Kategori: Byutviklingshistorie (Side 1 av 3)

Drømmen om Grønlands framtid

19/06/2025 / Lars Krogh / 0 kommentarer

Tirsdag 10 juni inviterte Bullby og Interkulturelt Museum (IKM) til et åpent møte: «Kampen om Grønland – Hvem vinner – Hvem taper? Innbyggere mot utbyggere? » Møtet trakk mellom 70 og 90 tilhørere både fra BullBys medlemmer, lokal befolkning, lokalpolitikere, utbyggere og andre interessenter og interesserte.

Gazi Õzcan fra IKM og May Sommerfelt fra Bullby innledet om bakgrunnen for samarbeidet og møtet. Det var tydelig at begge organisasjonene syntes samarbeidet hadde vært både nyttig og interessant, og var åpne for å videreføre det på ulike måter.

Agnes Viljugrein bor på Grønland, ble bydelspolitiker i 2015 har vært leder av bydelsutvalget siden 2023. Hun har dermed solid bakgrunn for egne meninger, og det er neppe dumt for Grønland at hun står på en relativt sikker 4.plass på Arbeiderpartiets liste til Stortingsvalget i 2025. (Foto: BullBy/lkr)

Lederen i Bydelsutvalget, Agnes Viljugrein (Ap) måtte, på grunn av et uventet møte, innlede det faglige programmet. Det fungerte bra. Hun startet friskt ut med den drømmen vi vel alle bærer på, og som også var utgangspunktet for møtet: Kan historien om Grønland bli historien om et område som også tok vare på sine kvaliteter?

Det blir ikke lett, men vi starter ikke på bar bakke. Innledningsvis pekte hun på det, som etter hennes mening fortsatt er det beste kunnskapsgrunnlaget for å utforme en politikk for Grønland: Rapporten om Gamle Oslo fra 2024. (Den kan du derfor laste ned via lenken foran).

Rapporten om Grønland fra 2024 er fortsatt et høyst aktuelt kunnskapsgrunnlag, mente Agnes Viljugrein.

Viljugrein var redd for at vi framover kunne komme til å svare på sosiale behov med fysiske tiltak. Utfordringene som må løses på Grønland er ikke nødvendigvis lønnsomme. Utbyggerne snakker om at de vil gi opp møteplasser, men det er kanskje det Grønland har nok av? Men 50 % av innbyggerne i Gamle Oslo leier boligen sin, mens andelen i Oslo som helhet er 32 %. 60 % av barna vokser opp i fattigdom. Byrådet har inviterte alle bydelen til å fremme ett krav det bør satses på i hver bydel. En nærmest umulig oppgave for bydel Gamle Oslo, men det hadde endt opp med «Oppgradering av bygulvet» i håp om at det burde kunne bidra til både videreføring av områdeløftet, at Sporveien river lokalen til Stargate, ekstraordinær levekårsinnsats på Vahl skole og ressurser til å motvirke forsøpling. Hun var nok selv innforstått med at det kunne være urealistisk, I det hele tatt var det litt for mange byråkratiske hindringer for en felles innsats mellom bydelen, kommunen og staten., mente Viljugrein. Hun pekte selv på sju innsatsområder for et bedre samarbeid:

Gode oppvekstsvilkår må finansieres
Rus(omsetnings)frie nabolag
Bedre koordinering med frivilligheten
Mer stabile bomiljøer
Trygge voksenpersoner og forbilder
Forsterka innsats på Vahl skole
….og ikke minst: Slutt på at alle peker på hverandre!

Avdelingsdirektør for områdeutvikling i Plan og bygningsetaten (PBE), Andreas Vaa Bermann hadde fått i oppgave å presentere prosjekter som er på gang i området. De var mange, og ikke ukontroversielle:

Oversikt over plansaker. (Klikk på kartet for større bilde)

Nye Oslo S (Her har PBE foreløpig nektet å legge det ut til offentlig ettersyn på grunn av åpenbare mangler i planen)
Biskop Gunnerus gata 14B
Schweigaardsgate 41-53 (næring boliger og park på busstomta)
Guneriuskvartalet
Lilletorget 1 (Entra eiendom)
Sonja Henies plass 2 (Oslo Spektrum)
Schweigaardsgate 10 m.m. (Riving av galleri Oslo og nybygg)
Schweigaardsgate 34 (Landbrukskvartalet)
Oslo gate 7 (Eies av Bane NOR)
Oslo fengsel (opprettholdes på samme sted)

Her vil vi rett og slett anbefale at dere kikker på de ulike planforslagene ved å laste ned bildene fra Vaa Bermanns innlegg: Status planarbeider rundt Oslo S-Grønland.

Bermann viste også de nye leilighetsnormene for de indre bydelene. Minstestørrelsen går ned til 30 m2 og det skal blir flere små leiligheter. Kravene til andel leiligheter over 80 m2 senkes fra 40 til 30 %. Flere av planforslagene som Bermann trakk fra ble forsinket i tid. I diskusjonen etter innlegget var Bermann opptatt at det burde være mulig å få i gang dialogen mellom utbyggere og myndigheter på et tidligere tidspunkt. I en slik sammenheng ville det være viktig at de overordnede rammene ikke var for løse.

Vigdis Tvedt, enhetsleder i bydelsforvaltningen for Gamle Oslo (Foto: BullBy/lkr)

Vigdis Tvedt, enhetsleder fra bydelsforvaltningen i Gamle Oslo snakket om «Grønland i endring – folkehelse og fellesskap, fortid og framtid. Hun startet med å vri på et sitat fra Ibsens «Brand»: «Evig eies kun det tapte rykte!». På begynnelsen av 1800-tallet var det en bydel verken Aker eller Kristiania ville ta ansvar for, men den ble til slutt innlemmet i Kristiania i 1859. Da fulgte maktbygg som kirke, politistasjon og skole. Det vokste etter hvert fram en viss sosial infrastruktur og enkeltpersoner som gjorde et stort sosialt arbeid, som for eksempel Olafia Johannesdottir.

Et viktig grunnlag for det som ble Grønlands tvilsomme rykte var det store antall transporter som passerte Grønland hver dag med varer fra bygdene omkring. For eksempel passerte 220 000 lass tømmer per år! Grønland ble et naturlig sted for billige overnattingssteder, bondefangeri, alkoholbruk og prostitusjon. Fra å ligge ved sjøkanten ble det etter hvert elvebredd og sump og bydelen utviklet seg med tiden til en arbeiderbydel. Etter at arbeidsinnvandringen begynte på 1970-tallet har bydelen utviklet seg fra arbeiderbydel til en kulturell smeltedigel. I dag er det 55 % med innvandrerbakgrunn i bydelen, med stort etnisk mangfold selv om somalisk bakgrunn dominerer. Bydelen preges av noe større ensomhet, mindre trygghet og lavere deltakelse i frivilligheten enn byen ellers, men forskjellene er ikke så store. Trangboddheten er noe større enn ellers i byen og det er en lavere andel boligeiere og en relativt stor andel av lavinntektsfamilier. Likevel er ikke alt svart, mange er optimistiske og rapporterer om gode helse. Med økende alder øker tilhørigheten til bydelen og andelen av folk som eier egen bolig.

Gentrifisering er en vanskelig balansegang, sa forsker Ingar Brattbakk fra NOVA/Oslo Met – og gjorde rede for de mange utfordringene. (Foto: BullBy/lkr)

Deretter gikk by- og boligforsker fra Oslo Met løs på det vanskelige gentrifiserings-spørsmålet. «Gentrifisering på Grønland? Pluss og minus. Hvilke erfaringer finnes?» het foredraget hans. Han viste til mye forskning på dette området og hadde en kort oppsummering av hva gentrifisering er, dens årsaker og konsekvenser:

Sentrumsnære, mer eller mindre forslummede områder, invaderes av middelklassen og/eller høyinntektsgrupper, de opprinnelige beboerne presses ut, området renoveres opp til de nye beboernes krav og hovedtyngden av inn- og utflyttere flytter henholdsvis fra og til andre områder i den samme byen.
Årsakene til at denne prosessen har fått relativt stort omfang er omfattende og innbefatter økonomiske, politiske, sosiale, kulturelle og romlige prosesser i samfunnet.
Konsekvensene har blant annet vært prisøkning på boligene, overgang fra leie til eie, demografiske endringer, fortrengning av «opprinnelige beboere», lavere beboertetthet, sosiale og kulturelle endringer og endringer i næringslivet.»

Poenget hans var at gentrifisering kan ha både noen positive og noen negative sider , og de var vanskelige å balansere. Hvordan kan man utjevne sosial ulikhet og redusere levekårsforskjeller mellom grupper uten å samtidig bidra til en gentrifisering som støter vekk grupper med liten økonomisk kapital økende geografisk ulikhet?

Innflytting av grupper høyere utdanning kan på den ene siden bidra til gode rollemodeller, engasjement og lokalt organisasjonsliv, men også føre til at folk lever adskilte sosiale liv, med liten kontakt med befolkningen ellers. Det kan avgjøres av innflytternes livsfase, holdninger og sosiale engasjement.

Gentrifiseringsprosesser er krevende å styre. Brattbakk pekte på nødvendigheten av at kommunene tar mer styring over boligutviklingen, fører en aktiv tomtepolitikk, forbedrer husleieloven. Uten en høyere andel kommunale boliger, tiltak rettet direkte mot fattige og sårbare grupper og tiltak for lokal næringsutvikling, kulturtiltak og frivillighet blir det vanskelig å styre utviklingen. (Se lysarkene til Brattbakk her(Se lysarkene til Brattbakk her – de har blant annet en morsom tegneseriestripe om gentrifisering)

Anne-Rita Aandal mente at den nye husleieloven ble knust – og utsatt igjen! Et helt grunnleggende problem for den norske utleiepolitikken er at vi har for få utleiere med et samfunnsoppdrag. Stat og fylke eier 8 %, organisasjoner og private stiftelser det samme andel og så har vi 1 % tjenesteboliger. Det betyr at minst 83 % av leiemarkedet domineres av private interesser og det skal mye til at ikke disse leilighetene tenderer mot å leies ut for det markedet er i stand til å betale. Leieboerforeningen observerer flere oppsigelser (økning 40 %) og utkastelser (økning 50 %) samt hyppige både lovlige og ulovlige utkastelser. Antallet saker overstiger leieboerforeningens kapasitet og det blir nå opptil 16 virkedagers ventetid hos dem.

Årsakene til den vanskelige situasjonen som har oppstått er mange: AirBnB, ukrainske flyktninger, byggestans på grunn av høye kostnader, store utleiere som selger seg ut på grunn av manglende lønnsomhet (som for eksempel Heimstadens salg av leiligheter på Sinsen), og manglende regulerings av korttidsleie.

Alt dette tyder på svikt i samfunnsplanleggingen og Aandal hadde en rekke konkrete forslag til løsninger hvorav de viktigste var å få etablert en ikke-kommersiell utleiesektor, flere offentlige utleieboliger, bedre bostøtteordninger, sterkere rettigheter for leieboere og strengere regulerings av korttidsleie.

Anna-Rita Aandal, Leieboerforeningen sa blant annet at situasjonen på leiemarkedet nå overbelastet Leieboerforeningen (foto: BullBy/mso)

Det paradoksale er at organiseringen av leieboere i Norge er så lav (1 %). Eierlinja ligger kanskje så sterkt i hodet på alle at leie oppfattes som et midlertidig steg en ikke trenger organisere seg for? Det er få insentiver for organisering. Dermed blir det en makt-ubalanse i hele boligdebatten. Det er positivt at fagbevegelsen nå begynner å engasjere seg. Sivilisamfunnet, organisasjoner og grasrotinitiativ er helt sentrale, og løsningene må være bredere enn bare det å styrke eierlinja. En utvidet boligpolitikk med nye fokus, svekker ikke eierlinja, mente Anne-Rita. Det er heller slik at dagens utleiepolitikk svekker eierlinja og gjør det vanskeligere og vanskeligere å komme ut av leie-situasjonen for dem som ønsker det.
(Se Anne-Rita Aandals_innlegg her)

Linda Veiby fra Riksantikvaren pekte på at Kulturmiljøet er en viktig ressurs i bærekraftig samfunnsutvikling. (Foto: BullBy/lkr)

Til slutt slapp Linda Veiby fra Riksantikvaren til med en forberedt sluttreplikk. Hun stilte det viktige spørsmålet om Grønland virkelig måtte bli ny? Dagens kulturmiljø på Grønland er en del av landets innvandringskultur og en ressurs i en bærekraftig samfunnsutvikling. Grønland er ikke bare for dem som bor der. Les hele innlegget til Linda her: Må Grønland bli ny?

Drømmen om Grønlands framtid satte jeg som tittel på dette innlegget. Det som ble klart på møtet at nå er også tiden for å handle. Store utbyggingsprosjekter står i kø, debatten om boligpolitikken er omfattende og skarpere enn på lenge, og oppmerksomheten knyttet til Grønland stor. For eksempel Rasmus Reinvang kunne fortelle Oslo Urban Week i september har Grønland som tema.

Det kan bli et at kulturmiljøet på Grønland ikke er organisert og ikke har noen viktige pressgrupper bak seg, vil denne referenten tro. Dette stiller politikerne og de

Møtet var godt besøkt, etter hvert med mellom 70 og 90 deltakere fra ulike aktørgrupper (Foto: BullBy/lkr

politiske partiene overfor et større ansvar om å bli tydelige om hva slags framtid de ser for seg for Grønland og Gamle Oslo.

Det er viktig og delta i debatten. Robert Lorang, med erfaringer fra arbeidet med Miljøbyen Gamle Oslo, minte hvor viktig lokal organisering i slike situasjoner. Forhåpentligvis kan det ligge an til mer samarbeid mellom BullBy og lokale krefter på Grønland i tiden framover.

De to første bøkene i BullBy’s bokserie er kommet!

07/04/2025 / Johan-Ditlef Martens / 0 kommentarer

I 2024 var det 400 år siden Christian IV anla Christiania. Det inspirerte flere av BullBys medlemmer til å skrive om Oslos bolig-, transport- og byplanutvikling. Arbeidet vil føre til fire bokverk. Nå er de to første kommet og i salg!

Her er forsidene til de to bøkene som nå legges ut for salg. Boligplanlegging og politikk fra 1850 er nå til sags i Tronsmo bokhandel i Universitetsgata. De lange linjene legges tilvarende ut litt senere. (Klikk på bildet for større format)

De som er kommet er «De lange linjene. Hovedtrekkene i byens utvikling fra 1624 til våre dager», skrevet av Terje Kleven og «Boligplanlegging og politikk fra 1850», skrevet av Jon Guttu og Johan-Ditlef Martens. Seinere kommer «Samferdsel former Oslo, fra 1800-tallet til i dag» (fire bøker), som skrives av Gustav Nielsen og «Byområder i forvandling. Transformasjoner 1880-2024» som skrives av flere og redigeres av Njål Arge og Tallak Moland.

De lange linjene handler om hva som skjedde etter bybrannen i 1624. Hvorfor ser Oslo ut som den gjør og hvordan ble den slik? Hva er de lange linjene – de små og store stegene – i byens utvikling fra en beskjeden provinsby i danskerikets utkant til det nye Norges hovedstad og landets viktigste by? Hvordan og hvorfor står vi i dag overfor en by i svimlede endring og transformasjon?

Terje Kleven tar leseren gjennom de lange linjene i fortellingen om hvordan Oslo er blitt som den er gjennom de fire hundreårene fra befestet by til dagens Fjordby. Ledetråden er hvordan byen «ser ut», hvordan byens fysiske struktur og arealbruk har endret seg, hvordan boliger, næringsliv, veier, gater og annen infrastruktur har tatt form.

Boka er et bidrag til Oslos byplanhistorie, om hvordan byen er blitt til som resultat av historiens gang, av tidsånd, konjunkturer og politikk, av planer og mangel på planer, av hendelser og tilfeldigheter. Den forteller om mennesker og institusjoner med politisk og økonomisk makt, innflytelse og kunnskap som har hatt avgjørende betydning for at byen ser ut som den gjør.

Boligplanlegging og politikk fra 1850 viser Oslos varierte boligmasse, alt fra gamle bygårder sentralt byen, til kommunale prosjekter som Torshov og Ullevål hageby, drabantbyer som Lambertseter og Tveita og perifere villastrøk.

Politikken har endret seg opp gjennom årene fra et sterkt offentlig engasjement, spesielt i 1920-årene til et mer åpent og fritt marked i dag. Vi setter dagens boligdebatt inn i et historisk perspektiv med et kritisk blikk på de siste tiårenes utvikling. Det er blitt vanskeligere å få seg en bolig og de minste og billigste boligene er blitt mindre.

Boken forteller om de viktigste politiske og faglige kreftene som har formet byens boliger og presenterer typiske eksempler på det som ble resultatet. I 2024 er Hovinbyen det største byutviklingsområde og skal gi plass til 30 – 40 000 boliger og opptil 100 000 arbeidsplasser de kommende tiårene.

Vi følger en historisk utvikling, men noen temaer er beskrevet gjennom flere tidsperioder, som Villabebyggelsen og Byfornyelsen. Boken tar også for seg viktige plandokumenter, alt fra Harald Hals Generalplanen Fra Christiania til Stor-Oslo av 1929 til dagens kommuneplan og Småhusplan.

Bøkene retter seg både mot folk som jobber profesjonelt med boligbygging og boligplanlegging samt alle som er opptatt av boligspørsmålet. Boligplanlegging og politikk fra 1850 er nå til sags i Tronsmo bokhandel i Universitetsgata. De lange linjene er tilgjengelig fra Svein Sandnes Bokforlag (bestilling: bokstabburet@gmail.com eller via nettsiden www.bokstabburet.no)

Mer om bakgrunnen for bokprosjektet kan du lese her

På sporet av den tapte tid

04/11/2024 / Lars Krogh / 1 kommentar

Bullbys møte 22. oktober ble det man kan kalle et «gildt møte». Det gir en egen indre jubel å kunne oppsummere det man faktisk fikk til i sin tid. Men hvorfor får man det ikke til i dag?

Kjell Spigseth startet møtet med en beretning om hvordan samarbeidet om utviklingen av det som i sin tid ble kalt «Miljøbyen gamle Oslo»(MGO) startet og ble drevet. Utgangspunktet i begynnelsen av 1990-tallet var ikke bra: Biltrafikken på E18 og E6 – lang tid gjennom bydelen, skapte et helvete av støy, forurensning og utrygghet. Bispevika og Bjørvika var en ørken av trafikkanlegg, jernbaneskinner og containere. Det vare e totalt nedslitt bydel, og fysisk forfall. Gamlebyen skole ble nedlagt.

Samtidig skjedde det positive ting både lokalt, nasjonalt og globalt. Det var stor folkelig motstand mot forslumming, trafikkstøy og forsøk på rivning av gamle miljøer. Lokalt var det organisering i velforeninger på Vålerenga, Gamlebyen og Grønland. Bydelen Gamle Oslo engasjerte seg også i fysisk forbedring. Nasjonalt ble det organisert nærmiljøforsøk, samarbeid om mer miljøvennlig bytransport og Gustav Nielsen gav ut heftet «Miljøbyen 2005» i 1990. Det var første gang miljøbybegrepet ble brukt i Norge. Internasjonalt styrket betydningen av miljø og bærekraft seg gjennom blant annet Brundtland-kommisjonens arbeid.

Arbeidsmåten i MGO var også spesiell, og ny for sin tid. Man bygget på visjoner framsatt på måter som befolkning og politikere kunne forstå, det ble organisert et ganske unikt samarbeid i form av «Miljøbyavtaler» mellom statlig nivå, kommunalt nivå og prosjektsamarbeid med fagfolk som samarbeidet tett med lokale krefter. Prosjektet MGO disponerte egne pengemidler som kunne brukes i spleiselag med andre offentlige organer – og gjennom dette blant annet utnytte sysselsettingsmidler som ble stilt til disposisjon på grunn av arbeidsløsheten i 90-årene.

Robert Lorange (t.v.) og Kjell Spigseth utveksler gamle minner fra arbeidet med «Miljøbyen Gamle Oslo» (Foto: Bullby)

Det er vel verdt å lese mer om hvordan grunnlaget for både oppstart og gjennomføring av prosjektet «Miljøbyen gamle Oslo» ble lagt i Kjell Spigseths foredragsnotat til møtet.

Robert Lorange fra Enerhaugen arkitektkontor hadde vært aktiv i aksjonsgruppa på Kampen som kjempet mot rivning i 70-åra – og langt på vei vant fram i bystyret i 1982. Mange av disse gruppene eksisterte også i 90-åra og kunne bidra med innspill, og ikke minst – mange av deltakerne var blitt fagfolk som bekledte viktige stillinger i kommunal og statlig forvaltning. Robert var for eksempel plankonsulent i bydel Gamle Oslo fra 1990, og fra 1993 faglig sekretær i MGO med særlig arbeid med nærmiljø, fram til og med 1996. Han ga oss innsikt i arbeidsmåter og

Robert Loranges håndtegnede visjon for Sørli plass på Tøyen. Ikke langt unna slik det er blitt, og fontenen ble funnet brukt på et lager.

mange av prosjekter som ble gjennomført som en del av MGO. Innlegget hans blir formidlet her gjennom bildene han viste tilsatt noe av teksten fra foredraget.

Det var morsomt å få innblikk i prosessene fra den gang – og å se at mye av dette står i dag, og har dannet grunnmuren for det forbedringsarbeidet som fortsatt skjer i bydel gamle Oslo.

Gustav Nielsens foredrag om Trafikkomleggingen i Gamle Oslo viste utviklingen fra byens mest trafikkbelastede område, med de problemene dette skapte med hensyn til trafikkulykker og mistrivsel, og ga en framstilling av forbedringstiltak som ble gjennomført – og noen som ikke ble gjennomført. En titt på foredraget anbefales. (Bruk lenken over)

Innlegget fylte ut Kjell Spigseths bilde av MGO som et resultat av både internasjonale, nasjonale og lokale tendenser og supplerte Lorang med ytterligere eksempler på forbedringstiltak.

Utgangspunktet var en USA-inspirert planlegging for biltrafikken som hadde regjert langt inn i 70-åra, der en gikk så langt som til tanker om nedlegging av Oslo-trikken. Stagnasjon, oljekrise og politisk oppvåkning var med å skapte perioden fra 70-årene til langt inn i 80-årene med miljø- og levekårsopprør, gatebruksplaner, trafikksaneringer og byfornyelse. Oslo valgte en transportpolitisk linje: Baneby med trafikkavgifter, trafikksikkerhet og miljø framfor nye hovedveier. Mot Statens vegvesens og høyrepartienes ønsker. Tuneller for tog og T-bane ble bygget, Vålerenga-tunellen ble realisert, seinere Opera-tunellen og Ekeberg-tunellen.

Men, innleggene om alle forbedrings- og miljøtiltakene betyr dessverre ikke at alt er perfekt i Gamle Oslo bydel.

Ingar Brattbakk fra Senter for bolig og velferdsforskning (BOVEL) og Arbeidsforsknings-instituttet (AFI) ved OsloMet oppsummerte i sin innledning mange bekymringsfulle trekk ved utviklingen: Økende forskjeller, størst andel av private utleiere, omsetning av stoffer og utfordringer i enkelte innvandrergrupper. 2 av 3 barn lever i familier med inntekt under fattigdomsgrensen (EU-60 definisjon) Bydelen har omfattende utfordringer med gatekriminalitet og dopsalg der barn og unge rekrutteres, bomiljøet i kommunale gårder og i flere sameier og borettslag (50-70 % av borettslagsleilighetene leies ut!). Det er manglende fritidstilbud til barn og unge og utfordringer med fysisk – vedlikehold, søppel, belysning.

Ingar Brattbakk fra OsloMet orienterte om dagens situasjon i bydel Gamle Oslo (Foto: Bullby)

Med en så mangfoldig og polarisert befolkning og stor gjennomtrekk kan det være utfordrende å skape et «vi» og få til et sosialt lim som binder folk sammen på tvers av skillelinjer. Derfor trenger Grønland mer enn mange andre steder fortsatt felles møteplasser både inne og ute, bedre vedlikehold og oppgradering av uteområder. Det er stort behov for å styrke offentlig innsats, særlig overfor barn og unge. Dessuten et stort behov for, men ikke alltid så lett, å mobilisere frivillig engasjement. Driften av bydelens uterom blir en utfordring og det er vanskelig å mobilisere til «lokalsamfunnsvilje» i en befolkning med store økonomiske og etniske ulikheter.

Samtidig gav han oss eksempler på ulike metoder for å bidra til at innbyggere fikk bidra i utformingen av bygg og omgivelser gjennom ulike kvalitative og kvantitative metoder. Lenker til en del av de rapportene han viste til finner du her. En av ulikhetene fra MBOs tid er vel at befolkningen blir respondenter på andres undersøkelser og ikke aktive deltakere gjennom egne organisasjoner.

Debatten viste at bydelene er blitt en svakere aktør i utviklingsprosessene. De sliter med sektorinteresser og mangler gjennomføringsevne. Det er blitt en maktforskyvning i byutviklingen der utbyggerinteressene styrkes i forhold til Plan- og bygningsetaten og de overordnede reguleringsplaner.

Det står ikke til å nekte at mange av deltakerne på møtet, der flere hadde vært med på «pionertiden» under MBOs glanstid, satt og lurte på hva som var gått tapt. Hvordan skal vi komme tilbake til en tid da aktørene i de besluttende organer var befolket av personer som la vanlige folks interesser til grunn for sine analyser og vedtak? Enten det var den sosiale boligbyggingens tid i etterkrigstiden, eller i 80-90 åra, der vi gjennom foredragene til Spigseth og Lorange hadde fått sett hvordan en slags «norsk modell» i planleggingen fikk utfolde seg: Med et reelt og tillitsbasert samarbeid mellom offentlige myndigheter, utbyggingsinteresser og en mer organisert befolkning.

Svært mange av de fornøyde møtedeltakerne på dette bildet har deltatt og deltar fortsatt i arbeidet med utviklingen av bydel Gamle Oslo. Tross dagens mange utfordringer var det interessant å høre om fortidens resultater og dagens arbeid med å utvikle bydelen.

Derfor tittelen på dette referatet. Møtet satte oss på sporet av den tapte tid. Det blir ikke lett å finne den igjen. Beboerorganiseringen i dag er svak. Leieboerforeningen er forundret over hvor få medlemmer de har, fortalte de på Boligkonferansen 2024 og Brattbakk hadde nettopp gitt oss et innblikk i de dårlige forutsetningen for å mobilisere «lokalsamfunnsvilje» i bydelen.

Vi kom ikke dit at vi fikk utviklet en strategi for den framtidige utviklingen av gamle Oslo. Men det er jo likevel viktig å minne seg om at ting faktisk har vært mulig. Og vel bør kunne bli det igjen?

BULLBYs bokprosjekt nærmer seg publisering

05/02/2024 / Lars Krogh / 2 kommentarer

En del medlemmer i Bullby har gjennom flere år arbeidet med et bokprosjekt med sikte på publisering i byjubileumsåret 2024. Etter hvert har prosjektet utviklet seg til å bli fire bøker, men som alle har det til felles at de bidrar med lange linjer for Oslos planleggingshistorie sett fra ulike vinkler. På medlemsmøte 25. januar i år fikk Bullby medlemmene for første gang en samlet presentasjon av bokprosjektene.

Over halvparten av Bullbys medlemmer var møtt opp til dette møtet på Sagene samfunnshus

Leder i Bullby, Johan-Ditlef Martens, innledet med å si at hensikten med dette møtet var å forsøke å se noen sammenhenger mellom de fire bokprosjektene, slik at forfattergruppene kan fange opp noen poenger og signaler før det endelige manus ferdigstilles. Han håpet presentasjonene og debatten ville legge vekt på de lange linjene og lete etter mulige felles lærdommer fra de fire bokprosjektene.

Boka om samferdselshistorie har mottatt kr 140 000 i støtte fra Ruter, men ennå gjenstår det arbeid med finansiering av de øvrige bindene. Det blir en viktig oppgave for styret framover å arbeide med finansieringen av publiseringen. Det er et poeng at bøkene kommer ut i byjubileumsåret, men ikke avgjørende. Innholdet har sin verdi uavhengig av dette.

Det var sendt ut fire notater til medlemmene på forhånd:

Terje Kleven: Å se byens lange linjer – Hvorfor ser Oslo ut som den gjør
Gustav Nielsen: Samferdsel former byen
Jon Guttu og Johan-Ditlef Martens: De lange linjene i boligpolitikken
Njål Arge: Bydeler i forvandling: Transformasjoner i Oslo 1880 – 2024. (internt notat).

I dette referatet trekker jeg også fram en del kommentarer, spørsmål og innvendinger som kom fram på møtet. I mange tilfelle vil nok både innvendinger og spørsmål være besvart i bøkene når de kommer ut, men de færreste på møtet hadde hatt anledning til å gå gjennom de foreliggende utkast til bokmanus.

Jon Guttu: De lange linjene i boligpolitikken

Jon innledet med å vise innholdsfortegnelsen i boka:

Innledning
Leiegårdsbyen 1850 – 1900
Hageby eller murgårder? 1900 – 1940
Villabebyggelsen 1900-1940
Drabantbyene 1945-1980
Byfornyelsen 1970-1990
Sentrumsnære byboliger 1980 – 2020
De lange linjene

Deretter redegjorde han for forutsetningene for boligutviklingen før han pekte på seks sentrale veivalg som har kjennetegnet boligbyggingen i Oslo:

Småhus eller blokkbebyggelse, høyhus eller lavblokker?
Eie eller leie?
Utvide eller fortette byen?
Rive og bygge nytt eller utbedre?
Markedsstyrt eller sosial boligbygging?
Billig eller bra?

Jon diskuterte så de lange linjene og oppsummerte seks lange linjer som han mente hadde preget hele perioden fra 1850 og fram til i dag:

Det har hele tiden vært en delt by.
Transportårene har muliggjort byens utvidelser.
Det har vært veksling mellom offentlig innsats og markedsstyring.
Boligstandard har vært økende, men med tidvise tilbakeslag.
Forsert boligbygging har ikke løst boligproblemet!
Politisk makt har avgjort folks boligstandard.

I kommentarene etter innlegget ble det særlig spurt om/pekt på hvilke drivkrefter som hadde ligget til grunn for utviklingen: 1) Bylivet og kravet/ønskene om å kunne leve sitt hverdagsliv i boligområdene med de krav til service og møtesteder dette medfører, 2) Endringer i husholdningsstørrelse og familieliv, blant annet som følge av kvinners likestilling og inntog på arbeidsmarkedet fra 60-årene og utover, 3) Hyttebygging som forløper for enkelte boligområder (f.eks. Nordstrand), 4) Leieboerorganiseringen og borettslagsorganiseringen med OBOS og USBL som maktfaktor i utviklingen, 5) De teknologiske sprangene som hadde muliggjort nye byggemetoder.

Gustav Nielsen: Samferdsel former byen

Foreløpig utkast til forside for Gustav Nielsens bok on Transport og samferdselspolitikk.

Boka til Gustav har allerede fått støtte fra Ruters kollektivtrafikkhistoriske råd i Oslo og Akershus. Ambisjonen er å lage en annotert historie over 200 års samspill mellom samferdsel og arealbruk. Det finnes allerede mange enkeltverk med utgangspunkt i de enkelte samferdselsmidler, mens denne boka vil ha kapitler om alle. Kapitlene i boka ser ut til å bli disse:

Byen former oss –hva og hvem former byen?
Byvekst med samferdsels-teknologi som drivkraft.
Byplanlegging på maktens skiftende premisser.
Sjøtransport og havn: Nødvendig byskaper.
Jernbane: Byutvikler med tapte muligheter.
Lokal kollektivtransport: Banebyens fremvekst og motkrefter.
Veitransport: Fra muskelkraft til plasskrevende motorkraft.
Byens bilveier: Planer og prosjekter som formet byen.
Erfaringer for en bærekraftig og rettferdig by?

Kapitteltitlene sier også mye om budskapet i stoffet. Gustav mener at samferdselen er undervurdert som premissgiver for byens utvikling og at håndteringen av samferdselsspørsmålene på godt og ondt har bidratt sterkt til å forme byen. For eksempel gikk man glipp av en mulighet i 1930-årene fordi man da ikke fulgte opp de daværende jernbaneplanene. I dagens Oslo er ikke jernbaneinfrastrukturen utnyttet godt nok. For bokas sluttkapittel har han følgende arbeidshypoteser som han vil begrunne ut fra de øvrige kapitlene, og som vil kunne utvikle seg nå i sluttfasen av skrivingen.

Samferdsel –undervurdert krumtapp i Oslos byutviklingshistorie.
Makten styrer til eget beste.
Delt by –en villet politikk.
Makt trumfer ofte kunnskap.
Kunnskap og god ledelse gjør stor forskjell.
Oslo er på vei til å bli en miljøvennlig baneby.
Mange lavt-hengende frukter er ennå ikke plukket.
Staten hjelper –hvis den vil.
En stat med begrenset hovedstadsinteresse.
Oppdelt organisering –en stor fallgruve.

I kommentarrunden etter innlegget ble det stilt spørsmål ved å inndele etter transportformer framfor kronologi og etterlyst en presisering av maktbegrepet som brukes. Økonomisk makt eller politisk makt? Trygve Roll-Hansen tipset om sin hovedoppgave fra 1969 om boområder og samferdsel. Einar Spurkeland etterlyste behandling av godstransportens betydning.

Njål Arge: Bydeler i forvandling: Transformasjoner i Oslo 1880 – 2024

Transformasjoner omfatter et kvartal eller større. Områder som allerede er bebygget, er mer krevende enn å bygge på jomfruelig mark. Områdene har gjerne flere eiere samt beboere og leietakere med ulike interesser og tidsperspektiver på når forandringer bør skje.

Boka vil fortelle om områdene slik de var og slik de har blitt, om intensjoner og realiteter, om de viktigste aktørene og om konflikter og politiske prosesser. Njål Arge og Tallak Moland leder redaksjonsgruppen og de øvrige forfatterne er Brede Norderud, Ulf Tellefsen og Lars Krogh.

Fortellingene tar for seg hovedtrekkene i forvandlingene og er på et overordnet nivå i omtalen av både byplanlegging og arkitektur. Vi deler inn i fire grupper som tar utgangspunkt i situasjonen i Oslo, men tilsvarende fire typer går også igjen i internasjonal litteratur om bytransformasjoner. De fire typene beskrives gjennom 13 artikler om ulike bydeler i forvandling:

Del 1: Maktbygninger krever plass.

Rådhuskvartalet –Største bytransformasjon i det 19. århundre.
Regjeringskvartalet – Makta i tre stadier.

Del 2: Totalsanering og moderne bebyggelse

Victoria terrasse – Arven etter baron Hausmanns besøk.
Vestre Vika – Rådhuset må få penere naboskap mot vest!
Enerhaugen – Fra rønner til høyblokker på haugen.
Vaterland – Alt revet, men hva skal området brukes til?

Del 3: Avindustrialisering og ny arealbruk

Nydalen – Hva kom først? T-banen eller byutviklingen?
Ensjø – Fra bilby til boligby: Svennestykke for byutvikling i mellomlandet.

Del 4: Byen åpner seg mot fjorden

Fjordbyplanen – Norges største bytransformasjon.
Aker Brygge – Drøm og virkelighet.
Tjuvholmen – Arkitektenes tumleplass.
Bjørvika – Ingen fjordby uten opera og senketunnel!
Gamlebyen – Langsomt vender den gamle byen tilbake.

Njål gikk i sin innledning spesielt inn på Rådhuskvartalet, Victoria Terrasse, Vestre Vika, Vaterland, Aker Brygge og Tjuvholmen.

I kommentarrunden ble det nevnt andre områder som også kunne vært behandlet, for eksempel Pilestredet park, betydningen av planen «Byen og fjorden» fra 2000 og fjordbyprosjektet som sammenbinding mellom øst og vest. Avløpsprosjektet «Midgardsormen» var en viktig forutsetning for transformasjonene som lå i fjordbyplanen. Tjuvholmen kan sees som en byutvidelse framfor en transformasjon. Før var dette en kai. Eilert Sundts bok om Vika kan gi bakgrunn for å forstå grunnlaget for transformasjonene i området. Dynamikken med risikohåndtering i samband med Aker Brygge kan være interessant å trekke inn.

Terje Kleven: Å se byens lange linjer – Hvorfor ser Oslo ut som den gjør?

Adolf Tiedemanns bilde «Christian IV grunnlegger Christiania»

Terje tok utgangspunkt i Adolf Tiedemands bilde «Christian IV grunnlegger Christiania». Det viser kongen som peker og ingeniøren som måler opp. Den virkelige lange linjen i byplanhistorien siden da kan sies å ha vært spenningen mellom makta og faget.

I boka inndeles framstillingen i følgende epoker og tidsskiller:

Kongens by (1624 – 1814)
Hovedstaden uten institusjoner (1814 – 1850)
Industriens og ingeniørenes by (1850 – 1899)
Kriger og kriser, vekst og modernisering (1900 – 1945)
Storby i vekst og stagnasjon (1945 – 1985)
Byen transformeres (1985 – 2015- )

Linstows først plan gjaldt bare Slottet og kvartalene øst før dette og baserte seg på Chritian IV’s første «afritz». Den første planen som gjaldt hele byen, var en ingeniørbasert plan som kom i 1889 og skisserte kvadraturer utover hele byområdet. Harald Hals generalplan fra 1929 myket opp dette. Boligbyggingen blir en viktig drivkraft og var i mellomkrigstiden med å skape en inneklemt murby på grunn av begrensningene som lå i grensen mot Aker. Byplansjef Rolfsens generalplan var på mange måter en kopi av Hals sin plan fra før krigen når det gjaldt de sentrale områdene, men nå var grensene mot Aker opphevet planer kunne legges også for de ytre områdene. Stor-Oslo tok da form og drabantbyene skapes. Bilismen ble en viktig drivkraft for utviklingen i 60- og 70-årene. I løpet av 80-årene stagnerer byutvidelsen og vi får fortetting, transformasjoner og planen om Fjordbyen.

Foreløpig utkast til forsiden på Terje Klevens bok

For å belyse den lange linjen – spenningen mellom makta og faget – inneholder boka også diskusjoner om:

Planlegging, politikk og styring

Hva planleggerne har tenkt og gjort
- Fra kongens ingeniøroffiserer til faglig mangfold
- Infrastruktur og bybygging
- Fra «reformteknokrati» til byutviklingsstrategi
- Praksis som drivkraft
Hvem har styrt byen og hvordan?
- Fra enevelde til byregjering
- Fra «laissez-faire» til sosialdemokrati
- Planlovgivning på etterskudd
- Byen og staten – ikke alltid på på bølglengde

Drivkrefter og motkrefter hendelser, fag og politikk

Natur og ressurser
- Vann, elv og sjø skog og land
Historiens gang, «tidsånden»
- Rådende ånd og tilgjengelige løsninger
Politikk og maktrelasjoner
- De styrende og de styrte
- Avgjørende politiske vedtak
Kunnskap, teknologi og fag
- ”Bykunnskap” (Urban knowledge)
- Teknologi og innovasjoner
- Profesjonsmakt
Aktører og interesser

Diskusjon

I kommentarrunden ble det pekt på at ingeniørenes rutemønster i sin tid ble kritisert av Ernst Bjerknes da han kom inn som konstituert reguleringssjef i 1903. (Han begynte seinere for seg selv og laget blant annet planen for Lindern hageby.) Var manglende sammenheng mellom rutenettet og mulige vann- og kloakkløsninger noe av bakgrunnen for kritikken mot rutemønsteret? Det ble pekt på at industrialismen førte til at bolig og arbeidsplass kunne skille lag. Markagrensen kom veldig tidlig inn som en begrensning av byens vekst (før Hals) og har vært styrende gjennom veldig lang tid. Det ble også trukket fram at internasjonale impulser hele tiden har vært viktige og at dette kunne vært trukket mer fram. (Nå er urbant landbruk en internasjonal trend. Det kan bli spennende å se om dette får innflytelse).

Forsamlingen satte pris på at det nå ble et møte med en samlet presentasjon av innholdet i de fire bøkene. Informasjonen til nå hadde mye gått på framdrift og diskusjon av publiseringsmåter. Det blir viktig å få denne oversikten over overordnete planer for Oslo publisert.

Diskusjonen av et såpass omfattende tema måtte nødvendigvis bli springende og her nevnes momenter bare under hovedpunkter. Som tidligere nevnt,er det sannsynlig at mange av de tema som ble etterlyst allerede er behandlet i de foreliggende manus.

Klasse- og maktperspektivet:

En beskrivelse av spenningen mellom de sosiale grupper ble etterlyst.
Hvilke aktører har bidratt og hvilke virkemidler har vært brukt for å opprettholde den delte byen?
Bolig og eiendomspolitikken etter krigen og utover til slutten av 70-årene var en epoke med sterkere sosial prioritering.
Hva var drivkreftene på 30-tallet? Leiegårdsbyen var et fantastisk framskritt. Likevel ble den overbefolket – eller fikk man nye forestillinger om hva en god bolig var?
Leiegårdsbyen: Er man opptatt av byggene eller folkene? Hvorfor ble mursteinbygningene fra 1840 – 1900 så dårlige?
Det blir vanskeligere å gripe situasjonen i dag hvor alt blir privatisert og markedskreftene overlates styringen av boligpolitikken.

Kjønnsperspektivet:

Det er viktig å trekke inn hvordan de nye livene som muliggjøres av endringene i kjønnsrollene på 60-70-tallet. Alle jenter som går ut i jobb fra 70-tallet og utover skaper blant annet et stort behov for barnehager (som man ikke hadde tomter til).
Økningen i yrkesaktivitet styrker vel også grunnlaget for kollektivtrafikken.
Samtidslitteratur fra de aktuelle perioder kan bidra til å øke forståelsen for de samfunnsmessige forutsetninger for planlegging og bruk av byen.

Statens rolle:

Bjørvika og Gamle Oslo er eksempler på det ting kan bli bra når stat og kommune samarbeider.
Husbanken var i sin tid et viktig virkemiddel i boligpolitikken som også hadde innvirkning på kommunale planer og kommunal boligpolitikk.
I dag bygger staten motorveier på tvers av kommunens ønsker og tvinger gjennom nedlegging av Ullevål sykehus.
I andre sammenhenger ser vi at staten bryter egne planleggingsregler i samband med sykehusutbygging.
Statsetatenes rolle (vegvesen, jernbane, helsesektor bør også komme fram).
- De har blant annet en viktig rolle i godstransporten, som bør trekkes inn i framstillingen.
- Utflyttingen av statsinstitusjoner har også i visse tidsrom vært viktig.
- Statlige retningslinjer og standardkrav legger forutsetninger for kvaliteter og arealutnyttelse

Bymiljøarkivet er klart til bruk!

26/03/2023 / Lars Krogh / 0 kommentarer

Fredag 24. mars gikk startskuddet for bruken av det nye Bymiljøarkivet. Det skjedde i form av et åpningsseminar på Arkitekt- og designhøgskolen i Oslo (AHO). Det lover bra for bruken og arkivets videre framtid at mellom 50 og 100 planleggere, forskere og studenter var møtt fram for både å se arkivet og høre interessante innledninger og diskusjoner om byplanhistorie og betydningen av gode arkiver for forskningen og politikkutviklingen.

Fra venstre: Lisbeth Harboe (AHO), Karl Otto Ellefsen (AHO), Sidsel Andersen (Bullby), Lasse Bjerved (Bullby – litt bak), Espen Koksvik (KDD)Hilde Moe (KDD) og Kjell Spigseth (Bullby).

Bymiljøarkivet skal huses på AHO, i alle fall i en femårsperiode. Arkivet er i et samarbeide mellom AHO og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Primus motor i prosjektet har vært Kjell Spigseth, tidligere byråsjef i Miljøverndepartementets planavdeling – nå aktivt medlem i Bullby. Han har tatt vare på dette materialet i årevis og det siste året fått hjelp av Bully’erne Sidsel Andersen og Lasse Bjerved i sorteringsarbeidet. Professor emeritus Karl Otto Ellefsen og førsteamanuensis Lisbeth Harboe har vært viktige samarbeidspartnere ved AHO. Førsteamanuensis Marius Grønning ved NMBU har også vært en viktig samarbeidspartner og bidratt til at studenter ved NMBU allerede har dratt nytte av materialet. Kommunal- og distriktsdepartementet har gitt tilskudd til Bullbys arbeid med arkivet og var på åpningsseminaret representert ved seniorrådgiverne Hilde Moe og Espen Koksvik.

Kjell Spigseth har vært primus motor i prosjektet og fikk både blomster og innledet om innholdet og ambisjonene.

Kjell Spigseth åpnet seminaret med å presentere arkivet. Han pekte på at det er et vindu til de lange linjene i by- og stedsutvikling i Norge. Det inneholder 180 permer som beskriver prosessene, 150 kassetter med fagstoff og rapporter og beskrivelse av 10 gjennomførte hovedprosjekter og mange mindre prosjekter. Ved at det inneholder dokumentasjon både av faglig arbeid og politiske prosesser viser det også hvordan samspillet mellom fagmiljøene, politikere og andre samarbeidspartnere har formet prosesser og skapt resultater. Han kom også inn på bakgrunnen for at utviklingsarbeidet skjøt fart i 80-årene etter en periode med nokså uhemmet utviklingsoptimisme, saneringsiver og planlegging på bilenes premisser. Foredraget hans kan lastes ned her.

Karl Otto Ellefsen (AHO)

Karl Otto Ellefsen fulgte opp med å sette perioden fra 1980-tallet og utover inn i norsk planhistorie. Han mente at 80-tallet var et interessant tidsskille. Det var slutt på den tiden da bruk av nytt land var hovedkilden til byggegrunn. Arealknapphet, nye planprinsipper og industriens nedbygging i mange av de store byene gjorde transformasjon av arealer og områder til et viktigere utbyggingsprinsipp. Han oppsummerte perioden som en tid da

Urbanistiske og arkitektoniske idealer endrer seg,
Kvalitetskrav endrer seg,
Prosedyrer for og rollefordeling i planlegging og utbygging endrer seg,
Det utvikler seg et nytt system for produksjon av omgivelser som blir bestemmende for hvordan planlegging legges opp og fungerer.

Dermed kan denne perioden bli et planhistorisk lærestykke. Bymiljøarkivet gir en fin mulighet til å studere prosesser og arbeidsmåter i denne perioden, som har betydd så mye for utforming av mange byer og tettsteder i Norge. Han beskrev denne utviklingen som en prosess mot kvalitetsforbedring og gentrifisering av byene, men stilte seg mer usikker til om en kunne karakterisere utviklingen som prosesser mot større bærekraft. Når perioden som ble innledet i 1980-årene egentlig slutter er det vanskeligere å tidfeste nøyaktig. Når tar høykonjunkturen slutt? Når blir miljøkrisa blir så akutt at forholdet mellom by og land og mellom bolig og arbeid blir redefinert, mobilitetsmønstrene endres og den boligdrevne byutviklinga styrt av eiendomsutvikling tar en annen vending? Vi ser i alle fall at kampen om energi og naturressurser skjerpes. Noe nytt er på gang som vil kreve nye planleggerroller, nye idealer og stille større krav samarbeid mellom stat, kommune og fagmiljøene for å løse utfordringene. Karl Otto Ellefsens foredrag finner du her.

Marius Grønning (NMBU)

Førsteamanuensis Marius Grønning hold et foredrag der han gav gode begrunnelser for hvorfor planfaglig historieforskning var nødvendig for utvikling av profesjonskunnskapen. Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse ga sist høst støtte til et senter for fremragende utdanning (SFU) ved NMBU: Senter for integrert og transfaglig undervisning i planlegging (SITRAP), foreløpig for perioden 2023-28. I denne sammenheng kan Bymiljøarkivet bli en viktig ressurs og han ga eksempler på studenter som allerede hadde benyttet arkivet i sine forskningsoppgaver. Han ga også interessante eksempler på ulike inndelinger i tidsperioder innen norsk planlegging. Marius Grønnings foredrag finner du her.

Seminaret inneholdt også to paneldiskusjoner. I tillegg til foreleserne deltok Terje Holsen (NMBU), Lisbeth Harboe, prorektor ved NMBU Annegreth Dietze-Schirdwahn og professor Mari Hvattum (AHO). Temaene som ble belyst var både Bymiljøarkivets relevans og hvordan de framover skal utnyttes. Hvattum beskrev arkiver som «begjærsobjekter» for historikerne, men at det ofte er slik at det er det som er utelatt som etterspørres av ettertiden.

Litt tvil om dette er åpningstidene framover eller i ryddeperioden til nå. Det vil bli avklart og annonsert på våre sider etter hvert,

I denne sammenheng er det å håpe at Bymiljøarkivet blir mye brukt – fortsatt er det personer i live som kan bidra til å fylle ut hullene. Lisbeth Harboe (AHO) lovpriste samarbeidet med Bullby og sa det hadde bidratt til å få avdekket hvor viktig materialet var. Materialet vil etter hvert bli gjort tilgjengelig via www.oculs.no og er ellers åpent for bruk. Åpningstidene vil kanskje bli endret, men den gule lappen på arkivdøren kan være en pekepinn for interesserte.

Uansett kan arkivet besøkes ved å kontakte Lisbeth Harboe ved AHO.

Se også:

Byaksen i Drammen er truet av eiendomsutvikling

28/11/2022 / Amund Kjellstad og Nettredaksjonen / 0 kommentarer

Tidligere byggesaksjef i Drammen kommune, Amund Kjellstad, hadde 3. november en kronikk i Drammens Tidende der han uttrykker sin bekymring for byaksen i Drammen. Kronikken er, med hans tillatelse, gjengitt nedenfor:

En by har mange viktige trekk. De fleste er synlige, men noen er mer skjulte. De skjulte som du kanskje ikke tenker på til daglig oppleves intuitivt – de handler om «byens sjel» – og oppdages brått når de er borte.

Byaksen i Drammen (klikk for større bilder)

Jeg er bekymret for byaksen. Byaksen forener byen på tvers av elva og oppleves visuelt der den går fra ås til ås. Langs den ligger Bikkjestykket, idrettsanleggene, Drammensbadet, Drammen Museum, Strømsø torg, buss- og togstasjonen, kollektivknutepunktet, Bybrua, Bragernes torg, Kinobygget, Magasinet, Rådhuset, Bragernes kirke og Zik-Zakken.

Regjeringen har vedtatt følgende tillegg til Plan- og bygningsloven (PBL):
«Miljøvennlig by- og tettstedsutvikling forutsetter at ny utbygging i hovedsak skjer som transformasjon og fortetting gjennom mer effektiv bruk av arealer som allerede er bebygd og i knutepunkter.»

På Bragernes er det mer stille og behersket – men på Strømsø slippes det løs.

Situasjonskart. Shelltomta med rød ring.

Kommunen har vært lydhør for regjeringens vedtak og gjort Strømsø til knutepunkt for eiendomsspekulasjon. Kapitalismens ivrige spekulanter, eiendomsutviklere, utbyggere og arkitekter har nå rykket inn på den gamle «shelltomta» i Tordenskiolds gate 2. ved siden av Blichs gate P-hus.

Tordenskiolds gate 2 var i kommunedelplanen bestemt som ubebygget «trafikkareal». Derfor ble KORO (Kunst i offentlig rom) kontaktet, for med folkets skattepenger(!) å lage kunstnerisk fasade på parkeringshuset. Dette fordi fasadene ville bli eksponerte og godt synlige i byen når «shelltomta» senere skulle ryddes for konstruksjoner og forurensning.

Slik skal Shelltomta bli. Fotoillustrasjon: Drma arkitekter

Men kommunen/politikerne har opphevet kravet om «trafikkareal» på shelltomta. Den ble kjøpt av eiendomsutvikler og er nå under utvikling.

Hvis det etableres bebyggelse på Shelltomta/Tordenskiolds gate 2, enten det er fem eller 16 etasjer så forsvinner sikten mellom Bybrua og Marienlyst uansett. «Byaksen» blir blokkert.

Oppgradert Strømsø torg, gjennomføring av ny bybru og oppgradert Bragernes torg gir et godt resultat på denne strekningen av By-aksen. Det er også gjennomført oppgradering av Bjørnstjerne Bjørnsons gate med tydelig markering for kryssing av myke trafikanter mellom Tordenskiolds gate og Marienlyst.

Med disse tiltak i forkant er det utrolig at det ikke «Shelltomta planlegges med «trafikkformål» slik reguleringen viser. Her kan arealet etableres parkmessig som en forsmak til vandringen over til Drammen Museum, Drammensbadet og Idrettsparken. Det er beklagelig å se at profitten styrer mye av byutviklingen.

Det begynte i 2015.

Der nye Strømsø sett fra Bragernes siden. ( Foto: Amund Kjellstad, klikk for større bilde)

Politikerne er for lite vågale, og må tenke helt nytt i fremtidens byplanlegging, mente tidligere regiondirektør i NHO Buskerud i 2015.

Det fortsatte med ROM Eiendom som i 2016 fremmet forslag til planprogram med konsekvensutredning for den smale eiendommen mellom togsporene og Doktor Hansteinsgate. Der har vi nå tre høybygg.

Attraktive utearealer er solbelyste. Der rusler folk rundt og setter seg om sommeren for å se på bylivet og der sprer uteserveringen seg. Det planlagte høyhuset i Tordenskiolds gate 2. med 16 etasjer vil blokkere «By-aksen» og legge skygge over Strømsø torg.

Drammen fikk Bymiljøprisen i 2003.

Skal dette bli framtidas Drammen? (Faksimile fra Drammens tidende i samband med debatten i 2015)

Juryens begrunnelse bør huskes og etterleves.

Her fra juryens begrunnelse: «Byaksen er et storslått byplangrep som illustrerer byens koordinerte og lang- siktige satsing på bymiljøet i bred forstand. Den binder sammen de to delene av Drammen by og den revitaliserer elva som et aktivt visuelt, fysisk og funksjonelt element i byen. Den er byens sentrale urbane struktur, men samtidig knytter den byen til Drammens-dalførets overordnede grønnstrukturer. Slik blir Byaksen et bilde på den samlende viljen som ligger bak Drammens satsing de siste årene; den uttrykker den bærende idé for de tiltakene som er gjennomført og for de innsatsene som planlegges videre.»

NRKs Bolig- og byplanprogrammer en skattkiste.

09/09/2022 / Johan-Ditlef Martens / 0 kommentarer

Kanskje ikke alle husker det, men NRK hadde flere spennende bolig- og byplanprogrammer i 1972 (50 år siden) og 1973, med forfatter og journalist Bjørn Nilsen som drivkraft sammen med Ellen Aanesen og Eva Brustad. For oss som er opptatt av de lange linjene burde dette være midt i blinken. Problemene som drøftes kunne like gjerne vært tatt opp i dag. Programmene fra 1973 har ligget en stund på nettet, men de fra 1972 er kommet inn først nå. Tittelen på programmene er:

1972:

Hvem tjener på bolignøden
Vaterland – Historien om en byggesak
Sanering – Grünerløkka

1973:

Boligproblemene – Hva har hendt siden sist?
Må vi alltid ha bolignød?
Hvorfor blir hus så dyre
Herre i eget hus?
Når tålmodigheten tar slutt
Ruseløkkveien 60

Her er alt fra Gerhardsen til byplansjef Erik Rolfsen og en rekke fagpersoner og politikere intervjuet. For de som er opptatt av bytransformasjon og Vaterland er det mye spennende i det programmet. Undertegnede dukker opp i programmet om Grünerløkka, hvor byplansjef Rolfsen gir han rett i at Oslo ikke kan bygge seg ut av bolignøden. Vet ikke om vi skal være stolt eller trist av å kunne forutsi de lange linjene så presist.

Gå inn på NRK-TV/Søk, skriv Boliger i søkefeltet, eller direkte

https://tv.nrk.no/serie/boliger

Bør nasjonen selge sine hus?

09/12/2020 / Lars Krogh / 3 kommentarer

Peter Butenschøn har i dag (9.12.20) en kronikk i Aftenposten som gir en ny og byutviklingsmessig vinkel på det omstridte spørsmål om staten skal selge sine eiendommer.

Kronikken (bak betalingsmur) finner du her

Men vi har den også i vår egen artikkelsamling: Bør nasjonen selge sine hus

Hvem har skylden for bilbruken i Stavanger?

30/11/2020 / Per Th Grimnes / 0 kommentarer

Ifølge den ferske boken «Et land på fire hjul» av Ulrik Eriksen, er det ingen steder dansen rundt gullkalven på fire hjul har vært sterkere enn på Nord-Jæren. I boka pekes tidligere byplansjef i Stavanger Per Andersson ut som en hovedansvarlig. Dette bildet må nyanseres.

( Dette innlegget sto først i Stavanger Aftenblad 30.11.2020)

Fornyet sentrum

Stavanger var på 50 og 60-tallet en sovende by, hermetikkindustrien var på hell, framtidsutsiktene var dystre. Det fantes ingen regional visjon eller samordnet plan for utvikling av byområdene på Nord-Jæren, heller ikke noen forståelse av urbane verdier knyttet til den allerede utbygde byen. Andersson målbar et nytt, realistisk og fremtidsrettet perspektiv for videre byutvikling som også inkluderte den allerede etablerte byen. For Stavanger sentrum gjaldt en plan fra 1946 som forutsatte total sanering. Bare Domkirken, Kongsgård, Valbergtårnet og Skagen 18 inngikk i planen. Nye gateløp skulle opparbeides. Planen tok ikke hensyn til eksisterende eiendomsforhold, ei byens svake økonomi og lammet i praksis enhver utvikling.

Byplansjefen tok tak i dette og presenterte et opplegg for en langt mindre omfattende og mer gjennomførbar sanering, konsentrert om etablering av gateløpene til Haakon den VII gate og Klubbgata. Grepet skapte en tiltrengt fornying i sentrum. Parallelt ble det forberedt et omfattende gågatenett, basert på de historiske gateløpene.

Byen ble best i klassen

Stavanger fikk med dette en «best i klassen» posisjon blant norske byer. Sett i ettertid danner Per Anderssons sentrumsplan fra 1960 et lite, men første skritt i retning av å ta vare på det historiske bygningsmiljøet i sentrum.

Allerede på 1960 tallet var det klart at byutviklingen på Nord -Jæren måtte sees i sammenheng. Nord -Jæren interkommunale samarbeidsnemnd ble etablert og et institutt for samfunnsplanlegging ble engasjert. Oppgaven var å skissere hensiktsmessige rammer for framtidig byvekst.

Allerede i første planrapport ble Båndbyen introdusert. Der leser vi: «Det kan i dag registreres en tendens til konsentrasjon både av befolkning og industri i en nord/sør-akse langs riksvei 40 og jernbanen. Ved å stimulere til konsentrert ekspansjon nord/sør og holde de rike jordbruksarealene intakte, særlig i de vestlige områdene, vil man oppnå en fordelaktig bystruktur som gir trivselsmessige, funksjonelle og økonomiske fordeler.» Per Andersson sto helt sentralt i dette arbeidet.

Båndbyen fremtidsrettet

Båndbyen slo raskt rot og gjelder fortsatt i dag, etter 60 år, som et overordnet regionalt konsept. Men som Ulrik Eriksen påpeker, har det skjedd «overtramp» mot grunnideen, ved at førsteklasse landbruksområder er bygd ned med eneboliger, til dels langt utenfor bybåndet. Men jeg protesterer høylytt når skylda for dette vippes over på Per Andersson. Jeg protesterer også når Ulrik Eriksen utpeker Per Andersson som en «hovedagent» for uhemmet bilbruk. Bildet er langt mer nyansert og må selvsagt også sees i lys av samtiden. Mye fortonte seg annerledes for vel 50 år siden.

Mye å lære av Lørenbyen og evalueringsrapporten

02/04/2020 / Gustav Nielsen / 0 kommentarer

Selvaag Bygg har fått laget en meget leseverdig rapport som utbyggere, planleggere og kommunen bør studere og lære av. Både med tanke på utbygging av nye boligområder og bydeler, og som støtte for analyser av ulike områders kvaliteter, både fysisk og sosialt.

Rapporten er omtalt i kommunens utmerkede Byplanmagasin, og kan der lastes ned for nærmere lesning. Det er lenge siden jeg har sett en bedre uttenkt og presentert områdeanalyse. Den gir en rekke innspill til hvordan Lørenbyen kan utvikles videre, men er også nyttig som dokumentasjon av en metode for analyse av kvaliteter i eksisterende byområder. Rapporten inneholder en interessant sammenlikning mellom utvalgte deler av Lørenbyen og Grünerløkka og deres ulike urbane og grønne kvaliteter, tetthet, funksjonsblanding og så videre.

Planleggere og politikere anbefales å lese rapporten og se om metodikken også bør tas i bruk for analyser av andre områder i Oslo – og alle andre byer. Ros til forfatterne, som er sosiolog Kenneth Dahlgren og miljøpsykolog Aga Skorupka fra Rodeo arkitekter, samt statsviter og professor i by- og regionforskning, Gro Sandkjær Hanssen fra NIBR-Oslo Met.

Kategori: Byutviklingshistorie (Side 1 av 3)

Drømmen om Grønlands framtid

De to første bøkene i BullBy’s bokserie er kommet!

På sporet av den tapte tid