Staten gir og staten tar – en fortelling om sektorekspertisen som bygger

Det kan synes ironisk at det er staten selv som bryter med vedtatte nasjonale mål for en bærekraftig utbygging av byer, kommuner og regioner. Det er blitt et alvorlig samfunnsproblem. Det klareste eksempel for tiden er sykehuslokalisering. Motorveikryss er tilsynelatende den foretrukne lokalisering av statlige arbeidsplasser og offentlig service, enten det er for politi og domstoler, NAV og Vinmonopolet – eller sykehus.

Utbyggere i byer vet at nye prosjekter vil vurderes og veies i en større sammenheng: Er det redegjort for prosjektets konsekvenser – utenfor dets egne rammer? Vil et nytt boligprosjekt eller en kontorblokk føre til uhåndterlig trafikk i strøket, press på skolekretsen, nedbygging av natur og jordbruk, visuelt overgrep mot lokalmiljøet? Eller vil summen av konsekvensene bli bra og i samsvar med de mål som ligger i vedtatte retningslinjer for en bærekraftig utvikling av samfunnet, i stort og smått? Om ikke vil nok prosjektet møte motbør, politisk uvilje og innsigelse fra overordnet myndighet, fra fylkesmannen og departement. Fra staten selv. De fleste er enige om at dette er en god ting. Da er det både underlig og uheldig at statens egne virksomheter som oftest bygges i strid med statens egne forutsetninger.

Hvor skal sykehuset ligge?

Lokalisering av statlige arbeidsplasser og institusjoner betyr mye for stedsutvikling og bykvalitet, regionalt næringsliv og klimaregnskap, reisemønster og transportbruk. Dette er problemstillinger som de siste tiårene har fått politisk prioritet, og staten som utbygger er selv en helt sentral aktør. I planretningslinjene fra Kommunal- og moderniserings-departementet fra 2014 står det: «Utbyggingsmønster og transportsystem bør fremme utvikling av kompakte byer og tettsteder, redusere transportbehovet og legge til rette for klima- og miljøvennlige transportformer».

En rapport utarbeidet av TØI på oppdrag for Statsbygg i 2017 viser at lokalisering av statlig virksomhet i perioden 2005-2016 i stor grad har vært gjort i strid med disse statlige forutsetningene. Blant annet er rundt 40 prosent av virksomhetene plassert utenfor byene. Helseinstitusjoner er byggene som viser størst avvik fra vedtatt statlig norm, sier rapporten. Og avvikene har økt med årene. Det konkluderes med at sykehussektoren er den virksomheten som har tatt minst hensyn til hvorledes lokalisering påvirker byers og regioners attraktivitet, med derved svekket evne til å trekke til seg kompetent arbeidskraft.

Vise en lokalisering av sykehus langt utenfor sentumsområder

Et bærekraftproblem: Ved å plassere nesten alle nye helseinstitusjoner i veikryss på flatmark utenfor byene, bryter staten sine egne retningslinjer. Bildet er av Kalnes sykehus i Østfold.

Slike offentlige prosjekter representerer store arbeidsplasskonsentrasjoner og betydelige offentlige investeringer og driftskostnader. Dersom staten ikke følger sine egne retningslinjer, er det vanskelig å forvente av fylkeskommuner og kommuner gjør det. Det er bred enighet i både politiske og planfaglige miljøer om at dette er et betydelig problem.

Allikevel har f.eks sykehuslokalisering på Jæren/Stavanger, Helgeland, Møre- og Romsdal og Østfold sett bort fra slike premisser. (St.Olavs hospital i Trondheim er et hederlig unntak). Helse Sør-Øst vil at et nytt storsykehus for Innlandet (Hedmark og Oppland) skal legges til det lille tettstedet Moelv ved den nye Mjøsbrua, og ikke til en av byene som i dag har sykehus – Lillehammer, Gjøvik, Hamar og Elverum. Utenfor Moelv kan 900 leger og 10.000 ansatte kanskje få stor parkeringsplass og slippe brysomme naboer. Men hvilket arbeidsmarked og oppvekstmiljø, sosialt mangfold og kulturtilbud vil de og deres familier få glede av? Og hvor mange vil kunne gå eller sykle til jobb?

Fra Kommunaldepartementet har det vært presisert at de statlige retningslinjene fra 2014 også skal gjelde for sykehus. Manglende lojalitet til de statlige retningslinjene beskrives da også tydelig som et problem i Stortingsmeldingen «Bærekraftige byar og sterke distrikt» fra 2017: «Tomter utanfor sentrum er som regel rimelegare enn i sentrum. Når slike omsyn gjer at statlege verksemder vel tomter utanfor knutepunkta, har det negative konsekvensar for utviklinga av byar og tettstader. Det medverkar også til å undergrave statens rolle som førebilete og ein føreseieleg og påliteleg aktør i planprosessar der omsynet til areal- og transportplanlegging er sentralt». En konsulentrapport om konsekvenser av lokalisering av nytt sykehus for Innlandet skal foreligge i slutten av november (2020) og styrebehandles i helseforetaket på nyåret. (Det er ikke opplyst om offentligheten vil få tilgang til analysen). Så er det vel stadig en mulighet for at regjeringen oppdager at en utbygging i Moelv ved Mjøsbrua er i strid med nasjonale forutsetninger om at all vekst i transportbehov skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange.

Sektorinteressenes enemerker

Vi er inne i en ond sirkel. Gjennomføring av store utbyggingsoppgaver skyves ut av departementene og over i direktorater og fristilte statlige foretak der de skjermes for innsyn og fra de krav til informasjon og medvirkning fra berørte som er sikret i Plan- og bygningsloven. Og i disse direktoratene og sektorforetakene er det spesialistene som rår. Da nytt sykehus for Østfold ble lagt ute på de flate jordene på Kalnes 7 km nord for Sarpsborg, eller Universitetet Nord fikk sin tomt på Mørkved 7 km øst for

Viser lokaliseringen av Høgskolen i Vestfold

Høgskolen i Vestfold endte i et skogsområde på Bakkenteigen

Bodø, var det sikkert praktisk og på kort sikt både rimelig og bekvemt for utbygger. Da det skulle plasseres høyskole i Vestfold, hadde både Tønsberg og Horten gode tomter – Horten endog et stort nedlagt verft midt i byen. Løsningen ble et folketomt skogsområde, Bakkenteigen, midt mellom byene, med privatbil og en sjelden buss som transportmiddel. Motorveikryss er tilsynelatende den foretrukne lokalisering av statlige arbeidsplasser og offentlig service, enten det er for politi og domstoler, NAV og Vinmonopolet.

Når Nye Veier nå gis stadig større armslag, på bekostning av det mer trauste og planfaglig kompetente Statens Vegvesen, kan det være fordi de har kostnadsbesparende skylapper for konsekvenser utenfor veien? Er det derfor Stortingets politikere nå vil gi Bane Nor tilsvarende tids- og pengebesparende mandat, slik at også de kan fritas for å veie helhetlige konsekvenser, slik som jernbaneutbyggingen for parkering av tog på det sentrale Sundland-området i Drammen?

Når sektorens fagekspertise får fristilt armslag er det kanskje ikke så rart at vi får ambulansehelikoptre så store og avanserte at de ikke kan lande nær sykehusene, eller at det stilles spørsmål ved om kommunene skal ha ordinær beslutningsmyndighet om vindmølleutbygging på land, slik det selvfølgelig er hjemlet i Plan- og bygningsloven.

De store sykehusprosjektene kan være en god anledning til å reise en bredere debatt – om sektorinteressene er i ferd med å gis for stort usjekket spillerom i et samfunn der vi vet, ikke minst fra den globale miljøkrisen, at det er de utilsiktede konsekvensene i andre deler av samfunnet som er utslagsgivende og mest skadelige.

Organiseringen av statens egen virksomhet i beskyttede fora, hendig styrt av fageksperter i direktorater og sektorforetak utenfor politisk oversikt, er gått for langt.

2 kommentarer

  1. Trygve Roll-Hansen

    Årsak til utbygging uten hensyn til samfunnet er ideologien om at virksomhet drevet som private virksomheter (egosentrisk foretak) er billigere å drive enn politisk styrt forvaltning til beste for hele samfunnet. Det er vanskelig å prissette fordelene for samfunnet utenfor virksomheten. Med foretak settes ofte ulemper for brukere, for eksempel med lange reiser lik 0,
    Et annet bidrag er at nybygging gir mer prestisje enn vedlikehold og oppgradering av det eksisterende, spesielt for planleggere, elite, prestisjepolitikere og eiendomsutviklerne. De er alle tjent med mindre reguleringer som ivareta andre interesser.

  2. Torleif Kildal

    “Organiseringen av statens egen virksomhet i beskyttede fora, hendig styrt av fageksperter i direktorater og sektorforetak utenfor politisk oversikt, er gått for langt.”
    Det er nettopp det du her beskriver som i tilfelle Mjøssykehuset plutselig dukket opp som troll i eske og trekker sykehuset MOT større byer.
    Lokaliseringen Moelv er et resultat av langvarig ÅPEN debatt, og ja, hestehandling eller det eneste man klarte å forenes om. Hvis det lukkede forumet som klarte å hoste opp Brummundal lykkes i å dra sykehuset videre til Hamar eller i det hele tatt foreslå det, da skal dere få se opprør og splittelse av en ny dimensjon, hvis de da ikke har gjort så dyre hestehandler med de andre byene at man til slutt ikke sparer noe allikevel. Ikke rart SP gjør det bra om dagen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *