Ifølge den ferske boken «Et land på fire hjul» av Ulrik Eriksen, er det ingen steder dansen rundt gullkalven på fire hjul har vært sterkere enn på Nord-Jæren. I boka pekes tidligere byplansjef i Stavanger Per Andersson ut som en hovedansvarlig. Dette bildet må nyanseres.
( Dette innlegget sto først i Stavanger Aftenblad 30.11.2020)
Fornyet sentrum
Stavanger var på 50 og 60-tallet en sovende by, hermetikkindustrien var på hell, framtidsutsiktene var dystre. Det fantes ingen regional visjon eller samordnet plan for utvikling av byområdene på Nord-Jæren, heller ikke noen forståelse av urbane verdier knyttet til den allerede utbygde byen. Andersson målbar et nytt, realistisk og fremtidsrettet perspektiv for videre byutvikling som også inkluderte den allerede etablerte byen. For Stavanger sentrum gjaldt en plan fra 1946 som forutsatte total sanering. Bare Domkirken, Kongsgård, Valbergtårnet og Skagen 18 inngikk i planen. Nye gateløp skulle opparbeides. Planen tok ikke hensyn til eksisterende eiendomsforhold, ei byens svake økonomi og lammet i praksis enhver utvikling.
Byplansjefen tok tak i dette og presenterte et opplegg for en langt mindre omfattende og mer gjennomførbar sanering, konsentrert om etablering av gateløpene til Haakon den VII gate og Klubbgata. Grepet skapte en tiltrengt fornying i sentrum. Parallelt ble det forberedt et omfattende gågatenett, basert på de historiske gateløpene.
Byen ble best i klassen
Stavanger fikk med dette en «best i klassen» posisjon blant norske byer. Sett i ettertid danner Per Anderssons sentrumsplan fra 1960 et lite, men første skritt i retning av å ta vare på det historiske bygningsmiljøet i sentrum.
Allerede på 1960 tallet var det klart at byutviklingen på Nord -Jæren måtte sees i sammenheng. Nord -Jæren interkommunale samarbeidsnemnd ble etablert og et institutt for samfunnsplanlegging ble engasjert. Oppgaven var å skissere hensiktsmessige rammer for framtidig byvekst.
Allerede i første planrapport ble Båndbyen introdusert. Der leser vi: «Det kan i dag registreres en tendens til konsentrasjon både av befolkning og industri i en nord/sør-akse langs riksvei 40 og jernbanen. Ved å stimulere til konsentrert ekspansjon nord/sør og holde de rike jordbruksarealene intakte, særlig i de vestlige områdene, vil man oppnå en fordelaktig bystruktur som gir trivselsmessige, funksjonelle og økonomiske fordeler.» Per Andersson sto helt sentralt i dette arbeidet.
Båndbyen fremtidsrettet
Båndbyen slo raskt rot og gjelder fortsatt i dag, etter 60 år, som et overordnet regionalt konsept. Men som Ulrik Eriksen påpeker, har det skjedd «overtramp» mot grunnideen, ved at førsteklasse landbruksområder er bygd ned med eneboliger, til dels langt utenfor bybåndet. Men jeg protesterer høylytt når skylda for dette vippes over på Per Andersson. Jeg protesterer også når Ulrik Eriksen utpeker Per Andersson som en «hovedagent» for uhemmet bilbruk. Bildet er langt mer nyansert og må selvsagt også sees i lys av samtiden. Mye fortonte seg annerledes for vel 50 år siden.
ammebetingelsene for lette kjøretøyer og ny teknologi må fremme samfunnets mål for helse, klima, lokalmiljø og samfunnsøkonomi. Byenes offentlige rom må ikke bli en arena for uregulert kamp mellom store internasjonale utleieaktører.
Siste kommentarer