Endelig har vi fått en arkitekturdebatt og et Arkitekturopprør, et opprør mot triste og umenneskelige by- og boligprosjekter der den «vanlige» beboere engasjerer seg. Temaet er løftet opp til sosiale medier, dagspressen og nå sist, Dagsnytt 18. Flott, – men diskusjonen er blitt en farlig avsporing.

Debatten handler igjen hovedsakelig om triste fasader der man savner større variasjon, farger og menneskelige dimensjoner. I tillegg etterlyser man også gamle byplanidealer som gater, torg og plasser, men årsaken til dagens misære underkommuniseres. Opprøret tar for seg både kontorbygg, «signalbygg» og boliger. Vi vil konsentrere oss om boligbyggingen. Hovedproblemet her er at utbyggere, med kommunenes velsignelse, presser opp etasjehøyden og utnyttelsen. Antall kvadratmeter og boliger er det helt avgjørende for fortjenesten. Nå bygger man igjen høyblokker uten gode utearealer, byrom og gatemiljø. Pengene ligger i bygningsstrukturen, ikke i fasadene. Ekstra selvmotsigende blir dette når vi ser at mange av de prosjektene som kritiseres, som stasjonsbyen på Grefsen, har teglfasader, noe som er betydelig dyrere enn billig tre- og platekledning. Disse teglfasadene kunne til og med fungert helt bra på andre, mindre og mer menneskelige bygningskropper i fire til fem etasjer.

Grünerløkka trekkes fram som et godt bymiljø med butikker, kafeer og parker med liv og fellesskap. Det er det ikke kundegrunnlag for i de fleste nye boligkompleksene. Men første etasje kan likevel utformes på andre måter enn å sette boligene rett ned i fortauskanten. Det kan etableres hyggelig overgangssoner med grønne forhager, og man kan bruke første etasje til fellesfunksjoner for beboerne, også dette som en overgang mot det offentlige. Men slike løsninger koster.

Utbyggerne kan prise seg lykkelige for at denne debatten igjen retter fokus mot fasadene. Da slipper de ubehagelige spørsmål om det som virkelig betyr noe for profitten, – utnyttelse og antall boliger som kan presses inn på tomta. Vakre omgivelser og en større variasjon i fasadene er nødvendig, og arkitektene bærer et stort ansvar her. Men i denne sammenheng utgjør dette småpenger som utbyggerne gladelig kan diskutere.

(Innlegget sto også i Klassekampen 20.4.21)