En varslet katastrofe – hva må gjøres?

Oslo soler seg i glansen av å være utpekt som Europeisk miljøhovedstad. Det er lett å være stolt av byen og politikken vår. Men er vi på rett vei – med tanke på våre barns og barnebarns fremtid?

Titanic

De siste dagenes lesning har gitt meg god grunn til å svare – nei, dessverre. Vi oppfører oss som passasjerene på Titanics første klasse i timene før skipet gikk ned, uvitende om det utenkelige som er i ferd med å skje. Kapteinen og rederiet trodde de hadde verdens beste og sikreste skip. Ironisk nok fikk skipet sitt dødsstøt av et flytende isfjell fra et Arktis som i dag er i ferd med å bli borte for oss. Teknologien var ikke så sikker og god som de trodde. Men orkesteret fortsatte å spille som om intet hadde skjedd.

Heller ikke våre nåværende ledere, offiserer og mannskap synes å forstå fullt ut hvilken overveldende stor oppgave verden står overfor når vi skal hindre den globale klimakatastrofen. De skjønner ikke hvor kraftfullt og fort verdens folk må handle. FNs klimapanel har sagt at oppgaven krever en større innsats enn det som ble foretatt under den andre verdenskrigen. Optimistiske målsettinger og utallige miljøkonferanser gir ikke de resultatene vi trenger.

I Norge, som ellers i verden, får fortsatt olje- og gass-interessentene og deres kunder – selve opphavet til klimaproblemet – lov til å trekke ut tiden og forhindre de radikale grepene som trengs. For ikke å snakke om den rollen kullindustrien spiller i flere av de store landene.

Gammelt nytt

Vitenskapelige rapporter har varslet katastrofen gjennom tiår etter tiår, og stabler av bøker om de fleste sider av saken er publisert. Selv var jeg med på en utredning om fremtidens transport i nordiske byer, utgitt av Nordisk ministerråds sekretariat i 1978. Her et par utdrag av rapporten, «Trafik i Nordisk tätort», Nordisk utredningsserie NU-A-1978:14 (s.68):

Dette er altså skrevet for over 40 år siden, og siden den gang er hovedpoengene i saken blitt vanvittig mye bedre dokumentert gjennom vitenskapelige studier på mange ulike fagfelt. Imens har klimagassutslippene bare vokst og vokst og utfordringene med å snu utviklingen er blitt større og større. Den største delen av de menneskeskapte drivgassene for klodens oppvarming er blitt sluppet ut etter at vi hadde kunnskapen om problemet. Og de vil fortsette å påvirke klimaet selv om vi skulle klare å stanse alle utslipp i løpet av dette året.

Dette skjer på tross av store teknologiske nyvinninger og begynnende markedsmessige gjennomslag for energiløsninger, produkter og prosesser som gir langt mindre klimagassutslipp enn de fossile brenslene.

Noen sier at vi lever i et kunnskapsbasert samfunn – men hvilke krefter bestemmer hvilke kunnskaper vi tar i bruk?

Siste nytt

Du har kanskje sett TV-serien på NRK 2 om verdens synkende byer. Den handler om hvordan byer som Tokyo, New York, London og Miami leter etter løsninger på truslene fra stigende havnivå og kraftigere stormer med springflo og intense nedbørs-flommer. I mange byer kommer slike trusler i tillegg til synkende byggegrunn.

Mer eller mindre kreative ingeniører og arkitekter prøver å overbevise om at de har løsningene for fremtiden. Dette er utvilsomt et profitabelt satsingsområde for disse profesjonene. Men fikk du tro på at disse byene, blant verdens rikeste bysamfunn, vil klare å bære kostnadene og få resultater fort nok? Før folk og næringsliv med ressurser rømmer til tryggere steder og eiendomsmarkedene bryter sammen? Og hva tror du vil skje med storbyer i andre og langt fattigere land som ligger i farlige kystområder og elveos rundt om på kloden?

Tre saker bare fra de tre siste dagers lesning på mobilen gjorde det nødvendig for meg å komme med dette hjertesukket. Først to dårlige nyheter som du kan lese mer om på nettet:

En norsk studie viser at temperaturøkningen på Svalbard går mye raskere enn tidligere antatt.

En internasjonal rapport forteller at om lag en tredel av isbreene i fjellmassivet Hindu Kush – Himalaya kommer til å bli borte i løpet av få år. Den neste tredelen er også fortapt om ikke klimagassutslippene stanses. På kort sikt er vannforsyningen til 200 millioner mennesker truet. På lenger sikt får landbruket og befolkningen langs ti av verdens største elver store problemer. 2 milliarder mennesker vil da bli kraftig berørt. Konfliktpotensialet på kloden øker fort.

Men jeg har også lest noe jeg velger å oppfatte som en god nyhet. Den fant jeg merkelig nok hos forfatteren av en bok som er under utgivelse med den skremmende tittelen «The Uninhabitable Earth: a Story of the Future». Foreløpig må vi nøye oss med et utdrag av boken, som er skrevet av David Wallace-Wells, en vitenskapsjournalist bosatt i New York. Forfatteren er dessuten intervjuet i en podcast på The Guardian, som er vel verdt å lytte til.

Wallace-Wells sier han er optimist fordi han tror at det er mulig for menneskene å unngå de verste scenariene som klimapanelet har beskrevet som mulige hvis vi bare følger dagens trender. Han er kommet til at det er mulig å få til virkelig merkbare reduksjoner i klimagassutslippene. Selv om vi ønsker å begrense temperaturøkningen til 1.5 – 2.0 grader, kan vi klare å unngå 3 eller 4 graders økning, som jo er mye, mye verre.

En god nyhet er det også når vi får opplyst at omleggingene vi må gjøre vil være mye mer lønnsomme enn å fortsette på dagens kurs. Og så tror vi optimister på at noen finner opp en helt ny metode for å ta tilbake noe av klimagassene som de siste generasjoners fossilforbrenning har belastet kloden vår med.

Hva kan og må vi gjøre?

Svaret på spørsmålet er selvsagt at vi må gjøre veldig mye. I likhet med Wallace-Wells tror jeg på tre helt avgjørende satsingsområder, som alle er viktige å få på plass så fort som mulig:

  1. Alle karbonutslipp må ilegges så kraftige avgifter at det blir helt ulønnsomt å fortsette å lete etter, ta ut og bruke fossile brensler.  Aller først må naturligvis alle åpne og skjulte subsidier til fossil-virksomheter fjernes. Ikke minst de som gir mer varetransport og reiser. Dette er markeds-økonomenes hjertebarn, og noe for Høyresiden.
  2. Det må satses massivt på «grønn» energi, utslippsfri teknologi og prosesser i alle sektorer. «Green New Deal» må drives frem i alle land. Dette er noe for industri og anlegg, ingeniører, arkitekter og alle andre kreative profesjoner, og en god sak for Venstresiden.
  3. Det må satses massivt på forskning og utvikling for karbonfangst fra atmosfæren, med både biologiske og teknisk/kjemiske metoder. Alle optimistiske klimascenarier forutsetter fullt gjennomslag på dette feltet. Dette er noe for prosessindustri, skogbrukere, skog-reddere, landbruksfolk og mange andre, kanskje det mest populære feltet for det politiske Sentrum?

Som samfunnsborgere må hver og en av oss yte vårt lille bidrag gjennom endringer og tilpasninger av vårt forbruk, reiseaktivitet og mye annet.

Men Verden – og lille Norge – får ikke dette til uten å fjerne alle bremseklossene i dagens maktapparat i og utenfor det politiske systemet. Som Wallace-Wells sier, i et demokrati som vårt er det viktigst å gjøre jobben som velger og samfunnspåvirker.

Ikke la deg lure av gode løfter og diffuse håp. Gjennom valg og andre beslutninger må vi kaste og forflytte alle politikere og andre ledere som ikke går aktivt inn for den raske omstillingen av samfunnet som våre barn og barnebarn har krav på.

Politikk er det fjerde avgjørende satsingsområdet. Altså noe for alle. Der ligger håpet. Men da må politikken også tjene de fattige og de som blir rammet av de store omleggingene av økonomien og samfunnet som vi må gjennom. Vi optimister foretrekker dette. Alternativet er mye verre.

Legg igjen en kommentar nedenfor

Dette innlegget ble publisert i Blogg, Byomforming-transformasjon, Debatt, Institusjonelle forhold, Miljøvennlig transport, Nasjonal bypolitikk, Natur, klima og bærekraft, Oslo, Regional planlegging, Samferdselspolitikk, Samordnet areal- og transportpolitikk, Uncategorized, Vei- og veitrafikk, Virkemidler. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Send oss kommentarer og forslag