådhuset, Bragernes kirke og Zik-Zakken.

Regjeringen har vedtatt følgende tillegg til Plan- og bygningsloven (PBL):
«Miljøvennlig by- og tettstedsutvikling forutsetter at ny utbygging i hovedsak skjer som transformasjon og fortetting gjennom mer effektiv bruk av arealer som allerede er bebygd og i knutepunkter.»

På Bragernes er det mer stille og behersket – men på Strømsø slippes det løs.

Situasjonskart. Shelltomta med rød ring.

Kommunen har vært lydhør for regjeringens vedtak og gjort Strømsø til knutepunkt for eiendomsspekulasjon. Kapitalismens ivrige spekulanter, eiendomsutviklere, utbyggere og arkitekter har nå rykket inn på den gamle «shelltomta» i Tordenskiolds gate 2. ved siden av Blichs gate P-hus.

Tordenskiolds gate 2 var i kommunedelplanen bestemt som ubebygget «trafikkareal». Derfor ble KORO (Kunst i offentlig rom) kontaktet, for med folkets skattepenger(!) å lage kunstnerisk fasade på parkeringshuset. Dette fordi fasadene ville bli eksponerte og godt synlige i byen når «shelltomta» senere skulle ryddes for konstruksjoner og forurensning.

Slik skal Shelltomta bli. Fotoillustrasjon: Drma arkitekter

Men kommunen/politikerne har opphevet kravet om «trafikkareal» på shelltomta. Den ble kjøpt av eiendomsutvikler og er nå under utvikling.

Hvis det etableres bebyggelse på Shelltomta/Tordenskiolds gate 2, enten det er fem eller 16 etasjer så forsvinner sikten mellom Bybrua og Marienlyst uansett. «Byaksen» blir blokkert.

Oppgradert Strømsø torg, gjennomføring av ny bybru og oppgradert Bragernes torg gir et godt resultat på denne strekningen av By-aksen. Det er også gjennomført oppgradering av Bjørnstjerne Bjørnsons gate med tydelig markering for kryssing av myke trafikanter mellom Tordenskiolds gate og Marienlyst.

Med disse tiltak i forkant er det utrolig at det ikke «Shelltomta planlegges med «trafikkformål» slik reguleringen viser. Her kan arealet etableres parkmessig som en forsmak til vandringen over til Drammen Museum, Drammensbadet og Idrettsparken. Det er beklagelig å se at profitten styrer mye av byutviklingen.

Det begynte i 2015.

Der nye Strømsø sett fra Bragernes siden. ( Foto: Amund Kjellstad, klikk for større bilde)

Politikerne er for lite vågale, og må tenke helt nytt i fremtidens byplanlegging, mente tidligere regiondirektør i NHO Buskerud i 2015.

Det fortsatte med ROM Eiendom som i 2016 fremmet forslag til planprogram med konsekvensutredning for den smale eiendommen mellom togsporene og Doktor Hansteinsgate. Der har vi nå tre høybygg.

Attraktive utearealer er solbelyste. Der rusler folk rundt og setter seg om sommeren for å se på bylivet og der sprer uteserveringen seg. Det planlagte høyhuset i Tordenskiolds gate 2. med 16 etasjer vil blokkere «By-aksen» og legge skygge over Strømsø torg.

Drammen fikk Bymiljøprisen i 2003.

Skal dette bli framtidas Drammen? (Faksimile fra Drammens tidende i samband med debatten i 2015)

Juryens begrunnelse bør huskes og etterleves.

Her fra juryens begrunnelse: «Byaksen er et storslått byplangrep som illustrerer byens koordinerte og lang- siktige satsing på bymiljøet i bred forstand. Den binder sammen de to delene av Drammen by og den revitaliserer elva som et aktivt visuelt, fysisk og funksjonelt element i byen. Den er byens sentrale urbane struktur, men samtidig knytter den byen til Drammens-dalførets overordnede grønnstrukturer. Slik blir Byaksen et bilde på den samlende viljen som ligger bak Drammens satsing de siste årene; den uttrykker den bærende idé for de tiltakene som er gjennomført og for de innsatsene som planlegges videre.»

NRKs Bolig- og byplanprogrammer en skattkiste.

Kanskje ikke alle husker det, men NRK hadde flere spennende bolig- og byplanprogrammer i 1972 (50 år siden) og 1973, med forfatter og journalist Bjørn Nilsen som drivkraft sammen med Ellen Aanesen og Eva Brustad. For oss som er opptatt av de lange linjene burde dette være midt i blinken. Problemene som drøftes kunne like gjerne vært tatt opp i dag. Programmene fra 1973 har ligget en stund på nettet, men de fra 1972 er kommet inn først nå. Tittelen på programmene er:

1972:

  • Hvem tjener på bolignøden
  • Vaterland – Historien om en byggesak
  • Sanering – Grünerløkka

1973:

  • Boligproblemene – Hva har hendt siden sist?
  • Må vi alltid ha bolignød?
  • Hvorfor blir hus så dyre
  • Herre i eget hus?
  • Når tålmodigheten tar slutt
  • Ruseløkkveien 60

Her er alt fra Gerhardsen til byplansjef Erik Rolfsen og en rekke fagpersoner og politikere intervjuet. For de som er opptatt av bytransformasjon og Vaterland er det mye spennende i det programmet. Undertegnede dukker opp i programmet om Grünerløkka, hvor byplansjef Rolfsen gir han rett i at Oslo ikke kan bygge seg ut av bolignøden. Vet ikke om vi skal være stolt eller trist av å kunne forutsi de lange linjene så presist.

Gå inn på NRK-TV/Søk, skriv Boliger i søkefeltet, eller direkte

https://tv.nrk.no/serie/boliger

 

 

Bør nasjonen selge sine hus?

Peter Butenschøn har i dag (9.12.20) en kronikk i Aftenposten som gir en ny og byutviklingsmessig vinkel på det omstridte spørsmål om staten skal selge sine eiendommer.

Kronikken (bak betalingsmur) finner du her

Men vi har den også i vår egen artikkelsamling: Bør nasjonen selge sine hus

Hvem har skylden for bilbruken i Stavanger?

Ifølge den ferske boken «Et land på fire hjul» av Ulrik Eriksen, er det ingen steder dansen rundt gullkalven på fire hjul har vært sterkere enn på Nord-Jæren. I boka pekes tidligere byplansjef i Stavanger Per Andersson ut som en hovedansvarlig. Dette bildet må nyanseres.

( Dette innlegget sto først  i Stavanger Aftenblad 30.11.2020)
Fornyet sentrum

Stavanger var på 50 og 60-tallet en sovende by, hermetikkindustrien var på hell, framtidsutsiktene var dystre. Det fantes ingen regional visjon eller samordnet plan for utvikling av byområdene på Nord-Jæren, heller ikke noen forståelse av urbane verdier knyttet til den allerede utbygde byen. Andersson målbar et nytt, realistisk og fremtidsrettet perspektiv for videre byutvikling som også inkluderte den allerede etablerte byen. For Stavanger sentrum gjaldt en plan fra 1946 som forutsatte total sanering. Bare Domkirken, Kongsgård, Valbergtårnet og Skagen 18 inngikk i planen. Nye gateløp skulle opparbeides. Planen tok ikke hensyn til eksisterende eiendomsforhold, ei byens svake økonomi og lammet i praksis enhver utvikling.

Byplansjefen tok tak i dette og presenterte et opplegg for en langt mindre omfattende og mer gjennomførbar sanering, konsentrert om etablering av gateløpene til Haakon den VII gate og Klubbgata. Grepet skapte en tiltrengt fornying i sentrum. Parallelt ble det forberedt et omfattende gågatenett, basert på de historiske gateløpene.

Byen ble best i klassen

Stavanger fikk med dette en «best i klassen» posisjon blant norske byer. Sett i ettertid danner Per Anderssons sentrumsplan fra 1960 et lite, men første skritt i retning av å ta vare på det historiske bygningsmiljøet i sentrum.

Allerede på 1960 tallet var det klart at byutviklingen på Nord -Jæren måtte sees i sammenheng. Nord -Jæren interkommunale samarbeidsnemnd ble etablert og et institutt for samfunnsplanlegging ble engasjert. Oppgaven var å skissere hensiktsmessige rammer for framtidig byvekst.

Allerede i første planrapport ble Båndbyen introdusert. Der leser vi: «Det kan i dag registreres en tendens til konsentrasjon både av befolkning og industri i en nord/sør-akse langs riksvei 40 og jernbanen. Ved å stimulere til konsentrert ekspansjon nord/sør og holde de rike jordbruksarealene intakte, særlig i de vestlige områdene, vil man oppnå en fordelaktig bystruktur som gir trivselsmessige, funksjonelle og økonomiske fordeler.» Per Andersson sto helt sentralt i dette arbeidet.

Båndbyen fremtidsrettet

Båndbyen slo raskt rot og gjelder fortsatt i dag, etter 60 år, som et overordnet regionalt konsept. Men som Ulrik Eriksen påpeker, har det skjedd «overtramp» mot grunnideen, ved at førsteklasse landbruksområder er bygd ned med eneboliger, til dels langt utenfor bybåndet. Men jeg protesterer høylytt når skylda for dette vippes over på Per Andersson. Jeg protesterer også når Ulrik Eriksen utpeker Per Andersson som en «hovedagent» for uhemmet bilbruk. Bildet er langt mer nyansert og må selvsagt også sees i lys av samtiden. Mye fortonte seg annerledes for vel 50 år siden.

Mye å lære av Lørenbyen og evalueringsrapporten

Selvaag Bygg har fått laget en meget leseverdig rapport som utbyggere, planleggere og kommunen bør studere og lære av. Både med tanke på utbygging av nye boligområder og bydeler, og som støtte for analyser av ulike områders kvaliteter, både fysisk og sosialt.

Rapporten er omtalt i kommunens utmerkede Byplanmagasin, og kan der lastes ned for nærmere lesning.  Det er lenge siden jeg har sett en bedre uttenkt og presentert områdeanalyse.  Den gir en rekke innspill til hvordan Lørenbyen kan utvikles videre, men er også nyttig som dokumentasjon av en metode for analyse av kvaliteter i eksisterende byområder. Rapporten inneholder en interessant sammenlikning mellom utvalgte deler av Lørenbyen og Grünerløkka og deres ulike  urbane og grønne kvaliteter, tetthet, funksjonsblanding og så videre.

Planleggere og politikere anbefales å lese rapporten og se om metodikken også bør tas i bruk for analyser av andre områder i Oslo – og alle andre byer. Ros til forfatterne, som er sosiolog Kenneth Dahlgren og miljøpsykolog Aga Skorupka fra Rodeo arkitekter, samt statsviter og professor i by- og regionforskning, Gro Sandkjær Hanssen fra NIBR-Oslo Met.

 

Opp alle jordens single

Ensliges Landsforbund har vedtatt å legge ned virksomheten. Det er fulgt opp med artikler i pressen. Man sitter igjen med et bilde av en kanskje noe utdatert organisasjon. Det som ikke har kommet fram er at foreningen, med sin aktive leder Agnes Husbyn, var en meget viktig bidragsyter til at også enslige skulle få en forsvarlig og god bolig. Etter krigen var det knapphet på både boliger og byggematerialer. Husbanken bestemte at enslige ikke fikk tilgang til to rom og kjøkken, de kunne greie seg med ettrommere.

Midt på 1970-tallet ble arbeidet kronet med seier. Stortingets kommunal- og miljøvernkomité uttalte at ”to rom og kjøkken er et rimelig krav til bolig for voksne enslige, og (man) vil derfor be departementet å arbeide for en slik målsetting”. Husbanken fulgte opp med et rundskriv hvor det lød: «Det vil heretter bli krevet minst ett soverom i tillegg til oppholdsrommet i alle boliger for voksne enslige».  I Stortingsmelding 12 (1981-82) heter det: «alle etablerte husstander – herunder voksne enslige – bør kunne ha en bolig på minst to rom og kjøkken». Husbanken definerte denne til å ligge mellom 50 og 55 m2. Oslo kommune hadde forbud mot bygging av ettrommere mellom 1985 og 2004.

Etter dette har vi sett en begredelig utvikling. De minste boligene er blitt stadig mindre og i dag bygges det ettrommere ned mot 30 m2. Det er ikke lenger stue med en kjøkkenkrok og kanskje en sovealkove, men ett rom der alt skal skje. Det eneste som får et eget rom er wc, så lenge det varer. Standardreduksjonen er begrunnet med de høye prisene, men byggebransjen vet godt at det er tomteprisene som har ført til denne utviklingen, ikke byggekostnadene. Standardreduksjonene har ikke ført til at det er blitt lettere å komme inn i boligmarkedet. I dag er det vanskeligere å etablere seg i en bolig på 30 kvadratmeter enn det var å etablere seg i en bolig på 50 kvadratmeter i 1980.

Over halvparten av husstandene i Oslo består av en person. Mer enn på lenge kan vi trenge en organisasjon som kan kjempe for en god boligstandard for «enslige». Peder Kjøs skriver i Aftenposten 10. mars at det er få som i dag assosierer seg som enslig, mens singel både er mer «trendy» og akseptabelt. Det har han sikkert rett i, så: Opp alle jordens single, kjemp for en god bolig til en akseptabel pris.

Johan-Ditlef Martens er sivilarkitekt MNAL og medlem av Bullby. En forkortet versjon av innlegget sto i Aftenposten 16. mars 2020.

« Eldre innlegg