Er sekretærvelde bedre enn rådmannsvelde?

Eller – Hvordan drepe initiativ og fremdrift

Politisk styring etter byråds-/fylkesrådsmodellen kan ta litt overhånd når det kreves at igangsetting av nytenking skal være et politisk initiativ eller i hvert fall ha politisk forhåndsgodkjenning. En slik modell hemmer initiativ og fremdrift og bredde i alternativer som etter kompetent utredning legges frem for politisk behandling. Frykten for at det kan komme frem forslag eller alternativer som posisjonen ikke liker, er forståelig. Men krav om kontroll med administrasjonens tankevirksomhet kan være ødeleggende. Det kan også hindre at det kommer frem gode tiltak med sikte på oppnåelse av vedtatte mål – inkludert de som posisjonen stiller seg bak.

 

Det er administrative initiativ som bringer by- og trafikkutviklingen de store skrittene fremover

Når jeg etter femti år i «systemet» ser meg tilbake, finner jeg enkelte gjennomgående trekk. Ett av dem er at det påfallende ofte er administrative initiativ som gir trendbrudd som direkte eller indirekte uttrykt er politisk ønsket. For at disse skrittene skal gå i riktig retning – være målrettet – er det selvsagt en betingelse at vedkommende administrasjon (rådmann/direktør) i sine initiativ har fanget opp og lojalt følger den politisk vedtatte og uttrykte linjen. At dette ikke alltid er selvsagt, erfarte jeg i tydeligste laget da jeg på 1970- og 80-tallet jobbet for kommunikasjonsrådmannen, med teknisk rådmann som hoved-«motstander», og samtidig nabo på gangen i Trondheimsveien 1-3. Begge rådmennene kunne umulig ha oppfattet vedtatt målbilde og de politiske intensjonene korrekt. Dette var slitsomt, men litt gøy også, og det hjalp selvsagt at finansrådmannen, og det politiske flertallet, i de avgjørende slagene falt ned på kommunikasjonsrådmannens side.

Senere har vi i Oslo, ved byrådsmodellen, fått en omlegging fra det noen kaller rådmannsvelde til det jeg litt ufint vil kalle sekretærvelde, med frispillende virksomheters påvirkningsagenter som sentrale deltakere. Rådmennene hadde, og har der formannskapsmodellen fortsatt gjelder, rett og plikt til å ta initiativ, utrede – fortrinnsvis alternativer – og fremme forslag. Der rådmannen ikke har forberedt og fremmet sak, gjelder denne retten og plikten uavhengig av om det foreligger politiske initiativ og av sannsynlige voteringsutfall.

 

Formidlermakt

I mange sammenhenger er det etter min vurdering en svakhet ved byråds- og fylkesrådsmodellen at man tidlig griper tak i hva man, uten utredning, antar det vil være politisk flertall for. Slike grunnlag for initiativ tas i lukkede rom, og uten åpen og bred analyse av muligheter og alternativer ut fra gitte eller ønskede mål. Tilsvarende eksempler på uheldig praktisering av styringsmodellen finnes også der rådmannsfunksjonen fortsatt gjelder, ved at administrativ igangsetting av tankevirksomhet, og eventuelt tiltaksutredninger på et tidlig stadium, skal være politisk forhåndsgodkjent, og kanskje aller helst overlatt til politikerne selv. Formidleren mellom politisk og administrativt nivå («sekretæren») har i en slik modell stor, og forhåpentligvis utilsiktet, makt.

 

Kunsten å utvikle og formulere alternativer

Plikten til å legge frem alternativer for den politiske behandlingen var rotfestet i den gamle skolen. Riktignok kunne den kritiseres for nokså systematisk å legge frem tre alternativer, med det anbefalte «på midten», og gjerne med fristende navn, f.eks. «maksimal balanse». Jeg skal belegge mine påstander med noen eksempler.

 

Grunnlinje eller T-bane?

På 1970-tallet hadde man begynt å reorientere seg etter Transportanalysens voldsomme bymotorveiplaner. Trafikkreguleringer og Gatebruksplanen var tema som enkelte arbeidet med, mens veibudsjetter og for eksempel motorveiprosjektet Grunnlinjen under Rådhusplassen rullet videre. En parsell under Norges banks nybygg ble dessuten bygget, og dette bidro til at mange hevdet at eventuell stans i prosjektet var ulaseggjørbart.

I arbeidet med Oslo samferdselsplan 1980, med kommunikasjonsrådmannen som ansvarlig, verdifullt støttet fra finansrådmannen, og med deltakelse fra ytre samferdselsorganer, så administrasjonen at de tiltakene som da stod på gjennomføringsplanen, harmonerte dårlig med de overordnede målene som var politisk vedtatt. Administrasjonen ville ta politikerne på alvor og fremmet et samferdselsplanforslag som brøt radikalt med trenden. Riksveiprosjektet Grunnlinjen ble foreslått stanset til fordel for «alternativ bruk av riksveimidler». Litt støy ble det jo. Blant annet var sporveisdirektøren skeptisk til at økt kollektivtrafikk i rushtidene skulle gi høye kostnader. Men kursomleggingen ble vedtatt.

Den alternative bruken av riksveimidler ble få år senere en realitet, da staten gikk inn med 50 % av kostnadene for banesammenknytningen ved Stortinget (den gangen «Sentrum») stasjon.

Var dette et eksempel på at administrasjonen ofte lettere enn politikerne selv, ser hvilke praktiske muligheter det kan være for politikkendringer som oppfyller politiske mål?

 

Oslopakke 1 eller 2 (og 3)?

Oslopakke 2 oppstod som et initiativ på sporveisdirektørens forværelse, en morgen etter lesing av Aftenposten, hvor NSB-direktøren anbefalte en modell hvor bompenger også gikk til jernbane. Med utgangspunktet «hvorfor bare til jernbane og ikke øvrig kollektivtrafikk», fikk sporveisdirektøren NSB-direktøren på lag med en spleisepakke, som de presenterte for sine politisk foresatte. Mottakelsen var mildt sagt uproblematisk.

Politikerne hadde lenge sett at Oslopakke 1, som for øvrig også var et administrativt initiativ, skulle løse opp i «kø, kork og kaos», ved stort sett bare (90 % redusert til 80 %) hovedveiinvesteringer. Noen talte varmt for høyere andel til kollektivtrafikk, men det ble ikke tatt grep før kollektivtrafikkadministrasjonene tok et uautorisert initiativ.

 

Ruter som felles regionalt administrasjonsselskap for kollektivtrafikken

En rekke komiteer og utvalg har siden 1960-tallet arbeidet for en bedre samordning av kollektivtrafikken i Oslo og Akershus. Et godt skritt på vei kom vi ved opprettelsen av Stor-Oslo Lokaltrafikk a.s i 1975/76. Staten var inne som eier, ved siden av Oslo kommune og Akershus fylkeskommune. Passasjerene fikk overgangsrettigheter, skjøtemuligheter og felles billetter for tog og buss/bane. Men fortsatt var toget ikke integrert som forutsatt av Nærtrafikkomiteen i 1971, og Oslo og Akershus hadde hvert sitt pris- og sonesystem. Det var et godt stykke igjen til sømløshet.

«Du kan ikke la bønda styre T-banen»

Dette utsagnet har selvsagt aldri vært bokstavelig ment, men har innhold som nok forklarer en del om hvorfor man ikke kom lenger i 1975, og hvorfor det i de påfølgende 30 årene var så tregt å komme videre politisk. Mange komiteer og utvalg arbeidet i flere omganger med å få til en samordning, som i praksis ville bety ett selskap, slik intensjonene fra Nærtrafikkomiteen hadde vært. Man kom ikke i mål.

Ni måneders svangerskap

Da AS Oslo Sporveier i 2006 ble et rent administrasjonsselskap, mens drift på kontrakt lå igjen i selskapet med det klingende navnet Kollektivtransportproduksjon AS, var styringsrammene lagt for et administrativt fremstøt. Ledelsene satte seg ned, med en svært liten arbeidsgruppe og uten konsulenter. Underveis innhentet styrene mandat fra eierne, men man ba altså ikke om lov til å tenke før tankene var i gang. Etter få måneder kunne man presentere plattformdokumentet «Strategi for et felles regionalt administrasjonsselskap for kollektivtrafikken i hovedstadsområdet».

Vel, det var mer enn en strategi – forslag til sammenslåingsavtale, aksjonæravtale og vedtekter med mer fulgte som bilag. Dermed var det servert, politiske vedtak ble fattet og bevilgninger ble gitt i Oslo og Akershus. Det nye selskapet, Ruter As, var operativt ni måneder etter at forslaget ble fremmet. Ledelsene i SL og nye Sporveien hadde åpenbart oppfattet hva som var politisk ønsket og gangbart, uten å bli leid mot målet.

 

Felles regionalt pris- og sonesystem

Den første tiden måtte Ruter operere med de gamle pris- og billettsystemene, SLs og Sporveiens. De politiske oppfatningene om hvordan ett felles system skulle være, var mange og sprikende, og prisspørsmålet var fastslått blant tema som skulle besluttes av politiske myndigheter i Oslo og Akershus, sammenfallende med Ruters eiere. En ekstra utfordring var det selvsagt at det krevdes en stor grad av enighet mellom de to fylkene for å få et håndterbart system. De oppfattede politiske forventningene var, ved siden av ingen eller begrenset tilskuddsøkning, at omleggingen skulle være «rettferdig». Rettferdigheten gjaldt mellom fylkene, og mellom trafikantgrupper og reiseavstander.

Forenkling må overskygge «rettferdighet»

Ruter gjennomførte en utredning i flere alternativer, hvorav det mest drastiske var én sone for hele regionen. Tilskuddsnivået var også en variabel, og med én sone måtte det selvsagt bli relativt dyrt å ta Briskebytrikken en kort tur. Skulle politiske, og lett forståelige, ønsker om at omleggingene skulle føles rettferdige, ved at helst ingen fikk det verre, og at en viss reiselengde kostet det samme over alt, ville systemet bli svært komplisert. Jeg satte meg som et svært internt mål at pristabellen skulle være så enkel at hele ledergruppen i Ruter skulle kunne den utenat.

En viktig forenklingsmulighet bestod i eventuelt å la lange reiserelasjoner med få reisende være svært billig. I praksis ble enkelte lange reiser gjennomgående billigere på Øvre Romerike enn i Follo og vestområdet – og i Oslo. Dermed kom vi ned i 8 soner, senere redusert til 7 ved sonesammenslåing i Follo. Forslaget ble presentert for og overlevert til politiske myndigheter i Oslo og Akershus lille julaften 2009. Dermed ble det gitt tid til å studere saken før pressen våknet etter juledvalen.

Jo, det ble litt, og svært forutsigbar, støy. De som fikk høyere pris på grunn av sonegrense som måtte krysses, likte ikke det. At harmoniseringen ellers ble løst ved økt gjennomsnittspris i Oslo, og høyere tilskudd i Akershus, ble akseptert. Når SL tidligere ikke lyktes med soneforenklinger, er mye av forklaringen, slik jeg har oppfattet det, at politiske vurderinger ble trukket inn på et for tidlig stadium, med stor vekt på rettferdighet som beskrevet ovenfor og protestfrykt, og før man hadde samlede og konsekvensutredede alternativer.

 

Sømløst i Viken – nye 40-50 år å vente?

Treg prosess for arbeidet med å igangsette utredning av hvordan vi kan utnytte de forbedringsmulighetene for kollektivtrafikktilbudet som bør ligge i regionreformen, synes å stå i veien for nødvendig fremdrift.

Når dette skrives, er det vel tre måneder igjen til det nye storfylket Viken er her. Bra på så mange måter, men for arealbruks- og samferdsels-utviklingen hadde det jo vært en stor fordel om Oslo ikke hadde vært en hvit flekk på kartet. Noe av poenget blir liksom borte. Tenk dessuten om utvalgsforslaget om å legge bestiller-ansvaret for lokale og regionale togtilbud til regionalt nivå hadde blitt noe av. Innenfor kollektivtrafikken står vi kanskje foran en ny femtiårig prosess for å få full sammenheng og samordning over fylkesgrensen og mellom tog og andre transportformer.

Svært lite synes å være gjort så langt. Én årsak kan, slik jeg ser det, være at administrative initiativ ikke er ledd i systemet. Det som tenkes, utredes og foreslås, skal være politisk bestilt. Selvsagt skal det som til slutt gjennomføres, være resultat av politisk vedtak.

 

Slipp ideene fri!

Sømløse reiser må innebære at kundene ikke møter organisatoriske eller praktiske problemer som følge av at reisen foregår med flere driftsarter og operatører, eller krysser en geografisk eller administrativ grense. Dette gjelder både i planleggingen og gjennomføringen av reisen, og ikke minst dersom uforutsette hendelser skulle oppstå. Mye har vært gjort for å samordne prispolitikken, og det er håp om at vi etter hvert vil få et felles eller tilstrekkelig samordnet billettsystem. Men for trafikktilbudet synes det som om man foreløpig henger fast i gamle grenser og ansvarsområder.

 Idéskisse til et regionalt hovednett for kollektivtrafikk i et sømløst Viken+Oslo og litt til.

Legg igjen en kommentar nedenfor

Dette innlegget ble publisert i Blogg, Debatt, Institusjonelle forhold, Kollektivtransport, Miljøvennlig transport, Nasjonal bypolitikk, Oslo, Regional planlegging, Samferdselspolitikk, Samordnet areal- og transportpolitikk. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Send oss kommentarer og forslag