Tirsdag 10 juni inviterte Bullby og Interkulturelt Museum (IKM) til et åpent møte: «Kampen om Grønland – Hvem vinner – Hvem taper? Innbyggere mot utbyggere? » Møtet trakk mellom 70 og 90 tilhørere både fra BullBys medlemmer, lokal befolkning, lokalpolitikere, utbyggere og andre interessenter og interesserte.
Gazi Õzcan fra IKM og May Sommerfelt fra Bullby innledet om bakgrunnen for samarbeidet og møtet. Det var tydelig at begge organisasjonene syntes samarbeidet hadde vært både nyttig og interessant, og var åpne for å videreføre det på ulike måter.

Agnes Viljugrein bor på Grønland, ble bydelspolitiker i 2015 har vært leder av bydelsutvalget siden 2023. Hun har dermed solid bakgrunn for egne meninger, og det er neppe dumt for Grønland at hun står på en relativt sikker 4.plass på Arbeiderpartiets liste til Stortingsvalget i 2025. (Foto: BullBy/lkr)
Lederen i Bydelsutvalget, Agnes Viljugrein (Ap) måtte, på grunn av et uventet møte, innlede det faglige programmet. Det fungerte bra. Hun startet friskt ut med den drømmen vi vel alle bærer på, og som også var utgangspunktet for møtet: Kan historien om Grønland bli historien om et område som også tok vare på sine kvaliteter?
Det blir ikke lett, men vi starter ikke på bar bakke. Innledningsvis pekte hun på det, som etter hennes mening fortsatt er det beste kunnskapsgrunnlaget for å utforme en politikk for Grønland: Rapporten om Gamle Oslo fra 2024. (Den kan du derfor laste ned via lenken foran).

Rapporten om Grønland fra 2024 er fortsatt et høyst aktuelt kunnskapsgrunnlag, mente Agnes Viljugrein.
Viljugrein var redd for at vi framover kunne komme til å svare på sosiale behov med fysiske tiltak. Utfordringene som må løses på Grønland er ikke nødvendigvis lønnsomme. Utbyggerne snakker om at de vil gi opp møteplasser, men det er kanskje det Grønland har nok av? Men 50 % av innbyggerne i Gamle Oslo leier boligen sin, mens andelen i Oslo som helhet er 32 %. 60 % av barna vokser opp i fattigdom. Byrådet har inviterte alle bydelen til å fremme ett krav det bør satses på i hver bydel. En nærmest umulig oppgave for bydel Gamle Oslo, men det hadde endt opp med «Oppgradering av bygulvet» i håp om at det burde kunne bidra til både videreføring av områdeløftet, at Sporveien river lokalen til Stargate, ekstraordinær levekårsinnsats på Vahl skole og ressurser til å motvirke forsøpling. Hun var nok selv innforstått med at det kunne være urealistisk, I det hele tatt var det litt for mange byråkratiske hindringer for en felles innsats mellom bydelen, kommunen og staten., mente Viljugrein. Hun pekte selv på sju innsatsområder for et bedre samarbeid:
- Gode oppvekstsvilkår må finansieres
- Rus(omsetnings)frie nabolag
- Bedre koordinering med frivilligheten
- Mer stabile bomiljøer
- Trygge voksenpersoner og forbilder
- Forsterka innsats på Vahl skole
- ….og ikke minst: Slutt på at alle peker på hverandre!
Avdelingsdirektør for områdeutvikling i Plan og bygningsetaten (PBE), Andreas Vaa Bermann hadde fått i oppgave å presentere prosjekter som er på gang i området. De var mange, og ikke ukontroversielle:
- Nye Oslo S (Her har PBE foreløpig nektet å legge det ut til offentlig ettersyn på grunn av åpenbare mangler i planen)
- Biskop Gunnerus gata 14B
- Schweigaardsgate 41-53 (næring boliger og park på busstomta)
- Guneriuskvartalet
- Lilletorget 1 (Entra eiendom)
- Sonja Henies plass 2 (Oslo Spektrum)
- Schweigaardsgate 10 m.m. (Riving av galleri Oslo og nybygg)
- Schweigaardsgate 34 (Landbrukskvartalet)
- Oslo gate 7 (Eies av Bane NOR)
- Oslo fengsel (opprettholdes på samme sted)
Her vil vi rett og slett anbefale at dere kikker på de ulike planforslagene ved å laste ned bildene fra Vaa Bermanns innlegg: Status planarbeider rundt Oslo S-Grønland.
Bermann viste også de nye leilighetsnormene for de indre bydelene. Minstestørrelsen går ned til 30 m2 og det skal blir flere små leiligheter. Kravene til andel leiligheter over 80 m2 senkes fra 40 til 30 %. Flere av planforslagene som Bermann trakk fra ble forsinket i tid. I diskusjonen etter innlegget var Bermann opptatt at det burde være mulig å få i gang dialogen mellom utbyggere og myndigheter på et tidligere tidspunkt. I en slik sammenheng ville det være viktig at de overordnede rammene ikke var for løse.
Vigdis Tvedt, enhetsleder fra bydelsforvaltningen i Gamle Oslo snakket om «Grønland i endring – folkehelse og fellesskap, fortid og framtid. Hun startet med å vri på et sitat fra Ibsens «Brand»: «Evig eies kun det tapte rykte!». På begynnelsen av 1800-tallet var det en bydel verken Aker eller Kristiania ville ta ansvar for, men den ble til slutt innlemmet i Kristiania i 1859. Da fulgte maktbygg som kirke, politistasjon og skole. Det vokste etter hvert fram en viss sosial infrastruktur og enkeltpersoner som gjorde et stort sosialt arbeid, som for eksempel Olafia Johannesdottir.
Et viktig grunnlag for det som ble Grønlands tvilsomme rykte var det store antall transporter som passerte Grønland hver dag med varer fra bygdene omkring. For eksempel passerte 220 000 lass tømmer per år! Grønland ble et naturlig sted for billige overnattingssteder, bondefangeri, alkoholbruk og prostitusjon. Fra å ligge ved sjøkanten ble det etter hvert elvebredd og sump og bydelen utviklet seg med tiden til en arbeiderbydel. Etter at arbeidsinnvandringen begynte på 1970-tallet har bydelen utviklet seg fra arbeiderbydel til en kulturell smeltedigel. I dag er det 55 % med innvandrerbakgrunn i bydelen, med stort etnisk mangfold selv om somalisk bakgrunn dominerer. Bydelen preges av noe større ensomhet, mindre trygghet og lavere deltakelse i frivilligheten enn byen ellers, men forskjellene er ikke så store. Trangboddheten er noe større enn ellers i byen og det er en lavere andel boligeiere og en relativt stor andel av lavinntektsfamilier. Likevel er ikke alt svart, mange er optimistiske og rapporterer om gode helse. Med økende alder øker tilhørigheten til bydelen og andelen av folk som eier egen bolig.

Gentrifisering er en vanskelig balansegang, sa forsker Ingar Brattbakk fra NOVA/Oslo Met – og gjorde rede for de mange utfordringene. (Foto: BullBy/lkr)
Deretter gikk by- og boligforsker fra Oslo Met løs på det vanskelige gentrifiserings-spørsmålet. «Gentrifisering på Grønland? Pluss og minus. Hvilke erfaringer finnes?» het foredraget hans. Han viste til mye forskning på dette området og hadde en kort oppsummering av hva gentrifisering er, dens årsaker og konsekvenser:
- Sentrumsnære, mer eller mindre forslummede områder, invaderes av middelklassen og/eller høyinntektsgrupper, de opprinnelige beboerne presses ut, området renoveres opp til de nye beboernes krav og hovedtyngden av inn- og utflyttere flytter henholdsvis fra og til andre områder i den samme byen.
- Årsakene til at denne prosessen har fått relativt stort omfang er omfattende og innbefatter økonomiske, politiske, sosiale, kulturelle og romlige prosesser i samfunnet.
- Konsekvensene har blant annet vært prisøkning på boligene, overgang fra leie til eie, demografiske endringer, fortrengning av «opprinnelige beboere», lavere beboertetthet, sosiale og kulturelle endringer og endringer i næringslivet.»
Poenget hans var at gentrifisering kan ha både noen positive og noen negative sider , og de var vanskelige å balansere. Hvordan kan man utjevne sosial ulikhet og redusere levekårsforskjeller mellom grupper uten å samtidig bidra til en gentrifisering som støter vekk grupper med liten økonomisk kapital økende geografisk ulikhet?
Innflytting av grupper høyere utdanning kan på den ene siden bidra til gode rollemodeller, engasjement og lokalt organisasjonsliv, men også føre til at folk lever adskilte sosiale liv, med liten kontakt med befolkningen ellers. Det kan avgjøres av innflytternes livsfase, holdninger og sosiale engasjement.
Gentrifiseringsprosesser er krevende å styre. Brattbakk pekte på nødvendigheten av at kommunene tar mer styring over boligutviklingen, fører en aktiv tomtepolitikk, forbedrer husleieloven. Uten en høyere andel kommunale boliger, tiltak rettet direkte mot fattige og sårbare grupper og tiltak for lokal næringsutvikling, kulturtiltak og frivillighet blir det vanskelig å styre utviklingen. (Se lysarkene til Brattbakk her(Se lysarkene til Brattbakk her – de har blant annet en morsom tegneseriestripe om gentrifisering)
Anne-Rita Aandal mente at den nye husleieloven ble knust – og utsatt igjen! Et helt grunnleggende problem for den norske utleiepolitikken er at vi har for få utleiere med et samfunnsoppdrag. Stat og fylke eier 8 %, organisasjoner og private stiftelser det samme andel og så har vi 1 % tjenesteboliger. Det betyr at minst 83 % av leiemarkedet domineres av private interesser og det skal mye til at ikke disse leilighetene tenderer mot å leies ut for det markedet er i stand til å betale. Leieboerforeningen observerer flere oppsigelser (økning 40 %) og utkastelser (økning 50 %) samt hyppige både lovlige og ulovlige utkastelser. Antallet saker overstiger leieboerforeningens kapasitet og det blir nå opptil 16 virkedagers ventetid hos dem.
Årsakene til den vanskelige situasjonen som har oppstått er mange: AirBnB, ukrainske flyktninger, byggestans på grunn av høye kostnader, store utleiere som selger seg ut på grunn av manglende lønnsomhet (som for eksempel Heimstadens salg av leiligheter på Sinsen), og manglende regulerings av korttidsleie.
Alt dette tyder på svikt i samfunnsplanleggingen og Aandal hadde en rekke konkrete forslag til løsninger hvorav de viktigste var å få etablert en ikke-kommersiell utleiesektor, flere offentlige utleieboliger, bedre bostøtteordninger, sterkere rettigheter for leieboere og strengere regulerings av korttidsleie.

Anna-Rita Aandal, Leieboerforeningen sa blant annet at situasjonen på leiemarkedet nå overbelastet Leieboerforeningen (foto: BullBy/mso)
Det paradoksale er at organiseringen av leieboere i Norge er så lav (1 %). Eierlinja ligger kanskje så sterkt i hodet på alle at leie oppfattes som et midlertidig steg en ikke trenger organisere seg for? Det er få insentiver for organisering. Dermed blir det en makt-ubalanse i hele boligdebatten. Det er positivt at fagbevegelsen nå begynner å engasjere seg. Sivilisamfunnet, organisasjoner og grasrotinitiativ er helt sentrale, og løsningene må være bredere enn bare det å styrke eierlinja. En utvidet boligpolitikk med nye fokus, svekker ikke eierlinja, mente Anne-Rita. Det er heller slik at dagens utleiepolitikk svekker eierlinja og gjør det vanskeligere og vanskeligere å komme ut av leie-situasjonen for dem som ønsker det.
(Se Anne-Rita Aandals_innlegg her)

Linda Veiby fra Riksantikvaren pekte på at Kulturmiljøet er en viktig ressurs i bærekraftig samfunnsutvikling. (Foto: BullBy/lkr)
Til slutt slapp Linda Veiby fra Riksantikvaren til med en forberedt sluttreplikk. Hun stilte det viktige spørsmålet om Grønland virkelig måtte bli ny? Dagens kulturmiljø på Grønland er en del av landets innvandringskultur og en ressurs i en bærekraftig samfunnsutvikling. Grønland er ikke bare for dem som bor der. Les hele innlegget til Linda her: Må Grønland bli ny?
Drømmen om Grønlands framtid satte jeg som tittel på dette innlegget. Det som ble klart på møtet at nå er også tiden for å handle. Store utbyggingsprosjekter står i kø, debatten om boligpolitikken er omfattende og skarpere enn på lenge, og oppmerksomheten knyttet til Grønland stor. For eksempel Rasmus Reinvang kunne fortelle Oslo Urban Week i september har Grønland som tema.
Det kan bli et at kulturmiljøet på Grønland ikke er organisert og ikke har noen viktige pressgrupper bak seg, vil denne referenten tro. Dette stiller politikerne og de

Møtet var godt besøkt, etter hvert med mellom 70 og 90 deltakere fra ulike aktørgrupper (Foto: BullBy/lkr
politiske partiene overfor et større ansvar om å bli tydelige om hva slags framtid de ser for seg for Grønland og Gamle Oslo.
Det er viktig og delta i debatten. Robert Lorang, med erfaringer fra arbeidet med Miljøbyen Gamle Oslo, minte hvor viktig lokal organisering i slike situasjoner. Forhåpentligvis kan det ligge an til mer samarbeid mellom BullBy og lokale krefter på Grønland i tiden framover.
Siste kommentarer