Konserthuset som utvikling

Bør fortsatt kulturlivets ønsker om nye og større lokaler i hovedstaden stadig løses som nybygg til milliardkostnad ute langs havnefronten, eller finnes det andre fornuftige og mer bærekraftige løsninger?

Oslo Filharmonien fyller 100 år, og vil ha sitt eget hus, ut mot fjorden på Filipstad. Huset skal etter sigende kunne betales av næringslivets Stordalen og Buchardt, mot at de får bygge hotell og kongresslokaler på (gratis) tomt ved siden av. Konserthuset i Vika er uegnet, skriver Filharmoniens ledelse (Aftenposten 28.9.), salen er for liten, stiv og med dårlig akustikk. Så har Dyrvik Arkitekter kommet inn fra sidelinjen med en skisse av et påbygg med ny sal for 2000 på taket (Aftenposten 20.8.).

Dette er en viktig diskusjon, ikke bare om Filharmoniens ønsker og behov, men om sentrumsutvikling, institusjonsbygging og arkitektur i byen. Byantikvaren melder endog at hun vil sette i gang fredning dersom noen våger å tukle med Konserthuset.

Kan Konserthuset bygges på?

Konserthuset i Vika oppsto da Finansrådmann Paul Hartmann i 1950-årene, med tidstypisk måtehold, ville skaffe byen en gratis byggetomt. Kommunen eide et område i Vika. Han opphevet Klingenberggata som gikk gjennom, solgte tomtene ut mot de andre gatene til shipping og sementindustri, bank og forsikring. Dermed fikk han en rommelig (og gratis) bakgård som kunne knyttes til Ruseløkkveien bak med en bro. Mange hadde nok ønsket seg konserthuset på den monumentale tomten ut mot Rådhusplassen, men den var for verdifull i Hartmanns regnestykke og gikk til Wilhelmsens rederi.

Arkitektkonkurransen i 1958 ble vunnet av den ganske ukjente og uerfarne unge Gøteborg-arkitekten Gösta Åbergh, han hadde ikke ansvar for andre store prosjekter verken før eller siden. Det har aldri vært omtalt som noe spesielt vakkert eller vellykket hus, i hvert fall ikke utvendig (i min anmeldelse av huset i Dagbladet ved åpningen i 1977 kalt ‘Bakgårdskatedralen i Vika’). Det er en stor kantete og hard bygningskloss uten et utformet eksteriør, tett og glatt inn mot baksiden av kontorbyggene rundt. Det skulle egentlig hatt kino og butikker i en første etasje ut mot Munkedamsveien, men dette ble forenklet bort. Nå står huset på søyler over en parkeringsplass, et mer eller mindre funksjonelt bygningsvolum uten noen klar identitet og uten noen kommuniserende form eller fasade. Så er denne boksen knyttet til gatenettet med en glassboks med foyer, lagt som bro over til en litt uformelig Johan Svendsens plass og Ruseløkkveien.

Er det noe hus i Oslo som kan egne seg for et påbygg og en bedre kopling til bymiljøet må det være dette! Hvilke funksjonelle fordeler som kan oppnås ved å bygge på en ny sal, uten å måtte nybygge alle andre funksjoner, er så vidt jeg vet ikke kjent i offentligheten, men det er vanskelig å tenke seg at det ikke skal ligge noen betydelige sambruksfordeler mellom gammelt hus og en ny større sal. At Byantikvaren vil frede hele huset slik det nå står, skrevende over sin mørke parkeringsplass, og ikke evt. bare interiøret, virker ganske uforståelig (Aftenposten 25.8).

Er Filipstad et godt alternativ?

I planene for en stor utbygging av Filipstad-området fra kommunen og Hav Eiendom har det først og fremst vært tenkt kvartalsmessig boligbebyggelse, i tillegg til fortsatt fergeterminal og park. Dette er ikke tenkt som en utvidelse av Oslo sentrum mot vest. Er det her et nytt konserthus og et hotell/kongressenter bør ligge? Området har ikke tilknytning til T-bane-nettet, trikkelinjer eller jernbane. De som vil kunne dra fordel av en slik lokalisering av et konserthus er først og fremst folk som kommer vestfra og fra Bærum med privatbil (forutsatt store parkeringsarealer). Konserthuset i Vika ligger derimot i umiddelbar nærhet til tog, T-bane, trikk og busslinjer. Det er vanskelig å se noen byplanmessig begrunnelse for å legge et slikt anlegg utenfor bykjernen, kollektivnettet og bylivet.

Byen har nå i noen tiår, siden den store ‘Byen og fjorden’-konkurransen i 1982, fått viktige erfaringer med å legge store samlende institusjoner nede i vannkanten. Utbyggingen av Aker/Tjuvholmen og Bjørvika/Sørenga har tilført byen helt vesentlige kvaliteter. Men det er mulig tiden er inne til å sette noen grenser for hva som bør flyttes ned til kaikanten. For byens utvikling kan det nå være viktigere å satse oppmerksomhet og krefter på høy kvalitet i byutvikling i det store området Hovinbyen mot nord-øst. Så det er kanskje ikke noe hastverk med å bygge ut Filipstad. Og for kulturlivet kan det være nødvendig å se på andre måter for institusjonell utvikling enn at det uavlatelig skal bygges nytt (og forutsettes at nåværende kulturbygg fraflyttes uten avklaring av ny bruk).

Det vil være helt i tråd med en miljøriktig strategi for en bærekraftig byutvikling å utnytte ressursene i eksisterende bebyggelse. En god by utvikles i tett samspill mellom ulike funksjoner i et kollektivbetjent sentrum. En grundig utredning av en mulig videre utbygging av dagens Konserthus kan være et viktig ledd i en slik bystrategi.

Innlegget er tidligere publisert i Aftenposten 30.8. 2019.