Kategori: Ukategorisert (Side 7 av 7)

Fristen er 10. februar. Lørdag hadde Dagsavisen et oppslag om saken. Aktiviteten er også høy på Facebook-gruppa «La oss ta fortauene tilbake», og Nrk melder i dag om skjerpet tiltale mot en som kjørte på kvinne i oppmerket gangfelt.  Hareide skal nok få litt å jobbe med framover.

Oppslag i dagsavisen 6.2.21

Boliger i byer og pressområder er nå blitt så dyre at folk med lave og midlere inntekter ikke kommer inn på boligmarkedet. Samtidig er de minste leilighetene redusert fra 50 til 35 kvadratmeter, uten at det er blitt lettere å komme inn på boligmarkedet. Utnyttelsen av tomtearealene er blitt så høy at utearealer og boliger mangler sol. Redusert boligstandard fører ikke til reduserte priser. Hvorfor ikke? Den banale sannhet er at tomtekjøp og fortjeneste utgjør en stadig større andel av boligens pris, opp mot 50 prosent.

I Boken Hva koster en god bolig? har vi, i samarbeid med AS Bygganalyse, dokumentert hva det koster å bygge en bolig og hva det vil koste å heve standarden opp til tidligere Husbankstandard slik denne ble definert fram til 1980.

Liberaliseringen av boligmarkedet fjernet krav til boligens planløsning og boligkvalitet, samtidig som subsidiering og priskontroll forsvant. Husbanken, som finansierte de fleste boligene, stilte krav til boligens planløsning med klare mål på all innredning, de såkalte romdimensjonerende møbelmål. Torommere skulle ikke være mindre enn 50 m2 og 3-rommere skulle være på 75 m2. Det er 15 m2 mer enn mye av det som bygges i dag. Fjerning av disse kravene har gitt oss mindre leiligheter med dysfunksjonelle planer. Stua har blitt både kjøkken og gjennomgangsrom. Det siste er at det ikke lenger stilles krav til bod.

Det er behov for en tredje boligsektor, rettet mot folk med såkalt «normale» inntekter. Det er bra, men hva slags boliger skal man tilby? Kanskje kommer man fram til ordninger som gjør det mulig for en hjelpepleier eller bussjåfør å kjøpe en bolig, men hvor stor og hva slags bolig skal det være? Det er av stor betydning om man må flytte inn i en bolig på 50 eller 35 kvadratmeter.

Samlet har vi kommet fram til at en fornuftig økning av boligstandarden og redusert bygningshøyde vil komme på mellom 500 og 600 000 kroner. For mye? En tre-rommer på 60 kvadratmeter kan i dag koste 6 millioner kroner, 3 millioner i byggekostnader og 3 millioner i tomt og fortjeneste. Da kan vi bygge en tre-rommer på 75 kvadratmeter til 3,5 millioner mens tomt og fortjeneste «bare» blir på 2,5 millioner. Framfor å prøve å redusere boligprisene ved å redusere areal og standard må vi rette søkelyset mot de virkelig store kostnadsbærerne, tomt og fortjeneste. For å sikre en skikkelig boligkvalitet må funksjonskrav tilsvarende Husbankens minstekrav igjen aktiviseres og innarbeides i byggetekniske forskrifter. Disse synspunktene utdypes og illustreres i vedlagte videosnutt.

https://vimeo.com/500933885/5faa2ea219

Boken er tilgjengelig blant annet i Nordli bokhandel:
https://www.norli.no/hva-koster-en-god-bolig

Peter Butenschøn har skrevet en lengre og interessant artikkel i Klassekampen i dag om et tema som flere har vært inne på i innleggene på Bullby.net i året som har gått: Hvordan staten fraskriver seg ansvaret for byutvikling og folks velferd gjennom sektorisering og svekking av statlige forskrifter som har til hensikt å sikre standardkrav og offentlig kontroll. Lenken til Butenschøns artikkel ovenfor bringer deg forhåpentligvis gjennom Klassekampens betalingsmur, men hvis ikke er mye av innholdet også tatt med i innlegget som sto på denne plassen 10. desember: Staten gir og staten tar – en fortelling om sektorekspertisen som bygger.

Problemet oppfattes i Bullby som såpass alvorlig at Bullby har sendt en henvendelse til Riksrevisjonen om saken, jfr. pressemeldingen vi offentliggjorde 29. desember: «Staten bryter egne regler». Hele henvendelsen til Riksrevisjonen finnes også på våre egne sider under menypunktet Uttalelser fra Bullby.

Underskriftsaksjonen, som medlemmene av Bullby Lene Schmidt og Jon Guttu tok initiativet til, og som retter seg mot fjerning av kravene til lysforhold i de statlige byggeforskriftene, dreier seg om et annet utslag av det samme: Statlige retningslinjer svekkes og markedet gis friere spillerom. Grunnlaget for aksjonen kommer godt fram i Lene Schmidts artikkel som er gjengitt under «Viten» på våre sider: «Snipp, snapp, snute – sola er ute». Den tar også opp andre sider av boligpolitikken der tendensen er at brukerinteressene gradvis svekkes.

Salget at offentlige eiendommer er et utslag av den samme faneflukten fra ansvaret som staten har for å ivareta fellesinteresser. «Bør nasjonen selge sine hus?», spør Peter Butenschøn i en kronikk i Aftenposten den 9. desember. Kronikken ledet også til en lederartikkel i Klassekampen.  Den finnes også i vår egen artikkelsamling her på Bullby.net under menypunktet Viten.

Stavangergruppa til Bullby har gjennom flere år kjempet en kamp mot konsekvensene av at oppsplittingen av NSB setter verdifulle sentrumsarealer i Stavanger i spill. Se blant annet artikkelen «Om å ta fellesareal og navnet Paradis» som sto i Stavanger Aftenblad. Den ligger også under menypunktet Viten på våre sider.

Johan-Ditlef Martens og Ketil Moe har lenge jobbet med drivkreftene bak boligprisutviklingen og funnet ut at fortjeneste og tomtekostnader utgjør halve prisen. Se blant annet artikkelen «Billigere boliger, ikke noe problem» som ble publisert i Klassekampen 24. august. Tittelen må selvsagt forstås ironisk. Når løsningen på problemet kun blir å overlate dette til markedet ved å si at veien ut bare er å bygge flere boliger, vil løsningen i iallfall oppleves som et problem for den majoriteten av befolkningen som vil oppleve et verditap på sine forgjeldete boliger. Igjen ser vi at staten forsøker å flykte fra ansvaret. Her kreves en statlig og kommunal politikk som ivaretar både den jevne boligeiers og boligsøkers interesser. Johan-Ditlef Martens og Stein Stugu kommer selv med Fire boligpolitiske forslag den 7.12.20. Vi hadde et interessant Bullby møte i høst med innlegg fra Kjetil Gyberg om mulige virkemidler i kommunal og statlig boligpolitikk. Hans bok om Boligdrømmen, som lå til grunn for innlegget, kan anbefales. Kommunalt initiativ og styring blir viktig, men det vil også kreves statlige virkemidler for å sikre finansieringsmuligheter og hindre boligspekulasjon.

Områdegruppa i Bullby peker  på at de økende kravene til klima- og miljøhensyn krever nye planformer og måter å arbeide på som kan forene overordnete statlige hensyn, kommunal råderett og privat medvirkning. De argumenterer for at Områdeutvikling må bli et politisk satsingsområde. Hele notatet til politikerne finnes under menypunktet Om Bullby/Uttalelser fra Bullby.

Hensikten med dette innlegget er  å vise til at BULLBYs nettsider i året som gikk har vært preget av viktige innlegg om tema som bør kunne bli sentrale i den kommende valgkampen. Mange av våre medlemmer har vært dyktige i å markere disse temaene også i riksmedia. Jeg har sikkert ikke fått med alle eksemplene her.

Et gjennomgangstema har vært at staten ikke må flykte fra sitt styrings- og forvaltningsansvar i en tid der overordnete klima – og miljøhensyn må spille en viktig rolle. De økonomiske ulikhetene i samfunnet  øker. Behovet for en overordnet planfaglig og boligpolitisk tenking blir større.

Høsten har vært aktiv, våren bør bli enda mer aktiv. Vi i redaksjonen skal etter evne forsøke å formidle diskusjonen inn på disse sidene der den skjer i andre media og ut til allmenheten når den foregår på disse sidene. Dermed håper vi å gjøre disse sidene til et interessant sted å følge disse debattene.  Grip pennen og gi oss tips om viktige innlegg andre steder, både deres egne og andres!

Ved utgangen av året 2020 kan vi oppsummere tre ferske avsløringer på hvordan regjeringen gir blaffen i ganske opplagte krav og hensyn. Disse  avsløringene kan vi takke Aftenposten og Bullby for.  Eksemplene følger her:

1. Regjeringen ignorerte smittefaren fra utenlandske arbeidstakere høsten 2020.

Aftenposten har meget fortjenstfullt rullet opp hvordan regjeringen etter ønske fra arbeidsgiversiden droppet nasjonale krav om karantene for importert arbeidskraft, fra blant annet Polen og Litauen. Dette er godkjent og dokumentert gjennom Aftenpostens reportasjer. Coronasmitten økte voldsomt etter denne liberaliseringen. Etterspill er varslet i Stortinget.

2. Regjeringen vil fjerne kravet om sol i nye boliger fra sommeren 2021.

Nettverket Bullby informerte høsten 2020 om at Kommunal- og moderniserings-departementet vil fjerne kravet i Teknisk forskrift, TEK17, om solinnfall i nye boliger fra 1. juli 2021. Sol og lys har meget positiv betydning for folks helse og trivsel. Noe som er godt kjent både fra forskningen og våre egne erfaringer – fra oss som lever i landet langt mot nord. Menigmann blir nå svært opprørt over denne merkelige beslutningen fra regjeringen. En beslutning som selvsagt har gått under radaren for både organisasjoner, media og folk flest. (Se Bullby krever sol i nye boliger!)

3. Regjeringen bryter nasjonale retningslinjer ved lokalisering av egne virksomheter.

Bullby ba i desember 2020 Riksrevisjonen om å se nærmere på statens praksis ved lokalisering av egne virksomheter. Som eksempler kan nevnes sykehuset i Østfold og Vinmonopol ved motorvegen utenfor Moss. (Se   Pressemelding: Staten bryter egne regler)

Regjeringen innførte august 1993 Rikspolitiske retningslinjene for Samordnet areal- og transportplanlegging. Retningslinjene la vekt på bedre koordinering av kollektivtransport og publikumsrettede virksomheter. Disse ble noe endret 26. september 2014 til Statlige planretningslinjer for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging. Sitat to av bestemmelsene: «Utbyggingsmønster og transportsystem bør fremme utvikling av kompakte byer og tettsteder, redusere transportbehovet og legge til rette for klima- og miljøvennlige transportformer.» – Og: «Det skal legges til rette for at handelsvirksomhet og andre publikumsrettede private og offentlige tjenestetilbud kan lokaliseres ut fra en regional helhetsvurdering tilpasset eksisterende og planlagt senterstruktur og kollektivknutepunkter. Dette gjelder også for besøks- og arbeidsplassintensive statlige virksomheter.»

Statlige virksomheter er nevnt spesielt i retningslinjene, men regjeringen følger ikke egne retningslinjer, for eksempel ved å legge store virksomheter ved motorvegene og ikke nær kollektivtransporten.

Regjeringen har nå gjentatte ganger demonstrert at de åpenlyst gir blaffen i våre felles interesser og behov, nærmere bestemt:

1. Våre interesser som nasjon – for å beholde innbyggerne mest muligfri for Coronasmitte
2. Våre interesser som beboere – vår helse og trivsel ved å få sol og lys inn i husene
3. Våre interesser som globale innbyggere – for å redusere klimautslipp fra transporten

Jeg oppfordrer nasjonale medier som NRK, Aftenposten og Klassekampen til å gripe fatt i problemstillingen; Hvordan kan det ha seg at vår regjering så åpenlyst gir blaffen i nasjonens og beboernes felles interesser? Ignoransen toppes med direkte brudd på bestemmelser der statlige virksomheter er navngitt spesielt. Finnes ingen grenser? Hva driver denne regjeringen?

Kjell Spigseth

Følgende pressemelding ble den 28. desember sendt NTB, NRK, Dagsavisen, Aftenposten og Klassekampen der de ble bedt om å ta den inn eller lage en sak på temaet.

Pressemelding statlig lokalisering

Pressemeldingen melder om et notat oversendt riksrevisjonen som du kan lese via lenken nedenfor:

Notat.-Riksrevisjonen.-2020.pdf (bullby.net)

Det kan synes ironisk at det er staten selv som bryter med vedtatte nasjonale mål for en bærekraftig utbygging av byer, kommuner og regioner. Det er blitt et alvorlig samfunnsproblem. Det klareste eksempel for tiden er sykehuslokalisering. Motorveikryss er tilsynelatende den foretrukne lokalisering av statlige arbeidsplasser og offentlig service, enten det er for politi og domstoler, NAV og Vinmonopolet – eller sykehus.

Utbyggere i byer vet at nye prosjekter vil vurderes og veies i en større sammenheng: Er det redegjort for prosjektets konsekvenser – utenfor dets egne rammer? Vil et nytt boligprosjekt eller en kontorblokk føre til uhåndterlig trafikk i strøket, press på skolekretsen, nedbygging av natur og jordbruk, visuelt overgrep mot lokalmiljøet? Eller vil summen av konsekvensene bli bra og i samsvar med de mål som ligger i vedtatte retningslinjer for en bærekraftig utvikling av samfunnet, i stort og smått? Om ikke vil nok prosjektet møte motbør, politisk uvilje og innsigelse fra overordnet myndighet, fra fylkesmannen og departement. Fra staten selv. De fleste er enige om at dette er en god ting. Da er det både underlig og uheldig at statens egne virksomheter som oftest bygges i strid med statens egne forutsetninger.

Hvor skal sykehuset ligge?

Lokalisering av statlige arbeidsplasser og institusjoner betyr mye for stedsutvikling og bykvalitet, regionalt næringsliv og klimaregnskap, reisemønster og transportbruk. Dette er problemstillinger som de siste tiårene har fått politisk prioritet, og staten som utbygger er selv en helt sentral aktør. I planretningslinjene fra Kommunal- og moderniserings-departementet fra 2014 står det: «Utbyggingsmønster og transportsystem bør fremme utvikling av kompakte byer og tettsteder, redusere transportbehovet og legge til rette for klima- og miljøvennlige transportformer».

En rapport utarbeidet av TØI på oppdrag for Statsbygg i 2017 viser at lokalisering av statlig virksomhet i perioden 2005-2016 i stor grad har vært gjort i strid med disse statlige forutsetningene. Blant annet er rundt 40 prosent av virksomhetene plassert utenfor byene. Helseinstitusjoner er byggene som viser størst avvik fra vedtatt statlig norm, sier rapporten. Og avvikene har økt med årene. Det konkluderes med at sykehussektoren er den virksomheten som har tatt minst hensyn til hvorledes lokalisering påvirker byers og regioners attraktivitet, med derved svekket evne til å trekke til seg kompetent arbeidskraft.

Slike offentlige prosjekter representerer store arbeidsplasskonsentrasjoner og betydelige offentlige investeringer og driftskostnader. Dersom staten ikke følger sine egne retningslinjer, er det vanskelig å forvente av fylkeskommuner og kommuner gjør det. Det er bred enighet i både politiske og planfaglige miljøer om at dette er et betydelig problem.

Allikevel har f.eks sykehuslokalisering på Jæren/Stavanger, Helgeland, Møre- og Romsdal og Østfold sett bort fra slike premisser. (St.Olavs hospital i Trondheim er et hederlig unntak). Helse Sør-Øst vil at et nytt storsykehus for Innlandet (Hedmark og Oppland) skal legges til det lille tettstedet Moelv ved den nye Mjøsbrua, og ikke til en av byene som i dag har sykehus – Lillehammer, Gjøvik, Hamar og Elverum. Utenfor Moelv kan 900 leger og 10.000 ansatte kanskje få stor parkeringsplass og slippe brysomme naboer. Men hvilket arbeidsmarked og oppvekstmiljø, sosialt mangfold og kulturtilbud vil de og deres familier få glede av? Og hvor mange vil kunne gå eller sykle til jobb?

Fra Kommunaldepartementet har det vært presisert at de statlige retningslinjene fra 2014 også skal gjelde for sykehus. Manglende lojalitet til de statlige retningslinjene beskrives da også tydelig som et problem i Stortingsmeldingen «Bærekraftige byar og sterke distrikt» fra 2017: «Tomter utanfor sentrum er som regel rimelegare enn i sentrum. Når slike omsyn gjer at statlege verksemder vel tomter utanfor knutepunkta, har det negative konsekvensar for utviklinga av byar og tettstader. Det medverkar også til å undergrave statens rolle som førebilete og ein føreseieleg og påliteleg aktør i planprosessar der omsynet til areal- og transportplanlegging er sentralt». En konsulentrapport om konsekvenser av lokalisering av nytt sykehus for Innlandet skal foreligge i slutten av november (2020) og styrebehandles i helseforetaket på nyåret. (Det er ikke opplyst om offentligheten vil få tilgang til analysen). Så er det vel stadig en mulighet for at regjeringen oppdager at en utbygging i Moelv ved Mjøsbrua er i strid med nasjonale forutsetninger om at all vekst i transportbehov skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange.

Sektorinteressenes enemerker

Vi er inne i en ond sirkel. Gjennomføring av store utbyggingsoppgaver skyves ut av departementene og over i direktorater og fristilte statlige foretak der de skjermes for innsyn og fra de krav til informasjon og medvirkning fra berørte som er sikret i Plan- og bygningsloven. Og i disse direktoratene og sektorforetakene er det spesialistene som rår. Da nytt sykehus for Østfold ble lagt ute på de flate jordene på Kalnes 7 km nord for Sarpsborg, eller Universitetet Nord fikk sin tomt på Mørkved 7 km øst for

Bodø, var det sikkert praktisk og på kort sikt både rimelig og bekvemt for utbygger. Da det skulle plasseres høyskole i Vestfold, hadde både Tønsberg og Horten gode tomter – Horten endog et stort nedlagt verft midt i byen. Løsningen ble et folketomt skogsområde, Bakkenteigen, midt mellom byene, med privatbil og en sjelden buss som transportmiddel. Motorveikryss er tilsynelatende den foretrukne lokalisering av statlige arbeidsplasser og offentlig service, enten det er for politi og domstoler, NAV og Vinmonopolet.

Når Nye Veier nå gis stadig større armslag, på bekostning av det mer trauste og planfaglig kompetente Statens Vegvesen, kan det være fordi de har kostnadsbesparende skylapper for konsekvenser utenfor veien? Er det derfor Stortingets politikere nå vil gi Bane Nor tilsvarende tids- og pengebesparende mandat, slik at også de kan fritas for å veie helhetlige konsekvenser, slik som jernbaneutbyggingen for parkering av tog på det sentrale Sundland-området i Drammen?

Når sektorens fagekspertise får fristilt armslag er det kanskje ikke så rart at vi får ambulansehelikoptre så store og avanserte at de ikke kan lande nær sykehusene, eller at det stilles spørsmål ved om kommunene skal ha ordinær beslutningsmyndighet om vindmølleutbygging på land, slik det selvfølgelig er hjemlet i Plan- og bygningsloven.

De store sykehusprosjektene kan være en god anledning til å reise en bredere debatt – om sektorinteressene er i ferd med å gis for stort usjekket spillerom i et samfunn der vi vet, ikke minst fra den globale miljøkrisen, at det er de utilsiktede konsekvensene i andre deler av samfunnet som er utslagsgivende og mest skadelige.

Organiseringen av statens egen virksomhet i beskyttede fora, hendig styrt av fageksperter i direktorater og sektorforetak utenfor politisk oversikt, er gått for langt.