“Business as usual” – den største trusselen

Valgkampen er slutt. Mandag 9. september går vi til valg i Norge. Og deretter skal det forhandles om makt i kommuner og fylker, mens regjeringskoalisjonen sannsynligvis vakler videre.

Jeg er engstelig for resultatet. Til tross for overraskelsene de siste månedene, kan det lett ende i «Business as usual». Det er mange velgere som fortsatt tror at det er tryggest å satse på de såkalte «styrings-partiene» og de som har gjort seg til talsmenn for «folk flest». Men å satse på disse partiene er trolig det farligste vi nå kan gjøre.

I partilederdebatten var det knapt noen som nevnte at det gjelder å tenke globalt og handle lokalt. Men vi kan ikke overse verden utenfor vår egen oljedam. Som hjelp til å utvide det norske, innadvendte perspektivet har jeg samlet noen ganske ferske nyheter om klodens tilstand. Klikk gjerne på lenkene for å lese mer.

Siste nytt om den lille kloden vår

Grønlandsisen har trolig fått sin dødsdom. Den smelter fortere og raskere enn forskerne tidligere har antatt. Årsakene skal være raskere smelting på undersiden av isen og dannelse av alger på oversiden, som gjør at mindre solstråling reflekteres ut i verdensrommet. Begge deler henger sammen med at temperaturen i Arktis stiger mye mer enn klodens gjennomsnittstemperatur. Når isen på Grønland er borte, vil havet trolig ha steget 7 meter over dagens nivå. Vi vet ikke hvor mange tiår det vil ta, men det går fortere enn før.

Også isbreene i Himalaya krymper mye fortere enn før. Oppvarmingen av kloden har økt temperaturene i verdens høyeste fjellkjede med over 1 grad siden gjennomsnittet i 1975-2000. Dette er kilden til flere av Asias største elver, og redusert vannføring truer grunnlaget for bosettingen av en milliard mennesker i India, Pakistan og Kina.

Tundraen smelter og skogene brenner i Arktis. Hyppigheten av naturskapte branner øker. Sammen med nedsmelting av permafrosten i bakken utløser dette økte utslipp av karbondioksid og metan som har ligget i bakken i tusenvis av år. Røyken fra brannene i Sibir, Alaska og Canada sprer giftige gasser og partikler som skitner til snehvite flater. Til sammen bidrar dette ytterligere til å akselerere oppvarmingen.

Også regnskogen i Amazonas står i brann, med den største intensitet siden 2010. Årsaken til denne økningen er ikke ekstrem tørke, men økt skogrydding for landbruksformål som klimaskadelig dyrking av soya og økt kjøttproduksjon – i strid med anbefalt klimapolitikk fra vitenskapen. I tillegg til at dette er en miljøkatastrofe, er det også en menneskelig tragedie som utrydder livsgrunnlaget for regnskogens urfolk. Noen prøver å trøste seg med at det var enda verre for noen år siden, men nedbrenning av de livsviktige skogene foregår også i andre verdensdeler.

Korallrevene utenfor Australia – The Great Barrier Reef – er sterkt truet av endringene i havets temperatur, forurensninger fra landbruket og annen menneskelig aktivitet.  Men Australias kullindustri og landbruksinteresser gjør alt de kan for å misslede opinionen og hindre tiltak.

Orkanene blir stadig kraftigere og mer katastrofale. Den siste rammet Bahamas så sterkt at en kan lure på hvor lenge folk kan fortsette å leve der.

Kanskje har kloden alt passert vippepunktet, der flere av disse prosessene forsterker oppvarmingen av kloden i retning av en verden menneskeheten aldri har kjent.

Verdens helseorganisasjon WHO, og de nasjonale organisasjonene i USA, Storbritannia og Australia har erklært at klimakrisen er menneskenes mest alvorlige helsetrussel i det 21. århundre. Sykdom, alvorlige skader og død forårsakes av hetebølger, mangel på rent drikkevann, spredning av infeksjoner og annet som direkte følger av storm, flom, ras og tørke og dyrere mat.

En rapport om konsekvenser av klimaendringene for de ulike deler av USA er blitt forsøkt dysset ned av presidenten. Den minner oss om hva et av verdens rikeste land har i vente. For de fattigere landene, med milliarder av mennesker, blir det mye verre.

Mange av verdens storbyer er allerede synkende og flomutsatte. Der rammes først de fattige. Men hvordan går det med eiendomsmarkedene og verdensøkonomien når stormfloen kommer inn over byer som Miami, New York, Shanghai, Tokyo og London? Eksperter har funnet ut at selv bare en halv meters stigning av havnivået i 2050, vil true 570 lavtliggende kystbyer med over 800 millioner innbyggere og koste den globale økonomien en billion US dollar. Og da snakker vi ikke om alle de andre mindre ressurssterke bosettingene rundt om på verdens kyster og øyer. Heller ikke alle de som rammes av flommer og ras langs elver, sjøer og fjell i innlandet.

Så er det altså slik at hovedårsaken til alt dette er forbrenningen av kull, olje og gass de siste 200 årene. Men katastrofene drives også frem i de senere ti-årene av fremragende norsk teknologi og oljepolitikk. Selv om vitenskapsfolk har advart mot farene ved det fossil-baserte samfunnet siden 1970-tallet om ikke før. Og teorien om slike sammenhenger ble lansert midt på 1800-tallet.

Det verste er kanskje at krisen er skapt av klodens rikinger, blant andre oss i det oljerike Norge. Mens det er de fattige, som belaster livsgrunnlaget vårt minst, som blir hardest rammet. Når kommer opprøret fra Jordens underklasse, og hva vil det gjøre med livsvilkårene her nord? Må vi lukke oss inne bak tykke murer og skarpe våpen, og klare oss med gammeldags selvberging?

Resten av jordens dyr og planter kan ikke gjøre opprør mot menneskenes arrogante vannskjøtsel av kloden. Men naturen kan likevel slå tilbake og ta fra oss deler av matfatet på land og i havet. Varslene om slike trusler foreligger også fra vitenskapens folk.

Norske «kriser»

Mye av valgdebatten i Norge har imidlertid dreid seg om et par kroners høyere eller lavere bompenger eller kollektivbilletter, og hvor kort eller langt det skal være til nærmeste lensmannskontor. Og om hvilket stort og fullstendig uøkonomisk vei- eller jernbaneprosjekt vil skal satse på mens flom og ras river i stykker den infrastrukturen vi alt har bygget. Mange politikere snakker om litt innvandring eller rushtidsavgifter som «kriser». Og de krangler om de skal hjelpe nødstedte mennesker i flukt over Middelhavet.

Når det gjelder klimautfordringene, har de som sitter ved makten alltid et trumfkort å komme med: «Vi gjør mye mer med klimaproblemet enn forrige regjering». Ofte har de rett i dette. Men hva hjelper det når tiden likevel løper fra oss?

At 30-40 prosent av de nye bilene i Norge kjører på elektrisk energi anser mange politikere som en verdensbegivenhet. Men de sier ikke noe om de 60-70 prosent andre nye bilene som fortsatt skal kjøre på fossilt brensel de neste 20 årene. Er det derfor vi skal fortsette å lete etter mere olje og gass? Og bevare arbeidsplasser som fortsatt bidrar til å føre menneskeheten utfor stupet?

Ny ledelse – ny politikk

Rekken av vitenskapsfolk som skriker ut i fortvilelse over manglende handlekraft blant verdens politiske ledere blir stadig lenger.

Vi trenger nye ledere som kan lage forpliktende nasjonale, regionale og kommunale handlingsplaner for å redde våre barn og barnebarn fra landets og menneskehetens største katastrofe noensinne. Å velge bort de som fortsatt satser på «Business as usual», er vår første oppgave.

Dernest må vi så snart som mulig ta markedskreftene i bruk ved å fjerne alle subsidier og insitamenter til fortsatt utvinning og bruk av olje og gass. Da får staten mer ressurser til å satse på «Grønn omstilling». Dessuten må vi innføre en karbonskatt med tilbakebetaling til alle innbyggere, slik som en alt er i gang med i Canada. Da blir klimapolitikken også populær og mer rettferdig.

Og jeg blir litt roligere til sinns.

Legg igjen en kommentar nedenfor

Dette innlegget ble publisert i Blogg, Debatt, Institusjonelle forhold, Lokalsamfunnsutvikling, Miljøvennlig transport, Nasjonal bypolitikk, Natur, klima og bærekraft, Regional planlegging, Samferdselspolitikk, Samordnet areal- og transportpolitikk, Vei- og veitrafikk, Virkemidler. Bokmerk permalenken.

1 svar til “Business as usual” – den største trusselen

  1. Svein Erik Duus sier:

    Kjære Gustav. Du skrev noe tilsvarende til dette i februar. Jeg sendte deg en lang kommentar. Den har kanskje ingen sett, eller kanskje lest flyktig igjennom. Det får meg til å tro at her skriver man ut i løse lufta. Det er blitt et problem i vår tid. Flere og flere skriver ut i løse lufta. Slagene kommer til å stå helt andre steder, og det er ikke skrivingen som kommer til å endre denne verden. Heller ikke skrikene fra bekymrede vitenskapsmenn. De kan rive seg i håret så mye de vil. Jeg tror vi vil se helt andre scenarioer. Klimakrisen vi føre til en matkrise, som folk a la Hitler, vil prøve å løse ved en territoriell krig. Dvs krigen om maten. Hitlers matminister hadde som plan å erobre hele det russiske matfatet, gi det til sine egne, og la russerne sulte ihjel. Igjen vil kanskje Europa stå i sentrum, fordi det bor over 400 millioner her og i likhet med Norge er vi langt fra sjølberget. Med trendene for mindre og mindre bruk av utmark i matproduksjonen vil sannsynligvis sjølbergingsevnen synke fra 40% til 25%. Dramatisk. I en slik krise må vi anta at folk vil invadere områder hvor det kan dyrkes og i desperasjon prøve å livberge seg på enkleste vis. Men store deler av befolkningen vil sulte ihjel. Hvis ikke en form for krig vil komme dem i forkjøpet. Dette er et ekstremt dystert bilde. Alle trodde vi at de territorielle krigers tid var forbi, og kanskje vi fortsetter å tro på det. Det å krige for å ta maten fra andre ser vi kanskje det nedrigste som finnes, men skuer man litt utover Europa, er det ikke så rart. Afrikas befolkning eksploderer og store folkegrupper er på vandring. Vanvittige slakterier har funnet sted. I Kina, India, Filippinene, Indonesia og endel andre meget folkerike land lever store deler av befolkningen på stram line. Det skal ikke store klima endringer til, før man ser en katastrofe. Jeg antar at verdens politikere vil gjøre som du sier: fortsette som før uten å evne å gjøre tiltak som hindrer ende sterkere klimaendringer. Det handler først og fremst om Co2 og brenning av hydrokarboner. Mens katalysatoren blir mat. Og ettersom alle i matnøden er seg selv nærmest, blir Norges landbruks og matproduksjon det aller viktigste politikk-feltet framover. Da kan vi glemme kvotesystemer og subsidie-oppbyggingen. Det kommer til å dreie seg om intensivt jordbruk type hagebruk og maksimal utnyttelse av beiteressurser. Glem store og flotte kornåkre med skurtreskere og lastebiler som tipper kornet hos møllene. Blir det snakk om å overleve i vårt klima, blir det snakk om poteter, grønnsaker, korn til brød, proteiner fra husdyr og fisk. Sannsynligvis mye fisk. Reservene våre av klær og sko er nok enorme og vil vare kanskje i 5-10 år, kanskje enda lengre. Bygningsmaterialer har vi også store forekomster av til gjenbruk når det blir nødvendig å lage seg et skjul i nærheten av matfatet. Igjen, jeg tror dette er å skrive ut i løse lufta, og vil fortsette å tro det til jeg får en kommentar til dette. I mellomtiden får vi alle gjøre så godt vi kan og fortsette å brøle mot klimakrisen. Og alle overgrepene mot norsk natur.

Legg igjen en kommentar

Send oss kommentarer og forslag